Brudebasillen

Jeg vet det blir mye hverdag og sykdom her, og at det fort kan gjøre bloggen veldig tung å lese. I kveld skal jeg derfor fylle på med litt ny giv, glede og ekstra mye positivitet. Sistnevnte føler jeg har vært litt halvveis den siste tiden, fordi det rett og slett har vært så mye greier for mitt vedkommende. Humøret derfor litt deretter. Jeg gleder meg til alt dette er over. Virkelig. Men, i retning det jeg begynte på. Bloggen skal i mine øyne være et sted der jeg kan tømme meg, men jeg vil også ha det som et fristed. Et sted der jeg kan hente litt energi, samt smile over de milepæler jeg har tilbakelagt. Samtidig er det viktig å holde en balanse. Det er fristende å komme med tips, kjøre konkurranser, dele oppskrifter og lage listeinnlegg, men den blogging hører rosaverden til. Jeg må ha en rød tråd her. I hovedsak blogger jeg om anoreksien og det som følger med. Både fordeler og ulemper. Jeg prøver som sagt finne en balansegang, men det er ikke alltid så enkelt når det med tiden viser seg hvor mye denne sykdommen koster meg. I dag vil jeg derfor reise litt videre, og fortelle dere om en av mine mange guilty pleasures. Som de fleste andre jenter drømmer jeg om å stå hvit prinsessebrud en vakker dag. Flere ganger i uken googler jeg, oppsøker instagram og sjekker nettsider til brudesalonger. Det gir meg så mye inspirasjon, og faktisk motiverer det meg veldig. Jeg vet godt at mann og giftermål innebærer en bedre rustet Madelén, og selv ønsker jeg se tilbake på nydelige brudebilder der jeg var på mitt lykkeligste.

 

Jeg har enda ikke funnet den perfekte brudekjolen, men jeg har funnet mange flotte kreasjoner der hver og en har noe perfekt i seg. Skal jeg være ærlig så eksisterer ikke den perfekte brudekjolen pr dags dato. Den må nemlig være 100% slik jeg ønsker. Jeg vil ha den så unik som mulig, og skal helt klart gå for egen designer. Helst Alexander McQueen, men det spørs vel om han tar på seg oppdraget. Men, ingen krise. Det finnes jo så mange flinke og dyktige designere der ute uansett. Jeg tenker meg en prinsesseaktig kjole, men ikke med tyll, snøring og ballkjolefasong. Den skal være enkel og elegant, ha halvlange ermer med blonder og en smal livvidde. Kjolen skal ha enkle broderier, og et langt slep. Litt ala Kate Middleton, bare hakket mer avansert og prinsesseaktig. Pluss et diadem og en bukett av champagneroser. At kjolen blir dyr er ingen hindring. Det skal koste å lage min drømmekjole. Jeg setter gjerne av en sparing ved siden av studiene om jeg må, og erfaringsmessig vet jeg jo hvor lett det er å minke på for eksempel matbudsjettet, haha. Mange tenker kanskje at det jeg sier er idiotisk nå, fordi giftermål er så vanlig. Ja. Det er vanlig, men for en som har slitt for å overleve, så er det ikke bare en ”greie”, men også et stort mål. Jeg får sommerfugler i magen og hjertebank bare av å tenke på det. Da skal jeg føle meg som verdens fineste, uten tvil!


(Tilbakeblikk på min mors nydelige bukett!)
 

Hvordan bryllupet blir er nå en avgjørelse mellom meg og min kommende ektemann, men jeg kommer nok til å ta store deler av styringen kjenner jeg meg selv rett. Det er vanskelig å beskrive hvor viktig bryllupsdagen er for meg, og derfor skal den også markeres og feires. Skikkelig. Jeg kommer aldri til å godta et lite enkelt bryllup, og jeg kommer heller aldri til å godta en kirkelig vielse. Lenger enn det har jeg ikke kommet i planene. Det kan like gjerne være i utlandet som i Norge, i en nydelig hage eller på stranden. Eller kanskje på toppen av fjellet i de italienske alper? Jeg vet ikke jeg. I et sekund tenker jeg at et amerikansk hagebryllup er tingen, mens i neste ønsker jeg meg en svensk herregård. Det som i alle fall er sikkert er at det skal bli en dag som skal i minnebøkene!

Del 1 av 3

Jeg er så anti dette opplegget her, men gjør det fordi jeg må. I går hadde jeg bentetthetsmåling og utvidet blodprøvetaking 08:50. Altså. Jeg måtte døgne for og ikke forsove meg. Flott. Var derfor litt smart i forkant, og ordnet med bytte av jobbvakt. Lett at denne frøkna sovnet på første pille da hun kom hjem og våknet en gang da det begynte å mørkne. Bortsett fra det gikk det greit nok. Jeg hater jo sykehus så bare følelsen av å dra dit gjør meg uvel, og som den smarte frøken jeg er skrev jeg selvsagt det på instagram. Tror dere ikke jeg fikk en haug bekymringsmeldinger i innboksen? Ekstremt hyggelig at folk bryr seg, men bare for å oppklare misforståelsen; det har aldri vært et tema at jeg skal innlegges igjen… Forhåpentligvis blir det aldri det heller. Blunkesmilefjes.

 

Bentetthet har jeg tatt før så det burde ikke vært skummelt, men allikevel har jeg gruet meg. Det er resultatet jeg ikke vil vite. Sannheten
Hvor ille det står til med kroppen. Jeg føler jeg gjør så mye riktig, men selvfølgelig hjelper det ikke helt når undervekten enda tærer på. Da jeg kom dit bad hun med veie meg. Jeg begynte å le, og gjorde det klinkende klart om at jeg verken kom til å veie eller måle meg. Selv ikke om hun snudde seg. Etter litt småkverulering måtte hun godta det. Hun skjønte jo at jeg ikke kom dit av ”fri vilje” når jeg hadde med mamma (hun er gull, forresten!) og alt. Faktisk hadde jeg reist hjem hvis hun hadde gjort seg vanskelig der. Jeg beklager litt å si det, men akkurat når det gjelder min sykdom så klarer jeg ikke helt ta den på alvor. Jeg tar meg ofte i å tenke at jeg ikke er syk, fordi jeg er så vant til å ha sykdommen. Den er en del av meg, og derfor får den meg ikke til å føle meg ”syk”. Rart det der. På alle andre områder er jeg nemlig veldig orientert omkring helse. Jeg hopper raskt og engasjert inn i praten hvis familie, venner eller kolleger spør meg om treningsøvelser, proteiner eller generelt sunt kosthold. Da er jeg interessert, for da handler det ikke om meg. Så fort noen foreslår mat eller trening for min del, så går automatisk brekket på, og jeg forsøker ettertrykkelig å komme inn på et annet samtaletema. En kombinasjon av stahet og sårbarhet. Andre skal ikke vite mitt beste, men samtidig vet jeg at jeg bør lytte mer til folk rundt meg. Det er det jeg er redd for. Akkurat som at jeg mister noe av stoltheten min.

 

Ettersom jeg skal videre til forvermsamtale før hormonbehandling måtte jeg også ta utvidede blodprøver. Her møtte jeg tidenes dame, og på få sekunder følte jeg at sinnet og frustrasjonen for sykehus slapp litt taket. Det er noe med det ”å bli sett” framfor å møte noen som bare kommanderer deg. Hvert fall føler jeg det enklere å samarbeide da. Ikke at blodprøver er noe stress, men sånn generelt når man møter på helsepersonell. Denne gangen fylte jeg 8 fulle glass, og etter det kjørte vi videre til byen. Mamma ville veldig gjerne spandere noen nye tights til meg. Jeg kan være enig i at hull ikke tar seg bra ut, men jeg kan heller ikke kvitte meg med noe før jeg har noe å erstatte med. I flere måneder har vi lett. Mamma foreslo igjen barneavdelingen, men denne gangen trengte vi ikke det ettersom jeg tross alt har ganske lange ben. Jeg fant faktisk flere stykker. Fine i passformen og i supermyk økologisk bomull. Kjøpte likeså godt alle fire fargene. Kjipt å angre i ettertid om jeg plutselig trenger til et antrekk. Jeg bruker jo tights hver dag. Selv under bukser. Helst ville jeg slippe prøverommet, men på grunn av mulige bomkjøp syntes ikke min mor det var ok. Hvor mye jeg hater å se meg selv i prøverom er vanskelig å sette ord på, men det går, og det gikk denne gangen også. Jeg kan si meg fornøyd!

 

Foreløpig upublisert…

Jeg begynner på et innlegg, men fullfører det ikke. Jeg lagrer det, og forsetter med noen setninger. Publiserer sjelden. Føler ordene blir for tomme. Føler innlegget gir så lite mening, så lite innhold og så lite ”for” til bloggen. Av den nyttige art. Men så sitter jeg nå her og har allerede rablet ned noen helt ubetydelige små linjer. Jeg må komme i gang igjen med bloggen igjen, tenker jeg. Komme i gang etter ferie, døtid og reprisetv. Rutinene er enda ikke på plass, tross at jeg har levd i hverdagen lenge. Levd. Ikke eksistert i. De siste månedene føles slik. Det har vært så mye å ta innover seg. Så mye å grue seg til, og så mye jeg helst bare vil bli ferdig med. Jeg tenker på flere ting. Først og fremst bentettheten. Det er en konstant bekymring, og jeg grøsser bare av å se en eldre kvinne som er litt krokrygget, og blir livredd så fort jeg stivner til. Men ikke bare det. Det er også noe annet som opptar plass i hjernebarken. For en tid tilbake skrev jeg et innlegg om sannhet. En sannhet jeg følte jeg måtte levere min kjære far. Kun han ville forstå. Ingen andre. Ikke en gang mamma og Aleksander fikk vite. De vet fremdeles ingenting. Å fortelle denne sannheten var vondt. Det smertet, men var samtidig en befrielse og en lettelse. Jeg fikk den respons jeg ønsket, og den sympatiske far jeg trengte. Det var som om alle mine løse tråder plutselig bandt seg sammen til et stor tau. Jeg forstår mer. Det som jeg ikke trodde plaget meg har i årevis plaget meg mer enn jeg kan beskrive, og har uten at jeg vært klar over det vært en svært medvirkende årsak til at jeg ble syk. Mer enn det kan jeg ikke si. Sånn må det være. Jeg har så mye å svelge, som jeg gjerne vil gripe tak i, men jeg sliter med hvor jeg skal begynne. Hvordan jeg skal få det bedre. Kanskje ikke bedre. Men, hvordan jeg kan seile videre og legge ting fra meg på en fornuftig måte. Ikke bare ignorere problemet og tro det forsvinner. Før eller siden dukker det opp. I en daglig situasjon, i en drøm. Hva som helst. Faktisk er det slik at jeg ikke blir frisk hvis jeg ikke tar et oppgjør med den delen av fortiden. Det har med tilliten til andre mennesker å gjøre, men særlig også meg selv. Hvis ikke den er på plass, hvordan skal jeg da finne tilbake til meg selv igjen? Hvem nå det er….. 

 

Kanskje vil jeg fortelle. Kanskje vil jeg ikke fortelle. Det kommer helt an på hvor mye behov jeg har for å dele. Akkurat nå kjennes det helt greit å holde ting innenfor mine fire vegger. Det har på mange måter bygget seg opp en liten usynlig sperre, og igjen; jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg vet at jeg før eller siden må gjøre det. Jo lenger tid som går, jo mer usikker blir jeg. Jo mer usikker jeg blir, jo mer apatisk og motvillig. Ingen god kombinasjon. Det blir fort til at ingenting føles viktig, særlig fordi jeg lever flere år fram i tid, og ikke i nuet. Jeg må bli flinkere til å gjør det. Jeg tror nemlig at jeg lett skuffer meg selv når jeg har så mange forventninger og krav som jeg enda ikke har innfridd. Folk sier alder bare er et tall. Jeg tenker det er så mye mer. Jeg tenker alderen definerer hvor jeg bør være i livet, og hva jeg bør ha oppnådd. Det handler kanskje litt om takknemlighet. Jeg lever nok mange måter litt for andre, og derfor må jeg vise at jeg duger. Hele tiden prøver jeg å tenke at det jeg gjør er bra nok, samtidig som jeg blir forstyrret av tankene om at jeg kunne gjort noe mer. Det er den samvittigheten som er tyngst med det hele!

 

Sett bort fra alt det jeg føler tynger meg og min dårlige samvittighet, så har jeg for første gang på flere år fått trent litt i ”gåsetegn”. Utenom de daglige powerwalksene mine, riktig nok. Ut fra eget initiativ ble jeg med mamma på hennes pilatestime, og etter det deltok vi på en yogaøkt sammen. 2,5 t med trening gjorde jammen kroppen støl (bla under rumpeballene og i armhulene!), men også fryktelig sterk og energifull. Ikke har leddene knekt etterpå heller, så det er tydelig at det hjalp å styrke opp og strekke ut litt. Jeg fikk til veldig mange av øvelsene. Merket jo selvfølgelig visse ubehag, men det er fordi jeg enda er litt tynn. Å ligge på rygg spesielt merkes veldig godt/vondt. Misunte litt de som hadde ekstra fett å ligge/sitte på. Haha. Dermed gir det meg en motivasjon til å bli bedre rustet kroppslig. Det er en sterk kropp jeg vil ha, ikke en tynn en. Uansett. Glad i kroppen eller ei. Det å vite at den fungerer er det som er fantastisk. Jeg kjenner jo hvor avhengig jeg er av den. Nå vet jeg dessuten at ikke alle knekkelydene kommer fra osteoporosen, og det gjør meg mildt sagt noe betrygget. Men. Ingen sovepute. Jeg jobber knallhardt og akter ikke si farvel til mitt aktive liv. Det er en viktig del av livsstilen min. Vurderer heretter å bli flinkere til å trene. Som i ”trening tilpasset hvordan jeg er på dette tidspunkt”  Ikke for forbrenningens skyld, fitnesscenen og personlige rekorder altså, men for psyken, humøret, søvnen og energinivået sin skyld. For meg er det nyttige helsegevinster til tusen, og jeg elsker å kjenne at kroppen spiller på mitt lag!