Når legen er med på laget

Med nytt mobilt bredbånd satt jeg i sykesengen og byttet fastlege via nettordningen. Januar 11 var det blitt. Dette sammen med navneendringen var et av flere mange avgjørende valg jeg tok i denne perioden. Aldri livet om jeg skulle tilbake til heksen som ordnet med tvang for meg. Og selv om jeg ikke trengte en fastlege der og da (på grunn av innleggelsen), så skulle jeg jammen meg ha tingene på stell. En gang skulle jeg jo hjem. Det var håpet. Ting ble ikke akkurat som noen trodde, men det ble en utskrivelse. En desperat en. Fra deres side. Livet sto til å redde, men jenta sto ikke til å hjelpe videre. Etter at jeg kom hjem (og fordi jeg var over 18) fikk jeg tilbake mye av selvstendigheten min. Jeg fikk selv bestemme. Bestemme omkring behandling (noe jeg takket pent nei til), matinntak og treningsmengde. Tillitten hadde alt å si. Med tillitten fulgte ansvar. Ansvar for meg selv. Det var jo nettopp denne valgfriheten som gjorde meg trygg, og som gjorde at jeg så livet verdt å leve. Det var trolig også denne valgfriheten som var årsaken til at jeg i ettertid har greid ”å holde beina på jorda” og takle livet videre her hjemme. Utenfor sykehus og brannslukking. Snart 5 år er gått. Og i løpet av de årene har jeg ikke tvangstrent eller sultet meg selv, akkurat. Jeg har blant annet fullført VGS og kommet tilbake i jobb. Mye takket være en tålmodig, dyktig og realistisk lege som jeg har stor tiltro til. Han gadd ikke gi meg trusler eller innskrenke godene mine. Han gjorde kun som jeg ba om, og prakket aldri på meg noe. Bare blodprøver. Ergo ble jeg heller ikke den trasne ungen som nektet. Hvilken vei fører trass liksom?

 

Her var det aldri noen spørsmål. ”Dette klarer du, Madelén”. Selv trodde jeg ikke helt på det, samtidig som ”hans overbevisning” gjorde meg enda mer lysten på å mestre. En type samvittighet bygde seg opp i underbevisstheten min. Provoserende og motiverende på samme tid. Jeg visste at jeg hadde alt å bevise. Det vet jeg også nå i ettertid. Jeg får stadig noen skjenneprekener og alvorsord omkring denne sykdommen og osteoporosen, men aldri noen restriksjoner, eller ”du skal”. Jeg må ingenting. Jeg velger selv. Jeg tar mine egne hensyn, og er ikke dum. At jeg ikke trener er på ingen måte noe legen har nektet meg. Jeg unngår det av fri vilje, fordi jeg er redd. Redd for å falle tilbake i ortoreksiens spor, og redd for at kroppen skal kollapse. Jeg tillater kun frisk luft i form av gåturer, og hvis jeg trener blir det kun enkel styrketrening for å holde maskineriet ved like. Jeg ser ikke noe vits i å utfordre noe som ikke bør utfordres når helsa ikke er der. Det er også hvorfor jeg ville ta vgs på flere år, og jobbe deltid framfor fulltid. Jeg ble anbefalt sånn og slik, men tok til syvende og sist alle valgene selv. Så skal det sies; Det satt hardt inne å be om sykemelding, men jeg visste med meg selv at jeg og skulderen trengte det. Faktisk gjør det meg glad å se at jeg evner å ta helsemessige hensyn. Det viser jo bare at jeg prioriterer meg selv!

 

Matfanast på rett vis

Jeg bruker mye tid foran skjermen, og er nok en liten tv-slave, som broren min pent sier. Ikke lat på noen måte, heldigvis. Helst foretrekker jeg krim- og thrillerserier, og noe intriger (ikke de typiske jenteserier!) I de siste årene derimot har det skjedd noe. Matlaging på tv. Det er nesten flaut å si det, men jeg ser så å si på alt av matprogrammer og matrelaterte konkurranser som sendes. Jeg har fått med meg alle mulige versjoner av Masterchef, alle sesonger av Hele (Norge, Sverige og Storbritannia) Baker, Top Chef, 4-stjerners, produkttestinger og også en del fra disse kjente utenlandske kokkene + en masse mer jeg ikke kommer på i farta. Favoritten min er Kakekrigen. En middag kan fort rettes opp med litt ekstra smaker. Men. Når det kommer til søte bakelser derimot er det så mye som kan gå galt (om en ikke er nøye, tålmodig og har teknikken inne), og det er alltid like nervepirrende/spennende å følge med på. Det å se på folk drite seg ut… Ah. Elsker det. Dessuten er det veldig lett å kjenne seg igjen i de som deltar, og mange av der alltid like nervepirrende/spennende å følge med på. Det å se på folk drite seg ut… Ah. Elsker det. Dessuten er det veldig lett å kjenne seg igjen i de som deltar, og mange ave samme tabbene har jeg selv begått. Alt fra bakst som ikke vil heve, glemte ingredienser og kremfløte som blir til smør. Haha. Jeg var overhodet ikke like opptatt av denne ”type tv” før jeg ble syk. Allikevel vil jeg ikke si at jeg blir spesielt trigget eller fristet heller når jeg ser på. Jeg ser programmene for realityen, underholdningen og inspirasjonen sin del.

 

Før jeg ble syk derimot vil jeg nok kalle dette for ”feil underholdning”. Det kan jeg vel si om så mangt. Jeg lot meg provosere, og ble samtidig redd for de rundt meg. Ergo serverte jeg pappa lunsjer på høyde med middager, og familiemiddager med et kolestreolfarlig fettnivå. Den gang bakte jeg ikke all verdens, men det ble jo noe – og det skulle helst spises samme dag. I mine år som syk har jeg utviklet meg til det bedre, heldigvis. Jeg har blitt langt modigere, klokere og mer fornuftig. Ja, nært sagt en ernæringsfysiolog uten utdannelse. Derfor har jeg også skjønt at fornuften til en syk anorektiker eller ortorektiker overhodet ikke stemmer overens med realiteten. Det var aldri noen i familien min som var syke, og heller derfor aldri de som skulle opp i vekt. Fra å føle at jeg måtte fore dem med mest mulig kalorier, er mine hjemmelagde kreasjoner i dag kun noe jeg bruker som overraskelser. Effektiv er jeg i aller høyeste grad, da jeg rekker mye på kort tid. Ukentlig baker jeg fullkornsbrød eller lavkarbobrød (eller begge deler), og ofte lager jeg slikt som smoothies så det står klart i kjølen til den som vil ha. Sjelden at det ikke står en eller annen kake der, også. Middager lager jeg så ofte jeg kan, og nå som jeg er sykemeldt på toppen av det hele sier det seg selv at det blir ofte. Kanskje litt vel ofte. Men det gjør ikke noe. Jeg må jo bruke denne armen tydeligvis. Tiden går dessuten fortere når man står på kjøkkenet, og det er viktig å ha noe å drive på med når formen og humøret er sånn halvveis. Omtrent på bunn. Også det jeg lager er fra bunn. Ikke alltid selvsagt, men veldig ofte foruten om slakt og pasteurisering. Jeg har som dere sikkert forstår latt meg hovedsakelig inspirere av matprogrammer, men også fitnessprofiler på instagram (de eneste jeg følger med på) og derfra går mye på slump og kreativitet. Jeg leter stadig og googler etter nye ting, og tar gjerne utgangspunkt i en oppskrift som jeg gjør til min egen. Det eneste som skorter litt er vel det estetiske, men som de fleste proffdommere sier; det er smaken som teller!

 

Jeg er en dyktig innkjøper, og tar meg alltid god tid til å beregne ukeshandel – uten at det ligger noen tvang over det. Med årenes løp har jeg i tillegg blitt ekstra miljø-, holdbarhet og prisbevisst, og matsvinn forekommer derfor sjelden hos oss. Jeg synes det er for ille å kaste mat, så da planlegges det heller litt ekstra. Enten så lager jeg ”akkurat nok” eller ”litt for lite”. Folk får heller spise bra med tilbehør. Haha. Og hvis ikke det er tilfellet så har jeg gjerne morgendagens middag eller lunsj i bakhodet. Taco lages med ekstra kjøttdeig som blir til en form nachos. Kyllingfileter til overs fungerer perfekt i restepaier eller gryteretter. Kokte poteter til overs er ypperlig til suppe, potetstappe eller i en omelett. Melne epler/pærer blir til syltetøy eller sirup som fryses ned, og senere brukes på skiva, i wok eller til annet. Og slik kunne jeg fortsatt…. Her er det kun kreativitet og giddevilje det står på. Såfremt maten ikke er utgått på dato kan den brukes til det meste. Sunt for økonomien, og sunt for miljøet. Og veldig veldig godt for samvittigheten. Middagsrettene lager jeg sunnest mulig med ekstra mye grønnsaker, og tilpasser smakene til mine medsammensvorne. Mamma og pappa er flinke til å være behjelpelige prøvekaniner der. Særlig blir det en del ovnsformer, gratenger og gryter, da de kan varieres i det uendelige. Proteinkildene er gjerne rene, samt at jeg bruker en del kjøttdeig. Det er ikke fyfy når middagene i seg selv er såpass ernæringsmessig bra, så kommer vel kjøttkvernet til sin rett en vakker dag. Maten kan ovnsstekes, men den kan også stekes, men dog bader den aldri i fett eller overrumples av fløte. Det blir også en del vegetariske grønnsakssupper med høyt vitamininnhold. Bare å koke (eller steke) valgfrie grønnsaker med litt buljong eller melk, deretter mose og smake til med krydder. Så lettvint. Sunnhet har alltid vært en prioritet her hjemme, og den veien følger jeg opp. At det jeg serverer er sunt (og innbydende) er minst like viktig for meg som at jeg selv spiser sunnest mulig. Jeg kunne like gjerne laget noe med sukrin og proteinpulver til familien, liksom. Men det har jeg enda ikke gjort. Pappa og Aleksander er litt motstandere der, og det skjønner jeg godt ettersom de kun ser det sykelige i det. Istedenfor fokuserer jeg på ekte varer til dem. Jeg baker normale kaker, men minker noe på sukkernivået. Som regel kan man justere oppskriftene ganske mye når det angår det søte. Vafler trenger jo ingenting. Pynting derimot har jeg del å gå på, og trolig har jeg rullet min siste rullekake for lengst. Baksten (brød, pizzadeig, rundstykker, pannekaker/vaffelkaker) gjøres alltid grovest mulig. Noe finmel beholdes kun for binding og tekstur, og for at det deigen ikke skal ende opp som et digert ”knekkebrød”. Det smaker kanskje bra, men gir ikke akkurat fornemmelser til en pizza man kan skeie ut med. Og forresten; her i huset er ingenting forbeholdt bursdager eller helg. Vi er som sagt en veldig sunn, men også aktiv familie, så litt kos i ny og ne er null problem.

 

Jeg har aldri vært glad i matlaging. Kunne lett byttet ut heimkunnskap med noe teoretisk, da det var mitt verste fag. Tror det er de eneste fire timene jeg faktisk har skulket noensinne. Kjøkkenet og kjøkken generelt har derfor aldri vært et sted for meg. Før jeg ble syk var jeg livredd kjøkkenet, og etter jeg ble syk var jeg livredd kjøkkenet. Tanken på kaloriene som svevde rundt. Følelsen av å se smørblokken i kjøleskapet, eller vite at den var der. Hjelp. Allikevel. På grunn av kontrollfriken i meg har jeg noen ganger måtte holde ut på kjøkkenet. ”Ikke søren om noen andre skulle lage min mat” Hva angår mat har jeg alltid vært meget spesiell, og fikk tydelig merke dette ekstra godt da anoreksien stod på som verst. Den gjorde meg ikke mindre skremt, og innleggelsen gikk over i næringsdrikker bare uken etterpå. Så kom jeg hjem. Like forskremt og usikker. Ingen visste hva jeg gikk til, og selv må jeg innrømme at motivasjonen var laber og fristelsen etter næringsdrikker stor. Jeg ville bare gi opp. Så var det noe med minner, da. November 10 til Mai 11 er ene og alene dårlige minner – fra sykehuset. Sykehuset. Feil. Det var jo ikke der, men i Horten jeg skulle fungere – ergo ville jeg gi det hele en ny sjanse. Jeg brukte flere måneder på å tilvenne meg kjøkkenet. Jeg lagde og tilberedte enkle ting – til meg selv og familien. Dessverre var det ikke nok. Det skulle vise seg at jeg trengte mer ”guts”, og noen år senere var drømmekjøkkenet en realitet. Jeg blir tvers gjennom lykkelig av å være der. Det er familiens oppholdsrom, og vi deler mange fine stunder der. Kjøkkenet har fått en sosial status. Vi sitter en del ved spisebordet sammen, og vi kokkelerer mye sammen. Kanskje er jeg ”hodet” bak rettene, men kan overhodet ikke påta meg æren for rubbel og bit. Det er heller ikke jeg som lager alt. Mamma er virkelig den fødte kokk. Virkelig. Og pappa har jammen fått patent på en del retter han også. Særlig falaflene. De gangene jeg kokkelerer er jeg enten alene, eller sammen med en av foreldrene mine. Mamma får da som regel ansvaret for det teknisk avanserte og pappa for oppskjæring – og sammen utgjør vi to supre team. Det sparer meg for mye frustrasjon, unødige eggeskall og en del fingre, kan man si.

 

Jeg har kommet langt. Veldig langt. Fra å være redd har jeg blitt modig. Modig fordi jeg oppholder meg på kjøkkenet. Modig fordi jeg stoler på meg selv, og modig fordi jeg tør å ta sjanser. Samt gjennomføre noen middager i ny og ne. Jeg forer ikke lenger anoreksien på noen måte. Jeg blir aldri fristet når jeg baker eller lager mat til andre. Jeg er på kjøkkenet fordi jeg synes det er gøy, interessant og givende. Det viser at jeg som person mestrer nye ting. Stadig viser jeg meg fra nye sider. Sider jeg selv ikke en gang ante fantes. For eksempel at jeg evner å være kreativ og tålmodig. I forrige uke bega jeg meg ut på min første vellykkede kalvestek, og tidenes gourmetfiskegrateng (som vist over). Jeg lagde mitt første mislykkede sukkerbrød (for mye egg og for liten form = dårlig kombo) og fikk for første gang i historien oppleve hvordan det var å mestre en spiselig hel pannekake. Herlighet så glad jeg ble for sistnevnte til tross for den lille kakestrofen i forkant. Heldigvis rettet lillebror opp fadesen med sukkerbrødet, og lagde et nytt et mens jeg fikk stå for det morsomste; fyllet – en kombinasjon av vaniljekrem, ferskensyltetøy og mandariner i lake (som vi også dynket med). I tillegg kjøpte jeg tre nye pakker egg som plaster på såret til mamma. Rett skal være rett. Bommerter skal ”svi”. Når det gjelder bakst går det gjerne litt fort i svingene med meg, og siden det ikke er rom for feilmargin kan det fort påvirke resultatet negativt. Men; da prøver vi igjen. Verre er det ikke. Matlaging er prøving og feiling, og slike erfaringer skaper kun nyttig lærdom. Og den lærdommen kommer stadig til syne som positivt. Det blir absolutt flere og flere spiselige kokkeleringer, da tilbakemeldingene som oftest er bra. Ingen  tvil om at jeg har både teoretisk og praktisk kunnskap. Jeg kan hvis jeg vil. Slike selvtillitsboost må til. Jeg har som dere leser hele livet unngått kjøkkenet, og tenkt at det ikke var ”min greie”. Jeg skal på ingen måte delta i noe realityprogram, gi ut noe kokebok eller vie utdannelsen min til matyrket – men uansett. Uansett er dette uvurderlig fin kunnskap å ha med seg videre. Så skal det sies. Jeg har lært av den beste. Ikke av tv, matbloggere eller instagram, men av mamma. I dag vanker det kake på superkvinnen. Jeg vil prøve noe nytt, og har brukt en stund på researchen. Med tanker om å utnytte den halve ananasboksen i kjølen blir det derfor en ananas- og gulrotkake med kremostfroosting. Bare noen små justeringer på oppskriften (mindre sukker – mer krydderier – ekstra gulrøtter og raspet sjokolade på toppen), så blir den optimal! Blunkesmilefjes.

 

 

 

Dagens oppdatering på armen:

Det går fremover, men er ikke måte på hvor vondt det gjør og hvor sinnsykt lite søvn jeg får….

Puppene

Jeg hadde pupper. Ekte pupper – og jeg avskydde de som pesten. Beklager, men jeg kan ikke noe for det. For meg har nemlig pupper alltid vært en del av det kvinnelige. Denne kvinnekroppen som jeg så pent hatet/hater. Jeg kom sent i puberteten, og hadde vel strengt talt en guttete fasong fram til midten av ungdomsskolen. Tross dette så lå tankene der. Fra barneskolen. Jeg gruet meg. Gruet meg til å få pupper, men også rumpe, lår og markerte former. I niende klasse hadde ting for alvor begynt å skje. Puppene. To fettklumper midt på. Jeg husker godt jeg tok gaffateipen flere runder rundt livet. Jeg husker godt jeg tok hettegensere på, tross at det var den varmeste sommer. Jeg husker godt jeg ringte for å bestille time (var for ung) til forminskning på plastisk kirurgi i Oslo. Og jeg husker godt jeg sto halvnaken på badet og glodde. Glodde med tårene rennene nedover kinnene og saksen vel plassert i høyre hånd. Så husker jeg selvfølelsen av å gå ned i vekt, og gleden over at puppene sakte men sikkert skrumpet inn. Det er stygt å si det, men er det en ting jeg faktisk er tilfreds med som følge av sykdommen er de små puppene mine – og den dagen… Den dagen jeg må face antydninger til kvinnekropp igjen. Usj. La meg bare si at det er noe som psykisk hindrer meg veldig på motivasjonsfronten. Men; det er nå sånn det er. Det er sånne ting jeg ikke kan gjøre noe med. Skal en bli frisk så er det liksom en del av pakka. Og det å bli frisk er litt sånn ”koste hva det koste vil”… Forhåpentligvis verdt det!

 

Oppdatering fra sykesengen

Jeg ligger her kokvarm frustrert og gomler pepperkaker. Det har jeg gjort de siste nettene siden jeg ble skadet. Hadde faktisk klart å tømme en halv boks her om natten – uten å huske det da jeg ”våknet” Har nemlig et realt lager bare 20m unna. Farlig for en som kunne levd på den slags. Haha. Slike kalorioverskudd er i det minste svært så effektivt for anoreksien da (null komp!!) – så noe positivt. Heldigvis har jeg sovet to timer foreløpig, og det må vel være en viss forbedring. Armen er på ingen måter noe enkel å ha med å gjøre, og jeg sover så mye som overhodet mulig såfremt jeg får det til. Det blir gjerne utover ettermiddagen kan man si. Nå blir det snart lyst igjen og da er det inn med øreproppene. Jeg er så ekstremt trøtt og sliten (se i såfall bort fra ev skrivefeil), men klarer ikke finne noe god liggestilling samme hva jeg gjør. Det stråler og det verker. Smertestillende hjelper null. Er vel ikke det lureste å dra fram det skarpe lyset fra mobilen for så vidt, men noe tidsfordriv må til. Vel. Nok klaging. Jeg lovet jo å holde humøret oppe. Så. Over til noe som trekker litt på smilebåndene til frøkena. Jeg fikk jo mariusgenser til jul, og i går kom min superfine bestilte lue i posten. Passet perfekt. Jeg legger ved et ulekkert sminkeløst bilde…

 

 

Snu det negative

Det vil være en stor løgn å si at armen er bedre, og jeg merker jeg har blitt meget skeptisk til legens råd/ordre om å bruke den mest mulig. Det å anstrenge seg ekstra mye, presse seg til smerte og fungere nokså normalt – det har jeg gjort. Hvilket som har resultert i våkenetter, konstant smerte og ekstra tapte krefter. Sovner ikke før det begynner å bli lyst ute. Klart det tærer på. Jeg tror det er bedre at armen stivner til i ny og ne enn at jeg har det vondt 24/7, selv med smertestillende og gel. Å ta det med ro er ikke undervurdert. Å få hjelp er ikke undervurdert. Jeg står opp fordi jeg må. Jeg spiser fordi jeg må. Jeg går turer fordi jeg må (pga psyken) Denne armen går ikke akkurat hånd i hånd med sykdommen, og jeg kan ikke ta meg til rette etter hvordan jeg fysisk føler meg. Jeg må opprettholde den andre kampen, også. Det har helt klart vært en veldig varierende uke, og jeg merker spesielt at de siste dagene har jeg vært ”nede”. Heldigvis ikke angstfull mer. Bare litt sklidd over i det sporet hvor jeg synes synd på meg selv. Forskjellen fra tidligere er dog at jeg er mer bevisst. Jeg er bevisst når ting går i feil retning. Jeg merker det, og tar et ekstra tak i meg selv mens jeg sier ”Madelén, sånn skal det ikke være”. Kanskje er det grunnen til at jeg lettere kommer ut av gropene, og evner se det positive? Jeg har ekstremt mye negativt å si om situasjonen, men hvorfor skal jeg? Drar jeg fram de rette sammenligningene så blir det ikke så ille allikevel. Det er nemlig en del enklere å leve med denne skaden, enn hva det var å leve med skulderbruddet i 2013.

Grønngul rundt, blålilla midt på og rød bak. Fargerrik om dagen.

 

For det første er det venstre arm, og jeg kan ikke få uttrykt nok hvor mye ”bedre” det er. Jeg er såklart avhengig av begge armene, men med en høyre som fungerer 100% så føler jeg ikke på den samme tapte mestringsfølelsen som sist. For uten om dusing, bilkjøring, klesskift og noe bæring så gjør jeg det meste på egen hånd. Det gjør at jeg klarer å se litt bort fra skaden. Jo mer jeg tenker på den, jo verre gjør det. For det andre var det denne gangen ingen brudd. Jeg vet ikke om jeg skal si det er positivt i dette øyeblikk, da skaden oppleves og blir sett på som et brudd. Trolig vil det ta kortere tid, og jeg slipper mest sannsynlig unna fysio og mye opptrening i etterkant. Det eneste jeg skal fokusere på er styrkeøvelser slik at jeg kan få styrket muskulaturen min. Det trengs. Også er det jo dette med at jeg ikke stresser så all verden. Jeg er ferdig med VGS og har ikke en haug av arbeid, prøver og framføringer som henger over meg. Jeg har heller ikke den påkjenningen om at jeg ikke kan skrive på data. Selvfølgelig må jeg være borte fra jobben en stund, og selv om det er utrolig ergerlig, så er det på ingen måte en sånn greie der jeg må ”hente meg inn” og ”ta igjen noe”. Det er veldig befriende å vite at det ikke er en masse gjøremål og tidsfrister som venter og skal holdes. Mentalt gjør det meg mer rolig, tålmodig og langt mer realistisk i forhold til situasjonen. Jeg er ikke sint for det som har skjedd, tross at det er veldig uheldig og absolutt ikke ønskelig. Sist gang falt jeg på snøen (med is under) på vei til skolen veldig uforskyldt. Det var pappa sin 50 års dag, og alt var så bra, inntil…. Heldigvis hadde vi feiret han på forhånd. Denne gang derimot. Denne gang dro jeg på skøyter av fri vilje. Jeg visste risikoen, men tok den likevel. For meg var det nemlig viktig å ha det gøy, og samtidig få mulighet til å tilbringe tid med mammaen min. Det er faktisk ikke så ille å tenke på i ettertid…..

 

Den lilla arm

Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å dra til legen, da jeg er litt sånn nevermind -”det går over”. Og hadde det ikke vært for sykdommen så hadde jeg sikkert droppet det, men på grunn av tidligere erfaringer, osteoporosen og redsel for at noe skal gro feil eller ikke bli operert i tide, så planla jeg et besøk. Også med tanke på at de hjemme ikke skulle gå rundt å være bekymret. Å leve i uvisshet er noe av det verste som finnes. Derfor tok jeg bare et valg. Et impulsivt et. Faktisk klarte jeg å sette av hele dagen da jeg anså det som viktig. Bravo, Madelén. Endelig ”’ser” vi alvoret og tar vi tak i egen helse her. Jeg hadde for så vidt ikke så mye bedre å finne på heller når formen var så dårlig som den var. 5 timer totalt på legekontor, røntgen og skadestue. Tja. Det var jo verdt det i det minste. Jeg har siden fallet brukt armen ganske så normalt og tenkt at det var en filleting. Tross at det ikke var et brudd, så er det på ingen måte noe filleting. Den leges tregere enn normalt (hos normalfolk) Allikevel skal jeg skal bruke den. Helst så mye som mulig. Til jeg når smerteterskelen. Det var ordren. Akuttlegen var streng på at fatlet kun var avlastning i kortere perioder. Den skjønner jeg. Husker hvor grufullt det var forrige gang hele albuen stivnet til. Får bare håpe det går rask(ere) denne gangen. Jeg kjenner allerede på utålmodigheten. Hverdagen blir så ensformig. For ensformig for en rastløs sjel som meg. Men så er det jo av hensyn til armen, da. Jeg må være forsiktig. Ikke falle igjen. Armen er overhodet ikke bra, og den ser overhodet ikke bra ut. Like lilla som genseren min i følge bildet. Jeg blir skremt av å synet. I dette øyeblikk er jeg dopet på smertestillende, og det er trolig den eneste grunnen til at jeg sitter oppreist og ikke ligger i sengen. Sov heldigvis langt bedre i natt. Flere timer sammenhengende faktisk. Nå gjenstår det bare å hente fram krefter, motivasjon og viljestyrke slik at jeg holder ut disse ukene, og attpåtil orker å fortsette kampen mot anoreksien når hele scenarioet er overstått… Snu staheten til det bedre. Slutte å skuffe meg selv. Slutte å være bekymret over egen helse. Føles som jeg har forsaket altfor mye. Altfor mange år. Altfor mye senskader. Det kan ikke bli verre nå, og jeg føler jeg har nådd et visst punkt psykisk. Jeg er så sint på meg selv. Denne gangen gikk det for så vidt ikke så heidundrende galt, og det positive er i det minste at armen vil bli bedre og bedre dag for dag. Det negative derimot er anoreksien. Den blir ikke bedre av seg selv. Her er det jeg som må jobbe. Jeg vil helst unngå kompliserte brudd og skjelettskader i fremtiden, men har ingen garanti for at jeg slipper med mindre helsen bedrer seg betraktelig… Daglig tenker jeg at jeg gjør en god jobb, og nedlegger mye krefter, men dessverre ikke nok. Jeg må helt klart bli enda litt strengere mot meg selv!

 

 

Beklager på forhånd for bildebruken. De postes kun som illustrasjon til innlegget, da de skal vise fram skaden.

 

 

Skadd frøken…

Vinteren kom sent, og i Januar la den ordentlige første snøen seg. Tidligere i måneden var det store skryteinnlegg i avisen om byens første skøytebane på torget. Jeg har alltid likt skøyter, men på grunn av dårlig balanse, frysepinn og osteoporose har jeg holdt meg unna de siste årene. Nå derimot følte jeg at nok var nok, så jeg spurte mamma om vi ikke skulle ta en tur. Søndag den syttende. Det var bitende kaldt. 15 minus. Mamma måtte snøre på meg de splitter nye skøytene i 42 ettersom jeg verken hadde krefter eller varme nok i meg til å få de på selv. Da vi omsider hadde på oss skøytene startet gamet. 25 minutter senere skjedde det som ikke skulle skje. Jeg hadde opparbeidet balansen og fikk litt vel høy selvtillit. Selvfølgelig. Farten økte gradvis. Jeg gasset på forsiktig, traff en liten kul i isen. Istedenfor å snu meg til høyre, og ta i mot med høyre arm (der jeg har mest styrke) snudde uheldigvis kroppen seg til venstre. Jeg falt og tok meg i mot med hele venstresiden, og en ilende smerte gikk gjennom kroppen. Først baksiden av venstre lår, videre til ryggen og deretter armen/skulderen. Minuttet fra jeg falt og til jeg kom meg opp husker jeg ingenting av. Det svartnet totalt, jeg brakk meg og jeg ville helst skrike. Hadde det ikke vært barn på isen så hadde jeg ikke greid å beherske meg. Hele scenarioet endte med 15 minutter på benken, der jeg skalv og gispet etter luft om hverandre. Da jeg trodde jeg var klar til å gå ut på isen igjen stod stjernene fremtredende i panna mi. Jeg var så svimmel. Kan ikke huske jeg har vært det noen gang. Tydelig at det lille slaget mot hodet gjorde sitt til at jeg ble såpass ”borte”. Ergo gikk jeg tilbake på benken igjen og ventet på mamma. Alt jeg greide å fokusere på var smertene og bekymringene. At det var kaldt merket jeg så vidt. Mamma ble igjen den som måtte snøre av meg skøytene, kle av meg i gangen og hjelpe meg opp i badekaret. Hun foret meg også på smertestillende. Da jeg fikk av meg klærne så vi tydelig konsekvensene. Hele deltamuskelen var kraftig forstørret/hovnet opp som en ballong, og det føltes som hele armen skulle sprenge. Ikke greide jeg å vende den bakover eller til siden, heller. Ei noe som helst for løfting. Håndflaten hadde også fått seg en trøkk, men trolig var det nervene som spilte meg et puss. Jeg har vanligvis stor smerteterskel, men denne gangen gråt jeg. Mye. Ustanselig. Fordi det var synd på meg? Fordi jeg fryktet brudd? Fordi jeg ikke kunne jobbe? Jeg vet ikke. Tårene bare rant. Omsider fikk jeg hentet meg inn igjen. Varmt vann gjorde godt på min frosne kropp, og med mamma ved min side følte jeg den omsorg jeg behøvde. Hun er jo bare verdens mest omsorgsfulle menneske. ”Jeg skal ta vare på deg, jenta mi” Bare det gjorde så armen føltes bedre. Så skal det sies. Jeg koste meg på isen. Det var kjempegøy, og jeg er glad for tiden jeg fikk med mamma. Jeg vet det er risiko ved ting så lenge jeg har osteoporose/er benskjør (tross at jeg ikke lenger er på mitt tynneste!) men samtidig tenker jeg at jeg ikke kan vente å gjøre de ting jeg liker. Jeg angrer ikke på at jeg dro ut på skøyter, men hadde garantert angret om jeg ikke gjorde det. Skadd arm eller ikke.

 

 

Jeg har sovet dårlig. Meget dårlig. Maks en time per natt. Trolig fordi jeg gruet meg til å våkne, og vite at armen ville kjennes enda vondere. Jeg ligger på magen med hodet til høyre side, men har tendenser til å leke akrobat om nettene. Det låter alltid dårlig når en har en halvveis arm. Da jeg våknet i går var jeg både utmattet, utkjørt og ekstremt full av angst. Som om jeg trodde jeg skulle dø. Det var skikkelig rart. Er dessverre litt for flink til å google og selvdiagnostisere meg selv, og da hender det også jeg setter i gang en viss skremselpropaganda. Legen vet alltid best, så jeg fant ut at jeg ikke turte å se an noe mer enn en dag. I frykt for å undervurdere eller bagatellisere noe, slik jeg alltid gjør. Gårdagen var bare altfor ille. Både fysisk og psykisk. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne jobbet isteden, men med null krefter i venstre arm ville det gått dårlig på et sted som Elkjøp. Ikke at det var særlig bedring i dag. Jeg ble redd da jeg så meg selv i speilet. Armen hadde blitt mørkeblå og var aldeles smertefull, så jeg måtte bare komme meg av sted for en hastesjekk. Legen så med en gang antydninger til et brudd, og forberedte meg på det verste. Ergo betød det en visitt på sykehuset med røntgen og skadestue. Ventetid og enda mer ventetid. Heldigvis med en støttende og god far ved min side. Jeg trengte all den omsorg og hjelp jeg kunne få nemlig. Samt en person som kunne være der når jeg fikk beskjeden. Beskjed om hva? Mamma så meg falle. Jeg hadde polstret jakke og landet ganske forsiktig sånn egentlig. Hun var i forkant 99,9% sikker på at det ikke var brudd, og det gledet meg stort at hun denne gang hadde rett. Jeg på min side var nemlig litt vel pessimistisk, da jeg gjenkjente en del av smertene fra skulderbruddet i 2013. Vel. En muskelstrekk kombinert med kraftig forstuelse er ikke bare bare. Når noe først er hovnet opp, væske sluppet ut, blodårer sprukket og muskelfiber røket så gjør det fryktelig vondt. Det sier seg selv.

 


Søndag kveld. Ikke lett å se ved første øyekast, men ta et blikk til høyre. Skulderen der er relativt mye større enn det den er på venstre side. Nå fullstendig blå i tillegg.

 

Jeg tåler heldigvis mer enn fryktet, men tar søndagens hendelse absolutt til etterretning. Hva med neste gang? Jeg innrømmer at jeg er bekymret hvis denne tilstanden vedvarer. Hva med alt jeg har lyst til? Jeg kan bare ikke komme dit hvor kroppen ikke klarer mer. Fysisk. Heldig for meg er det denne gang venstre arm, hvilket som gjør at jeg mestrer både gåturer, matlaging og pc (sånn ca)  – som er de mest nødvendige hverdagssyslene når en må være borte fra jobb. Min lille appetitt forsvant da jeg datt, og har vært borte siden. Hadde jeg vært som folk flest hadde det vært null problem, men på grunn av min anoreksi har jeg overhodet ikke mulighet til å kjøre på med et kaloriunderskudd. Dessuten bruker jeg ekstremt mye krefter på å få i meg maten. Sånn fysisk. Jeg har ikke lenger støtten i venstre arm, og det gjør at jeg ikke greier å slappe av. Dessuten er jeg konstant kvalm. Måltidene blir derfor som så, og en enda større kamp, men jeg lager dem og bruker tiden det tar på å få dem i meg. Hver smitt og smule. Er litt sånn ”koste hva det koste vil” for meg. Så får jeg bare smøre meg med tålmodighet, også denne gang. 4 uker. Minst. Det er utrolig kjedelig, kjipt og deprimerende, men lite jeg kan gjøre noe med….Æsj. Ting hadde jo gått så mye bedre om situasjonen var en annen. Akkurat det faktum gjør meg veldig motstandsløs og oppgitt. Hadde jo tenkt å utnytte snøen så jeg kunne kommet meg ut på ski og greier. Jaja. I teorien er det ikke synd på meg. Jeg vet jo så inderlig godt at dette er min feil. Selv om jeg liker å tro (skylde på) noe annet. Istedenfor å kverne og fundere hender det ofte at jeg bare legger meg nedpå. Rett og slett fordi jeg ikke orker noen form for smerter og ubehag. I håp om at tiden går fortere… Kan den ikke gjøre det når jeg ber om det?

Den jeg kan være…

Jeg føler ikke jeg har noe å forsvare, men jeg gjør det likevel. Jeg sitter med litt sånn halvveis samvittighet på grunn av at meg selv. Jeg lover for mye. Det gjør jeg alltid. Jeg vil så gjerne strekke til og blidgjøre alle. Samtidig. Helst så fort som mulig. Dessverre er ikke ”så fort som mulig” ensbetydende med i morgen, eller i dag for den sags skyld. Jeg må ofte belage meg på at jeg ikke kan rekke over alle bauer og kanter når jeg vil, innen den tid jeg forventer. Jeg er av natur et stresset menneske. Et meget stresset et. Ikke at det har bedret seg med sykdommen, selv om jeg liker å tro det. Den drar fram utålmodigheten min på de verst tenkelige tidspunkt. Som om jeg er den viktigste i verden. Som om mine gjørmål betyr mest. Er det noe jeg vil bli flinkere på så er det dette med tid. Tid og prioriteringer. Utnytte dagene bedre. På et fornuftig plan. Jeg skal fremdeles få til litt av alt, og helst det jeg sier jeg skal, men allikevel godta at superwoman ikke eksisterer. Jeg kan vel leve sånn noenlunde med meg selv uten at verden går i tusen knas?  

 

Når noe skjer…

Jeg har selvfølgelig fått med meg hva som har hendt i media den siste tiden, og også da hvilket massivt fokus spiseforstyrrelser og mobbing har fått. Selvfølgelig er det fint at myndigheter og folk generelt får øynene opp for denne tabubelagte problematikk. Det er bare utrolig synd at det må et dødsfall til før noe blir tatt ordentlig på alvor. Men altså; noe sånt skal ikke skje. Det skal ikke gå så langt. Jeg føler at jeg har et ansvar som eier av denne bloggen, men vil helst ikke kommentere saken annet enn at jeg synes dette er uendelig trist, og at forsvarsadvokaten i meg kjenner all medfølelse med moren. Jeg blir så sint, så sint. Er det ikke ille nok å miste et barn? Hva som direkte har skjedd kommer neppe godt nok fram, men jeg vet hvor ille mine foreldre hadde det da de verken ble hørt eller trodd. Det ble aldri en kamp for å få meg frisk, men heller en kamp mot helsevesenet. Istedenfor rettferdighet ble vi møtt av kynisme, kalde skuldre og apatiske holdninger. For utenom fra to stykker. Det skal nevnes. Fastlegen (jeg den gang hadde) visste jo knapt hva spiseforstyrrelser var, og det var nummeret før det gikk skikkelig dårlig med meg også. På sykehuset. Stedet jeg burde vært trygg. Nei. Heldigvis er den delen fortid, og jeg kunne ikke levd i tryggere omgivelser enn hva jeg har gjort i tiden etterpå. Jeg har fått mye beklagelser, men det er ikke nok. Man leker ikke med livet til en person og attpåtil fraskriver seg ansvaret og legger all skyld over på foreldre. Ble du mobbet som liten? Nei. Var foreldrene dine voldelige mot deg? Nei. Jeg kan svare nei på hvert bidige spørsmål. Min anoreksi er sammensatt av så mye, og jeg vet så altfor altfor mange sitter i samme situasjon som meg.

 

 

Er 13-åringens tragiske hendelse en mulighet til at folk med spiseforstyrrelser blir sett? Jeg håper det. Jeg håper dette kommer som en lærdom framfor en skyllebøtte. Skjedd er skjedd. Nå er det skippertakene som må til. Spiseforstyrrelser er ikke bare bare. Det må bli tatt på alvor heretter. Det må komme flere tilbud på banen til de som trenger, og da snakker jeg om tilbud beregnet for spiseforstyrrelser. Ikke allmennpsykiatriske klinikker der gjennomsnittsalderen er 60 år, der folk er voldelige, blotter seg og skriker om nettene. Tallet på jenter og gutter med anoreksi er skremmende høyt, og ventetiden på de få tilbudene som er matcher på ingen måte det. Vi må ha flere, og det må være tilbud som baserer seg på frivillighet (såfremt det ikke står om liv og død) Det er kun personen med spiseforstyrrelser som kan bli friske – ergo må vedkommende innse at en vil bli frisk. Den lysten oppnår man ikke med en tvangstrøye tredd nedover hodet. Dessuten må det utdannes flere innen feltet, og når jeg sier utdannet så mener jeg ikke en som har en doktorgrad og fet lønn. Empati, følelser og fremtidsrettet terapi må inn i bildet. Ikke tidsfrister, stress og jag. Anoreksi er alt annet enn vekt og matinntak. Det er en psykisk sykdom det tar lang tid å bli frisk(ere) fra.

Er 13-åringens tragiske hendelse en mulighet til at mobbing endelig blir tatt tak i? Jeg håper det, men vi har tydelig en vei å gå. Det handler om å tørre. Alt for mange overser problemene, og tror de løser seg selv. Ikke alle – men mange. Lærere må våge å ta opp tematikken, og mobberne må konfronteres. Kanskje er det flaut, men det må til. Er aldri offeret som skal flytte på seg. Mobbing gjelder for så vidt ikke bare barn, heller. Også voksne har en del å lære. Daglig florerer sosiale medier over av usakligheter og hets. Det er helt utrolig hva folk kan finne på å skrive ned av meninger i disse dager…. Jeg blir faktisk litt flau!

En kvart mail besvares

Hei på dere! Håper dere har hatt en god start på 2016. Noen etterlyste en oppsummering fra mitt foregående år, og det er hyggelig, men jeg lar det være. Året har på alle måter vært innholdsrikt, men jeg har ikke ”nok å fortelle” føles det som. Jeg har gått på skole og jobbet, ergo gått i i surr i måneder og dager, tatt lite bilder og generelt bare levd. Levd som om det ikke fantes begrensninger. Levd, men samtidig sett livet fare forbi. Jeg må nok bli flinkere til å leve i nuet – slik jeg alltid sier. 23 år. Jeg er tross alt 23 år. Ung, men for gammel til å utsette mer…

 

Kommentarfeltet ble stengt for en god stund siden, og jeg har ikke angret siden. Det er ikke hets det står på, men heller det at jeg vil ha saklige tilbakemeldinger. Slik at jeg kan forstå dere bedre. Som blogger, og kanskje størst grad som person. Det blir jo slik når en offentliggjør privatlivet. Jeg får for det meste fine mailer fra dere lesere, pårørende og andre interesserte, men innimellom… Innimellom hender det at jeg får noe jeg må rynke på nesen av. Ikke denne hetsen som sagt, eller at jeg har fått noe som er direkte stygt. Heller merkelig, vil jeg si. Folk eier så mye fordommer at det er skremmende. Skremmende og trist. Ja, for her om dagen mottok jeg denne mailen. Jeg måtte lese den flere ganger, fordi den var så misvisende, ufullstendig og…. rar. Jeg ble bare sittende igjen å måpe. Jeg kommer ikke til å blottlegge noen eller sitere hele mailen, bare et par linjer av den. Jeg ble ikke direkte sint, men heller redd. Redd folk ikke vet nok. Hvis denne personen baserer fakta på sine antakelser så gjør vel andre det også? Hjelp. Denne uvitheten må jeg være med å slå sprekker i.

 

 

”Du kan umulig ha anoreksi. Du er ikke tynn nok” Hm. Motiverende, du. Dette sier man bare ikke til en anorektiker. Men igjen; uvitenhet, håper jeg. Her må jeg ta meg selv i forsvar, og også andre. Jeg vet mange har fått denne kommentaren før. For meg er det første gang. Og hadde jeg hatt mer fett på kroppen skal en ikke se bort fra at en slik kommentar ville såret meg. Dypt. Vel uansett. De aller fleste som lider av spiseforstyrrelser er faktisk normalvektige, og man kan ikke se det på dem en gang. Anoreksi sådan er en psykisk sykdom. Det vil si at den ikke nødvendigvis går på det fysiske. For min del derimot har den gjort det. Jeg har vært undervektig i 6 (av 7) år, og det truer helsen betraktelig. Jeg vet jeg er for tynn. Om det synes (nok) eller ei gir jeg blaffen i. Ikke et diskusjonstema. Når jeg tar bilder er jeg ikke ute etter å finne kameravinkler eller tøy som skal fronte min tynne kropp med knokler og innhulte partier. Jeg er ute etter å vise innblikk i hverdagen min, og også det at jeg tør å pynte meg. Jeg har jobbet mye med selvbildet for å komme dit jeg er nå. Bare det å troppe opp med kjole på julaften føltes i mange år som et tiltak. Bare det å bruke penger på den slags – unødvendigheter?

 

”Du er for gammel til å ha anoreksi” Neida, så. Jeg har hatt spiseforstyrrede tankegang siden barneskolen, og jeg ble jo syk da jeg var 16. Ung nok? Det tar tid å bli frisk fra en anoreksi, og da er det naturlig årene går. Jeg kan ikke noe for at jeg ikke lenger er en ungjente, og går under den ”typiske anoreksikategori”. Samtidig synes jeg dette er synd. Anoreksi kan ramme hvem som helst. Gutter også, for så vidt. Samfunnet er ikke så firkantet at kun er en bestemt gruppe som blir syke. Vi ser jo det med andre sykdommer også. Prosentandelen er lav, men det skjer jo, sant?

 

”Er du bare ute etter oppmerksomhet?” Ja. Selvsagt er jeg det. Jeg har bare ofret hele ungdomstiden min for å ivareta en perfekt fasade som tynn og vellykket nok. Jeg har bare vært tvangsinnlagt, mye deprimert, forsøkt ta livet mitt, skadet meg selv, inn og ut hos legen, fått en rekke komplikasjoner (dårlig lever, magesår, ostepoerose) og masse begrensninger i livet mitt. Ikke kan jeg jobbe 100%. Ikke kan jeg studere 100%, og jeg brukte 3 år på å bli ferdig med vgs. Jeg har aldri hatt kjæreste, og sliter med å ha motivasjon på det sosiale plan. Jeg bruker alle kreftene mine på å holde humør og positivitet oppe, og at jeg offentliggjør at jeg er syk på denne bloggen, er en del av mitt informasjonsbehov – ikke dyrkelse av selvego og strebelse etter komplimenter. Kanskje trengte jeg en bekreftelse på at jeg eksisterte sånn helt i starten, men den tid er forbi. Etter at jeg ble syk og undervektig er det INGEN som har sagt at kroppen min ser fin ut. Faktisk har jeg aldri blitt fornøyd selv en gang – og jeg tror aldri noensinne jeg kommer til å benytte kroppen for å skaffe den oppmerksomhet jeg vil ha. Den type jente er liksom ikke meg.