Den lilla arm

Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å dra til legen, da jeg er litt sånn nevermind -”det går over”. Og hadde det ikke vært for sykdommen så hadde jeg sikkert droppet det, men på grunn av tidligere erfaringer, osteoporosen og redsel for at noe skal gro feil eller ikke bli operert i tide, så planla jeg et besøk. Også med tanke på at de hjemme ikke skulle gå rundt å være bekymret. Å leve i uvisshet er noe av det verste som finnes. Derfor tok jeg bare et valg. Et impulsivt et. Faktisk klarte jeg å sette av hele dagen da jeg anså det som viktig. Bravo, Madelén. Endelig ”’ser” vi alvoret og tar vi tak i egen helse her. Jeg hadde for så vidt ikke så mye bedre å finne på heller når formen var så dårlig som den var. 5 timer totalt på legekontor, røntgen og skadestue. Tja. Det var jo verdt det i det minste. Jeg har siden fallet brukt armen ganske så normalt og tenkt at det var en filleting. Tross at det ikke var et brudd, så er det på ingen måte noe filleting. Den leges tregere enn normalt (hos normalfolk) Allikevel skal jeg skal bruke den. Helst så mye som mulig. Til jeg når smerteterskelen. Det var ordren. Akuttlegen var streng på at fatlet kun var avlastning i kortere perioder. Den skjønner jeg. Husker hvor grufullt det var forrige gang hele albuen stivnet til. Får bare håpe det går rask(ere) denne gangen. Jeg kjenner allerede på utålmodigheten. Hverdagen blir så ensformig. For ensformig for en rastløs sjel som meg. Men så er det jo av hensyn til armen, da. Jeg må være forsiktig. Ikke falle igjen. Armen er overhodet ikke bra, og den ser overhodet ikke bra ut. Like lilla som genseren min i følge bildet. Jeg blir skremt av å synet. I dette øyeblikk er jeg dopet på smertestillende, og det er trolig den eneste grunnen til at jeg sitter oppreist og ikke ligger i sengen. Sov heldigvis langt bedre i natt. Flere timer sammenhengende faktisk. Nå gjenstår det bare å hente fram krefter, motivasjon og viljestyrke slik at jeg holder ut disse ukene, og attpåtil orker å fortsette kampen mot anoreksien når hele scenarioet er overstått… Snu staheten til det bedre. Slutte å skuffe meg selv. Slutte å være bekymret over egen helse. Føles som jeg har forsaket altfor mye. Altfor mange år. Altfor mye senskader. Det kan ikke bli verre nå, og jeg føler jeg har nådd et visst punkt psykisk. Jeg er så sint på meg selv. Denne gangen gikk det for så vidt ikke så heidundrende galt, og det positive er i det minste at armen vil bli bedre og bedre dag for dag. Det negative derimot er anoreksien. Den blir ikke bedre av seg selv. Her er det jeg som må jobbe. Jeg vil helst unngå kompliserte brudd og skjelettskader i fremtiden, men har ingen garanti for at jeg slipper med mindre helsen bedrer seg betraktelig… Daglig tenker jeg at jeg gjør en god jobb, og nedlegger mye krefter, men dessverre ikke nok. Jeg må helt klart bli enda litt strengere mot meg selv!

 

 

Beklager på forhånd for bildebruken. De postes kun som illustrasjon til innlegget, da de skal vise fram skaden.

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg