Undervurdert

Jeg har nesten ikke sovet i natt. Har bare ligget og fundert. Tenkt nøye gjennom sykdommen fra a til å, men også hvordan det vil bli fremover. Hvordan skal jeg komme meg videre? Jeg klarer ikke å se dette klart for meg. Hvor vanskelig alt i bunn og grunn er, og hvor strevsomt det er å være tvangsinnlagt. Ikke bestemme noe selv. Jeg hadde så gjerne håpet at jeg kunne nådd en frivillig plass nå som det har gått et kvart år av livet mitt her inne. Isteden blir jeg sett på som en sinnsyk gal pasient. De undervurderer meg så til de grader. Som om jeg bare er en liten ammetrengende baby som konstant trenger mamma.


 

Kan jeg bli fri fra anoreksien?

Jeg føler presset hele tiden. Hvert minutt. Hvert sekund. Hele tiden. Det er hardt, og det er tøft å stå i mot. Vondt å innse realitet, og vondt å takle det hele. Jeg har kommet langt, og jeg er fornøyd med alt jeg har klart å oppnå. Selv om jeg kanskje til tider er sint, sur og fortvilet, så er det en del av sykdommen. Den vrir og vrenger på følelser og humør. Sånn er det bare. Det har jeg lært å takle. Før kunne folk gjenkjenne meg på at jeg alltid var blid og positiv. Vel. De sidene har jeg ikke sett mye til de siste månedene. Som jeg savner dem. Som jeg savner å smile. Som jeg savner å le. Som jeg savner å være positiv, og tro på at alt ordner seg til slutt. Når jeg innerst inne kan klare å utrykke meg på denne måten  og mene det av hele mitt hjerte; da er jeg frisk og fri fra anoreksien!

 

Mål

På vei mot et sunnere og  bedre liv har jeg satt opp 10 punkter. Den dagen jeg er frisk skal dette være alt jeg ønsker å oppnå. De målene jeg fint ville klart dersom jeg var frisk. En sunn livsstil er hva jeg ønsker meg. Der jeg kan ha styringen, og ikke gå ned i dypet hvis jeg mister den.

 

 

1. Spise fordi jeg er sulten.

 

2. Spise det jeg har lyst på. (uten å telle kalorier og kompansere)

 

3. Spise sammen med andre. (offentlig)

 

4. Unngå skyldfølelse og gråt før og etter et måltid.

 

5. Ikke tenke og planlegge måltider.

 

6. Få i meg både karbohydrater, proteiner og fett i riktig mengde.

 

7. Tillate meg taco og pizza.

 

8. Ikke tenke så mye på hva andre spiser.

 

9. Ikke droppe maten selv om det går vanskelig.

 

10. Trene for den innvendige kroppen sin del.

 

 

 Veien fram til disse målene er veldig lang. Ingen unnasluntring. Bare kostlister, masse mat og uvelhet dagen lang. Strenge rammer og lite fritid. Sånn livredningsmessig er dette det ideelle. Mandag er det gått tre måneder. Jeg kan ikke tro at jeg har vært ”fengslet” så lenge. Det har vært en eviglang tid med hat, lidelse, fortvilelse og depresjoner. Nå vil jeg så gjerne hjem! Jeg trenger trygghet og støtte. Jeg trenger et sikkert sted å være. Jeg trenger livet mitt. Jeg trenger mamma. Jeg trenger pappa. Jeg trenger broren min, og besteforeldrene mine. Jeg trenger alle vennene mine, kollegaene mine og de som backer meg opp når jeg har det ille. Jeg er lei av ventetiden. Den er som en tikkende bombe. Man vet aldri når den går av og er over.

 

 

 

 

 

 

Alt på samme tid

Lykke, glede, sorg, kjærlighet, latter og savn. Alle følelser på en og samme gang. Møtet på RASP gikk veldig fint. Jeg har virkelig fått noe å tenke på. Det er bare synd at det er såpass å vente før plassen er ledig. Jeg har en russetid jeg ikke kan gå glipp av. Det er faktisk hva jeg vil prioritere først. Nå er jeg ikke så langt unna den rette BMI og utskrivelse, heller. Jeg har bestått vektkravet i dag, og nå er det blitt innlagt 10-minutters turer hver eneste dag. Permisjonen min gikk strålende. Det føltes godt å freshe seg opp litt. En tur i badekaret, litt nye klær og sminke. Jeg har kost meg skikkelig. Jeg trives godt hjemme. Trygge tilværelser. Egen seng. Et hjem der Madelén kan få være Madelén! Anoreksien har jeg klart å holde litt på avstand.

 

 

 

 

Glede gir god helse!

En løsning på problemet er å få i seg medisinen. Mat er medisin. En annen løsning er en positiv tankegang. Jobbe aktivt for å sette i gang gledesmusklene for å få fram den lykkelige Madelén. Hun er jo der inne et sted. Jeg må tørre å gå inn i meg selv og (bli kjent) kjenne på følelsene mine. Engasjere seg på grunnlag meg. Våge å ta utfordringene. Jeg kan alltids ta mange snarveier for å oppnå glede. Allikevel er det ikke denne gleden jeg er på utkikk etter. Selvsagt hjelper det å gjøre ting, få besøk og ha permisjoner. Men; det blir bare kortvarig. Så ofte kan jeg ikke få påfyll. Jeg ønsker den langvarige gleden. Den som er der selv om alt snus helt på hodet, og alle går mot meg. Den gleden vil jeg ha! Det er på sin plass å dra fram alle de sterke sidene som ligger og vipper i bakhodet. De sidene som skal utfordre anoreksien og gå dypt inn i Madelén for å vinne henne tilbake!

 

Til Mandag reiser jeg på overnattingspermisjon. Glede!

 

 

 

Mestringsfølelsen

Mestring! Kjenn på ordet. Hvilken assosiasjoner danner du deg? Er det ikke en viss styrke du føler? Med anoreksi er mestringsfølelsen veldig variabel. En mestring er at man kommer seg ned i vekt, men et tap av mestring er at man ikke klarer å spise normalt og fungere i dagliglivet. Jeg har lært at mine mestringsinstinkter har dratt meg hit jeg er i dag. Den utrolig gode følelsen av at jeg klarte å takle sykdommen, men samtidig bare ble sykere og sykere. Så syk at det ikke var noen fremtid uten hjelp på veien. Man føler et tap av mestringsfølelse når andre plutselig blir dine livvakter og du i bunn og grunn kun må gjøre nøyaktig som dem sier. Konsekvensene er ekstreme, men det er også rammer som må til for å ta over denne misforståelsen av en sykdom. Strenge rammer. Strenge pleiere. Lite fritid. Lite Madelén. Nå nærmer vi oss tre måneder. En tid som har gått farlig sakte. Jeg hadde liten tro på at jeg ville holde ut dette. Den 29 November satt jeg spikret til sengen med boblejakke og utestøvler, skrek og bar meg om å få komme hjem. Fra den dag klarer jeg jo å se at jeg har fått mer og mer tilbake av livet mitt. Do og dusj alene. Ikke tilsyn etter hviletid. Lengre besøk og av flere.  Data. Mobil. Kortere hviletid. Gåing i avdeling. Gåing til sykehuset. Permisjoner. Med andre ord; en masse ”bonuser” som er opparbeidet. Jeg har gått fra å være en kasteball til å bli en medvirkende pasinent. Det kjennes bra 🙂

 

Tyggegummiblåsing i det små er noe jeg nylig lærte! Mestring.

 

 

 

Ønsker

Jeg lever med et håp.

Jeg lever med et ønske.

Jeg lever for å leve.

 

Jeg kan kureres.

Jeg kan overvinne dette.

Jeg kan bli sterkere enn anoreksien.

 

Jeg skal bli bra.

Jeg skal bli frisk.

Jeg skal få et liv.

 

 

Jeg fortjener en verdig fremtid!

 

 

 

Kjære tomme Tom!

I flere år har du levd i mitt hode, og tatt deg til rette ved å beordre og kommandere meg i alle retninger. En liten visitt utviklet seg i retning av en ubuden gjest. Nå vil du ikke dra! Du skal bare styre og plage meg. Du har ødelagt deler av ungdomstiden min, og fratatt meg mye. Det var denne tiden jeg så fram mot da jeg gikk på Nordskogen i sjette klasse. Denne friheten med å være 18 og bestemme selv. Denne friheten rev du fra meg!

 

Jeg hadde det så fint fram til du dukket opp. Du stygge, lille, dumme vesen. Du er en pest og en plage. Vet du det? Jeg har ikke behov for deg. Det har jeg aldri hatt! Dine metoder og trusler har gjort meg syk. Dødelig syk. Kun dager fra døden. Tenk hva du kunne ødelagt. Nå har jeg som sagt blitt 18 år. Jeg har ikke opplevd en tredjedel av hva livet har å by på.

 

Nå vil jeg bestemme! Dette får du ikke lov til lenger. Jeg har innsett hva jeg vinner på å kvitte meg med deg, din snylter. Sparke deg ut for ubetalt husleie og dårlig oppførsel. Rett og slett. Nå tar jeg tilbake makten og kontrollen! Du er ikke annet enn en simpel dust. Falsk tvers gjennom.  Ingen er glad i deg. Ingen liker deg. Ingen orker tanken på å ha deg i nærheten. Ingen!

 

 Neitakk!

 

Følelsene mine får du ikke lenger rote med. Hvem jeg er glad i bestemmer jeg! Jeg er glad i livet. Jeg er glad i familien min, vennene mine, jobben, skole og alt som fritiden kan fylles opp med. Jeg er lei av å gråte på grunn av deg. Jeg er lei av å lide. Lei av å ha det vondt! Lei av at jeg ikke kan se positive muligheter. Du er kun en tom mening. Det har du alltid vært. Du har ikke gitt meg noe bra – mens jeg har gått gjennom ild og vann for deg. Alt jeg har gjort – også får jeg ingenting tilbake. Skuffende. Ikke en dag har du droppet å presse på. Selv bursdagen min gav du meg dårlig samvittighet. Det er definitivt ikke greit. Jeg godtar det ikke. Så ulydig, slem og grusom har jeg aldri vært. Jeg har aldri gjort meg fortjent til dette. Det kan flere skrive under på!

 

Så; kjære Tom. Det er på tide at du drar! Du tør ikke mer nå. Det lover jeg.Tiden er kommet for at du må forlate meg, og la meg være i fred. Takk på forhånd! Mvh Madelén.

 

 

 

 

Permisjon perfekt!

Jeg har hatt en fantastisk permisjon! Ikke noe mas. Ikke noe kjeft. Jeg ble hentet av pappa, og deretter hadde vi skikkelig kvalitetstid. Fikk møtt noen venner. Vi kjøpte også morsdagskake. Det ble til og med en tur nedom jobben for å hilse på. Det er så flott å oppleve og se alt jeg skal komme tilbake til en dag. Alt som venter på meg! Jeg er utrolig ivrig etter å få det tilbake! Da vi kom hjem ble det litt data, tv og diverse. Før det var tid for middag. Mamma hadde marinert nydelige kalkunfiléter. Skikkelig lenge siden jeg har spist et så godt middagsmåltid! Her er all middagsmaten bare en stor ihjelkokt suppe. Enten kruttsterk, eller med null smak. Ellers fikk vi med oss MGP. Fikk mer og mer sansen for Haba Haba, og er nå veldig fornøyd med at den vant. Tror den har en bra sjanse internasjonalt. Det ble også litt kveldsmat og andre tv-program før tiden var kommet for soving. Ubeskrivelig følelse å legge seg ned i sin egen seng. Tryggheten kom på plass med en gang! Jeg var ikke engstelig, angstfull eller deprimert. Ingen kloring. Det var kun de gode tankene som dominerte fram til jeg falt inn i drømmeland.

 

Jeg fikk god mulighet til å sove ut i dag tidlig. Det får jeg aldri her. Opp halv åtte hver eneste dag! Det tar på i lengden. Var derfor ekstra deilig å våkne med litt ekstra energi og positivitet. Det er ingen hemmelighet at jeg er fryktelig gretten om morningen. Frokosten bredte vi ut over bordet slik at alle kunne forsyne seg. Jeg gjorde mitt beste. Var en god følelse at jeg fikk anoreksien litt på avstand. Jeg klarte å nyte maten. Tilbake til ristet brød, frukt, utvalg, ordentlig pålegg og god yoghurt. Endelig noe normal mat. Det var som å gå fra fattigdom og elendighet i slummen til et paradis av glede.

 

 

Jeg merker at denne permisjonen har gjort mye. Jeg har funnet mye glede og lykke. Det gir mye ekstra at jeg ser hva jeg faktisk kan få komme tilbake til. Hva jeg har å vinne på å bli frisk! Hvilken fantastisk familie jeg har, og hvor mye de gjør for meg. Alt de er villig til å ofre for at jeg skal ha det bra. Jeg er så takknemmelig for disse flotte dagene jeg har fått tilbringe hjemme. Det har vært mangel på bekymringer, stress og redsel. Jeg har ikke ord for hvor givende dette har vært for meg! Jeg sitter igjen med en varm og god følelse.

 

 

Noen skal hjem!

Endelig! I morgen skal jeg på min første overnattingspermisjon. Lørdag til Søndag. Det blir et fullstappet program og jeg er sikker på at alle inntrykk kommer til å gi meg enda mer vilje til å fortsette. Det blir merkelig å sove i sin egen seng. Jeg kjenner denne kampen nært på kroppen. 75 dager inn og ut har jeg kjempet som et sta nesehorn. Fristelsene til å gi opp har vært og er der hele tiden, men jeg har holdt ut! Etter hver endte dag roser jeg meg selv. ”Bra Madelén. Dagen er gjennomført. Nå kan du sove, og være fornøyd med deg selv.” Det er løgn, men jeg må lyve litt – enda jeg vet at følelsene og tankene ikke er på samarbeidsstadie i det hele tatt. Det er vel ikke noe jeg kan forvente heller? Jeg har innsett at ingenting kommer gratis. Hver eneste lille oppnådde punkt og belønning skal tilknyttes Madelén’s fremgang. Frivillig eller tvang! Det går fremover… Jeg skal hjem – Jeg skal sove i min egen seng – Jeg skal spise god mat. Og viktigst av alt: jeg skal være med de menneskene jeg beundrer aller mest. Fantastisk!