Jeg må finne min indre styrke igjen! Jeg kan virkelig ikke gi slipp på alt på denne måten. Det at alle andre sine behov i bunn og grunn er viktigere enn mine egne. Jeg skjønner det ikke! Jeg fatter og begriper ikke at jeg vil meg selv så vondt. Det er akkurat som at jeg får en mestringsfølelse hver gang jeg ignorerer eller er slem mot Madelén. At hele tankeprosessen kun handler om hvordan ting skal være verst mulig. At jeg ikke ser en sammenheng eller en årsak til en normal prosess eller et bra liv. Dette skulle aldri være meningen. Jeg har hele veien hatt en stor styrke. En styrke jeg ikke har tatt tak i før jeg nå innser at den må opparbeides igjen. En styrke som skal løfte meg hele veien og fram til en framtid uten sykdom, innleggelser og depresjon. For; det var aldri meningen at jeg skulle bli syk. Hele greien er en stor misforståelse. For litt over atten år siden lå jeg på fødestuen her på SIV. En jente med masse babyfett og tallerkenrunde øyne som smilte til alt og alle. Som smilte til en verden som snart skulle åpne seg for henne. Som etterhvert tok skrittene for å bli mer og mer selvstendig. Det er så rart å tenke på. Tenke på hvordan jeg i løpet av kort tid har rasert alt. Det vil ta tid å bygge seg opp igjen, og det vil ta tid å danne en god selvfølelse og tillitt til seg selv og andre. Det vil ta tid. Allikevel er jeg innstilt. Jeg skal opparbeide styrke og jeg skal grave meg dypt inn i sjelen for å hente den lykken som ligger der og venter på meg. Jeg skal gjøre dette for min egen skyld! Tiden er kommet for å snu. Nå og for alltid!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

 ” Cause girl you’re amazing just the way you are… ”

Jeg har fått meg en grundig tenkerunde de siste ukene. Jeg har innsett mye, og det er ikke tvil om at positivitetet faktisk er forsvunnet. Hvordan skal jeg finne den igjen? Jeg er ikke glad i meg selv – overhodet. Jeg spiser ikke mat – tar bare næringsdrikker. Jeg er taus. Jeg vil ikke på permisjon – unner meg ikke det. Lista er veldig lang og negativ! Jeg kjenner at jeg blir litt frustrert over at jeg ikke fortjener noe. Jeg må og er nødt for å straffe meg selv etter all den maten som er  blitt presset ned i meg de siste månedene.. Jeg kommer egentlig ingen vei på den måten. Det går bakover. Ellers så har jeg nådd vektkravet i dag – med mer enn nødvendig. Det kjennes fint for da vet jeg at jeg er enda nærmere utskrivelse. Men; på tross av alt som hender så har jeg det bra med meg selv i dag. Anoreksien har det fint, og Madelén har det fint. Det å slippe den tålmodighetstesten med maten på syn, lukt, smak og konsistens – det er utrolig deilig og befriende. Jeg føler ikke at jeg får i meg noe mat. Det går jo bare sekundene før det er over. Det enkle er ofte det beste!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

fIngenting går veien! Mobilen er knust og ødelagt etter et ”uhell”. Maten er en verre fiende enn jeg kan tenke meg. Jeg blir baksnakket, og det blir satt inn tiltak (600 kcal for 2 brødbiter og 1 rosin) for å straffe meg. Ikke bare på bakgrunn av maten. Kun på bakgrunn av at jeg er kverulerende, vanskelig, taus og illsint på alt og alle. Man kan kanskje sammenligne dette med et fengsel, men selv der benyttes ikke disse metodene! I morgen skal jeg veies, og ut i fra den vekten vil jeg få vite om det blir noe permisjon til Søndag – på morsdagen. Det hadde vært fint! Jeg trenger virkelig å komme hjem og unna denne elendigheten. Jeg har et så inderlig stort ønske, men jeg er neimen ikke sikker på om det går veien. Jeg har ikket tillitt til noen av de som er her… Det er ingen kompetanse i det hele tatt. Alt føles så gjensidig og lite gjennomtenkt. Det er kun der-og-da-tiltak. Det kan lett by på vanskeligheter. Spesielt for de hjemme som ikke aner hva som skjer. Jeg er jo så å si plassert inn i en boks jeg ikke slipper ut av før jeg er på riktig BMI. Jeg takler ikke mat lenger – og det er et meget stort problem. Dagen er jo heldigvis over, og jeg har overspist meg til mer enn 1000 kalorier over listen. Begynner å nærme meg inntaket til sportsgutta. Men; jeg gjør det bare fordi jeg så keen på å komme dit de vil for at jeg skal reise hjem! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg sitter igjen med masse inntrykk og spørsmål. Jeg vet ikke hvordan jeg vil definere møtet. Jeg føler meg litt tankeløs her jeg skriver. Jeg skal på et nytt forvern 21. Februar. Jeg tror dermed jeg venter med å sette en konklusjon og ta en endelig avgjørelse. Det har i allefall vært fantastisk å tilbringe 7 timer med mamma og pappa. Jeg trengte virkelig en skikkelig prat og mye kvalitetstid. Det blir så knapt hver gang de er på besøk. Dermed følte jeg at dette ble som en permisjon. Utrolig hvor mye det hjeper å komme seg litt ut av buret for å se andre omgivelser, mennesker og rett og slett leve! Det gir en ekstra iver for å komme tilbake til det vanlige liv. Dessuten klarte jeg å spise ute. Mamma hadde laget matpakken min – og for første gang på to uker klarte jeg å tygge maten. 

Innlegg skrevet Søndag 6 Februar, kveldstid.

I morgen er en ny dag med nye muligheter. Da skal jeg nemmelig til RASP. Det blir mitt håp nummer to. Jeg krysser fingrene for at jeg får en positiv opplevelse og god informasjon om stedet! Jeg må jo gi det en sjanse. Vi har lagt opp en plan slik at alt skal gå bra for seg. Måltidene er litt forskjøvet. I tillegg skal vi se om jeg kan klare å spise mellommåltid og nistepakken min ute blant folk. Utfordring! Det er litt spennende at jeg begynner å leve lit mer. Sakte,men sikket. Slike ting skal  jo bli normalt til slutt! Vi kjører herfra halv tolv, og er tilbake en gang rundt seks. Det blir en lang dag. Jeg håper bare øynene vil lukke seg tidlig nok slik at jeg kan få noe søvn. Jeg merker at kroppen trenger det. Og ikke minst; tankene trenger en god pause.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Anoreksien og Madelén slår stadig til – i samarbeid. Når ting blir vanskelig er det lettest at det bare er oss ”to”. Ofte hjelper det at ingen andre blander seg inn. Stillhet! Alle mennesker har behov for ro. Min tause side også et utrykk for at jeg har behov for å være alene. Da blir det provoserende når noen forsøker å stille meg opp etter veggen for å få ut en lyd. Taushet er det mest irriterende som finnes, men jeg trenger mine våpen ettersom hverdagen stort sett består av kjeft, trusler og mas. Dag inn og dag ut! Det er kun et par stykker som forstår meg. Veldig lite i forhold til hvor mange jeg har kontakt med om dagen. Men altså; jeg forventer ikke noe særlig positivt på dette stedet… Jeg ønsker meg bort. Hver eneste dag!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Anoreksi kan tilknyttes alle følelser. Ja, selv glede og lykke. Gleden av at du kan kontrollere deg selv i forhold til hva anoreksien ønsker, og lykken av at tallene på vekta går nedover. Vel. Glede og lykke. Det er slik det starter. Jeg velger å kalle dette falske følelser. Drømmefølelser, som egentlig ikke eksisterer. Kun i det tomme anoretiske hodet der anoreksien begynner å innrede seg for fullt – og til slutt overtar. Du kjemper mot maten – og ikke sykdommen. Det er da man begynner å  møte alle de andre negative og vonde følelsene. Man kjenner lett håpløshet, sorg og depresjon. Hat! Alt virker nytteløst, og man blir så blind og forstyrret at det ikke lenger er mulig å oppdage noen som helst utvei ut av denne elendigheten man så pent har sklidd inn i. Det eneste fristende er å gi opp. Stanse og stoppe! Ikke tenke, bare handle. Si fra seg alt. Alt ansvar. Alle plikter. Alt det man en gang var nødt til, men som ikke lenger er mulig å takle. Svakheten fremstår mer og mer tydelig, og sånn forholder det seg ofte en lang stund. Bunnen er nådd. Det tar tid å innse at man er syk og at man faktisk er villig til å gjøre det som må til for å bli frisk. Styrke, pågangsmot og en god porsjon med egenvilje. Egenvilje til å ville det som er best for en selv. Dette fordi man selv oppdager en feil/misforståelse hos seg selv – og ikke fordi andre bemerker det. Først da er trinn 1 gjennomført!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Mamma ble jo strålende fornøyd med gaven; tøfler og pulsvarmere. Jeg hadde truffet på størrelse og farge. Egentlig var det planlagt som en morsdagspresang, men jeg hadde rett og slett ikke tålmodighet nok fram til 13 februar. Enda en liten stund. I mellommtiden skjer det ting her. Nå er jeg endelig i kontakt med RASP. Henvisningen er sendt, og je er innkalt på forvern nå til Mandag. Jeg håper og tror at jeg kan komme inn der så fort som mulig. Tiden flyr! Jeg kjenner at jeg har behov for en forandring og noe nytt. På dette stedet har jeg hatt en elendig start med mye surr og lite informasjon. De minnene og opplevelsene sitter fortsatt grodd fast i hjernebarken. Det er kun de negative  tilknytningene jeg klarer  fornemme. Jeg ønsker derfor at RASP kan gi meg en ny start der jeg vil få struktur og orden på livet mitt. Det er tydelig at jeg ikke kommer noe fremover kun på overlevelse.. Det blir litt opp til meg om hvordan dette skal gå! Jeg sitter med nøkkelen – selv om det høres helt absurd ut her og nå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette går ikke veien. I dag var både lege og psykolog innom. De har sett hvor mye jeg sliter, og har ikke tro på at jeg kan være her lengre etter at jeg takket nei til SPIS. Derfor må det henvisninger til. I første omgang forsøker vi RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser) i hovedstaden. Det er en barne/ungdomsavdeling hvor også foreldre får delta. Pasientene er opp mot 21 år, og ikke eldre. Jeg tror det kunne vært givende og noe mer proft for meg. Har hørt mye positivt. Det er jo hodet som må snu, ikke vekta. Tallene har egentlig lite betydning om man bare har det vondt og er konstant plaget av et sånt lite spiseforstyrrelsesvesen.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Det har seg nemmelig sånn at situasjonen er blitt forverret enormt mye den siste uken. Jeg depper, klorer og har det rett og slett ikke bra. Jeg unngår å snakke med leger, psykologer og pleierne, med mindre jeg MÅ. I tillegg er jeg blitt mye mindre mottakelig for besøk. Nå er jeg offisielt kommet inn i en egoistisk sirkel av hat og lengsel. Hatet for meg selv, og lengselen til et samfunn jeg en gang var en del av. Nå er jeg kun en tilskuer som ser på. Ser på alt og alle! Utenforsående og redd. Jeg er satt på vent. Hvor lenge? Det kan ingen si. Jeg er bakerst i en eviglang kø som knapt rikker seg. Dette unner jeg ikke min verste fiende en gang!

Det føles så ensomt og tomt – selv om jeg vet at jeg har verdens beste venner og en støttende familie trygt i nærheten! Det er noe jeg setter stor pris på, og takknemmeligheten kan ikke måles.

Her sitter jeg stille og fredelig og skriver. Skriver om alt og ingenting. Alt som har betydning for senere, men også alt som opptar meg i dette sekund. Alle de ordene jeg faktisk ønsker å dele, men som jeg pent må droppe. Dagen har ikke gått bra. Ikke i det hele tatt. Jeg har slitt meg gjennom tårer og blod så langt. I dag har det nemmelig vært ytterligere økning til den svære kostpalnen, og nå tør jeg bare ikke tenke på hvor mye mat jeg faktisk må presse ned i den forvrengte magesekken min. Det gjør noe med meg. Kroppen og hodet oppfører seg ikke særlig tilfreds. Jeg kjenner jeg blir sint, lei meg og frustrert – på samme tid. Alle de følelsene man får frem når man kun ønsker å knuse et vindu for så å hoppe ut, og løpe til et hvilket som helst sted. Det har ingen sammenheng. Når jeg har det som verst er det lite som hjelper. Selv ikke en milliard kroner kunne bedret dette. Igjen er det angsten og redselen som tar meg. Jeg takler ikke hvordan dette former meg. Jeg har begynt å sove i bukse, fordi jeg ikke greier å se på at bena mine fetes opp. Det går bare ikke! Et forvrengt kroppsbilde kan virkelig skade hjernen og humøret…  

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame