Dette går ikke veien. I dag var både lege og psykolog innom. De har sett hvor mye jeg sliter, og har ikke tro på at jeg kan være her lengre etter at jeg takket nei til SPIS. Derfor må det henvisninger til. I første omgang forsøker vi RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser) i hovedstaden. Det er en barne/ungdomsavdeling hvor også foreldre får delta. Pasientene er opp mot 21 år, og ikke eldre. Jeg tror det kunne vært givende og noe mer proft for meg. Har hørt mye positivt. Det er jo hodet som må snu, ikke vekta. Tallene har egentlig lite betydning om man bare har det vondt og er konstant plaget av et sånt lite spiseforstyrrelsesvesen.
Det har seg nemmelig sånn at situasjonen er blitt forverret enormt mye den siste uken. Jeg depper, klorer og har det rett og slett ikke bra. Jeg unngår å snakke med leger, psykologer og pleierne, med mindre jeg MÅ. I tillegg er jeg blitt mye mindre mottakelig for besøk. Nå er jeg offisielt kommet inn i en egoistisk sirkel av hat og lengsel. Hatet for meg selv, og lengselen til et samfunn jeg en gang var en del av. Nå er jeg kun en tilskuer som ser på. Ser på alt og alle! Utenforsående og redd. Jeg er satt på vent. Hvor lenge? Det kan ingen si. Jeg er bakerst i en eviglang kø som knapt rikker seg. Dette unner jeg ikke min verste fiende en gang!
Det føles så ensomt og tomt – selv om jeg vet at jeg har verdens beste venner og en støttende familie trygt i nærheten! Det er noe jeg setter stor pris på, og takknemmeligheten kan ikke måles.
uff da 🙁
Uff 🙁
off.. :/
Hei Madelen.
vi er gamle kjente (litt hvertfall).
har fulgt bloggen din en liten stund nå å lurt på om hva jeg skal skrive til deg.
for noen hjelper det å snakke med noen som er i litt av samme båt mens noen hjelper det ikke for, hva tenker du?
jeg sliter ikke med spiseforstyrrelser, men depresjon, sosial angst og selvskading.
det er litt av samme tingene vi for, er utforstående og er ikke med i samfunnet lenger på en måte.
jeg ligger hjemme under dyna dag inn og dag ut, orker verken skole eller jobb å det er slitsomt å være med venner.
alt er slit, å fremtiden ser mørk å trist ut.
Det er et altfor tabu tema å kan ikke snakke med noen om det, men beundrer deg som tør å skrive en åpen blogg om dette! skulle ønske jeg klarte det samme så kanskje venner å bekjente rundt meg forstå hvorfor jeg er sånn jeg er fortiden.
synes du det er bedre å snakke med venner og familie om dette, eller noen du ikke kjenner så godt som vet litt hvordan du føler det?
Anbefaler deg å lese The Secret av Rhonda Bynes! Tror den kan hjelpe deg, om du leser den med et åpent sinn.
Håper alt ordner seg.. :/ og lurte på en ting. kan du kanskje ha en spørsmålsrunde?
Huff dette hørtes ikke bra ut.
Håper noe kan hjelpe deg. :/
huff, får håpe det går bedre snart!