Denne boken!

Noen av dere husker kanskje jeg postet listen over ting jeg gjorde når jeg var rastløs. Uansett. På denne listen hadde jeg skrevet ”lese bøker”, og helst krim. Nå er jeg riktig nok ingen lesehest, men det hender jeg har perioder der jeg bare må lese hver dag. Jeg hadde mange måter hatt en slik periode fra Juli måned, da det var reprisetv, og egentlig fram til nå. Flere timer daglig. Jeg har lest ut en del krim jeg hadde liggende, og følte jeg måtte gjøre meg ferdig med bok for bok tross at det kjentes veldig fristende å starte på den nyeste i samlingen. Lenge har jeg lest bloggen til fantastiske og ikke minst inspirerende, Kristin Roset. Hun har i likhet med meg slitt med anoreksi i flere år. Nå har for så vidt ikke jeg vært toppidrettsutøver på noe spesielt høyt nivå, men kan allikevel kjenne meg igjen i mye av det hun forteller om (utenom bulimien) I likhet med Kristin var det jo ortoreksi jeg først utviklet. Det var den som dro meg inn i anoreksiens klør. Veldig mange spiseforstyrrede kan helt klart relatere seg til hverandre. 

 

I Kristins nye bok ”spring for livet” forteller hun om kampen om å prestere på friidrettsbanen, men også på hjemmebane. Hun forteller om det å være god nok som utøver, datter, venninne og også kjæreste. Veien hennes blir beskrevet som tung, særlig det å bli kvinne er skummelt. Rettere sagt; få kvinnekropp og alt det innebærer. Hver dag er en kamp om å spise minst mulig og trene mest mulig, og allikevel fungere 110 prosent. Det sier seg selv at det går dårlig i lengden. Før eller siden sier kroppen stopp, og en behøver kanskje assistanse fra sidelinjen. Kristin var innom det ene og det andre før hun traff spikeren på hodet; ”dama mi”, som hun kaller livredderen sin. Da hun kom i kontakt med henne begynte jobben for alvor. I lang tid hadde hun erfart spiseforstyrrelsens harde side, og sett hvor mye den krevde. Sovepiller hadde blant annet vært en midlertidig løsning, dog noe som viste seg å være svært uheldig. Å få en pause er bra i ny og ne, men ikke når en blir apatisk og kun lever i sin egen verden. En spiseforstyrret verden er nemlig en verden svært få vil trives i. Dette får Kristin virkelig satt ord på, og jeg håper så veldig at disse ordene når inn til folk. Sjelden anbefaler jeg ting her på bloggen, men akkurat denne boken kan jeg stå inne for. Den håper jeg virkelig at folk kjøper. Jeg har ventet på utgivelsen siden prosjektet ble annonsert, og den innfridde virkelig. Startet Mandag formiddag og ble ferdig Mandag kveld. Oppslukende er ordet. Boken er brutal og hjerteskjærende, men også veldig fin. Side for side ser man en person som blir mer og mer menneskelig – mer og mer ”seg selv”. Kristin er tvers gjennom ærlig, og det er kanskje det som gjør opplevelsen litt ekstra merkverdig, samt at hun skaper nærhet ved å skrive på nynorsk. Erfaringene og kunnskapen vi begge sitter inne med er mye av det samme, og det er godt å lese en bok der en føler seg forstått og ikke forbigått. Jeg blir ekstremt motivert av å lese ordene hennes. Det at jeg kjenner meg igjen er en ting, men det å lese/se at det går an. Ja. Det i seg selv er veldig avgjørende for meg. Er sikker på at jeg kommer til å dra denne fram som motivator i tiden fremover. Det er jo flaut om jeg sliter med anoreksi når jeg er nærmere 30 enn 20, så det er klart det må noen friske impulser til…

 

I dag er Kristin så frisk og fri fra tvangsrutiner som hun kan bli, men så klart vil det alltid sitte igjen spor av spiseforstyrrelsen. Noe annet ville vært rart. Den er jo en erfaring på godt og ondt. Jeg følger ikke mange blogger, men Kristin er en av fire jeg må besøke, daglig. Hun lever nå et godt liv med fornuftig trening, jobb, mann, sin nydelige lille Noah og lillemor i magen. Lenge trodde hun ikke det var mulig, men allikevel er det dette livet har hun kjempet og drømt om. Jeg unner henne det så etter den knallharde jobbingen, særlig med tanke på alt hun har ofret for å komme seg helrustet gjennom. Det koster helt klart å være best, men før eller siden må en innse at ”best” ikke er alt. Hvis en jente som Kristin kan forstå det, så kan jeg også!

Innkallingen er kommet

Jeg oppsøkte fastlegen min 11 Juli. Helt alene. Denne praten måtte foregå på tomannshånd. Gråtkvalt i stemmen fortalte jeg hva jeg hadde hørt og hva jeg hadde lest – og også at jeg endelig forstod. Forstod at han hadde rett. Han skjønte at jeg trengte tid, og var glad jeg til slutt gikk med på behandlingen. Som jeg droppet ut av sist, vel og merke. Nå var det bare ikke mer tid. Skjelettet er på sitt sterkeste mellom 25 og 30 år, og derfra går det dessverre nedover. Altså har jeg enda noen år på å bedre denne nokså håpløse situasjonen jeg har satt meg i. Jeg vet samtidig at det er riktig å gjennomføre en styrkende behandling, nettopp fordi jeg ikke greier å spise meg opp like fort. Jeg har på en måte svelget den overbevisningen om at jeg skal klare dette på null komma niks. Jeg trenger tid. Lenger tid enn jeg trodde. Bare tenk at jeg har brukt åtte år av livet mitt på denne driten. Mildt sagt. Nå klarer jeg ikke la det gå lenger, og skal jeg derfor i gang med å styrke skjelettet. Misforstå meg ikke; selv om behandling er en fin ting, så må jeg fremdeles jobbe med å komme opp i vekt. Man kan ikke leve det friske liv undervektig, så jeg trenger noen kilo ekstra for å kunne få den hverdagen jeg ønsker. Alt dette foregår naturligvis på hjemmebane. Faktisk er jeg litt gira. Jeg har hatt så mange søvnløse grinenetter at dere aner ikke. Uroet meg for kompresjonsbrudd (google it), spesielt. At jeg plutselig skal knekke sammen på jobb når jeg bærer en vare for en kunde, eller miste cm på høyden. Jeg mener. På tre år har jeg brukket begge skuldrene, og jeg merker fremdeles antydninger til de tidligere bruddene. Særlig om jeg strekker meg. For ikke å snakke om at jeg lett brister ribbein, får blåmerker og har mye vondt i leddene. Særlig ryggen. Det er kanskje den som uroer meg mest, for det er tross alt den jeg er 100% avhengig av. Samme hva jeg gjør. Jeg er faktisk såpass bekymret at jeg innbiller meg at jeg har vondt, og kjenner etter om jeg kan ha det i tide og utide. Jeg blir attpåtil skrekkslagen når jeg ser eldre folk med krumme rygger som knapt kommer seg fremover. Jeg er jo 23. Vel. Nå blir det bedre. Håper jeg. At innkallelsen er kommet gjør at jeg kan roe meg ned, og senke skuldrene noen hakk. Jeg føler meg noe lettere, ikke bokstavelig talt selvfølgelig. Dette har vært en bekymring siden vinterferien. To brudd måtte til før jeg skjønte realiteten. Det er litt sykt når jeg tenker på det.

 

Selv om jeg gledet meg til å få brevet, så gruet jeg meg litt også. Denne ventetiden skaper en sånn ambivalens. Skal/skal ikke? Vil det i det hele tatt gi effekt? På brevet sto det; ”undersøkelse/behandling dato” Men hva betød det? Jeg hadde mine bange anelser. Allikevel tok jeg telefonen fatt, frustrert og sint. Slik blir jeg ofte når jeg er usikker. Usikkerhet gjør meg til en stresset, utålmodig og lite tolerant person. Særlig ovenfor andre. Jeg må bli flinkere til å la usikkerheten forbli hos meg, og spesielt skjule den. Det er ikke en slik person jeg vil fremstå som. Foretrekker mye heller hun selvsikre og sterke jenta som jeg vet bor inni meg et sted. Uansett. Tilbake til telefonen. Jeg fikk svar. En eller annen kontordame tok telefonen, og jeg buste ut med alt jeg hadde inne. ”Jeg regner med at jeg ikke må gjennom alt det der” ”Jeg har verken tid, ork eller lyst” ”Jeg trives ikke sånn veldig godt på sykehus skjønner du” Og til slutt en trussel; ”Det ender bare med at jeg trekker meg hvis det blir for mye styr” Lite overraskende fikk jeg svarene jeg ikke håpet på. ”Nei, altså, det er prosedyre” ”Du må ta de undersøkelsene som skal til så vi vet om du er godkjent til å ta behandlingen” ”Bentetthet blir du innkalt til” ”At du gjorde det for to-tre år siden er ikke godt nok” Jeg vil helst ikke vite hvor ille ting ligger an. Men, nå. Nå må jeg gjennom samme greiene på nytt. Nye utvidede blodprøver, ny bentetthet, nye forvernssamtaler og nye vurderinger. Som fryktet. Det var jo akkurat alt dette styret som gjorde at jeg droppet ut av opplegget sist. Nå som han omsider har bestemt meg….

Er det rart jeg er litt irritert? Jeg mener faktisk det er sykehuset sin feil at jeg ikke tok i mot behandlingen sist, og derfor også at det er deres feil om ting nå har forverret seg. Jeg hadde jo fullført sist gang om det ikke var så mye stress. De burde lagt seg paddeflate, og bare funnet en dato KUN for behandlingen. Og det så fort som mulig. Men det skjer altså ikke. Jeg må holde ut med denne ambivalensen enda lenger. Av og til blir jeg sliten av meg selv. Heldigvis fikk jeg byttet lege. Han jeg hadde sist var så belærende og frekk. Greit nok at jeg har anoreksi, og blir tilbudt en behandling som er svindyr for staten, men jeg trenger da ikke få skyldfølelse i tillegg. Jeg trenger heller ikke få høre at bentettheten kan gjøre så jeg må ampurtere alt jeg har eller havner i rullestol ved fylte 25. Han presterte til og med å si at dersom beina mine var for skjøre så gikk det ikke an å sette på proteser. Han sammenlignet meg med en blomkål. Hallo. Blomkål. Greit at skremselspropaganda funker, men det der var bare for drøyt. Sannheten er vel det at jeg ikke greide ta han seriøst etter de uttalelsene. Faktisk greide jeg ikke ta behandlingen på alvor, heller. Dermed skulle det mye til før jeg klarte ta fastlegen seriøst omkring dette. Tro meg. Han har nevnt det hvert bidige legebesøk siden Desember 2013. Og først nå er jeg på gli. Ja visst koster det mye. Krefter, altså. Men. Jeg har rett og slett ikke noe valg. Jeg følte det var mitt valg den dagen legen sendte henvisningen, men det var inntil jeg skjønte at ting ikke skjer på mine premisser. Slik jeg ønsker er ikke alltid ensbetydende med slik det blir. Dessverre. Det handler om livet mitt dette her. Så…. Istedenfor å grine over hvilken situasjon jeg har satt meg i må jeg bare kvitte meg med dette sinnet og selvmedlidenheten min, og ta til takke med det jeg nå har blitt tilbudt.
Skulle dette gi positiv effekt lover jeg å være takknemlig! Kanskje.

Søknaden

Hei! Mitt navn er Madelén bla bla bla. Jeg er 23 år, og kommer fra Horten. Her har jeg bodd hele livet mitt. Til daglig jobber jeg deltid ved Elkjøp i Horten, og trives utrolig godt med det. Jeg brenner virkelig for å hjelpe andre, og nettopp derfor er en hverdag hvor jeg kan bruke av egen ekspertise helt perfekt for meg. Planen videre er å studere jus, men her er det ikke bare karakterene det står på. Jeg har en liten vei å gå. I 2008 ble jeg nemlig rammet av ortoreksi, senere anoreksi, og selv om jeg har vært under behandling, er jeg per dags dato ikke frisk nok. Tross sykdommer og motgang prøver jeg allikevel å holde motet oppe. Som person er jeg blid, utadvent og veldig målrettet. Jeg er sta, vet hva jeg vil, og gir meg sjelden før jeg har oppnådd det. Uansett hvor krevende ting virker prøver jeg alltid å holde på en positiv og optimistisk holdning, og velger heller se muligheter framfor begrensninger. Evner vise til gode resultater. 

 

Jeg har lenge vurdert å søke på denne stillingen, men det er først nå jeg føler meg 100% klar for det. En slik stilling vil gi meg så mye, og jeg føler mine tidligere erfaringer og egenskaper kommer godt med. Jeg vet hvor krevende hverdagen vil bli, men jeg ser kun på slike utfordringer som lærdom. En lærdom jeg trenger for å komme meg videre i livet, og jeg er sikker på at jeg (med tiden) vil vise til gode resultater, og mestre dette utmerket. 

 

Jeg er klar til å bli ”sjef i eget liv” – på heltid 🙂