Drømmepiken

Jeg har stadig denne drømmen om at jeg kjører racerbil. Jeg bare farer rundt i kjempefart uten mulighet for å bremse ned. Marerittet oppstår idet bilen kommer ut av kontroll. Jeg bråvåkner når den til slutt smadres. Inntil i dag fikk jeg bekreftet at dette indikerer min evne til å stresse og ellers de bekymringer jeg daglig bærer på. Jeg trodde jeg var kvitt mye av dette, men nå vet jeg altså at det fremdeles er en del som sitter igjen i kroppen. Underbevistheten har beklagligvis lagret det meste. I grunn kommer det ikke som noen stor overraskelse. Jeg har alltid vært en stresset person av natur. Det er en egenskap jeg har, og den er verken tilknyttet ortoreksi, perfeksjonisme eller anoreksi. Allikevel ser jeg tydelig at noe eller noen vil gripe inn. Drømmene må ha en betydning. Det har jeg alltid ment. Jeg tror de er en slags påminnelse. En stresset hverdag kan helt sikkert reduseres med enkle grep. Jeg kan bli bedre og mer bekymringsfri. Jeg kan bli flinkere til å sakke ned, slappe av og ta ting som de kommer. Seiko-klokka skal ikke være min beste og eneste venn…

 

 

 

 

 

Innse svakhet for å oppnå styrke!

Du er ikke sterk før du har innsett dine svakheter. Uansett hvor tøft det er og hvor mye det krever. Å erkjenne seg selv som person viser en ekstremt stor viljestyrke. Alle har vi noe som hindrer oss, og alle har vi utfordringer. De oppstår lettere enn de overvinnes, men det betyr ikke at noe er umulig av den grunn. Definisjonen umulig er bare dum. Den har ingen funksjon for noen. Ordlyden utretter bare negativitet og skepsis. En slik hverdag trenger vi ikke!

 

 

 

 

 


 

Avsats

”Det er bedre å angre på noe du har gjort, enn å angre fordi du ikke gjorde det” er et ordtak jeg liker særdeles godt. Stadig lurer jeg på om jeg tør eller våger. Vil jeg satse? Er jeg klar? Jeg tenker nøye gjennom om risikoen er verdt innsatsen. Om jeg faktisk oppnår noe positivt som jeg kan glede meg over. Kortvarig som på lang sikt. Svaret jeg kommer fram til er alltid ja. Ja, ja, ja. Det finnes aldri noen unnskyldning for å la være. Jeg er sterk nok – sterkere enn anoreksien. Hva er det verste som kan skje, egentlig? Det er menneskelig å feile. Så lenge jeg er menneske så kan jeg trå galt i blandt. Det lærer og har jeg lært i løpet av livet. Hver dag er en eneste stor erfaring. En givende erfaring. Sykdommen har blitt min lærdom. Noen ganger lykkes jeg, og noen ganger mislykkes jeg. Men vet dere hva; jeg angrer ikke – jeg reiser meg alltid opp igjen!

 

 

 

 

 

Høyeste karakter

Jippi! Jeg fikk 6 på rettslæreprøven. Denne karakteren henger høyt og gjør meg sjeleglad. Mestringsfølelsen er fantastisk. Det er herlig å vite at den var fortjent. Jeg vet at jeg tidligere slet med ortoreksi og overdreven perfeksjonisme. Av hele mitt hjerte og kloke hode vil jeg si at resultatet ikke er sykdomsrelatert. Jeg har øvd en del, men også tatt det med ro og levd et liv utenfor kjøpsretten. Denne gangen gjorde jeg kun mitt beste. Forventningspress nytter ikke. Jeg satt faktisk igjen med en nokså god følelse etter prøven fordi jeg ikke hadde snøring på hvordan den gikk. Husker jeg fortalte pappa at jeg var så usikker at jeg bare måtte ta til takke med resultatet og håpe det ikke ødela for standpunktkarakteren. Tidligere prøver har jeg gjerne hatt en viss formening om utslaget. Denne gangen var jeg i sterk tvil. Dermed ble det en god overraskelse og en klar bekreftelse på en god prestasjon. Det trengs ingen ortoreksi for å bevise det… 

 

 

 

 

 

  

Smittsom effekt

Dette er en skikkelig fin solskinnsdag, og det gjør meg godt. Jeg nyter den. Bilen ble vasket på Søndag, så det var supert å legge ut på kjøretur. Hun glinser lang vei, og jeg kunne ikke vært mer stolt. Uten tvil en av mine mange hverdagslykker. Nesten litt som en ungdomsforelskelse som aldri tar slutt. Av og til må jeg smugtitte fra kjøkkenvinduet for å forsikre meg om at jeg ikke drømmer. Så langt har det heldigvis ikke vært tilfelle. Utover det så gikk skolen bra! Slik den alltid gjør. Knappe to timer føles som fritid. I dag har jeg dessuten benyttet meg av farger. Fargerike klessammensetninger. Jeg elsker farger. Det har en slags magisk effekt på humør og sinnsstemning. Som anoretiker er man nemmelig ikke dømt til en grå hverdag i sort. De fleste har gjerne den oppfatningen. Det forstår jeg. Jeg har ofte følt det slik selv, da det har vært og er lettvint å gjemme seg eller skli inn blant mengden. Av erfaring har jeg allikevel innsett at det ikke skader å tre utenfor komfortsonen av og til. Slik ble det i dag, og jeg angrer ikke. Blazeren har ligget ubrukt i skapet så altfor lenge. Til og med merkelappen hang på. Det kan bety at det er på tide med variasjon. Jeg har godt av litt endringer i stilen. Det kan og skal bli bedre. Jeg gir det et forsøk. Farger sprer glede. Glede smitter. Det er en flott måte å fremstå på. Utstråling har alltid stor betydning. Min utstråling skal dele varme og positivitet, og bringe fram smil. Som person er jeg full av livsgnist og masse glede. Egenskaper som er helt avgjørende for å komme seg de rette stegene videre…

 

 

 

 

 

Arbeidssom pike!

Prioriteringene har ligget mye på skole og skolearbeid den siste tiden. Siste innspurt gjenstår for skoleåret 2012/2013. Merkelig nok har ikke perfeksjonismen overtatt. Jeg har gjort mitt beste, og det er jeg veldig fornøyd med. Jeg planlegger, men tar også en del som det kommer. Skole har nok allikevel vært den største hverdagslige biten siden Januar, men det skyldes at armbruddet tok sånn tid. Derfor var det fantastisk herlig å være tilbake på jobb igjen. Alltid godt å komme i gang med de vante gjøremål og selge litt. Da trives jeg best! Dessuten var det en befrielse å være tilbake i det supre arbeidsmiljøet som vi har nede på Elkjøp. Jeg har vært sinnsykt tålmodig. Uvant egenskap for min del. Føler ventetiden har vært uendelig lang, men på en annen side så var den utvilsomt verdt det. Ettersom jeg ikke merket noen begrensninger med smerter eller ubehag. Det er definitivt viktig å føle seg 100% klar og 100% i stand. Både med tanke på den fysiske og psykiske helsen min. Ellers så var jeg på Meny og hentet påskenøttpremien i går. Jeg trodde det ville være en nøtte t-skjorte eller en kopp. Noe som var totalt skivebom. Jeg fikk nemmelig en skikkelig dab-radio med internett og docking, og alt annet som trengs for skikkelig godt bruk. Det var en veldig bra premie. Radioen har til og med vunnet i tester og fått gode terningkast. Jeg er strålende fornøyd!

 

 

 

 


 

Uperfekt!

Det tok litt tid før jeg sovnet i går. Jeg ble liggende å tenke. Altfor lenge. Blant de mange støttende ord fra dere lesere skjulte det seg noe jeg behøver å få en oppklaring i. Det virker som både jeg og bloggen har blitt litt misforstått. Det fortjener sin forklaring. Jeg vil neppe framstå som en glamorøs supermodell som får til alt. Jeg fungerer og har det bra, men overhodet ikke perfekt! Det var nettopp det denne kommentaren gikk på; perfeksjon og det perfekte liv. Jeg forstår ikke når jeg tilsynelatende har gitt utrykk for at jeg lever perfekt. Perfekt er ikke synonymt med verken glad eller lykkelig. Perfekt er bare et dumt utrykk. Et liv tilnærmet dette ville dessuten begynt med en sunn og frisk helse. Med faktorer som familie, kjæreste, jobb og utdanning. Halvparten er jeg innenfor, og det er jeg meget fornøyd med tross sykdom og situasjonen jeg er oppi. Jeg er en del unna frisk, men jeg gjør mitt beste. Frykt, angst og utfordringer må overvinnes. Det tar dessverre tid…

 

 

Ærlighet må være tillatt. Vi bor i Norge og har ytringsfrihet. Jeg må som alle andre få å skrive ærlige meninger ettersom dette er min blogg. Jeg har i lange tider vært åpen om en alvorlig diagnose der jeg med hensikt vil oppnå forbedring for meg selv og andre. Det er valgfritt å lese og se på bildene mine. Jeg kommer ikke med oppfordringer til hva folk skal gjøre. Mine innlegg omhandler personlige erfaringer og det innebærer ofte sannhet og konsekvenser. Det er hardt. Jeg legger ikke skjul på at jeg har en historie som er skremmende. Jeg har beskrevet en rekke mislykket og tøff behandling. I tillegg har jeg stått fram med selvskading og satt ord på selvmordsforsøket. Det har utvilsomt krevd noen runder med meg selv!

 

Samtidig innser jeg at det er hjerteskjærende og vondt når man kan se at jeg fungerer i det normale liv. Selv med en anoreksi som har bidratt til at jeg er tynnere enn gjennomsnittet og en litt verre somatisk helse enn det som er vanlig. Hvordan er det mulig? Vel. Hvorfor ikke? Det å fungere er ikke negativt. Det har det aldri vært. Å grave seg ned er noe ordentlig tull. Anoreksi er riktig nok ingen dans på roser, men man trenger ikke å pådra seg depresjon bare fordi man er syk. Syk betyr ikke elendighet. Det er lov å ha det fint, og det er lov å gi utrykk for det. For meg er det viktig å legge fokuset på det flotte og positive. Jeg er opptatt av å formidle den delen eller de delene som er givende i livet mitt. Ingen lesere vil noengang bli kjent med meg 100%, og det er meningen. Jeg har alltid vært en målrettet, sta og viljesterk jente. ”Solstråle” er noe jeg har blitt kalt i en årrekke. Det skyldes smilet og positiviteten. Slik vil jeg gjenspeiles gjennom bloggen, også. Uten optimismen har jeg tapt denne kampen – så enkelt er det bare! Jeg er ikke stolt over å ha anoreksi. Stoltheten ligger heller ikke på hva jeg får til og ikke, men på det at jeg faktisk klarer å gå ut døra for å gjennomføre de målene jeg har satt meg. Det er min hverdagslige seier!

 

 

 

Flink eller ikke flink?

Jeg har gjort mitt beste denne påsken. Det finnes ingen tegn til vonde følelser, men det finnes heller ingen tegn til store mestringer. Jeg har riktig nok spist ved frokostbordet, men jeg har ordnet eget brød/knekkebrød og pålegg. Jeg har riktig nok spist ved middagsbordet, men jeg har som alltid egen middag. Jeg har riktig nok hatt et påskeegg, men det fantes ikke sukker i det. Jeg har riktig nok laget gule muffins, men ikke smakt. Jeg har riktig nok stått på slalåm, men jeg burde nok prøvd meg på langrenn, også. Nei. Dette blir feil. Feil fokus. Slik kan man ikke tenke. Slik får jeg ikke tenke. Jeg vil og kan ikke dvele ved hva jeg har greid og hva jeg ikke har greid. I lang tid har jeg sett på det som er oppnådd med tanke på at jeg har anoreksi. Jeg har faktisk en spiseforstyrrelse. Et problem og en sykdom som jeg har hatt i årevis. På mange måter er det derfor bragder jeg kan oppsummere. En påske full av samhold, kos og aktiviteter. En fin påske. Jeg mener det er bra. Bra til å være meg. Spørsmålet står ikke på flink eller ikke flink. Jeg fortjener å bruke ordet godkjent, og det gjør jeg med god samvittighet!

 

 

Tilbake igjen!

Formen er fin! Den armen som en gang var brukket føles ikke lenger brekt. Jeg har vært nøye med å gjøre slik jeg har blitt anbefalt. Absolutt alt. Fatlebruk, fysioterapi og styrkeøvelser har vært en viktig del for å hente seg tilbake. Det er noe uvant at jeg nå bruker høyrehånden uten at jeg merker spenninger og kramper. I det hele tatt at jeg slipper å tenke på at det gjør vondt. Til Lørdag er jeg gladelig tilbake på Elkjøp igjen. Jippi! Jeg har drøyd det lenge, og det har defintivt vært en prøvelse. Samtidig trenger jeg å være hundre prosent sikker. Jeg vil nødig oppleve ufrivillig stans og pauser. Ellers var det tilbake på skolebenken i den vante hverdag. Ferien har gjort nytten sin og jeg kjenner meg klar for siste innspurt fram mot sommeren. Apropo sommer. For et fantastisk solskinnsvær som er ute i dag…