Jeg har stadig denne drømmen om at jeg kjører racerbil. Jeg bare farer rundt i kjempefart uten mulighet for å bremse ned. Marerittet oppstår idet bilen kommer ut av kontroll. Jeg bråvåkner når den til slutt smadres. Inntil i dag fikk jeg bekreftet at dette indikerer min evne til å stresse og ellers de bekymringer jeg daglig bærer på. Jeg trodde jeg var kvitt mye av dette, men nå vet jeg altså at det fremdeles er en del som sitter igjen i kroppen. Underbevistheten har beklagligvis lagret det meste. I grunn kommer det ikke som noen stor overraskelse. Jeg har alltid vært en stresset person av natur. Det er en egenskap jeg har, og den er verken tilknyttet ortoreksi, perfeksjonisme eller anoreksi. Allikevel ser jeg tydelig at noe eller noen vil gripe inn. Drømmene må ha en betydning. Det har jeg alltid ment. Jeg tror de er en slags påminnelse. En stresset hverdag kan helt sikkert reduseres med enkle grep. Jeg kan bli bedre og mer bekymringsfri. Jeg kan bli flinkere til å sakke ned, slappe av og ta ting som de kommer. Seiko-klokka skal ikke være min beste og eneste venn…
