Det vil være en stor løgn å si at armen er bedre, og jeg merker jeg har blitt meget skeptisk til legens råd/ordre om å bruke den mest mulig. Det å anstrenge seg ekstra mye, presse seg til smerte og fungere nokså normalt – det har jeg gjort. Hvilket som har resultert i våkenetter, konstant smerte og ekstra tapte krefter. Sovner ikke før det begynner å bli lyst ute. Klart det tærer på. Jeg tror det er bedre at armen stivner til i ny og ne enn at jeg har det vondt 24/7, selv med smertestillende og gel. Å ta det med ro er ikke undervurdert. Å få hjelp er ikke undervurdert. Jeg står opp fordi jeg må. Jeg spiser fordi jeg må. Jeg går turer fordi jeg må (pga psyken) Denne armen går ikke akkurat hånd i hånd med sykdommen, og jeg kan ikke ta meg til rette etter hvordan jeg fysisk føler meg. Jeg må opprettholde den andre kampen, også. Det har helt klart vært en veldig varierende uke, og jeg merker spesielt at de siste dagene har jeg vært ”nede”. Heldigvis ikke angstfull mer. Bare litt sklidd over i det sporet hvor jeg synes synd på meg selv. Forskjellen fra tidligere er dog at jeg er mer bevisst. Jeg er bevisst når ting går i feil retning. Jeg merker det, og tar et ekstra tak i meg selv mens jeg sier ”Madelén, sånn skal det ikke være”. Kanskje er det grunnen til at jeg lettere kommer ut av gropene, og evner se det positive? Jeg har ekstremt mye negativt å si om situasjonen, men hvorfor skal jeg? Drar jeg fram de rette sammenligningene så blir det ikke så ille allikevel. Det er nemlig en del enklere å leve med denne skaden, enn hva det var å leve med skulderbruddet i 2013.
Grønngul rundt, blålilla midt på og rød bak. Fargerrik om dagen.
For det første er det venstre arm, og jeg kan ikke få uttrykt nok hvor mye ”bedre” det er. Jeg er såklart avhengig av begge armene, men med en høyre som fungerer 100% så føler jeg ikke på den samme tapte mestringsfølelsen som sist. For uten om dusing, bilkjøring, klesskift og noe bæring så gjør jeg det meste på egen hånd. Det gjør at jeg klarer å se litt bort fra skaden. Jo mer jeg tenker på den, jo verre gjør det. For det andre var det denne gangen ingen brudd. Jeg vet ikke om jeg skal si det er positivt i dette øyeblikk, da skaden oppleves og blir sett på som et brudd. Trolig vil det ta kortere tid, og jeg slipper mest sannsynlig unna fysio og mye opptrening i etterkant. Det eneste jeg skal fokusere på er styrkeøvelser slik at jeg kan få styrket muskulaturen min. Det trengs. Også er det jo dette med at jeg ikke stresser så all verden. Jeg er ferdig med VGS og har ikke en haug av arbeid, prøver og framføringer som henger over meg. Jeg har heller ikke den påkjenningen om at jeg ikke kan skrive på data. Selvfølgelig må jeg være borte fra jobben en stund, og selv om det er utrolig ergerlig, så er det på ingen måte en sånn greie der jeg må ”hente meg inn” og ”ta igjen noe”. Det er veldig befriende å vite at det ikke er en masse gjøremål og tidsfrister som venter og skal holdes. Mentalt gjør det meg mer rolig, tålmodig og langt mer realistisk i forhold til situasjonen. Jeg er ikke sint for det som har skjedd, tross at det er veldig uheldig og absolutt ikke ønskelig. Sist gang falt jeg på snøen (med is under) på vei til skolen veldig uforskyldt. Det var pappa sin 50 års dag, og alt var så bra, inntil…. Heldigvis hadde vi feiret han på forhånd. Denne gang derimot. Denne gang dro jeg på skøyter av fri vilje. Jeg visste risikoen, men tok den likevel. For meg var det nemlig viktig å ha det gøy, og samtidig få mulighet til å tilbringe tid med mammaen min. Det er faktisk ikke så ille å tenke på i ettertid…..
