Når legen er med på laget

Med nytt mobilt bredbånd satt jeg i sykesengen og byttet fastlege via nettordningen. Januar 11 var det blitt. Dette sammen med navneendringen var et av flere mange avgjørende valg jeg tok i denne perioden. Aldri livet om jeg skulle tilbake til heksen som ordnet med tvang for meg. Og selv om jeg ikke trengte en fastlege der og da (på grunn av innleggelsen), så skulle jeg jammen meg ha tingene på stell. En gang skulle jeg jo hjem. Det var håpet. Ting ble ikke akkurat som noen trodde, men det ble en utskrivelse. En desperat en. Fra deres side. Livet sto til å redde, men jenta sto ikke til å hjelpe videre. Etter at jeg kom hjem (og fordi jeg var over 18) fikk jeg tilbake mye av selvstendigheten min. Jeg fikk selv bestemme. Bestemme omkring behandling (noe jeg takket pent nei til), matinntak og treningsmengde. Tillitten hadde alt å si. Med tillitten fulgte ansvar. Ansvar for meg selv. Det var jo nettopp denne valgfriheten som gjorde meg trygg, og som gjorde at jeg så livet verdt å leve. Det var trolig også denne valgfriheten som var årsaken til at jeg i ettertid har greid ”å holde beina på jorda” og takle livet videre her hjemme. Utenfor sykehus og brannslukking. Snart 5 år er gått. Og i løpet av de årene har jeg ikke tvangstrent eller sultet meg selv, akkurat. Jeg har blant annet fullført VGS og kommet tilbake i jobb. Mye takket være en tålmodig, dyktig og realistisk lege som jeg har stor tiltro til. Han gadd ikke gi meg trusler eller innskrenke godene mine. Han gjorde kun som jeg ba om, og prakket aldri på meg noe. Bare blodprøver. Ergo ble jeg heller ikke den trasne ungen som nektet. Hvilken vei fører trass liksom?

 

Her var det aldri noen spørsmål. ”Dette klarer du, Madelén”. Selv trodde jeg ikke helt på det, samtidig som ”hans overbevisning” gjorde meg enda mer lysten på å mestre. En type samvittighet bygde seg opp i underbevisstheten min. Provoserende og motiverende på samme tid. Jeg visste at jeg hadde alt å bevise. Det vet jeg også nå i ettertid. Jeg får stadig noen skjenneprekener og alvorsord omkring denne sykdommen og osteoporosen, men aldri noen restriksjoner, eller ”du skal”. Jeg må ingenting. Jeg velger selv. Jeg tar mine egne hensyn, og er ikke dum. At jeg ikke trener er på ingen måte noe legen har nektet meg. Jeg unngår det av fri vilje, fordi jeg er redd. Redd for å falle tilbake i ortoreksiens spor, og redd for at kroppen skal kollapse. Jeg tillater kun frisk luft i form av gåturer, og hvis jeg trener blir det kun enkel styrketrening for å holde maskineriet ved like. Jeg ser ikke noe vits i å utfordre noe som ikke bør utfordres når helsa ikke er der. Det er også hvorfor jeg ville ta vgs på flere år, og jobbe deltid framfor fulltid. Jeg ble anbefalt sånn og slik, men tok til syvende og sist alle valgene selv. Så skal det sies; Det satt hardt inne å be om sykemelding, men jeg visste med meg selv at jeg og skulderen trengte det. Faktisk gjør det meg glad å se at jeg evner å ta helsemessige hensyn. Det viser jo bare at jeg prioriterer meg selv!

 

0 kommentarer

Siste innlegg