Den jeg kan være…

Jeg føler ikke jeg har noe å forsvare, men jeg gjør det likevel. Jeg sitter med litt sånn halvveis samvittighet på grunn av at meg selv. Jeg lover for mye. Det gjør jeg alltid. Jeg vil så gjerne strekke til og blidgjøre alle. Samtidig. Helst så fort som mulig. Dessverre er ikke ”så fort som mulig” ensbetydende med i morgen, eller i dag for den sags skyld. Jeg må ofte belage meg på at jeg ikke kan rekke over alle bauer og kanter når jeg vil, innen den tid jeg forventer. Jeg er av natur et stresset menneske. Et meget stresset et. Ikke at det har bedret seg med sykdommen, selv om jeg liker å tro det. Den drar fram utålmodigheten min på de verst tenkelige tidspunkt. Som om jeg er den viktigste i verden. Som om mine gjørmål betyr mest. Er det noe jeg vil bli flinkere på så er det dette med tid. Tid og prioriteringer. Utnytte dagene bedre. På et fornuftig plan. Jeg skal fremdeles få til litt av alt, og helst det jeg sier jeg skal, men allikevel godta at superwoman ikke eksisterer. Jeg kan vel leve sånn noenlunde med meg selv uten at verden går i tusen knas?  

 

0 kommentarer

Siste innlegg