En kvart mail besvares

Hei på dere! Håper dere har hatt en god start på 2016. Noen etterlyste en oppsummering fra mitt foregående år, og det er hyggelig, men jeg lar det være. Året har på alle måter vært innholdsrikt, men jeg har ikke ”nok å fortelle” føles det som. Jeg har gått på skole og jobbet, ergo gått i i surr i måneder og dager, tatt lite bilder og generelt bare levd. Levd som om det ikke fantes begrensninger. Levd, men samtidig sett livet fare forbi. Jeg må nok bli flinkere til å leve i nuet – slik jeg alltid sier. 23 år. Jeg er tross alt 23 år. Ung, men for gammel til å utsette mer…

 

Kommentarfeltet ble stengt for en god stund siden, og jeg har ikke angret siden. Det er ikke hets det står på, men heller det at jeg vil ha saklige tilbakemeldinger. Slik at jeg kan forstå dere bedre. Som blogger, og kanskje størst grad som person. Det blir jo slik når en offentliggjør privatlivet. Jeg får for det meste fine mailer fra dere lesere, pårørende og andre interesserte, men innimellom… Innimellom hender det at jeg får noe jeg må rynke på nesen av. Ikke denne hetsen som sagt, eller at jeg har fått noe som er direkte stygt. Heller merkelig, vil jeg si. Folk eier så mye fordommer at det er skremmende. Skremmende og trist. Ja, for her om dagen mottok jeg denne mailen. Jeg måtte lese den flere ganger, fordi den var så misvisende, ufullstendig og…. rar. Jeg ble bare sittende igjen å måpe. Jeg kommer ikke til å blottlegge noen eller sitere hele mailen, bare et par linjer av den. Jeg ble ikke direkte sint, men heller redd. Redd folk ikke vet nok. Hvis denne personen baserer fakta på sine antakelser så gjør vel andre det også? Hjelp. Denne uvitheten må jeg være med å slå sprekker i.

 

 

”Du kan umulig ha anoreksi. Du er ikke tynn nok” Hm. Motiverende, du. Dette sier man bare ikke til en anorektiker. Men igjen; uvitenhet, håper jeg. Her må jeg ta meg selv i forsvar, og også andre. Jeg vet mange har fått denne kommentaren før. For meg er det første gang. Og hadde jeg hatt mer fett på kroppen skal en ikke se bort fra at en slik kommentar ville såret meg. Dypt. Vel uansett. De aller fleste som lider av spiseforstyrrelser er faktisk normalvektige, og man kan ikke se det på dem en gang. Anoreksi sådan er en psykisk sykdom. Det vil si at den ikke nødvendigvis går på det fysiske. For min del derimot har den gjort det. Jeg har vært undervektig i 6 (av 7) år, og det truer helsen betraktelig. Jeg vet jeg er for tynn. Om det synes (nok) eller ei gir jeg blaffen i. Ikke et diskusjonstema. Når jeg tar bilder er jeg ikke ute etter å finne kameravinkler eller tøy som skal fronte min tynne kropp med knokler og innhulte partier. Jeg er ute etter å vise innblikk i hverdagen min, og også det at jeg tør å pynte meg. Jeg har jobbet mye med selvbildet for å komme dit jeg er nå. Bare det å troppe opp med kjole på julaften føltes i mange år som et tiltak. Bare det å bruke penger på den slags – unødvendigheter?

 

”Du er for gammel til å ha anoreksi” Neida, så. Jeg har hatt spiseforstyrrede tankegang siden barneskolen, og jeg ble jo syk da jeg var 16. Ung nok? Det tar tid å bli frisk fra en anoreksi, og da er det naturlig årene går. Jeg kan ikke noe for at jeg ikke lenger er en ungjente, og går under den ”typiske anoreksikategori”. Samtidig synes jeg dette er synd. Anoreksi kan ramme hvem som helst. Gutter også, for så vidt. Samfunnet er ikke så firkantet at kun er en bestemt gruppe som blir syke. Vi ser jo det med andre sykdommer også. Prosentandelen er lav, men det skjer jo, sant?

 

”Er du bare ute etter oppmerksomhet?” Ja. Selvsagt er jeg det. Jeg har bare ofret hele ungdomstiden min for å ivareta en perfekt fasade som tynn og vellykket nok. Jeg har bare vært tvangsinnlagt, mye deprimert, forsøkt ta livet mitt, skadet meg selv, inn og ut hos legen, fått en rekke komplikasjoner (dårlig lever, magesår, ostepoerose) og masse begrensninger i livet mitt. Ikke kan jeg jobbe 100%. Ikke kan jeg studere 100%, og jeg brukte 3 år på å bli ferdig med vgs. Jeg har aldri hatt kjæreste, og sliter med å ha motivasjon på det sosiale plan. Jeg bruker alle kreftene mine på å holde humør og positivitet oppe, og at jeg offentliggjør at jeg er syk på denne bloggen, er en del av mitt informasjonsbehov – ikke dyrkelse av selvego og strebelse etter komplimenter. Kanskje trengte jeg en bekreftelse på at jeg eksisterte sånn helt i starten, men den tid er forbi. Etter at jeg ble syk og undervektig er det INGEN som har sagt at kroppen min ser fin ut. Faktisk har jeg aldri blitt fornøyd selv en gang – og jeg tror aldri noensinne jeg kommer til å benytte kroppen for å skaffe den oppmerksomhet jeg vil ha. Den type jente er liksom ikke meg.

 

0 kommentarer

Siste innlegg