Den siste tiden har ikke vært noe bra. Jeg har slitt, strevet og til tider følt at det kun har eksistert en person; anoreksien. Meg i anoreksien. Anoreksien i meg. Tvangsflytting og vedtak skjedde så fort. Jeg rakk ikke å forberede meg. Plutselig var jeg bare her på RASP. De første dagene brukte jeg all min styrke for å få dette til å fungere. Jeg følte at jeg virkelig gikk inn for oppholdet med det største smil rundt munnen. Etter bare et par dager dabbet alt av. Jeg mistet motivasjonen og ble utilfreds. Plutselig var maten igjen blitt en større fiende enn jeg hadde mulighet til å takle. Jeg er frisk nok til å forstå at mine spisevaner påvirker andre.Måltidene ble forflyttet fra en koselig ungdomsgruppe til et rom med en pleier stirrende opp i trynet – akkurat som på post 3.
Ikke nødvendigvis at det var mye kalorier å forholde seg til. Bare det faktum å bli altetende. I Tønsberg hadde jeg opparbeidet et opplegg rundt maten slik at jeg så og si likte alt som ble servert. Her var vi plutselig tilbake på scratch, noe ala opplegget til SPIS-enheten. Igjen på med det umulige (fordi jeg ikke orker å bruke lang tid på et måltid); overdrevent mengde ernæringsdrikker, svelge hele poteter, svelge oliven, jalapeno og ekle sauser/dressinger som omtrent kom opp i samme sekund som de kom ned. Så blodig i halsen at alt slimet var kullsvart. Da ser jeg ikke veldig god nytte med å ”legge på seg” på en naturlig måte. Så der har dere kanskje mitt aller største problem i forhold til maten; kresenheten min. Det er Madelén. Sånn har hun alltid vært. Derfor er det ikke bare anoreksien som har en finger med i spillet. Den er bare til stede for å begrense maten jeg faktisk liker/likte!! Det er jo det kostholdet jeg skal tilbake til. Tar seg ikke bra ut å svelge all man ikke liker/tåler kun for å spise noe i nærmeste framtid.
Når det kommer til pleiere, så har jeg et åpent sinn. Jeg dømmer ingen, men jeg finner fort ut av hvem jeg forholder meg til på en mest mulig profesjonell måte. Anoreksien har ofte stor betydning her, men samtidig er det enkelte som eier litt mer forståelse og sympati. Jeg merker at jeg trenger all den støtte og omsorg det er mulig å få! Dette er hardt for en 18-år gammel jente…
Stå på 🙂
Stakkars deg!
veldig rørene innlegg:) stå på, tror sponsorer hadde vært perfect for din blogg, les mer om dette på http://clothes2wear.blogg.no … igjen, stå på kampen:)
Viste ikke at du hadde anoreksia! Uff.. Skjenner enn som har det, og det virker ikke særligt bra! :S Du er tøff, som tør og skrive det, så alle kan se det da! Ikke mange som tør, det.. Stå på! Du virker som en sterk persjon, og til slutt, blir du nok frisk.. Bare ikke mist håpet! Lov meg det! Uansett, om det kommer motganger i livet, så fins det utrolig mye positivt her i livet også! 🙂
1) Jeg må bare si TUSEN takk for at du deler dette med verden! Man lærer jo om anoreksia og sånn på skolen, men man skjønner ikke egentlig hvordan det er.
2) Superbra blogg, stå på!
3) Lykke til 🙂
Heisann! 🙂
Dette er første gang jeg leser bloggen din, og dette innlegget gjorde inntrykk på meg.. Jeg ønsker deg lykke til med behandlingen!
Heisann! Har aldri vært inne på din blogg før, men det er jeg glad for at jeg er nå! Utrolig bra blogg, Madelén! Stå på, du klarer dette! Jeg føler med deg, sender deg styrkende tanker!
Cause girl you’re amazing just the way you are <3
Du klarer dette! Jeg skal følge med deg! Er så glad for at du deler dette med oss!
- Eline
Enig med Latepusur – Julie over her, man lærer jo om det på skolen, men det er jo SÅ mye mer enn det! Jeg beundrer deg virkelig for at du tør å være så open om dette, vurderer faktisk og slutte å være anonym selv men vet ikke…skummelt. Stå på!
har selv vært innlagt på RASP og nei, det er ikke all mate man liker, men det å svelge hele poteter er vel LITT overdrevent?? Jeg mener, du får lov til å mose de, kutte de i biter osv, er jo ingen som tvinger deg til å spise de hele…er ikke rart du får sår i halsen da….poteter har vel ikke en sånn bivirkning på spiserøret…med mindre du kaster det opp igjen da, da kan man jo få sår av alt. Skjønner at du tenker at du blir tvunget til å spise alt du ikke liker, men f.eks brød og kornbland er jo veldig vanlig varer da. Og så får man salat til lunsj. Hvis du faktisk ikke tåler noen mat, f.eks poteter som du tydeligvis får sår av, ja da må du be de ta en test da. Sjekke ut hva du rent fysisk ikke tåler av mat. er mange måter å finne det ut på 🙂
hei Madeleen, Har lest hele bloggen din, og Forstår at du er meget syk, Håper virkelig du klarer deg godt igjennom dette.
Selv om det kan virke vanskelig å forstå, må du ikke glemme at all tvang og det du ser på som straff og urettferdigheter kun er for at DU skal få det bedre.
Jeg så ei som kommenterte noe for et par innlegg tilbake, og må nok si at jeg er litt enig i det. Kanskje er det ikke opplegget det er noe galt med? Hvilket sykehus, post 3/spis/rasp… Kanskje er det sykdommen?
For sånn er det over alt. Sånn er det her i Skien, sånn er det på rasp og capio, tønsberg, modum.. Man må spise det man får.
Noen ganger er det vanskelig å skille hva man ikke liker av smak, og hva som kommer av det anorektiske. Både for pleiere og for en selv. Jeg har faktisk oppdaget at jeg plutselig liker ting jeg var sikker på at jeg ikke likte – det var bare anoreksien som hadde printet det så godt inn og overbevist meg. Mens andre ting har jeg sagt at jeg ikke likte (som usje-ekkel oliven!), likevel spist, og fremdeles syntes at det smaker helt gyselig. Men jeg spiste, tygde og svelgte. (Det eneste jeg ikke har spist når jeg fikk servert pga smak, er banan, som jeg tror jeg har fortalt deg om…)
Det finnes ingen steder hvor man slipper å spise det man ikke liker. Enkelt og greit. For å bli frisk må man være altetende en stund. Men det må du jo ikke når du kommer hjem! Det er jo det som er målet, det er hjem du skal.
Er det ikke verdt å ofre litt vonde smaker for å få være hjemme igjen? Jo flere ganger du tar utfordringene, jo kortere tid blir det til utskrivelse.
Jeg vet det ikke er enkelt, og jeg prøver ikke å si at det er noen lett sak.. Men går det ikke an å se det sånn? En potet, en jalapeno og en oliven – for å komme til mål. Mål, som er utskrivelse, russ, familie og alt du er glad i.
Jeg beklager hvis du blir provosert… Men det er nok desverre en sånn ting du ikke kommer unna uansett hvor du behandles. Mat er medisin. Alle typer mat, i alle fall i starten.
Det er lov å miste litt motet.. Men ikke gi opp, Madelén! Du kan hvis du vil.
Klem<3
sunniva: For deg er det kanskje normalt, men jeg som kun fikk det i stavmikser et par ganger da jeg var baby – kan ikke fordra det. Jeg synes konsistensen og smaken er helt grusom, og derfor gjør jeg det på raskest mulig måte. Det er bare vondt verre å dvele med maten for å bruke tid til å få det i seg på en ”penere” måte. Da blir det bare til at jeg må kaste i meg det resterende som jeg faktisk liker.
Nei. Jeg kaster ikke opp. Jeg har alltid slitt med oppgulping på grunn av melkeintolerans. Spesielt etter sonden, pumpingen og at jeg har svelget ting helt, så er det blitt raspet opp nedi der. Det at jeg da fortsetter med svelgingen gjør jo slik at det ikke får muligheten til å bli bra!
Brød og kornblanding er veldig vanlig – og det har jo litt smak. Salatene er jeg derimot ikke så begeistret for. Jeg synes det er så mye i tillegg. For en som aldri har likt slangeagurk, mais, tomat, paprika og generelt alle grønnsaker – blir det nærmest umulig.
Jeg er nok litt A4-menneske. Jeg er vant til knekkebrød, frukt, smoothie, skinke og ost. Det er stortsett hva jeg har holdt meg til hele livet! Havregrøt har jeg spist en gang i ny og ne – men aldri med noe ekstra til 🙂
Det skal bestilles tester! 🙂
Solveig @ poona: Ja, jeg forstår det! Jeg har bare ikke min villeste anelse om hvordan de kan gjøre slik med anoretikere. Er vi ikke redde nok for mat fra før? I forhold til hva som er lovlig for meg å spise så er det alt utenom sukker, søtsaker, bakevarer og kaker. Ellers har det ikke så stor betydning for meg. Det er kun det at jeg er kresen som setter en stopper! For det med poteter kan jeg jo like gjerne erstatte med ris eller en brødskive. Det er ikke karbohydratene det kommer ann på. Jeg kan ikke tenke sånn så lenge jeg er innlagt.
Jo, men jeg føler allikevel jeg har ofret så mye nå. Jeg har enda ikke fått noe tilbake for alt det slitet og strevet jeg har pint meg selv gjennom.
Neida. Du provoserer ikke Solveig. For jeg vet at du sitter inne med mye god erfaring, og du vet virkelig hva du snakker om.
Håper jeg <3 Vi snakkes!
Godt du ikke blir provosert.. 😉
Jeg er jo enig i mye av det du sier, det med at det hadde vært bedre å tilpasse mer individuelt. Man skal jo tross alt lære å like mat igjen! Men når jeg ser det fra behandlerenes side, så ser jeg jo også at det ikke er praktisk gjennomførbart som inneliggende pasient. Det ville blitt veldig mange forskjellige regler for forskjellige pasienter, og vurderinger om hva som faktisk var smak/anoreksi.
Likevel skjønner jeg at det kjennes urettferdig og feil! Jeg ble ganske sjokkert over det i begynnelsen av behandlingen selv, men godtok forholdsvis fort at jeg bare måtte spise ekle ting noen ganger.
Når man er poliklinisk pasient derimot, vil jo alle sånne ting kunne tilpasses hver enkelt. Og dit er du på vei, selv om det vil ta tid. Du må bare gjennom enda litt mer helvete først.
Jeg tror kanskje man bare må komme til et punkt hvor man slipper all kontrollen. Hvor man ikke orker å kjempe imot lenger. Hvor lang tid det tar å komme dit, er nok veldigveldig individuelt. Jeg håper du kommer dit om ikke så alt for lang tid! Jeg gleder meg sånn til å se blogginnlegg hvor du skriver om at du lever livet, på tross av dets mange kamper 🙂 Og det følger jeg med og venter i spenning på! :))
Alle motbakker har en ende.
Jeg er faktisk litt enig med deg her Madelen. Å tvinge en anorektiker til å spise mat hun ikke liker- kan jo ikke gi ett bedre forhold til mat. Samtidig vet jeg jo at anoreksien som Solveig sier lett lyver om hva den liker/ ikke liker for å få “leve videre”.
Jeg husker jeg slet med det samme som deg da jeg var innlagt. Av og til fikk vi servert en fiskerett som luktet utover hele avdeling og som jeg brakk meg av bare å se på. Og det var jo som Solveig sier tygge og svelge.
Jeg tenker at det å smake på mer mat kanskje ikke er så dumt uansett. Kanskje du etterhvert faktisk kommer til å like mer variert mat?
Jeg håper det blir lettere for deg å være på RASP. Og jeg tror det kommer til å bli litt lettere etterhvert. Du har ikke vært lenge på RASP nå og det tar litt tid å “lande”, finne litt ro og kanskje også akseptere at det er dette som er best for deg nå.
Jeg vet utifra lang erfaring at spiseforstyrrelse er helt forferdelig. Jeg har selv fjerne minner fra den grusomme tiden hvor jeg var innlagt. Spesielt når jeg var innlagt under tvangsparagraf. Ja- du er det fordi de mener det er best for deg og kanskje er det også best for den fysiske helsen din og kanskje vil du i senere tid tenke at “jeg er glad det var slik”. Men selvfølgelig så er det tøft- jeg forstår så godt at det er tøft og at det du har opplevd siden du ble lagt inn i November har satt sine spor. Det er ikke bare, bare for en jente på din alder (ikke på noen aldere)- men kanskje spesielt ikke når en er 18 år og skal feire russetid og gå siste året på VGS. Jeg håper du klarer å hente frem enda litt styrke Madelen også synes jeg det er fint at du skriver så ærlig som du gjør her. Jeg tenker du bare har godt av å klage litt jeg:-) Kanskje det kan hjelpe deg der du er nå?
Uansett. Vi er mange som tenker på deg. 🙂 Og jeg vet det er mulig å bli veldig mye bedre. Og jeg har troen på deg.
Håper du får noen gode timer på øyet.
Eeh, jeg vet aldri hva jeg skal skrive for jeg vil skrive noe men vet ikke hva, men… Fint du deler det med verden da, anoreksien å det :3 Jeg har småspiseproblemer, men det dabber av litt, men går opp å ned ._.
Huff. ikke greit. Håper ting bedrer seg med tiden. Og håper du klarer og holde ut på avdelingen.
Gjør ditt allerbeste så lenge du orker det, så er det ingen som kan kreve noe mer.
Kan du skrive et innlegg om når spiseforstyrrelsen begynnte ?
DU skriver utrolig bra! det er lett og lese og forstå det du skriver så stå På madelen
Hilde: Hei!
Dette er noe av det første jeg skrev om da jeg ble syk. For å få en sammenheng har jeg tre innlegg tilknyttet start til innleggelsen i November:
http://maadeleen.blogg.no/1294496078_skolen__trinn_for_tri.html
http://maadeleen.blogg.no/1294664083_den_l_der_jo.html
http://maadeleen.blogg.no/1294678658_alt_skjedde_s_brtt.html
Takk for hyggelig tilbakemelding!
Stå på, dette klarer du! : )
Kjempe spennende å lese bloggen din, og følge din kamp : )