En ny æra, del 2 – Skuespill på Danvik

Posted on

Fortsettende innlegg….

 

Til tross for noe begrenset arbeidsmotivasjon startet jeg å søke jobber tvert etter masteroppgaven var forsvart. Bare fordi; Folk spør og har forventninger straks en er ferdig utdannet. Men for meg var jobbsøkingen 100% feil. Jeg var heller ikke særlig energisk da jeg møtte opp til fysisk eller digitalt intervju. Helst ville jeg studere videre, eller gå inn i en annen bransje. Bare fordi jeg ville gjøre noe annet. Få en utfordring. Fordi jeg drives av utfordringer. Ikke minst har ønsket om reporter eller programleder på skjermen, ligget i underbevisstheten.

 

En tilfeldighet skulle ha det til at jeg havnet inn i statist- og skuespillerbransjen, og der har jeg blitt værende siden februar. Det er noe med hvordan bransjen behandlet meg fra dag 1. Den stilte verken krav til min faglige dyktighet – og folk, aller mest jeg, hadde ikke forventninger og meninger om prestasjoner og fremgang. Jeg fikk bare være meg. Madelén på 22, på en måte. Eller; Det er feil. Som statist/skuespiller tar en avstand til sitt virkelige jeg. Jeg er veldig lite redd for å feile og være bra nok når jeg går inn i en rolle sammenlignet med hva jeg er til vanlig. Der klær, utseende, uttale, ordbruk, ansiktsmimikk og kroppsbevegelser blir noe jeg tenker for ofte på.

 

Og dette har nok gjort noe med meg. De siste månedene har jeg gravd fram en ny kreativitet jeg ikke ante jeg hadde, samt selvtillit til å prøve ting jeg før aldri hadde turt å tenke på, eller bare kunne drømme om. 10 mai opprettet jeg TikTok. 12 mai var jeg i invitert til Gullrutens utdeling og etterfest i Bergen. 25 mai sto jeg stand up i Lillestrøm. 17 august var jeg skuespiller i en rettssak under Arendalsuken, der Elden avhørte meg. For å nevne noe. Så, ja. Mye interessant og morsomt.

 

Og bedre skal det bli – Skoleåret 23/24 skal jeg fortsette å utvikle meg som skuespiller, på Danvik sin 1-årige skuespillerlinje. Spontant, men planlagt. Jeg fikk tilbudet 3 timer etter jeg hadde søkt, på en linje som hadde vært full siden mars. Jeg er så glad! Og overhodet ikke flau over å være en av de eldste. Det er jo jeg som skal leve mitt liv! Også er det noe deilig med å hoppe ut i det ukjente uten en helt spikret plan. Ja, være litt gæren. Selv for en som i årevis har hatt veien til forsvarsadvokat nøye planlagt.

 

Men så er jeg også en ekstremt uredd person. En som trenger å gå utenfor komfortsonen, pushe grenser og tenke nytt. Kun da kan jeg bli den beste versjonen av meg selv. Ikke minst oppleve mestring, glede og dyrke fram nye talenter. Og behovet for å leve litt ekstra, utfordre meg selv og omgås mennesker er nok ekstra stort fordi jeg har mistet 8 år av livet til anoreksi, 2 år av studiet til pandemi, og egentlig alltid vært litt ensom på fritiden. Men ikke venneløs altså. Bare treffer på fine folk litt for sjelden.

 

Likevel skal noe sies. Galskapen her hadde jo kommet inn på bachelor journalistikk, ref det jeg skrev om reporter/programleder. Og lenge hadde jeg tenkt å kombinere Danvik og Oslo MET, men pga det obligatoriske på journalistikken ble det umulig. Så jeg tok et valg – og er fornøyd med det, selv om det kostet mye å endre svaret på Samordna til nei. Men noen ganger må en ta et valg. Så jeg følger hjertet og velger Danvik! For øvrig – Et valg som på ingen måte utelukker andre oppdrag og sideprosjekter hvis tiden strekker til…

Uansett. Det morsomme med dette valget er jo at veldig få vet at jeg har hatt en drøm om å være på scenen eller tv-skjermen. Jeg tror mange ser på meg som en teoretiker uten sidestykke. Men, så ble jeg bevisst på noe av en jeg kjenner fra studiet. Som forsvarsadvokat er man jo også i en rolle. Og det er noe interessant i det at jeg spesifikt har gått etter strafferettslige fag på masteren og sett meg ut en karriere som forsvarsadvokat. Jeg elsker oppmerksomheten.

 

Som barn kledde jeg meg ofte ut med teater, og lagde helt sinnssyke nyheter og værmeldinger foran filmkameraet. Jeg prøvde meg også på audition for byens lokale teater (mammas idé) og på audition for Runa i Hotel Cæsar tilbake i 2008, hvor jeg kom et godt stykke. Der sto jeg faktisk i kø med Herman Flesvig i fire timer. Også var det denne modellbransjen som jeg forsøkte meg på like før jeg ble anorektisk syk. Jeg rakk bare ikke å bli godt nok kjent med noe av dette til at jeg faktisk begynte å utforske det. Dessuten var den anorektiske kroppen en utfordring.

 

Jeg er på ingen måte noen konsekvenstenker – I alle fall ikke i den grad at jeg stoppes fordi jeg blir redd av de mulige konsekvenser som kan komme. Tvert imot tenker jeg alltid; ”Hva er det verste som kan skje?” Og det har jeg gjort denne gangen også. Jeg mister ingenting av å satse på en annen bransje. En vakker dag blir jeg forsvarsadvokat. Juristtittelen er mitt sikkerhetsnett og ambisjonene skal ingen steder. Det har vært avgjørende for meg å ha en trygghet i bunn innen jeg tar steget mot det mer ukjente – og foreløpig langt mindre økonomiske. Men har ikke folk gjort det før meg?

 

Jeg forventer ikke at noen skal forstå valget mitt, for jeg vet at dette er en smule spesielt. Men så er det noe jeg virkelig vil – og da er det riktig. For meg. Om jeg endrer litt på veien fram til forsvarsadvokat har ingen verdens ting å si. Jeg kan ikke tillate meg å angre på noe jeg ikke gjorde!

 

 

Håper dere ønsker å følge med meg på reisen! Vet ikke hvor hyppig bloggingen blir, da jeg for tiden er mest aktiv på TikTok, men litt oppdateringer i ny og ne vil naturligvis komme.

 

En ny æra, del 1

Posted on

Hei alle dere – og tusen takk for tålmodigheten!

 

Bloggen har stått på stedet hvil en lang stund nå, og det er fordi jeg har vært usikker på veien videre. Hele grunnpilaren i denne bloggen er anoreksi og psykisk helse – Som egenterapi og folkeopplysning. Etter høsten 2017 og uten anoreksi, med en helt A4 studenthverdag, slet jeg veldig med å finne ut av hva jeg skulle formidle. I tillegg har diverse sosiale medier overtatt litt for blogging kan man si. Dét til tross så kjennes det feil å sette et punktum for bloggen. Den er en såpass stor del av meg at det krever mer enn et innlegg og et tårevått farvel. Aller helst vil jeg holde den i live.

Annonsørinnhold
45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt
45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

 

Mitt første innlegg som offentlig anoreksiblogger, ble postet 26 november 2011, 3 dager før tvangsinnleggelsen. Fra 2011 til 2021 har det blitt publisert 900 innlegg. 900. Med dette 901. Det er mange følelser, tanker, timer og ord dét. Og kommentarer ikke minst. Blogglesere som har heiet meg fram og gitt sin støtte da jeg trengte den som mest. En støtte som jeg er evig takknemlig for. Jeg ble ferdig med anoreksi, begynte å studere på norsk/dansk universitet, og ble jammen meg jurist til slutt også. Uansett hvor syk jeg var, var jeg aldri inne på tanken om å droppe utdannelsen. Hvorfor skulle jeg det? Det har vært drømmen min siden jeg var 7.

 

I dag går bloggen inn i en ny æra – og det gjør meg stolt. Dere som har hørt podcasten Motivasjonspreik, episode 196, vet hva jeg snakker om. Dere andre, må høre episoden eller lese videre…

 

Livet har tatt en uvant, men veldig fin vending. Jeg har elsket å studere juss høyere enn noe annet. Likevel har jeg innsett at jeg må gå en annen vei. For øyeblikket. En vei der jeg går utenfor samfunnets forventninger og selv tar styringen. Der jeg kun følger hjertet, magefølelsen og egne verdier; målbevisst, sosial, uredd og nysgjerrig. Fordi det finnes noe som betyr langt mer enn trygghet, prestisje og toppkarakterer – for ikke å snakke om andres tro på at jeg er suksessfull. Nemlig at jeg har det bra, anerkjenner og respekterer meg selv. Også er det kanskje greit, ikke minst viktig, at det ikke alltid er en plan bak alt jeg gjør. At jeg tør å utfordre meg selv, pushe grenser og gå utenfor komfortsonen. Kun da kan jeg kjenne etter hva jeg vil gjøre, faktisk bestemme meg for å gjøre det og få tilbake uendelig med lærdom, erfaring og livsgnist!

 

1 uke etter jeg ble jurist (26 januar), fikk familien greie på nyheten. Jeg er litt flau over å innrømme dette (og er neppe alene), men underveis i studiet begynte jeg å gå på akkord med meg selv og min psykiske helse. Da pandemien slo til den 12 mars 2020, hadde vi kvelds-personalmøte for gjenåpning av den superfine Elkjøp-butikken, og jeg gledet meg stort. Vi måtte kjøre antibac mellom hver kunde. Og jeg ble buret inne på min 18 kvadrats studenthybel med en sort zoom-skjerm i flere måneder. Kun drevet av disiplin. Livredd for at jeg ikke lenger kunne prestere på topp.

 

Dét til tross så hadde jeg et håp for høsten 2020. Et håp om at København skulle bli min livs opplevelse. Kanskje lære meg å danse salsa eller bli god i sjakk? Kanskje flørte litt? Allerede på flyplassen ble jeg møtt av munnbindpåbud, og hjemmeskole etter kun 3 fysiske forelesninger. Alle eksamener fjerde året ble fullført fra pikerommet i Horten. Husleie betalt 7 mnd på overtid. Skolen utsatt ½ år, fordi jeg manglet bosted og vaksinedose. Mye greier. Så da jeg omsider startet på siste året i januar 2022, i ny leilighet på Amager under mer normale omstendigheter, så var jeg litt tom. Og selv om jeg fikk møte fysisk til undervisning og eksamen, leve Køben-livet og få tre venninner for livet, så lengtet jeg etter så mye mer. I tillegg var det en generaltabbe å skrive masteroppgave i Norge, selv om jeg hadde alt materiell tilgjengelig og oppnådde det jeg ville. Faktisk fikk jeg mitt første panikkanfall under skrivingen. En blanding av mye bekymringer (Utilgjengelig veileder – Skole som ikke tok meg seriøst) og dårlige søvn- og matvaner.

Så da jeg hadde forsvart oppgaven og i teorien blitt jurist, føltes det ikke som en prestasjon. Målet med studiet. Drømmen jeg hadde hatt siden jeg var 7. Håpet jeg satt med da jeg var syk. Målet, drømmen og håpet var nådd. Igjen satt jeg med en stor tomhet. Er det nå jeg skal inn i en tvangstrøye av en jobb? Kan jeg ikke bare få puste? Kjenne litt ekstra på friheten etter 5 år med studier og alt utenom? Jeg klarte ikke å se det positive med en jurist- eller advokatfullmektigjobb. Og det synes jeg enda er ufattelig skamfullt og synd. Jeg er jo ekstremt privilegert som overhodet har kunnet studere og få drømmeutdannelsen. Samtidig har mye av livet mitt blitt tatt fra meg. Det klarer jeg ikke å glemme. Ser vi bort fra pandemien under studiet, snakker vi 8 år med sykdom. Derfor har jeg et behov for å leve som jeg er 22 – ikke 30.

 

 

Fortsettelse følger i kveld….

 

Jeg kunne glemt meg selv…

Posted on
Kan trygt si oppdateringene ikke kommer på løpende bånd herfra. I tillegg til ”ambisjoner” og tid trengs også vilje og en smule kreativitet når jeg skal skrive noe annet enn juss. Og beklager, men som (d.d. hjemmeboende) student er hverdagene ganske like. Det går i familie, egentid, noen turer hit og dit, studier, investeringer og jobbing for det meste. Nå også rydding og juleforberedelser.
På mange måter har 2021 vært mitt kjipeste år pga alt stresset og usikkerheten rundt studiene. Pluss ekstremt mye administrativt på sidelinjen. Jeg har ikke tall på hvor mange google-søk jeg har foretatt meg, hvor mange mailer jeg har sendt, eller hvor mange etater/personer jeg har vært i kontakt med dette året. Blir undervisning og eksamen fortsatt digitalt eller endres det til fysisk oppmøte? Må jeg plutselig ned til København? Hvordan er det da med fly? Og blir det i så til felle karantene? Og hvordan skal jeg da ordne matinnkjøp? Hva med leiligheten? Kommer jeg tilbake til den igjen, eller bør jeg si den opp? Hva er økonomisk lønnsomt? Får jeg vaksinert meg? Mange spørsmål. Og ingen svar. Frustrert dott com.
På den annen side har dette vært mitt beste år så langt. Jeg er ekstremt privilegert som har en så fin og støttende familie. Helt ærlig kjente jeg at det var litt å ”ta igjen” etter 3 1/2 år som borteboende. Spesielt fordi alt med flyttingen og nye studier skjedde så plutselig i 2017, og deretter gikk jo ting i ett med nettopp studier, samt jobb og verv. Veldig lite hjemreiser sammenlignet med andre studerende. Derfor har det vært litt godt å roe ned og kjenne på at den fysiske avstanden til familien ikke har vært flere mil. At vi kan se hverandre daglig. Til og med gi hverandre en klem, her vi er i samme kohort. Uansett hvor mye studier/jobb jeg har hatt og egentid jeg har behøvd, skal jeg innrømme at ensomheten fort sniker seg innpå. Jeg er bare ikke obs på at jeg lukker verden ute de (mange) gangene jeg gjør det.
Bilder: Da vi feiret mamma i sommer
Familiekjær uten tvil, men jeg ser også fram til å ta opp igjen det lille jeg hadde av sosialt liv. Med dagens tilstander blir det nok først når jeg er tilbake i DK igjen. Forhåpentligvis i Januar. Det positive er at leilighet er ordnet. I gåavstand til skolen. Krysser fingrene for mildere tiltak og fysisk skole, selv om det muligens er noe urealistisk. Fjoråret var en komplett nedtur i relasjon til en mulig sosial studiesammenheng. Jeg var student, men følte meg på ingen måte som en der jeg satt i morgenkåpen og fulgte med på Zoom.
Nok om det. Jeg orker faktisk ikke å sette i gang negativ tankevirksomhet før jeg starter opp Februar 2022. Studiehverdagen må jeg rett og slett ta som den kommer, men jeg tror imidlertid at min nye energi og gode motivasjon vil hjelpe meg godt på vei. Kanskje var året hos familien det jeg trengte? Kanskje var halvårspausen fra jusstudiene lønnsom? Noen ganger kan ikke den psykiske helse neglisjeres. Særlig ikke for en som har slitt psykisk tidligere. Og noen ganger er det nødvendig å lytte til den fysiske helse; Lade opp, spise seg opp, sove ut, trene godt. Noe i den dur. Der føler jeg i alle fall at jeg har gjort noe riktig – i en tid der det meste har kjentes feil. Nå ser jeg bare ekstremt fram til å nyte juletiden med mine kjære.
Bilde: Farsdagen 
Annonsørinnhold
NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud
NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Uavhengig og lykkelig

Posted on
Jeg merker at jeg har vokst de siste 5 årene. Ikke bare i midjen, men også mentalt. Akkurat som at jeg ikke lenger påvirkes av andres meninger. Jeg vet ikke om det er alderen, sykdomserfaringen, studentlivet – eller bare en god gammel kombinasjon. Jeg vet bare at jeg har blitt en annen. En forbedret utgave – og hit har det vært en lang vei. Allerede i mine yngre barneår var jeg svært usikker. Usikker på om jeg i det hele tatt var verdt å oppdage. Usikker på om jeg i det hele tatt var verdt å prate med. Til, mener jeg. Hallo nedsatt hørsel. Likevel satte jeg pris på hverdagen, fordi alt var så stabilt og bekymringsløst. Jeg hadde verdens beste familie, og verdens beste venner. Sykdommen var derfor uheldig. Den rokerte på alt og ødela det livet jeg i dag ville verdsatt mer enn noe annet.
Det verste er nok hvilken person jeg ble. Den personen som skjøv alle unna, og hele tiden higet etter bekreftelse. Verdens mest oppmerksomhetssyke menneske. Fordi jeg ville at alle skulle se hvordan jeg hadde det. Hvordan jeg led. Jeg er litt flau, samtidig som jeg er stolt over at jeg turte å være åpen. Det var også et steg mot frihet. Imidlertid kunne det selvsagt bli litt mye av det gode (dårlige), så på sett og vis skal jeg vel være glad sosiale medier ikke var mer utbredt. Det holdt med Facebook og blogg for frøken anoreksi. Bloggen tilbake til 2010-2011 består nemlig av de mest hjerteskjærende skriblerier jeg noensinne har forfattet. Det er vondt å lese og vil kanskje ikke bestå i all tid, men der og da var det 100% nødvendig. Fordi jeg måtte klarne hodet og behøvde å vite at jeg ble sett. Registrert. Oppfattet. Samtidig som jeg ikke ville være er offer. Jeg ville være den sterke. Som klarte ting selv. Ikke hun som ble heiet fram og båret på gullstoler.
For jeg tok jo virkelig ikke (frivillig) imot hjelpen jeg ble tilbudt. Det har jeg innsett. Verken da jeg fikk diagnosen i 2010, var innlagt i 2010-2011 eller da jeg kom ut sommeren 2011. Aldri var noe mitt initiativ. Mitt initiativ var å motarbeide systemet. Lyve på vekten. Trene i smug. Gjemme mat på alle tenkelige steder. Det er helt sykt hvor forvridde tankene kan bli. Jeg husker jeg følte meg tvunget. Klart ikke å la være. Stemmene i hodet og abstinensene i kroppen var for sterke. Og ikke minst: Samvittigheten. Har jeg lykkes i dag?
Straks jeg fikk muligheten var hjelpen og lystløgnen over. Sta som jeg er skulle jeg seile min egen sjø etter sykehusinnleggelsen i 2011. Kun med familien som støtte – og knapt det. Jeg var utenfor deres åsyn tilbake på VGS, i jobb, på farten og i lettere trening. Det kunne gått alle veier da jeg flyttet for meg selv i 2017 etter å ha bodd hjemme siden 1992. Sånn utenom det lite minneverdige sykehusoppholdet på et halvt år. Likevel var jeg bestemt og kastet alt jeg hadde av sikkerhetsnett rundt meg. Ingen familie i nærheten. Ingen venner. Ingen fastlege. Alt var nytt og ukjent. Og det var bare så riktig som det kunne blitt. Jeg beundrer mamma, pappa og Aleks for at de backet meg og ble med på hele flytteprosessen. Ansvar, selvstendighet og frihet var nøyaktig det jeg trengte. En større stillingsprosent i ny jobb. Inngåelse av leiekontrakt. Beboere i kollektiv. Vaskemaskin-opplæring. Beinharde studier. Alt annet enn jeg var vant med.
Om det også hadde vært riktig før 2017 vil jeg aldri få vite, og det er greit. Jeg kan ikke angre på at jeg har brukt tid på å komme meg videre. Men jeg kan kanskje se litt tilbake og ønske at jeg var mer trygg i meg selv. At jeg var litt mindre avhengig av å være flink på jobb, dyktig på jussen og godt likt i byen. Og ikke minst: Droppet at samtaletemaene holdt seg til det jeg likte å prate om, karriere. Det er åpenbart derfor jeg er hun som er i prat med alle, men aldri har noen å treffe på fritiden. Jeg forstår det først etterpå.
Det var vel ikke før coviden slo til i Mars 2020 at jeg virkelig forsto at oppmerksomhetsbehovet mitt ikke er et reelt behov. At det å styre unna dumme valg er en uunngåelig del av livet. At jeg ikke nødvendigvis må dele alt. Fra min gledelige eller desperate stund. Selv om jeg på det tidspunktet hadde tusenvis av ting jeg kunne skrytt av eller vært fortvilet over, da jeg mot alle odds ble værende i leiligheten ut Mai 2020. Fordi det i seg selv var nok at jeg hadde gått på en eventuell smell, eller oppnådd det jeg ønsket. Sistnevnte styrket min selvfølelse. Jeg husker godt jeg satt i leiligheten da beskjeden fra København Universitet kom. Jeg kjente på en intens glede. Likevel var det kun pappa og bestefar jeg ringte. Plutselig kjentes ting litt for privat. Det var min gladnyhet. Min. I alle fall for en periode. Jeg var jo uendelig stolt, og det var på en måte litt viktig å skrive om også, i og med at det hører reisen til. Det gjør også prestasjonene. Til en viss grad.
Jeg har ingen problemer med å være ærlig om livet mitt hvis folk spør, men jeg er ikke lenger den som peiler inn samtalen på karriere eller tar initiativ til den overhodet. Fordi det ikke handler om at mine ting skal føles bra for andre, men for meg selv. Fordi jeg ikke gidder å bruke tid på å være lei meg når jeg ender opp i mitt eget selskap. Jeg har jo familien min. Det er mer enn topp. Helt ærlig så har jeg mest selvtillit når jeg lykkes med det jeg driver med. Ikke når jeg får skryt eller tilbakemeldinger, invitasjoner eller gaver. Det er selvfølgelig hyggelig, men det er ikke viktig. Det var det. Jeg var avhengig av feedback for å eksistere.
I flere år prøvde jeg å overbevise meg selv om at ting ikke var som beskrevet  At jeg var min egen seiersherre som aldri sammenlignet meg med andre. Jeg var ikke det. Jeg hadde et fokus på det ytre og ikke det indre. I det indre hvor jeg kunne funnet all den trygghet jeg hadde behøvd. Jeg ville bare ikke innrømme det. Alt gikk jo strålende i Hønefoss og jeg slet ikke sånn sett, men jeg stresset mye. Med hva andre tenkte og visste om meg. Jeg ville tidlig markere meg som skoleflink, arbeidsom, hjelpsom og engasjert i verv. Bare fordi jeg kunne.
Nå kunne jeg ikke vært mindre avhengig av feedback, eller av andre overhodet. Jeg står fjellstøtt og føler at jeg er på et veldig bra sted i livet. Jeg kjenner at det skal ekstremt mange motbakker til for å knekke meg nå. Hvis vi ser bort fra usikre covid19. Jeg turte ikke annet enn å hoppe på toget, og blir fullvaksinert 26 August. Får håpe det gir noe positivt. Har faktisk ikke orket å lage en pro et contra drøftelse om vaksinen lønner seg, fordi det må til. Jeg kan ikke gjøre noe med virkeligheten, men jeg kan velge å forholde meg til den ved å følge helserådene som gis. Forhåpentligvis for å få leve mer normalt igjen. Særlig å reise. Slik ble det ikke i sommer. Jeg har nytt sommeren hjemme med familien og kost meg med juss-jobben min. Supert det også, men ikke det samme som en tur med lillebror. Vi hadde trengt noen franske inntrykk og live TDF begge to. Snart må nye beslutninger tas vedr København, og uansett hvordan jeg angriper det, så er jeg sikker på at det blir riktig for meg. Studenttilværelsen kommer jo ikke bli normal med det første….

Jeg dro ikke tilbake

Posted on
Jeg kunne skrevet en hel bok om det siste halve merkelige året, men det skal jeg til en viss grad droppe. Dagboken med alle de sporadiske tankene og følelsene trengs virkelig ikke å bli postet på nett. Delebehovet er ikke tilstede i like stor grad. Dels fordi anoreksitiden var forbi for tre-fire år siden, og dels fordi privatliv har blitt viktigere for meg. Og de rundt meg. Slik må det fortsette å være. I 2021 virker det som mange deler min oppfattelse der. At vi ikke skal legge ut mer offentlig enn det som er nødvendig. Typ forlovelse, giftermål, barn, hus og utdannelse. Milepælene. Noe jeg synes er fint. Det er så mye mer spennende med sjeldne glimt – og ikke minst; Ta litt del i andres suksess. Jeg blir så inspirert av det!
Forskjellen er at bloggen krever hakket mer enn et knippe oppdateringer på FB/IG i ny og ne. Riktig nok har det stått bom stille denne våren, men det endres litt nå som jeg omsider har ”sommerferie”. I hermetegn. Den rastløse M liker hverdagen best og er ikke familiær med ferie-begrepet. Forstå det den som kan. Vært slik hele livet. Ergo blir det ikke bare sløving. For å finne roen foretrekker jeg å gjøre ting jeg (tidligere) burde ha gjort, samt fylle på kunnskapslageret med ”annen lærdom” og kalenderen med nye gjøremål. Det jeg ikke har rukket gjennom i studie-hverdagen. Jeg finner glede i det minimale. Særlig hvis jeg kan være til nytte. For meg selv og for andre. Er noe med tilfredsstillelsen av å krysse ”V” på to-do-listen. Jeg er 100% avhengig av å være produktiv, fordi jeg i hverdag som ferie trenger denne feedbacken i form av mestring for å fungere. Derfor har det vært rart å gå fra fulltidsstudier, verv og deltidsjobb til kun fulltidsstudier. Hvem er jeg til nytte for da?
Planen med innlegget er å komme med et resyme på livet – Det livet som kun har bestått av; 1. Familie, og 2. Jusstudier. I den rekkefølgen. Familien er mitt alt. Vi er selve definisjonen på en kjernefamilie. Derfor var det en lett beslutning å ”flytte hjem” Eller. Lett er det aldri, fordi jeg er en sta student som skal holde rutinene ved like og ha 100% ro rundt meg til alle døgnets tider, for å prestere best. Særlig er jeg var for alt som heter gressklippere, støvsugere, strykejern, TV og samtaler over hodet på meg. Ting som hører til livet i enebolig. Ergo var det en liten kamel å svelge at jeg plutselig skulle bo med tre andre, selv om det er den kjære familien min. Samme tror jeg det var for dem. De kunne bare ikke forutse det helt, og trodde nok ikke på meg da jeg ymtet frampå hvor ego jeg kan bli. Det må observeres. Når jeg er student er tilpasningsdyktig et fremmedord. Kosen og praten byttes lett ut med pensumboken. Så ja, kan trygt si det har vært et annerledes halvår for oss alle – Særlig familien som har tatt 110% hensyn. Jeg er ekstremt takknemlig.
Takknemlig for å få beholde studentboblen, tross at hverdagen ble noe helt annet enn enkle rutiner, minimalt med luksus, fristelser og sosialt liv. Slik det alltid har vært for studenten som kun har trengt å tenke på meg selv. Og jeg skal ærlig innrømme at det har vært noe befriende å prøve en uvant studiehverdag, selv om jeg blir til bry – Hvilket skjærer litt i samvittigheten. Jeg kan med 100% sikkerhet si at det valget jeg (og familien) tok, var riktig. At jeg ikke reiste tilbake ved første mulighet 26 Desember, ei heller slutten av Januar, slutten av Mars eller i April. Istedenfor sa jeg opp bostedet mitt nå nylig, og er glad for det etter å ha vært i Norge siden 5 Desember. Den siste kontrabeskjeden fra skolen med mulig åpning 1 september gjorde at det rant litt over av følelser. Ikke av tårer, men av sinne og frustrasjon. Det er jeg god på. Ikke bare kan jeg være tidenes egotripp, men vet også å irritere meg over småting eller være gjerrig av prinsipp. Det føltes dessuten feil å ¨”sitte på” et bosted i uvissheten gjennom sommeren. Noe klok er jeg heldigvis også. Riktig nok gir det meg en ny utfordring hvis alt blir normalt til høsten, men; den tid – den sorg. Pikkpakket står heldigvis i en lagerbod, takket være en fantastisk venninne.
Hva jeg sitter igjen med fra tiden i København anno 2020? De 4 månedene ga meg faktisk en del lærdom, ettersom jeg fikk opplevd mye på kort tid. Sammen med venninnen min og alene. Er visst bare litt for glad i å vandre disse milene mine. Ergo er det hele litt kjipt. Takk til covid 19 for tidenes utenlandsstudier. Et opphold på 4 måneder ut av 1 år, er altfor lite. Det har også vært en stor usikkerhet rundt tilbakereise, smittehåndtering hvis jeg ble syk, og når byen endelig kunne åpne igjen. I tillegg til at alle eksamener (2 skriftlige og 3 muntlige) ved KU faktisk er gjennomført fra pikerommet mitt i Norge. 60 studiepoeng det. Gjennomføringen var jeg virkelig spent på, så det er en stor glede at det har gått over all forventning. At jeg med mine danske fag fortsetter å prestere på topp, er som danskene sier ”helt vilt” Jeg er bare for stolt og lite selvhøytidelig til å utelate noen linjer om det. Lenge leve hardt arbeid. Atter en gang får jeg bekreftelse på at studiene er helt riktig, og ikke minst at snakketøyet er i orden. Forsvarsadvokatens viktigste redskap. I tillegg til at jeg forstår litt dansk. Ganske mye faktisk. Jeg har skrevet minst like mye notater som jeg gjorde på USN.
For øvrig var muntlige eksamener rene drømmen. Så mye mer avslappende, og veldig lite stressende. Føler også jeg har fått en bredere forståelse for de strafferettslige fagene jeg har valgt. Nettopp fordi jeg kan ta kontrollen, og derfor også sitte igjen med følelsen av at jeg fikk vist mye av det jeg ønsket. Jeg er ikke låst til et faktum hvor detaljene og innspillene mine er uviktige. Det gjør også at det er lettere å bestå, men selvfølgelig kreves det lille ekstra for å hevde seg. Helt perfekt for meg. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har gledet meg til muntlige eksamener helt fra jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått studieplass. Det vil si før jeg visste hva jeg gikk til. Fordi jeg alltid har trivdes med fremføringer og den slags. Jeg er hun som påtar seg å holde taler eller ber om å få framføre alene hvis det er gruppe. Og forberedelsen? Uaktet om det var skriftlig eller muntlig, så har løpet vært like knallhardt som alltid. Med alt fra 12-16 timer dagen. Følte ikke for å fravike suksessoppskriften min. Det gjorde jeg kun i perioden fra eksamen i Januar og fram til studiestart i Februar hvor lesetimene heller ble byttet ut med puslespill:
Nok eksamens- og pusleprat. Poenget med innlegget er ikke å skryte, men å oppsummere vårhalvåret, og presisere at jeg har hatt og enda har det veldig fint i Horten.  At det er veldig trygt og godt å være hos mor og far – tross all usikkerheten rundt covid19. Kanskje nettopp derfor det føles så trygt. Usikkerheten hvis jeg skulle blitt syk i København og ikke hadde noe særlig støtteapparat rundt, men også på grunn av face-to-face-samtalene, tiden vi har hatt sammen og at vi har kunnet hjelpe hverandre med alt fra stort til smått. For selv om jeg er en opptatt person, så har jeg naturligvis funnet (noe) tid til dem. Eller tid til meg selv. Jeg har trengt samtalene. Jeg har trengt klemmen. Jeg har trengt turene, og ikke minst deres tilstedeværelse. Ikke fordi jeg har vært i kjelleren, men fordi uvissheten har vært tøff, og jeg har hatt behov for denne ekstra motivasjonen. Heiarop gjennom telefonrøret blir ikke helt det samme.
Ikke minst har jeg levd i luksus. Til student å være. Kroppen min har alltid spilt på lag i studietiden når det er full fart, men jeg kan garantere at den er ganske gelé etterpå. Jeg er derfor glad for at den har blitt behandlet noe bedre dette halvåret. Mamma og pappa er så rause. Jeg liker omsorg og mottar den gladelig. Selv nå som jeg har bikket en viss alder. Prioriteringer for meg går ofte på å prioritere bort. Se på hva jeg kan gjøre for å nedjustere summene. Det er selvfølgelig bra for lommeboken, men jeg kan bli litt ekstrem. Litt for budsjettfast. Uff. Høres ut som det snyltedyret. Jeg skal i alle fall ikke skilte med å ha gått ned i kroppsvekt denne perioden. Kanskje det motsatte. Og det lever jeg godt med. Jeg lever også godt med at jeg har vært delaktig på alt som kan feires. Noe sårt har det vært å sitte på hybelen mens det tikker inn et bilde fra morsdagen eller Aleks’ bursdag. Det kjennes som jeg har tatt igjen ganske mye på dette halve året, tross at jeg har vært student det meste av tiden. Likevel: Så verdt det. Jeg går inn i denne sommeren som 80% jurist.
I går så jeg på mobil-videoen av Madelén som gråt. I 2016. Ante ikke hva hun skulle. Ante ikke om hun kom seg videre. Et år senere kastet hun alle redsler over bord og startet ferden… Museskritt med ex phil. Elefantskritt med å flytte ut og studere rettsvitenskap. Hadde noen sagt at hun 5 år senere hadde vært på 80-tallet tror jeg hun hadde blitt vettskremt. Fordi det var et realt oppgjør mot sykdommen, men likevel har det kostet langt mindre enn gevinsten hittil…
Den berømte studentkaken – Grattis til meg, og grattis til lilebroren min!

Forlenget opphold i Norge

Posted on
Tirsdag kl 13:15 startet offisielt ”juleferien” min. I den grad en kan snakke om ferie for en fulltidsstudent. Jeg har selvfølgelig feiret (og bildedokumentert) bursdag, jul og nyttår og det som har vært i Desember med familien, og vi har kost oss med god mat, spill, filmer, rusleturer og skravling. Men. Det har vært et lite kjør nede på pikerommet for å si det pent. Først eksamen i konfliktmægling 8-9 Desemeber, skriveeksamen i 23 timer og 50 minutter – i strekk. Dernest civilprocesret på Mandag, 4 timer. Obligatorisk. Skriftlig. Casebasert. Faget som visst nok er det ”verste” på hele studiet. Ifg de danske studerende. Jeg klarte heldigvis å øke lesingen betraktelig etter nyttår. Tok meg skikkelig i nakkeskinnet. Godt over 16 timer nærmest isolert fra familien. Satte alt på vent. Selv en tur på butikken stresset meg tidsmessig. Og slike regimer gir resultater. Ikke bare er jeg overbevist om at jeg består, men jeg tror også at karakteren står til innsatsen.
En sann lettelse for en som har undersøkt alle mulighetene dersom konten ble en realitet 15 Februar. 4 dager etter karaktersvaret på eksamen. Hvilket jeg aldri trodde jeg kom til å bekymre meg over i mitt femårige utdannelsesforløp. Jeg er som oftest en person med stålkontroll. Vet nøyaktig hva jeg går til, og hvor mye innsats jeg skal legge ned. Bare ikke denne gang. Ikke på grunn av språket. Dansken går så bra den kan. Men alt er nytt. Jeg kjenner ikke til hva som forventes. Ikke minst har jeg følt en stor håpløshet rundt dette faget – særlig på grunn av den totalt fraværende kommunikasjon med andre elever og foreleser. Jeg er vant til å være 100% aktiv. Knakk derfor ingen koder, og kom liksom ikke ordentlig i gang slik jeg ville etter eksamenen i konfliktmægling var ferdig. Tror jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle prioritere smartest mulig.
Det er også noe med det skarpe skillet jeg har lagt på ”hjemme-studiested” og ”hjemme-hjemme” Sistnevnte er for meg så mye mer enn studier. Derfor er det også veldig rart å tenke at jeg skulle mestre å studere her. Den gang jeg hadde ex phil, bodde jeg kun i Horten. Da var det naturlig å sitte hjemme hos mor og far. Nå bor jeg også i København. For meg er dét studiestedet. Nå ble jeg derimot truet til å endre på noen vaner. Derfor er jeg glad for den enorme innsats jeg har nedlagt underveis, slik at jeg hadde notater som var 100% spot on. Så mye enklere å komme over dørstokkmilen med egenskrevet materiale som inneholder gjentakelser, omformuleringer og gode eksempler. Nesten litt ”ABC”, men det er det som funker når ting har ligget i dvale i flere uker. Ikke minst klarte JEG å roe ned et hakk takket være eldre eksamener i faget. Øvelsesoppgaver er visst sykt mye vanskeligere enn eksamensoppgaver. Lillebror hadde så rett, for jeg hadde nok tapt meg litt i dem før jeg startet eksamens-innspurten for alvor.
Uansett om jeg kom bra i gang, så ble innspurten knallhard. Fra tidlig morgen til sent på natt. Underskudd på søvn sitter her. Merker det bare ikke når alt fokuset handler om å komme gjennom 800 sider pensum. Jeg stresset som søren, der jeg samtidig skulle sikre meg at kunnskapen besto. Tuller ikke når jeg sier at familien har fått se noen interessante sider av meg de siste dagene. Det forberedte jeg dem på før jeg dro. Og jammen har de ikke tatt hensyn til meg. Det kunne ikke vært bedre omgivelser for å lese til eksamen egentlig. Når jeg går inn i eksamensboblen er selv en vannkoker som står på, forstyrrende. Jeg er virkelig 100% dedikert og 100% fraværende. Selv om målet var å slippe konten, så har jeg arbeidet minst like hardt som i Hønefoss, der ingenting annet enn A var godt nok. Om ikke arbeidet hardere, fordi jeg har hatt noen andre forutsetninger underveis. Da kunne jeg ikke stole på at nok var nok. Jeg vet ikke. Blir bare bitt av basillen når jeg innser at jeg faktisk mestrer ting. Da er jus så gøy at det ikke finnes noe annet i verden jeg heller vil prioritere. Uansett om jeg kunne nøyd meg med mer begrenset lesing denne gangen.
Derfor sitter jeg her nå rolig og avslappet, med den beste følelse. Og ikke bare en god følelse, men også en enorm stolthet. Jeg har enda ikke kommet over at jeg faktisk går på master. At jeg slipper å kjempe med karakterer i studieløpet videre. Jeg blir faktisk utdannet jurist om bare 1 1/2 år. Masterskriving om 1 år. Det er så mye mer enn jeg torde å håpe på da ting sto på om verst. Det skumleste jeg har gjort, var å ta et oppgjør med sykdommen, men det er også det beste valget jeg har tatt. Jeg fikk livet tilbake. Det livet der jeg kan jage drømmene, og forhåpentligvis oppnå dem. Det kiler virkelig i magen av å skrive det.
De nye strafferettslige fagene mine, starter 8 Februar. Bare å få tildelt førstevalgene gjør at jeg nesten bobler over av glede. Alle fagene er jobbrelevante, og ikke minst med muntlig eksamen. Jeg har savnet det helt vilt. Selv om min første er i Mars allerede. Muntlig eksamen er hovedårsaken til at jeg valgte DK fremfor å kjempe meg inn på UIO eller UIB. Som advokat er det ekstremt viktig å ha snakketøyet i orden. Jeg har bevist nok skriveferdigheter nå. Når jeg kommer ned til København, er et spørsmål beroende på danske myndigheter. Det siste nå er at DK åpner for adgang 7 Februar. Ergo rekker jeg ikke studiestart.
Så det er jo kjipt. Tiden i Kbh ble alt annet enn jeg håpet. Økonomisk lite gunstig også med tom leilighet og en kronekurs som er på bærtur. Når sant skal sies har jeg har selvfølgelig fullstendig respekt for alt som gjøres, selv om det nå innebærer å utsette hjemreisen enda en gang. Første dato var 27 Desember. Det ble endret til 25 Januar etter vi fikk hjemmeeksamen (Som jeg er sjeleglad for), så til 29 Januar da myndighetene kom på banen. Og nå en gang i midten-slutten av Februar. Det er jo spesielt. Men. Så lenge jeg får tak i pensumet mitt her i Norge og får muligheten til å fullføre utdannelsen, stresser jeg ikke nevneverdig med det. Gjør alt jeg kan for å unngå covid, så jo færre folk ved avreise, jo bedre. Å studere fra Norge fungerer rett og slett ypperlig. Jeg elsker dessuten å tilbringe tid med favorittene mine. Spesielt fordi jeg nå klarer å være 100% til stede i det som skjer. Så ja. Juleferien startet visst denne uken… Og enn så lenge gjør jeg nøyaktig hva som passer meg!

Utenfor karantene flyr tiden – plutselig lillejulaften….

Posted on
I takt med covid19 sin smitteøkning, endret livet i Kbh seg gradvis. Fra en deilig  spennende og ikke minst ny opplevelse til strenge munnbindkrav, strategisk ukeshandel med sekk, samt mørke vindfulle kveldsturer. Heldigvis har jeg én norsk venninne i byen, og det har hjulpet stort. Likevel har det vært en interessant høst for å si det slik, samtidig som det har vært lærerikt også. På godt og ondt. Og på tampen klarte jeg vel i teorien å sparke meg selv ut av leiligheten også. Som ikke helt var meningen da jeg undersøkte mer enn jeg skulle. Nysgjerrigper…. En uvisshet som mamma og pappa likte dårlig. Spesielt når grensene ikke kan krysses uten konsekvenser. Det å forberede seg på å bli bostedsløs, unner jeg ingen. Attpåtil: I utlandet. Uten et nettverk. Uten en bil. Uten noe som helst. Selv ikke ambassaden eller sjømannskirken hadde nød-overnatting å tilby. For å sette noen av mine bekymringer litt i perspektiv.
Godt jeg har juridiske muskler og vet hvem jeg skal kontakte når det står på som verst. Uansett om ting gikk (som det pleier) i min favør, dvs. at jeg enda har et bosted, så gav det utvilsomt en velfortjent lærepenge om at jeg noen ganger må akseptere realiteten. Avfinne meg med noen situasjoner i grenseland. Som pappa så pent sa. Etterpå. Da jeg allerede hadde tatt affære. Min verste egenskap er at jeg er utålmodig og ikke stoler på at andre fikser mine ting. Samtidig som det er min beste egenskap. At jeg ikke utsetter. Jeg får ting selv gjort. Til tiden. Lenge før tiden. Og det gir gode resultater.
Spørs om det blir tilfellet med eksamen der 90% har gått via ustabil zoom – uten studenter eller forelesere å spørre til råds. Masternivå er definitivt noe annet enn bachelor, men jeg hadde nok hatt litt andre forutsetninger i Norge. Heldigvis er København Universitet så verdt det, og jeg har i tillegg blitt ganske mye bedre på å forstå dansk. Når det gjelder så å si alle utenom min faste foreleser. Nydelig. Dialekter er interessant. I tillegg er det flere uker siden jeg turte å møte opp på skolen. Risikoen mtp begrenset prestasjonsevne og hjemreisemulighetene gjorde at det ikke ble verdt det. Det skumle med covid19 er at ingen vet hvordan kroppen vil reagere, og spesielt når allmenntilstanden i forkant ikke gir noen indikasjoner på utfallet. Jeg testet heldigvis negativt for covid på flyplassen 5/12. En test jeg tok fordi jeg skulle bo og omgås familien min de neste uker. Uansett hvor nøye jeg har vært i Kbh med å antibace matvarer, bevege meg ut i sykkelfeltet når gående kommer mot, og gå runder rundt reolene i matbutikken. Nettopp fordi jeg har vært så utsatt i perioden jeg har vært der. Mutters alene. Som det har føltes som.
Å si at jeg har hatt det tøft disse månedene, er å ta i, men jeg kan godt innrømme at det har vært ensomt og jeg virkelig har verdsatt samtalene med familien. Som nesten har forekommet daglig. Det til tross dro jeg ikke hjem ved første mulighet i September. Ikke i Oktober. Og heller ikke i November. Jeg ventet til Desember. Rettere sagt sent på kveld 5 Desember – som vil si at jeg har vært ”fri” en stund. Det var viktig for meg å komme ut av karantene i god tid før bursdag (20/12) og julaften.
Jeg synes karantene er helt fair, men skulle sett at lovverket var litt tydeligere på dette punkt. Det gir ikke helt respekten som kreves, ettersom den vanlige borger ikke innehar juridisk bakgrunn. Og selv for meg skorter det på forståelsen iblant når ting endres over natten. Faktisk hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle hjem til jul, da karantenehotell ble innført. Det er ikke hotellprisen, men prinsippet som gjelder. Jeg er den som klager selv om én sitron er dårlig, eller om en vare er gått ut på dato dagen før selv om den er spiselig, for da får jeg jo en ny og butikken får gått over tilsvarende varer. Å bruke stemmen sin er så viktig. Uansett hvor stor betydning det får. Enten med ord, eller med handling.
Jeg gadd ikke støtte oppunder regjeringens plutselige innfall, og spesielt ikke om det hadde isolert meg fra familien i 10 dager i Norge. Da ville jeg besvart med en handling med å feire jul i DK alene. På skype med julemiddagen. Valget var i realiteten tatt, slik at ”studentunntaket” kun ble en sann bonus for meg. Når jeg til slutt klarer å godta det verst tenkelige, så er det utrolig hvor mye jeg klarer å akseptere. Jeg gjorde de overveielser som måtte til: At København-leiligheten er studentboblen min – der jeg presterer på topp. At jeg betaler 90% av studentstøtten for å bo der. At jeg godt kan trenge 100% lesetid, selv om det er jul. Den typen ting.
Etter jeg kom hjem har jeg gjennomført en 24 timers-eksamen der resultatet er meg helt uvisst (23 timer og 50 minutter skriving i strekk – Tror kanskje søvn er inkludert i tiden…), og nå har resten av den obligatoriske sivilprosessen å lese på – før jeg igjen skal til pers i starten av Januar. Det blir en litt ”betinget juleferie” på meg i år. Med noe mindre farting og besøk, av andre grunner enn covid. Det er så viktig at jeg klarer å skjære litt gjennom på samvittigheten min i ferier. Til forskjell fra bachelor, men da var også eksamen ferdig i November… Så det blir og har det blitt lesetid. Mye lesetid. Ikke 12-15 timer dagen, men strategiske timer lagt inn på tider der familien er opptatt. Veldig godt jeg er et nattdyr. Tross at lesingen tar på, så kjenner jeg på en enorm motivasjon, fordi jeg er masse med familien og får de ekte nære fine samtalene jeg trenger – i tillegg til mer ”frihet” og luksus enn i Kbh. I den forstand at jeg i Horten har et større nettverk, egen bil og et litt romsligere kosthold – om jeg kan si det sånn. Akkurat det siste der er (dessverre) kanskje en bekreftelse på at jeg får studentstøtten til å gå rundt.
Ikke minst er det godt å ha noen som minner litt på spisingen eller spør om jeg er sulten når jeg selv er dypt inni studentboblen og ikke enser klokketimene. De er jo ikke vant til meg ”som student”. For selv om jeg har blitt bedre på å prioritere, så verdsetter jeg sånn den omsorgen. Det er noe mer enn alarmer på telefonen og vaner nesten på autopilot. Ganske til forskjell fra tidligere der kontrollen med mat var altoverveiende, og jeg ble såret av at andre påpekte at jeg måtte spise. Hvordan skulle det gått med en jusstudent på tom mage? Nei og nei.
I år har jeg i tillegg til flaxkalender, fått sjokoladekalender av mamma. Den til 10-20 kroner. Kalenderen jeg så frem til hver Desemberdag på barneskolen. Det er derfor sjokoladen er god, og jeg ønsket meg den – for egentlig liker jeg ikke sjokolade… Men jeg liker at andre bryr seg om meg, og selvsagt den barnslige glede. Det blir en ekstra kos hver dag frem til jul. Kos er også det å være hjemme. Det å vite at jeg har noen å se på tv med, spille spill med, gå tur med, mm – Det er så hyggelig. Jeg skal ikke si hvilken tilværelse jeg synes er best som student, men jeg trenger definitivt et åpent hjerterom innimellom.
Nå gleder jeg meg bare til julefeiring med mine tre favoritter i morgen, og tenker nok vi kommer i mål med forberedelser i god tid før den tid. Ble visst ikke så mye mer lesing i dag, for nå har jeg noen juletrær å fikse.
GOD JUL, alle sammen!

København er mer enn et studentliv

Posted on
Det er over en måned siden jeg satte benene mine i København – alene. På sett og vis går dagene sakte, men på den annen side blir jeg like forundret hver gang sivilprosessen innleder en ny uke. Mandager. Jeg likte ikke særlig godt mandager før, men nå er det et eller annet ved mandager som gjør meg så glad. Jeg vil nok ikke ta til orde for Stordalen sitt brennende rop for mandager, men jeg er der hvor jeg setter pris på mandagene i sin rene form. Fremfor å tenke at helgen er over, og at en ny uke er stress. Helgen er mer stress – ironisk å skrive på en Fredag.
Men uansett: For meg er Mandag en spennende dag. Gleden og nysgjerrigheten over alt den nye uke skal bringe, og all lærdom som skal på plass, spesielt. Jeg har også lært meg å like disse danske studiene. Selv om språket byr på sine utfordringer her og der, så evner jeg være positiv og ta de valgene som er best for meg. Noen ganger er det å møte opp, og andre ganger er det å være med via Zoom. Hittil 50-50. Så lenge jeg har boken ved min side og et vidåpent internett, så spiller ikke kommunikasjon sånn himla rolle egentlig, selv om jeg jo synes det er fint å høre på det danske språk. Har allerede implementert noen fraser i ordforrådet mitt, helt ubevisst. Merker det spesielt når jeg har tekstet mamma…
Uansett kommunikasjon eller ei, så fikk jeg jo bekreftet at jeg duger som hjemmestudent, med forutgående panikk i flere måneder. Panisk har jeg på ingen måte vært her, men stresset? Så absolutt. Ikke over at jeg ikke klarer ting, men over fremtiden med covid19 (da mtp reisemuligheter og familie), eksamen og at ting må ordnes. Med en deadline. Det har vært så sykt mye praktisk å ta tak i – og jeg skal jo klare alt selv. Her om dagen en tur på 1,2 mil for å hente studentbeviset. Sta? Neida.
Men for å oppsummere Kbh så langt? Sykt dyrt (11/10: 163 NOK for 107 DK), veldig opplevelsesrikt, temperaturskiftende (September bød på syden i 14 dager) og ensomt. En god blanding. Jeg jobber enda med å finne meg til rette. Nå som (nesten) alt det praktiske er på plass, kan jeg fokusere litt mer på å leve her nede. Være sosial. Mer enn de nesten daglige telefonene til familien. Og heldigvis har jeg en god norsk venninne som mer enn gjerne viser meg rundt, samtidig som jeg er i ferd med å komme bittelitt i kontakt med noen danske i klassen. Jeg bare synes det er ekstremt uvant med den tanken på å være sosial. Jeg har jo vært vant til å ha deltidsjobb og flere verv samtidig. Her er det intet napp på noe som helst når det blir under 20-25 timer uken. Da vil selv ikke Elgiganten ha meg. Jeg kunne nok maktet 20-25 timer i Norge, men her i DK, er det ingen sjans i havet. Kanskje er det en mening med ”all tiden utenom studiene”? Hittil: Definitivt ikke, for jeg har studert så å si non stop. Enkelte dager til benene hovnet opp (kjenner ingen timesbegrensning) – og bare så det er sagt har jeg ingen utfordringer/problemer med det i hverdagen. Så ja. Det sier litt om hvor mye jeg elsker å studere. Enda mer om hvor presset jeg føler meg som norsk student i Danmark. Det er ikke til å stikke under en stol. Allerede nå har jeg begynt å tenke på hvor minimalt med juleferie jeg kan ta i Norge pga tidlig eksamen i Desember og i Januar…. Vel. Den tid – den sorg. Nå som det er 2 ukers ”efterårs”-ferie har jeg heldigvis litt tid ekstra tid til å være bare meg – og forhåpentligvis litt sosial mellom studie-slagene. Selv om studiene jo nærmest føles som fritid når man er i boblen…
 
Hittil har min lille tid utenom studiene og telefoner hjem, gått til å bevege meg og høre på alle mulige slags podcaster om kjærlighet, trening, mat, jus og kjendiser. Jeg blir så sykt glad av å gå lange turer, jogge eller sykle. En vitamininnsprøytning og et boost for den noe slitne studentkroppen. Og turer har det i hvert fall blitt mange av. 47 mil til fots i September – pluss 1,5 mil på sykkelen, da jeg omsider fikk testet den. Måtte bare lete rundt halve Kbh etter en sykkelhjelm som oppfylte broren min sine krav. Han er landeveissyklist. Ble ikke billig. Uansett. September-milene ble i alle fall dobbelt opp av normalen min. Uten at det er snakk om å skryte eller å forbrenne. Her er det 100% opplevelser. København-student-livet er en opplevelse for meg. Jeg virkelig elsker byen. Men det skal dog sies at jeg ikke er så aktiv nå lenger med mine faste runder. I tillegg til at jeg holder fasongen, uten at det betyr at jeg veier meg. Ergo får jeg i meg ganske riktig av de mengder og kalorier som kroppen min blir glad av. Følte jeg måtte skrive litt videre på de sinnssyke tallene jeg trakk fram i begynnelsen av avsnittet, og da passer det jo alltids å inkludere en ernæringsmessig snutt. Med tanke på fortiden min føler jeg noen ganger for å ta meg selv i forsvar – slik at folk ikke skal lese mellom linjene og tro jeg er på feil kurs igjen. Nei. Her har jeg heller dyttet nedpå litt ekstra for å være på den sikre siden. Sikkert ikke nødvendig, men jeg vil ikke risikere noe ufrivillig vektnedgang heller. ”Jeg beveger meg ikke for å spise mer, men jeg spiser naturligvis mer om jeg beveger meg” Kanskje ser jeg mer på mat som nødvendighet enn glede, men jeg har i alle fall forstått viktigheten av det som jeg en gang forholdt meg til med kalkulator. Trist.
Så skal det sies at det å skape et kostholdet her nede ikke har vært enkelt – mest fordi lommeboken og allergiene begrenser. I starten ekstremt enkle kaloritette løsninger uten særlig god næring, som jeg sakte men sikkert har omgjort til noe litt mer meningsfullt. Fordi mat ikke skal være et ork, slik det har vært i lange perioder. Ikke på grunn av anoreksi, men på grunn av alle plagene jeg trodde kroppen min skulle leve med. Særlig da det toppet seg i 2018-2019 og magekrampene sto på i 7 timer om gangen, og refluksene like bak – På en helt annen måte enn jeg var vant med fra barnealder. Lettelsen over å få glutenallergi på papiret selv uten NAV-støtte, gjorde noe med meg. Satte i gang en vilje. Ettersom jeg skrev ”sykt dyrt”, så er det naturligvis et ganske striglet studentkosthold der mye må lages fra bunnen av. Eksempelvis ”baker” jeg alltid cc- og havrerundstykker – Bake i hermetegn, fordi det bare er å røre sammen fire ingredienser og forme til baller som skal inn i ovnen. Prøver rett og slett å se muligheter, og bruke det jeg har. Totalen er et studentkosthold som smaker bra, gir meg god næring og for det meste klarer å passe inn med glutenallergien og laktoseintoleransen. Sånn tålelig, i alle fall. Om jeg ser glede i mat kan nok diskuteres, men jeg har i det minste blitt mer og mer inspirert i matveien. Kbh i seg selv er en inspirasjon. Jeg sier ikke lenger ”spiselig” om mat, men jeg sier at det ”var godt” og oftest: ”Ikke godt” – alltid vært et barn i matveien. Forskjellen nå er derimot at jeg prøver (og feiler) mer og ikke like lett tar til takke med ting. Når det er sagt har jeg ingen plan om å bli noen alteter. Jeg fyller kun på med det jeg og kroppen finner ut av at vi liker. Vinn vinn!

Den første tiden i København

Posted on

Første innlegg på bloggen – sen kveldsblogg direkte fra København. Merkelig, spesielt, men også veldig veldig fint. Hittil har alt gått bra – med noen feilskjær her og der. 27 000 skritt blir nok ikke en del av min vante hverdag, men nå i starten vil jeg bare komme meg overalt. Har dog tilgode å dra til den typiske turist-delen av København… 

 

Fredag var avreisedag – ankomst i København. Med en teppepose, en skole- og PC-sekk, satte jeg snuten mot gate 5 på Torp. To kofferter allerede innsjekket av pappa. Alene i security. Alene på tax free. En av to flypassasjerer. Munnbind påkrevet. Virket ikke særlig behovstrengt. Merkelig stemning. Måtte covid19 snart forsvinne. Flyet gikk presis 20:15, og var på Kastrup nøyaktig en time senere. En taxi tok meg direkte til leiligheten. Der og da var jeg bare veldig sentimental. Komme til en storby vel vitende om at jeg ikke får se familien på x antall måneder. Nei. Det ble litt for mye på en gang.

Annonsørinnhold
NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud
NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Tårer i øynene… Lillebror <3

 

 

Men så kom jeg til leiligheten med mitt fine rom (eldre = københavnsjarm), og en utleier som mer enn gjerne ville slå av en prat. Til min store glede klarte jeg å føre en nokså lang samtale på dansk og norsk – og praten gikk lettere enn jeg hadde tenkt. Bare å hoppe ut i det. Praten med familien etterpå derimot var litt mer følelsesladet. Jeg er rett og slett veldig hjemmekjær. Tok bittelitt utpakking på kvelden, men fokuserte mest på å roe ned. Noen ganger er det kun ro og næring som gjelder når forbrenningen er på topp. Apropo næring. Jeg var veldig forberedt på at jeg kom til stengte matbutikker eller brustadbuer – og hadde derfor pakket ned noen tørrvarer, frukt og proteinbarer til kvelden. Lettvint, men der og da var det mest optimalt for å sikre tilstrekkelig inntak. Teppepose ble også det optimale, fremfor dyne. Den hadde tatt hele kofferten. Jeg gjorde derfor det beste ut av situasjonen, og pakket kun med det jeg behøvde for Fredagen.

 

Jeg holdt en dialog med mamma i går formiddag for å være sikker på at jeg fikk med det jeg manglet (oppdaget etter jeg kom ned), og at hele flyttelasset forlot Norge med flyttebyrået. 19 kolli. Når pappa ikke kunne kjøre pga karantene, var det det absolutt beste alternativ. Så slapp vi alle å bære oss ihjel. Likevel var det nettopp bære meg i hjel, jeg holdt på å gjøre. Og tilfeldighetene skulle vel ha det til at Jysk ikke hadde gaming-kontor-stolen på 23 kg inne, som jeg så pent hadde tenkt å ta med meg på metroen. Greit at jeg har trent meg sterkere, men jeg har jo en osteoporose fra tidligere.

 

Vel. Noen ganger er resarch å foretrekke. Likevel ble ikke dagen bortkastet. Jeg fikk prøvesittet stolen, gått en grei strekning (og fått kjenne på dansk ustabilt vær…), samt gransket utvalget på Lidl. I sikkert en time. Det er helt sykt hvor opphengt jeg er av utenlandske matbutikker – i den grad at det ikke er norske matvarer. Og selv med alle intoleranser/allergier som jeg bør ha i bakhånd, så ble jeg fristet til å prøve en rekke ting. Av og til så orker jeg ikke lese på innholdsfortegnelsen for å se om jeg tåler alt mulig. Det er en risiko jeg kan ta når jeg oppholder meg i leiligheten. I til felle jeg blir dårlig. Jeg vil jo virkelig teste og prøve meg fram på et kosthold som kan fungere her. Som både gir næring, og er smakfullt. Det innebærer ofte også feiling skal kosten kunne være noe kreativ. Jeg er jo kjent for å være enkel. Litt for enkel. Det er sikkert trygt, men det er også ganske kjedelig i lengden. Derfor var det hyggelig å bli fristet av en virkelig innbydende og spennende Lidl-butikk.

 

Ellers gikk kvelden til utpakking av koffertene, ommøblering, mottak av flyttebyrået (der jeg ble bærehjelp 2 – 9 trapper og 4 etasje u heis), plassering av sykkel, og en lang FaceTime med familien. Dog i et lettere humør enn forrige dagen. Sjokket har lagt seg litt, og jeg begynner venne meg til dette her. Rettere sagt elske min nye hverdag. København er bare helt utrolig. Jeg er så privilegert som får studere her.

 

Hadde nokså plutselig i går, blitt invitert til hyggebrunsj i dag, hos en norsk klasse-venninne på Amager – noe som gjorde meg utrolig takknemlig. Alt jeg kan oppleve gjør meg takknemlig. Særlig når jeg kan sosialisere meg med andre. Fikk til og med testet meg på metro (første gang – munnbind også her) og stedsans på veien. Ikke helt fan av Google Maps, men var likevel tålmodig og optimistisk der jeg gikk i sirkler og virket halvveis bortkommen. Fram kommer jeg alltid, selv om jeg nok noen ganger bør velge egen fornuft fremfor teknologien. Jeg er jo egentlig ganske god på å lokalisere meg. I dag hadde det beste vært om mobilen gikk ut på lading. Haha. Det ble nemlig til at jeg så meg blind på mobilskjermen fremfor å fokusere på gatenavn, butikker og ting rundt. Autopilot er så sykt lite praktisk.

 

Etter den koselige brunsjen gikk ferden videre mot universitetet. Meget spontant, men jeg kunne simpelthen ikke reise fra Amager uten at jeg hadde sett universitetet. Samme hvor langt det var å gå. Jeg er litt sånn – referert til skrittallet over. Slik fikk jeg også tatt video, selfies og orientert meg litt på det gedigne området – som kan være greit når jeg skal møte opp fysisk. Slik blir ikke alt 110% nytt. MEN  enn så lenge er det selvstudier og digital undervisning som gjelder. Gleder meg vilt til å sette i gang med studiene uansett om det blir her eller på universitetet. Venter bare på pensumbøkene mine – uten at jeg stresser med dem. Det er nok å finne på i mellomtiden, og jeg koser meg helt vilt!

Når veien er målet, får sykdom (til slutt) liten betydning

Posted on

Langt langt, der borte i det fjerne

Kjemper en jente – hun vil så gjerne

Kvitte seg med angst, uro og skam

Annonsørinnhold
Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå
Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Innse at hverdagen med anoreksi ikke er særlig glam

 

Tørre å våge – satse for å vinne

Slik at spiseforstyrrelsen kun kan bli et vagt minne

Advokat er drømmen – den kan ikke gå opp i sømmen

Veien blir til, bare hun virkelig vil

 

(2012)

 

 

Og vilje – det hadde jeg. Og det har jeg hatt hele livet. Sta som et esel. ”Bruk staheten din til å bli frisk”, sa pappa. Kloke ord. Ord som kom dalende allerede da vi var på BUPA i September 2010. BUPA husker jeg kun brøkdeler av. Forsøker å glemme den tiden. Ordene derimot. De husker jeg godt. Fordi de ble gjentatt. Flere ganger i uken. Likevel så trodde jeg ikke på han. Jeg hadde min egen feberfantasi: Jeg trodde jeg var dødsdømt. Overlatt til å leve med anoreksi. I alle fall de månedene jeg trodde jeg hadde igjen fram til Desember. Rart er det å skrive at jeg hadde forberedt meg. Uten at jeg var forberedt overhodet. På å forlate verden. Trodde ikke jeg skulle bli 18 år. Var 100% sikker på det. Fordi det var for vanskelig. Alt buttet mot. I måneder. Hvert steg jeg tok gav meg motstand. Aller verst var det med frihetsinnskrenkninger. Nekt på skole. Nekt på jobb. Nekt på å dra på butikken. Nekt på å gå turer. Alt var restriksjoner. Jeg var så ufattelig sliten av å eksistere. Særlig når jeg ikke fikk eksistere på min måte. Som var x antall kalorier og x antall timer trening pr dag. Med et mål om å gå ned i vekt ved de faste veiingene.

 

Nettopp fordi BUPA var så giret på å få meg opp i vekt, måtte jeg bevise for dem at jeg klarte det motsatte. Jeg tok i bruk min omvendte psykologi. Og jeg fortsatte med det. Alt hva helsepersonell fortalte meg, skulle jeg gjøre stikk i strid. Samarbeidsvillig er i alle fall ikke fornavnet. Kanskje er det ikke rart jeg ble fortalt at jeg var den sykeste pasient noen sinne. At jeg ville være innlagt i flere år, aldri få en utdannelse og at jeg ville bli en svingdør-pasient fram til mitt siste åndedrag. Litt godt føles det at jeg motbeviste antakelsene. At jeg kun var innlagt sammenhengende én gang. Uten at det betyr at jeg vil snakke noen andre som går i behandling, ned. Behandling er individuelt. For meg var det riktig med den ene gangen. Den skremte livet av meg, og gjorde at jeg levde på den limepinnen (vekten) som akkurat holdt meg vekk fra sykehuset. I flere år.

 

Tiden utenfor brukte jeg på å vokse. I starten kun psykisk. Fokus på livsgleden. Jeg har mer tro på den behandlingen fremfor mat som medisin, for å være ærlig. Gitt at kroppen kan mestre dagliglivet til et visst punkt – også kalt forsvarlighet. Jeg måtte ikke bare bli ”glad i meg selv”, men jeg måtte bli glad i livet. Derfor måtte jeg også se hva det hadde å tilby. Hva jeg ville gått glipp av. Vekten kom etter noen år. Etter jeg startet å studere. Det var det som løste opp i ting. Ikke lappen eller det å fullføre VGS. Studiene. Jussen. De reddet meg. Det var målet mitt – og målet ble veien. Jeg visste hva som krevdes. Ikke bare å studere et av de mest krevende fag på fulltid, men også det å bo alene og ta ansvar. Ansvar jeg aldri i mitt 24-årige liv hadde tatt. Jeg ville satse alt for livet. Var rett og slett ikke villig til å gi mer til sykdommen. Klarte ikke. Jeg måtte gi slipp.

 

Det høres rart ut å skrive det slik, men det er faktaene. Å bli frisk handlet mindre om en kamp enn jeg hadde trodd. Enn jeg hele tiden hadde gjort det til. Den handlet i bunn og grunn om å normalisere hverdagen og livet. Slik gikk også ting mer på autopilot. Jeg spiste mer, trente mindre kontrollert, fikk en mer anstendig døgnrytme og sosialiserte meg på en ny måte. Med totalt nye fjes. Som på ingen måte betyr at jeg forenkler prosessen. Anoreksi er en alvorlig sykdom som er svært krevende å leve med, og å bli fri fra. Og igjen: Dette er individuelt. Jeg var syk i 9 hele år. Levde mest med nedoverbakker. Slet til tider mer enn kroppen hadde godt av. Hadde lyst til å gi opp utallige ganger. I snitt sies det at det tar 7 år å bli frisk. Hvis man virkelig vil. Jeg begynte kanskje ikke kampen på den måten jeg skulle ifg behandlere, men hva så? Så lenge en når målet er det ikke så farlig hvordan veien gikk til. Den hjemmeboende pensjonist-tilværelse gjorde meg rett og slett forbanna lei. Og livslysten. Fordi jeg fikk smakebiter på livet hver eneste dag. Takket være familie og venner. Til slutt måtte jeg bare ta i et tak. Jeg skulle nemlig leve for resten av livet. Ikke overleve en brøkdel av det.

 

Som den utålmodige sjelen jeg er, kastet jeg meg ut i en normal hverdag. I Hønefoss i 2017. Som jeg også ville leve så normalt som mulig. Jeg startet med blanke ark, og jeg ignorerte alle de vonde følelser jeg tidligere hadde levd med. Skal ikke si at det var en endring på dagen, men ting skjedde gradvis. Før dette, i perioden jeg tok Ex Phil ved Bakkenteigen, fra Januar-Mai 2017, hadde jeg forsøkt å gå løs på pepperkaketårnene her hjemme. Hamstret litt på 50% etter jul. Elsker virkelig pepperkaker. Elsket. Glutenallergi lenge leve. Men i alle fall: Jeg spiste dem uten å tenke eller telle. Tanker og telling som for meg, den gang, var en avhengighet. En trygghet. En kontroll jeg måtte ha. Men som jeg likevel i nuet, ikke brydde meg om. Det fine er at pepperkakene gav litt pluss på vekten før avreise. For første gang etter utskrivelse vil jeg nesten si. Det er derfor jeg skriver et avsnitt om det her. Samme hvor snålt det virker. Om det sier hvor underernært jeg var, eller hvor mye pepperkaker jeg spiste, vet jeg ikke. Poenget er imidlertid at det ikke plaget meg nevneverdig. Jeg var altfor opptatt og fokusert på studentlivet. Allerede da forsto jeg at tankegangen var i ferd med å bli endret. Og jeg elsket følelsen av de små seirene, uten at jeg egentlig tenkte på dem som seire. Det føltes bare normalt. Det var det som gjorde det hele så ufarlig.

 

Likevel var det i Hønefoss ting for alvor skjedde. Allerede dag 1 i Hønefoss spiste jeg take-away pizza med totalt ukjente folk. Jeg hadde da ikke spist det på 10 år. Ikke smakt på ost hjemme overhodet. Og bare en uke senere dro jeg på sommerfest med jobben, der middagene var bestilt på forhånd. Spiste det jeg likte. Kastet meg bokstavelig talt ut i det. Alkohol ble også inntatt i fadderuken – uten at jeg hadde den bange anelse over kaloriene. Det var bare ikke nødvendig med den tellingen. Og min egen mat? Den kom i tillegg. Jeg var virkelig livredd for å kutte ned på noe. Selv om det heller ble motsatt. Hallo kalorioverskudd og vektoppgang. Uten at jeg egentlig tenkte over at det faktisk ville bli tilfellet. Eide jo ingen vekt i Hønefoss – som var en bra ting. Nettopp fordi tall på en vekt kan styre mye, og jeg hadde ikke tid til å leve med tall jeg kunne bli usikker på, eller rekorder jeg ville sette. Jeg hadde rett og slett så mye å bevise. Spesielt for meg selv. Jeg skulle takle hverdagen som student – uten sykdommen på slep. Da måtte jeg også kvitte meg med min iboende løgn om at jeg kunne være frisk og samtidig anorektisk tynn. Jeg var helt klart nødt til å bygge meg opp, før jeg kunne forme den kroppen jeg ville ha!

3 år er gått. Hønefoss er historie, og København neste. Hadde aldri, før Hønefoss, tenkt på Danmark. Det var jo Bergen som var planen. Jeg skulle til Bergen. Norges nest fineste by. Horten-love. Jeg hadde aldri før våren 2020, tenkt på København. Det var jo Århus som i så fall var planen. Vel. Tilfeldighetene skal ha det til. De skulle ha det til at jeg begynte i Hønefoss – en fantastisk studietid med mye fine minner. Og de skal ha det til at jeg skal til København – som trolig blir en enda bedre opplevelse. Det skremmer meg at tilfeldighetene er så treffende. Hvordan møter jeg min kommende ektemann mon tro? Samtidig er det noe jeg elsker ved tilfeldighetene også. Nettopp fordi jeg er eventyrlysten og nysgjerrig. Uansett hvor mye jeg liker å planlegge, så er det noe befriende med å være spontan også – og se hvordan det går.

 

Jeg er så syyykt spent på hvordan hele København-tilværelsen blir, og hvor jeg til slutt ender. Jeg har en ca-plan, men alt kan endres. Noe som bare er en herlig følelse. Jeg skal nyte tiden i København. Virkelig. Er bare nå i starten det er litt mye greier med covid19, men det skal nok gå seg til når alle blir påtvunget restriksjoner. I hvert fall i Danmark. Ble i den forbindelse noen endringer med avreise, da vi ikke kan risikere noe karantene her i familien. Som er synd. Skulle ønske familien fikk se hvor jeg skulle bo. Det blir senere. Når ting er mer stabilt mtp smitte. Debatten sto lenge på egen bil og leiebil. Jeg var gira på egen bil, men innså fort at familien visste best der de foreslo flyttebyrå og fly. Greit med bærehjelp. Flyet går allerede på Fredag. Booket og betalt. Som jo ble en uke senere enn først tenkt, og to uker senere enn det vi tenkte andre gang. Helt greit det. Jeg trenger all den tid jeg kan i Norge – til pakking, rydding, ærender og familie. Familien min er gull.

 

Men altså: Nå er det faktisk en viss realitet rundt dette her. Jeg blir snart universitetsstudent i København…..