Uavhengig og lykkelig

Jeg merker at jeg har vokst de siste 5 årene. Ikke bare i midjen, men også mentalt. Akkurat som at jeg ikke lenger påvirkes av andres meninger. Jeg vet ikke om det er alderen, sykdomserfaringen, studentlivet – eller bare en god gammel kombinasjon. Jeg vet bare at jeg har blitt en annen. En forbedret utgave – og hit har det vært en lang vei. Allerede i mine yngre barneår var jeg svært usikker. Usikker på om jeg i det hele tatt var verdt å oppdage. Usikker på om jeg i det hele tatt var verdt å prate med. Til, mener jeg. Hallo nedsatt hørsel. Likevel satte jeg pris på hverdagen, fordi alt var så stabilt og bekymringsløst. Jeg hadde verdens beste familie, og verdens beste venner. Sykdommen var derfor uheldig. Den rokerte på alt og ødela det livet jeg i dag ville verdsatt mer enn noe annet.
Det verste er nok hvilken person jeg ble. Den personen som skjøv alle unna, og hele tiden higet etter bekreftelse. Verdens mest oppmerksomhetssyke menneske. Fordi jeg ville at alle skulle se hvordan jeg hadde det. Hvordan jeg led. Jeg er litt flau, samtidig som jeg er stolt over at jeg turte å være åpen. Det var også et steg mot frihet. Imidlertid kunne det selvsagt bli litt mye av det gode (dårlige), så på sett og vis skal jeg vel være glad sosiale medier ikke var mer utbredt. Det holdt med Facebook og blogg for frøken anoreksi. Bloggen tilbake til 2010-2011 består nemlig av de mest hjerteskjærende skriblerier jeg noensinne har forfattet. Det er vondt å lese og vil kanskje ikke bestå i all tid, men der og da var det 100% nødvendig. Fordi jeg måtte klarne hodet og behøvde å vite at jeg ble sett. Registrert. Oppfattet. Samtidig som jeg ikke ville være er offer. Jeg ville være den sterke. Som klarte ting selv. Ikke hun som ble heiet fram og båret på gullstoler.
For jeg tok jo virkelig ikke (frivillig) imot hjelpen jeg ble tilbudt. Det har jeg innsett. Verken da jeg fikk diagnosen i 2010, var innlagt i 2010-2011 eller da jeg kom ut sommeren 2011. Aldri var noe mitt initiativ. Mitt initiativ var å motarbeide systemet. Lyve på vekten. Trene i smug. Gjemme mat på alle tenkelige steder. Det er helt sykt hvor forvridde tankene kan bli. Jeg husker jeg følte meg tvunget. Klart ikke å la være. Stemmene i hodet og abstinensene i kroppen var for sterke. Og ikke minst: Samvittigheten. Har jeg lykkes i dag?
Straks jeg fikk muligheten var hjelpen og lystløgnen over. Sta som jeg er skulle jeg seile min egen sjø etter sykehusinnleggelsen i 2011. Kun med familien som støtte – og knapt det. Jeg var utenfor deres åsyn tilbake på VGS, i jobb, på farten og i lettere trening. Det kunne gått alle veier da jeg flyttet for meg selv i 2017 etter å ha bodd hjemme siden 1992. Sånn utenom det lite minneverdige sykehusoppholdet på et halvt år. Likevel var jeg bestemt og kastet alt jeg hadde av sikkerhetsnett rundt meg. Ingen familie i nærheten. Ingen venner. Ingen fastlege. Alt var nytt og ukjent. Og det var bare så riktig som det kunne blitt. Jeg beundrer mamma, pappa og Aleks for at de backet meg og ble med på hele flytteprosessen. Ansvar, selvstendighet og frihet var nøyaktig det jeg trengte. En større stillingsprosent i ny jobb. Inngåelse av leiekontrakt. Beboere i kollektiv. Vaskemaskin-opplæring. Beinharde studier. Alt annet enn jeg var vant med.
Om det også hadde vært riktig før 2017 vil jeg aldri få vite, og det er greit. Jeg kan ikke angre på at jeg har brukt tid på å komme meg videre. Men jeg kan kanskje se litt tilbake og ønske at jeg var mer trygg i meg selv. At jeg var litt mindre avhengig av å være flink på jobb, dyktig på jussen og godt likt i byen. Og ikke minst: Droppet at samtaletemaene holdt seg til det jeg likte å prate om, karriere. Det er åpenbart derfor jeg er hun som er i prat med alle, men aldri har noen å treffe på fritiden. Jeg forstår det først etterpå.
Det var vel ikke før coviden slo til i Mars 2020 at jeg virkelig forsto at oppmerksomhetsbehovet mitt ikke er et reelt behov. At det å styre unna dumme valg er en uunngåelig del av livet. At jeg ikke nødvendigvis må dele alt. Fra min gledelige eller desperate stund. Selv om jeg på det tidspunktet hadde tusenvis av ting jeg kunne skrytt av eller vært fortvilet over, da jeg mot alle odds ble værende i leiligheten ut Mai 2020. Fordi det i seg selv var nok at jeg hadde gått på en eventuell smell, eller oppnådd det jeg ønsket. Sistnevnte styrket min selvfølelse. Jeg husker godt jeg satt i leiligheten da beskjeden fra København Universitet kom. Jeg kjente på en intens glede. Likevel var det kun pappa og bestefar jeg ringte. Plutselig kjentes ting litt for privat. Det var min gladnyhet. Min. I alle fall for en periode. Jeg var jo uendelig stolt, og det var på en måte litt viktig å skrive om også, i og med at det hører reisen til. Det gjør også prestasjonene. Til en viss grad.
Jeg har ingen problemer med å være ærlig om livet mitt hvis folk spør, men jeg er ikke lenger den som peiler inn samtalen på karriere eller tar initiativ til den overhodet. Fordi det ikke handler om at mine ting skal føles bra for andre, men for meg selv. Fordi jeg ikke gidder å bruke tid på å være lei meg når jeg ender opp i mitt eget selskap. Jeg har jo familien min. Det er mer enn topp. Helt ærlig så har jeg mest selvtillit når jeg lykkes med det jeg driver med. Ikke når jeg får skryt eller tilbakemeldinger, invitasjoner eller gaver. Det er selvfølgelig hyggelig, men det er ikke viktig. Det var det. Jeg var avhengig av feedback for å eksistere.
I flere år prøvde jeg å overbevise meg selv om at ting ikke var som beskrevet  At jeg var min egen seiersherre som aldri sammenlignet meg med andre. Jeg var ikke det. Jeg hadde et fokus på det ytre og ikke det indre. I det indre hvor jeg kunne funnet all den trygghet jeg hadde behøvd. Jeg ville bare ikke innrømme det. Alt gikk jo strålende i Hønefoss og jeg slet ikke sånn sett, men jeg stresset mye. Med hva andre tenkte og visste om meg. Jeg ville tidlig markere meg som skoleflink, arbeidsom, hjelpsom og engasjert i verv. Bare fordi jeg kunne.
Nå kunne jeg ikke vært mindre avhengig av feedback, eller av andre overhodet. Jeg står fjellstøtt og føler at jeg er på et veldig bra sted i livet. Jeg kjenner at det skal ekstremt mange motbakker til for å knekke meg nå. Hvis vi ser bort fra usikre covid19. Jeg turte ikke annet enn å hoppe på toget, og blir fullvaksinert 26 August. Får håpe det gir noe positivt. Har faktisk ikke orket å lage en pro et contra drøftelse om vaksinen lønner seg, fordi det må til. Jeg kan ikke gjøre noe med virkeligheten, men jeg kan velge å forholde meg til den ved å følge helserådene som gis. Forhåpentligvis for å få leve mer normalt igjen. Særlig å reise. Slik ble det ikke i sommer. Jeg har nytt sommeren hjemme med familien og kost meg med juss-jobben min. Supert det også, men ikke det samme som en tur med lillebror. Vi hadde trengt noen franske inntrykk og live TDF begge to. Snart må nye beslutninger tas vedr København, og uansett hvordan jeg angriper det, så er jeg sikker på at det blir riktig for meg. Studenttilværelsen kommer jo ikke bli normal med det første….
0 kommentarer

Siste innlegg