Første innlegg på bloggen – sen kveldsblogg direkte fra København. Merkelig, spesielt, men også veldig veldig fint. Hittil har alt gått bra – med noen feilskjær her og der. 27 000 skritt blir nok ikke en del av min vante hverdag, men nå i starten vil jeg bare komme meg overalt. Har dog tilgode å dra til den typiske turist-delen av København…
Fredag var avreisedag – ankomst i København. Med en teppepose, en skole- og PC-sekk, satte jeg snuten mot gate 5 på Torp. To kofferter allerede innsjekket av pappa. Alene i security. Alene på tax free. En av to flypassasjerer. Munnbind påkrevet. Virket ikke særlig behovstrengt. Merkelig stemning. Måtte covid19 snart forsvinne. Flyet gikk presis 20:15, og var på Kastrup nøyaktig en time senere. En taxi tok meg direkte til leiligheten. Der og da var jeg bare veldig sentimental. Komme til en storby vel vitende om at jeg ikke får se familien på x antall måneder. Nei. Det ble litt for mye på en gang.
Tårer i øynene… Lillebror <3
Men så kom jeg til leiligheten med mitt fine rom (eldre = københavnsjarm), og en utleier som mer enn gjerne ville slå av en prat. Til min store glede klarte jeg å føre en nokså lang samtale på dansk og norsk – og praten gikk lettere enn jeg hadde tenkt. Bare å hoppe ut i det. Praten med familien etterpå derimot var litt mer følelsesladet. Jeg er rett og slett veldig hjemmekjær. Tok bittelitt utpakking på kvelden, men fokuserte mest på å roe ned. Noen ganger er det kun ro og næring som gjelder når forbrenningen er på topp. Apropo næring. Jeg var veldig forberedt på at jeg kom til stengte matbutikker eller brustadbuer – og hadde derfor pakket ned noen tørrvarer, frukt og proteinbarer til kvelden. Lettvint, men der og da var det mest optimalt for å sikre tilstrekkelig inntak. Teppepose ble også det optimale, fremfor dyne. Den hadde tatt hele kofferten. Jeg gjorde derfor det beste ut av situasjonen, og pakket kun med det jeg behøvde for Fredagen.
Jeg holdt en dialog med mamma i går formiddag for å være sikker på at jeg fikk med det jeg manglet (oppdaget etter jeg kom ned), og at hele flyttelasset forlot Norge med flyttebyrået. 19 kolli. Når pappa ikke kunne kjøre pga karantene, var det det absolutt beste alternativ. Så slapp vi alle å bære oss ihjel. Likevel var det nettopp bære meg i hjel, jeg holdt på å gjøre. Og tilfeldighetene skulle vel ha det til at Jysk ikke hadde gaming-kontor-stolen på 23 kg inne, som jeg så pent hadde tenkt å ta med meg på metroen. Greit at jeg har trent meg sterkere, men jeg har jo en osteoporose fra tidligere.
Vel. Noen ganger er resarch å foretrekke. Likevel ble ikke dagen bortkastet. Jeg fikk prøvesittet stolen, gått en grei strekning (og fått kjenne på dansk ustabilt vær…), samt gransket utvalget på Lidl. I sikkert en time. Det er helt sykt hvor opphengt jeg er av utenlandske matbutikker – i den grad at det ikke er norske matvarer. Og selv med alle intoleranser/allergier som jeg bør ha i bakhånd, så ble jeg fristet til å prøve en rekke ting. Av og til så orker jeg ikke lese på innholdsfortegnelsen for å se om jeg tåler alt mulig. Det er en risiko jeg kan ta når jeg oppholder meg i leiligheten. I til felle jeg blir dårlig. Jeg vil jo virkelig teste og prøve meg fram på et kosthold som kan fungere her. Som både gir næring, og er smakfullt. Det innebærer ofte også feiling skal kosten kunne være noe kreativ. Jeg er jo kjent for å være enkel. Litt for enkel. Det er sikkert trygt, men det er også ganske kjedelig i lengden. Derfor var det hyggelig å bli fristet av en virkelig innbydende og spennende Lidl-butikk.
Ellers gikk kvelden til utpakking av koffertene, ommøblering, mottak av flyttebyrået (der jeg ble bærehjelp 2 – 9 trapper og 4 etasje u heis), plassering av sykkel, og en lang FaceTime med familien. Dog i et lettere humør enn forrige dagen. Sjokket har lagt seg litt, og jeg begynner venne meg til dette her. Rettere sagt elske min nye hverdag. København er bare helt utrolig. Jeg er så privilegert som får studere her.
Hadde nokså plutselig i går, blitt invitert til hyggebrunsj i dag, hos en norsk klasse-venninne på Amager – noe som gjorde meg utrolig takknemlig. Alt jeg kan oppleve gjør meg takknemlig. Særlig når jeg kan sosialisere meg med andre. Fikk til og med testet meg på metro (første gang – munnbind også her) og stedsans på veien. Ikke helt fan av Google Maps, men var likevel tålmodig og optimistisk der jeg gikk i sirkler og virket halvveis bortkommen. Fram kommer jeg alltid, selv om jeg nok noen ganger bør velge egen fornuft fremfor teknologien. Jeg er jo egentlig ganske god på å lokalisere meg. I dag hadde det beste vært om mobilen gikk ut på lading. Haha. Det ble nemlig til at jeg så meg blind på mobilskjermen fremfor å fokusere på gatenavn, butikker og ting rundt. Autopilot er så sykt lite praktisk.
Etter den koselige brunsjen gikk ferden videre mot universitetet. Meget spontant, men jeg kunne simpelthen ikke reise fra Amager uten at jeg hadde sett universitetet. Samme hvor langt det var å gå. Jeg er litt sånn – referert til skrittallet over. Slik fikk jeg også tatt video, selfies og orientert meg litt på det gedigne området – som kan være greit når jeg skal møte opp fysisk. Slik blir ikke alt 110% nytt. MEN enn så lenge er det selvstudier og digital undervisning som gjelder. Gleder meg vilt til å sette i gang med studiene uansett om det blir her eller på universitetet. Venter bare på pensumbøkene mine – uten at jeg stresser med dem. Det er nok å finne på i mellomtiden, og jeg koser meg helt vilt!
