Men uansett: For meg er Mandag en spennende dag. Gleden og nysgjerrigheten over alt den nye uke skal bringe, og all lærdom som skal på plass, spesielt. Jeg har også lært meg å like disse danske studiene. Selv om språket byr på sine utfordringer her og der, så evner jeg være positiv og ta de valgene som er best for meg. Noen ganger er det å møte opp, og andre ganger er det å være med via Zoom. Hittil 50-50. Så lenge jeg har boken ved min side og et vidåpent internett, så spiller ikke kommunikasjon sånn himla rolle egentlig, selv om jeg jo synes det er fint å høre på det danske språk. Har allerede implementert noen fraser i ordforrådet mitt, helt ubevisst. Merker det spesielt når jeg har tekstet mamma…

Uansett kommunikasjon eller ei, så fikk jeg jo bekreftet at jeg duger som hjemmestudent, med forutgående panikk i flere måneder. Panisk har jeg på ingen måte vært her, men stresset? Så absolutt. Ikke over at jeg ikke klarer ting, men over fremtiden med covid19 (da mtp reisemuligheter og familie), eksamen og at ting må ordnes. Med en deadline. Det har vært så sykt mye praktisk å ta tak i – og jeg skal jo klare alt selv. Her om dagen en tur på 1,2 mil for å hente studentbeviset. Sta? Neida.

Men for å oppsummere Kbh så langt? Sykt dyrt (11/10: 163 NOK for 107 DK), veldig opplevelsesrikt, temperaturskiftende (September bød på syden i 14 dager) og ensomt. En god blanding. Jeg jobber enda med å finne meg til rette. Nå som (nesten) alt det praktiske er på plass, kan jeg fokusere litt mer på å leve her nede. Være sosial. Mer enn de nesten daglige telefonene til familien. Og heldigvis har jeg en god norsk venninne som mer enn gjerne viser meg rundt, samtidig som jeg er i ferd med å komme bittelitt i kontakt med noen danske i klassen. Jeg bare synes det er ekstremt uvant med den tanken på å være sosial. Jeg har jo vært vant til å ha deltidsjobb og flere verv samtidig. Her er det intet napp på noe som helst når det blir under 20-25 timer uken. Da vil selv ikke Elgiganten ha meg. Jeg kunne nok maktet 20-25 timer i Norge, men her i DK, er det ingen sjans i havet. Kanskje er det en mening med ”all tiden utenom studiene”? Hittil: Definitivt ikke, for jeg har studert så å si non stop. Enkelte dager til benene hovnet opp (kjenner ingen timesbegrensning) – og bare så det er sagt har jeg ingen utfordringer/problemer med det i hverdagen. Så ja. Det sier litt om hvor mye jeg elsker å studere. Enda mer om hvor presset jeg føler meg som norsk student i Danmark. Det er ikke til å stikke under en stol. Allerede nå har jeg begynt å tenke på hvor minimalt med juleferie jeg kan ta i Norge pga tidlig eksamen i Desember og i Januar…. Vel. Den tid – den sorg. Nå som det er 2 ukers ”efterårs”-ferie har jeg heldigvis litt tid ekstra tid til å være bare meg – og forhåpentligvis litt sosial mellom studie-slagene. Selv om studiene jo nærmest føles som fritid når man er i boblen…

 

Hittil har min lille tid utenom studiene og telefoner hjem, gått til å bevege meg og høre på alle mulige slags podcaster om kjærlighet, trening, mat, jus og kjendiser. Jeg blir så sykt glad av å gå lange turer, jogge eller sykle. En vitamininnsprøytning og et boost for den noe slitne studentkroppen. Og turer har det i hvert fall blitt mange av. 47 mil til fots i September – pluss 1,5 mil på sykkelen, da jeg omsider fikk testet den. Måtte bare lete rundt halve Kbh etter en sykkelhjelm som oppfylte broren min sine krav. Han er landeveissyklist. Ble ikke billig. Uansett. September-milene ble i alle fall dobbelt opp av normalen min. Uten at det er snakk om å skryte eller å forbrenne. Her er det 100% opplevelser. København-student-livet er en opplevelse for meg. Jeg virkelig elsker byen. Men det skal dog sies at jeg ikke er så aktiv nå lenger med mine faste runder. I tillegg til at jeg holder fasongen, uten at det betyr at jeg veier meg. Ergo får jeg i meg ganske riktig av de mengder og kalorier som kroppen min blir glad av. Følte jeg måtte skrive litt videre på de sinnssyke tallene jeg trakk fram i begynnelsen av avsnittet, og da passer det jo alltids å inkludere en ernæringsmessig snutt. Med tanke på fortiden min føler jeg noen ganger for å ta meg selv i forsvar – slik at folk ikke skal lese mellom linjene og tro jeg er på feil kurs igjen. Nei. Her har jeg heller dyttet nedpå litt ekstra for å være på den sikre siden. Sikkert ikke nødvendig, men jeg vil ikke risikere noe ufrivillig vektnedgang heller. ”Jeg beveger meg ikke for å spise mer, men jeg spiser naturligvis mer om jeg beveger meg” Kanskje ser jeg mer på mat som nødvendighet enn glede, men jeg har i alle fall forstått viktigheten av det som jeg en gang forholdt meg til med kalkulator. Trist.

Så skal det sies at det å skape et kostholdet her nede ikke har vært enkelt – mest fordi lommeboken og allergiene begrenser. I starten ekstremt enkle kaloritette løsninger uten særlig god næring, som jeg sakte men sikkert har omgjort til noe litt mer meningsfullt. Fordi mat ikke skal være et ork, slik det har vært i lange perioder. Ikke på grunn av anoreksi, men på grunn av alle plagene jeg trodde kroppen min skulle leve med. Særlig da det toppet seg i 2018-2019 og magekrampene sto på i 7 timer om gangen, og refluksene like bak – På en helt annen måte enn jeg var vant med fra barnealder. Lettelsen over å få glutenallergi på papiret selv uten NAV-støtte, gjorde noe med meg. Satte i gang en vilje. Ettersom jeg skrev ”sykt dyrt”, så er det naturligvis et ganske striglet studentkosthold der mye må lages fra bunnen av. Eksempelvis ”baker” jeg alltid cc- og havrerundstykker – Bake i hermetegn, fordi det bare er å røre sammen fire ingredienser og forme til baller som skal inn i ovnen. Prøver rett og slett å se muligheter, og bruke det jeg har. Totalen er et studentkosthold som smaker bra, gir meg god næring og for det meste klarer å passe inn med glutenallergien og laktoseintoleransen. Sånn tålelig, i alle fall. Om jeg ser glede i mat kan nok diskuteres, men jeg har i det minste blitt mer og mer inspirert i matveien. Kbh i seg selv er en inspirasjon. Jeg sier ikke lenger ”spiselig” om mat, men jeg sier at det ”var godt” og oftest: ”Ikke godt” – alltid vært et barn i matveien. Forskjellen nå er derimot at jeg prøver (og feiler) mer og ikke like lett tar til takke med ting. Når det er sagt har jeg ingen plan om å bli noen alteter. Jeg fyller kun på med det jeg og kroppen finner ut av at vi liker. Vinn vinn!