Langt langt, der borte i det fjerne
Kjemper en jente – hun vil så gjerne
Kvitte seg med angst, uro og skam
Innse at hverdagen med anoreksi ikke er særlig glam
Tørre å våge – satse for å vinne
Slik at spiseforstyrrelsen kun kan bli et vagt minne
Advokat er drømmen – den kan ikke gå opp i sømmen
Veien blir til, bare hun virkelig vil
(2012)
Og vilje – det hadde jeg. Og det har jeg hatt hele livet. Sta som et esel. ”Bruk staheten din til å bli frisk”, sa pappa. Kloke ord. Ord som kom dalende allerede da vi var på BUPA i September 2010. BUPA husker jeg kun brøkdeler av. Forsøker å glemme den tiden. Ordene derimot. De husker jeg godt. Fordi de ble gjentatt. Flere ganger i uken. Likevel så trodde jeg ikke på han. Jeg hadde min egen feberfantasi: Jeg trodde jeg var dødsdømt. Overlatt til å leve med anoreksi. I alle fall de månedene jeg trodde jeg hadde igjen fram til Desember. Rart er det å skrive at jeg hadde forberedt meg. Uten at jeg var forberedt overhodet. På å forlate verden. Trodde ikke jeg skulle bli 18 år. Var 100% sikker på det. Fordi det var for vanskelig. Alt buttet mot. I måneder. Hvert steg jeg tok gav meg motstand. Aller verst var det med frihetsinnskrenkninger. Nekt på skole. Nekt på jobb. Nekt på å dra på butikken. Nekt på å gå turer. Alt var restriksjoner. Jeg var så ufattelig sliten av å eksistere. Særlig når jeg ikke fikk eksistere på min måte. Som var x antall kalorier og x antall timer trening pr dag. Med et mål om å gå ned i vekt ved de faste veiingene.
Nettopp fordi BUPA var så giret på å få meg opp i vekt, måtte jeg bevise for dem at jeg klarte det motsatte. Jeg tok i bruk min omvendte psykologi. Og jeg fortsatte med det. Alt hva helsepersonell fortalte meg, skulle jeg gjøre stikk i strid. Samarbeidsvillig er i alle fall ikke fornavnet. Kanskje er det ikke rart jeg ble fortalt at jeg var den sykeste pasient noen sinne. At jeg ville være innlagt i flere år, aldri få en utdannelse og at jeg ville bli en svingdør-pasient fram til mitt siste åndedrag. Litt godt føles det at jeg motbeviste antakelsene. At jeg kun var innlagt sammenhengende én gang. Uten at det betyr at jeg vil snakke noen andre som går i behandling, ned. Behandling er individuelt. For meg var det riktig med den ene gangen. Den skremte livet av meg, og gjorde at jeg levde på den limepinnen (vekten) som akkurat holdt meg vekk fra sykehuset. I flere år.
Tiden utenfor brukte jeg på å vokse. I starten kun psykisk. Fokus på livsgleden. Jeg har mer tro på den behandlingen fremfor mat som medisin, for å være ærlig. Gitt at kroppen kan mestre dagliglivet til et visst punkt – også kalt forsvarlighet. Jeg måtte ikke bare bli ”glad i meg selv”, men jeg måtte bli glad i livet. Derfor måtte jeg også se hva det hadde å tilby. Hva jeg ville gått glipp av. Vekten kom etter noen år. Etter jeg startet å studere. Det var det som løste opp i ting. Ikke lappen eller det å fullføre VGS. Studiene. Jussen. De reddet meg. Det var målet mitt – og målet ble veien. Jeg visste hva som krevdes. Ikke bare å studere et av de mest krevende fag på fulltid, men også det å bo alene og ta ansvar. Ansvar jeg aldri i mitt 24-årige liv hadde tatt. Jeg ville satse alt for livet. Var rett og slett ikke villig til å gi mer til sykdommen. Klarte ikke. Jeg måtte gi slipp.
Det høres rart ut å skrive det slik, men det er faktaene. Å bli frisk handlet mindre om en kamp enn jeg hadde trodd. Enn jeg hele tiden hadde gjort det til. Den handlet i bunn og grunn om å normalisere hverdagen og livet. Slik gikk også ting mer på autopilot. Jeg spiste mer, trente mindre kontrollert, fikk en mer anstendig døgnrytme og sosialiserte meg på en ny måte. Med totalt nye fjes. Som på ingen måte betyr at jeg forenkler prosessen. Anoreksi er en alvorlig sykdom som er svært krevende å leve med, og å bli fri fra. Og igjen: Dette er individuelt. Jeg var syk i 9 hele år. Levde mest med nedoverbakker. Slet til tider mer enn kroppen hadde godt av. Hadde lyst til å gi opp utallige ganger. I snitt sies det at det tar 7 år å bli frisk. Hvis man virkelig vil. Jeg begynte kanskje ikke kampen på den måten jeg skulle ifg behandlere, men hva så? Så lenge en når målet er det ikke så farlig hvordan veien gikk til. Den hjemmeboende pensjonist-tilværelse gjorde meg rett og slett forbanna lei. Og livslysten. Fordi jeg fikk smakebiter på livet hver eneste dag. Takket være familie og venner. Til slutt måtte jeg bare ta i et tak. Jeg skulle nemlig leve for resten av livet. Ikke overleve en brøkdel av det.
Som den utålmodige sjelen jeg er, kastet jeg meg ut i en normal hverdag. I Hønefoss i 2017. Som jeg også ville leve så normalt som mulig. Jeg startet med blanke ark, og jeg ignorerte alle de vonde følelser jeg tidligere hadde levd med. Skal ikke si at det var en endring på dagen, men ting skjedde gradvis. Før dette, i perioden jeg tok Ex Phil ved Bakkenteigen, fra Januar-Mai 2017, hadde jeg forsøkt å gå løs på pepperkaketårnene her hjemme. Hamstret litt på 50% etter jul. Elsker virkelig pepperkaker. Elsket. Glutenallergi lenge leve. Men i alle fall: Jeg spiste dem uten å tenke eller telle. Tanker og telling som for meg, den gang, var en avhengighet. En trygghet. En kontroll jeg måtte ha. Men som jeg likevel i nuet, ikke brydde meg om. Det fine er at pepperkakene gav litt pluss på vekten før avreise. For første gang etter utskrivelse vil jeg nesten si. Det er derfor jeg skriver et avsnitt om det her. Samme hvor snålt det virker. Om det sier hvor underernært jeg var, eller hvor mye pepperkaker jeg spiste, vet jeg ikke. Poenget er imidlertid at det ikke plaget meg nevneverdig. Jeg var altfor opptatt og fokusert på studentlivet. Allerede da forsto jeg at tankegangen var i ferd med å bli endret. Og jeg elsket følelsen av de små seirene, uten at jeg egentlig tenkte på dem som seire. Det føltes bare normalt. Det var det som gjorde det hele så ufarlig.
Likevel var det i Hønefoss ting for alvor skjedde. Allerede dag 1 i Hønefoss spiste jeg take-away pizza med totalt ukjente folk. Jeg hadde da ikke spist det på 10 år. Ikke smakt på ost hjemme overhodet. Og bare en uke senere dro jeg på sommerfest med jobben, der middagene var bestilt på forhånd. Spiste det jeg likte. Kastet meg bokstavelig talt ut i det. Alkohol ble også inntatt i fadderuken – uten at jeg hadde den bange anelse over kaloriene. Det var bare ikke nødvendig med den tellingen. Og min egen mat? Den kom i tillegg. Jeg var virkelig livredd for å kutte ned på noe. Selv om det heller ble motsatt. Hallo kalorioverskudd og vektoppgang. Uten at jeg egentlig tenkte over at det faktisk ville bli tilfellet. Eide jo ingen vekt i Hønefoss – som var en bra ting. Nettopp fordi tall på en vekt kan styre mye, og jeg hadde ikke tid til å leve med tall jeg kunne bli usikker på, eller rekorder jeg ville sette. Jeg hadde rett og slett så mye å bevise. Spesielt for meg selv. Jeg skulle takle hverdagen som student – uten sykdommen på slep. Da måtte jeg også kvitte meg med min iboende løgn om at jeg kunne være frisk og samtidig anorektisk tynn. Jeg var helt klart nødt til å bygge meg opp, før jeg kunne forme den kroppen jeg ville ha!
3 år er gått. Hønefoss er historie, og København neste. Hadde aldri, før Hønefoss, tenkt på Danmark. Det var jo Bergen som var planen. Jeg skulle til Bergen. Norges nest fineste by. Horten-love. Jeg hadde aldri før våren 2020, tenkt på København. Det var jo Århus som i så fall var planen. Vel. Tilfeldighetene skal ha det til. De skulle ha det til at jeg begynte i Hønefoss – en fantastisk studietid med mye fine minner. Og de skal ha det til at jeg skal til København – som trolig blir en enda bedre opplevelse. Det skremmer meg at tilfeldighetene er så treffende. Hvordan møter jeg min kommende ektemann mon tro? Samtidig er det noe jeg elsker ved tilfeldighetene også. Nettopp fordi jeg er eventyrlysten og nysgjerrig. Uansett hvor mye jeg liker å planlegge, så er det noe befriende med å være spontan også – og se hvordan det går.
Jeg er så syyykt spent på hvordan hele København-tilværelsen blir, og hvor jeg til slutt ender. Jeg har en ca-plan, men alt kan endres. Noe som bare er en herlig følelse. Jeg skal nyte tiden i København. Virkelig. Er bare nå i starten det er litt mye greier med covid19, men det skal nok gå seg til når alle blir påtvunget restriksjoner. I hvert fall i Danmark. Ble i den forbindelse noen endringer med avreise, da vi ikke kan risikere noe karantene her i familien. Som er synd. Skulle ønske familien fikk se hvor jeg skulle bo. Det blir senere. Når ting er mer stabilt mtp smitte. Debatten sto lenge på egen bil og leiebil. Jeg var gira på egen bil, men innså fort at familien visste best der de foreslo flyttebyrå og fly. Greit med bærehjelp. Flyet går allerede på Fredag. Booket og betalt. Som jo ble en uke senere enn først tenkt, og to uker senere enn det vi tenkte andre gang. Helt greit det. Jeg trenger all den tid jeg kan i Norge – til pakking, rydding, ærender og familie. Familien min er gull.
Men altså: Nå er det faktisk en viss realitet rundt dette her. Jeg blir snart universitetsstudent i København…..
