Anoreksien er så tom!

Jeg har det bedre fysisk, men enda svirrer tankene rundt som en stor heliumballong. Tross en god behandling er det vanskelig. Det var jeg innstilt på. Måltidene går fint. Menneskene her er veldig snille, og miljøet er veldig bra. Det er bare det å sette ord på følelsene og det vonde som enda ligger der. Samvittigheten er stor som en flodbølge og lengselen er sår og dyp. Jeg har mine tvil. Jeg har mine usikkerheter. Jeg har enda ikke utdelt noe tillitt til andre enn mamma og pappa. Det er så rart. For selv om jeg er på et sosialt, godt og kompetent sted, så føler jeg meg så ensom. Av og til gråter jeg. Av og til snakker jeg til meg selv. Jeg kan rose og jeg kan kjefte. Det kjennes som jeg går i en motbakke uansett hva jeg gjør. Dette er så snodig. Endelig kommer jeg i behandling, og allerede etter to dager føler jeg på alt det vonde som gjennom tid har bygget seg opp i meg. Som anoretiker går man ofte med skyldfølelse og skam, og setter veldig gjerne skylden på andre – men innerst inne; seg selv. Jeg tenker ofte; ”hvorfor får andre lov – og ikke jeg?” Det er så mye annet jeg ville brukt denne tiden på!

 

Faith, hope & love! Forbli positiv..

 

 

12 kommentarer
    1. Kjære madelen. Det kan ikke være lenge til du er utenfor behandling nå. Du har kjempet så lenge og jeg forstår godt at du er lei. Jeg ser også en jente som hele veien har et ønske om å fungere på egen hånd!

    2. Sliter med anoreksi selv, og kjenner enormt på følelsene dine.
      Håper det ordner seg for deg! Sender all mulig motivasjon, håp og støtte i din retning <3

    3. Den siste setningen kjenner jeg så fryktelig godt igjen..! “Det er så mye annet jeg ville brukt all denne tiden på!”
      Men det gjelder kanskje å bruke akkurat det til sin fordel. Jobbe seg gjennom og bli ferdig med sykdommen en gang for alle. I alle fall bli såpass mye bedre at man faktisk kan fungere i hverdagen.
      Vi kan kanskje ikke ta igjen det som allerede er mistet, men vi kan påvirke fremtiden. Oppleve nye ting. Det er mulig!

    4. Nei det vet jeg,men tenker mere på medpasientene dine. Selvom du ikke skriver noe om de så vet jeg med meg selv at når jeg var innlagt var det en jente som blogget. Og det stresset veldig. Derfor jeg spurte.

    5. Charlott: Okei, da forstår jeg. Bloggen er for at jeg skal klare å få ut tanker og følelser. Jeg har ikke noe godt av å sitte inne med dem. Det gjør meg bare mer depressiv! Hvis de skulle bli utilfreds av bloggingen min, så er det kanskje best de ikke vet om det. Men; jeg er på tvang og kan jo ikke bli pålagt noe bloggeforbud heller.. 🙂

Siste innlegg