Det går mer og mer opp for meg hva jeg har å vinne på å bli frisk. Det var så stas med russeklærne som bestevenninnen min hentet for meg. Det å dra på seg den røde buksa, den tøffe lua og se de utrolig geniale russekortene. I tillegg til å vite at jeg faktisk kan betegne meg som russ 2011. Utrolig følelse! Hadde kjøpt flisjakke, genser og t-skjorte i tillegg. Alt passet perfekt. Jeg ser virkelig fram til permisjoner og utskrivelse slik at jeg kan få vært litt delaktig. Det skader ikke med en litt roligere russefeiring. Vitsen er å feire med sitt eget kull. Jeg gleder meg sånn til vi skal sprade rundt i Horten og dele ut kort til innpåslitne småunger. Jeg gleder meg sånn til å være med venner. Jeg gleder meg sånn til17 Mai, og ikke minst; jeg gleder meg sånn til latter, moro og ren galskap. Dette skal gå bra. Målet kan jeg klare.
Plutselig har Madelén snudd en helt annen vei. Klokken 07:00 forlot jeg post 3. Aldri mer grusomme hendelser, sinnsyke pasienter og traumatiske opplevelser. Aldri mer! Nå starter jeg på nytt. Jeg tok en siste titt hjemme, dusjet, så på tv, prøvde russeklær (jess!) og slappet av litt før vi kjørte av gårde. Førsteinntrykket var veldig bra. Jeg ble møtt av snille, omsorgsfulle og respektable mennesker som kun vil mitt beste. Ingen ransaking eller kjefting. Ubegrenset med besøk! Fra nå av skal ting tilpasses meg individuelt. Mamma og pappa har vært her på en koselig visitt, så nå sitter jeg igjen for å fordøye alle minnene. Det er mye. Jeg kan på en måte ikke tro at dette skjer meg. Hva har jeg gjort for å fortjene en ordentlig behandling? Jeg er litt målløs. Jeg har fått ordentlig informasjon, tatt legeundersøkelser og hilst på en masse mennesker. Rommet er kjempesvært. Nå gleder jeg meg til å innrede det og sette et Madelén-preg på vegger, dør, skuffer og skap. Har mer en hotellfølelse enn en sykehusopplevelse. Enn så lenge er jeg svært glad, og foreløpig så er det kanskje kortvarig. Allikevel vet jeg at dette er bedre – og da fungerer det fint for meg! Snart skal jeg spise mitt første måltid her. Jeg har en tro på at det vil gå fint. Det løser seg til slutt…
Nå må jeg bort! Dette går bare ikke lenger. Jeg er så sliten og utmattet. Et sted har kreftene sviktet meg. Det er mye vilje som har forsvunnet. Jeg føler at disse 3-4 månedene kun har gått til å redde et uskyldig menneskeliv i form av mating. Utover dette er det ingen gevinst eller gullmedalje til Madelén. Nå blir det forhåpentligvis en bedre tid i sikte. RASP er fremskyndet til Onsdag 16/3 klokken ti – under 2 dager. Kanskje jeg kan manne meg opp i bekjempelse av anoreksien? Kanskje jeg nå har sjansen? Tvang eller frivillig – en ny start blir det, uten tvil! Jeg gir behandlingen en mulighet. Det er mitt beste råd… Ingenting kan forverrre situasjonen, uansett.
”Har en drøm om å komme hjem dit ei fremtid ennå bor…” Lengselen og savnet er enormt svært. For hver dag som går kjenner jeg på hvor mye jeg ønsker å være kvitt innleggelser – for å takle et liv utenfor på egen hånd. Verst er savnet etter alle menneskene som hele veien har støttet meg. Det er helt utrolig hvor vondt det gjør å tenke på det. Jeg vil fokusere på å bli bedre slik at jeg kan rekke å feire litt russetid sammen med alle disse fantastiske hortensruss. Det skal jeg klare! Jeg skal hjem en dag, og det er mitt store mål. Tilbake til Madelén sitt liv. Fullt av utfordringer, glede og ekstrem lykke! Jeg går for gull.. Fremtiden motiverer meg!
Jeg holder ut! RASP nærmer seg. Har faktisk fått en mer positiv tankegang og holdning til forflyttelsen. Jeg tror jeg vil få det bedre der. Det er jenter på min alder, proffe behandlere og et ordentlig matopplegg. Dette er hva jeg hadde behøvd fra dag 1. Denne ventetiden ødela mye. Jeg klarer ikke lenger å krabbe oppover… Kanskje jeg kan finne motivasjonen der inne? Jeg kan jo leve med et håp. Dessuten er mamma med meg de tre første dagene. Det føles litt tryggere. De første dagene her ble hun kastet ut, og videre fikk jeg ikke se henne mer enn 15-30 minutter per dag. Selv om jeg da var under 18. Derfor har jeg ikke akkurat dannet meg de beste bildene og minnene fra post 3. En god start har alt å si! Bare jeg kan få til dette på RASP. Da er plutselig positiviteten steget 1 hakk – og det vil hjelpe mye. Jeg får skru på smilet til Madelén igjen!
Finnes det noe i kroppen som er villig til å gi Madelén en sjanse? Kan hun få rette BMI – og fremdeles holde seg der? Spørsmålene er mange. Hele dette oppholdet har gjort tankegangen enda mer anoreksiinfisert. Jeg føler at denne kampen kun dreier seg om en bekjempelse av tvangen. Ikke at jeg en dag skal overta styringen. Det blir et eneste stort press tvangsmessig. Jeg kjemper mot pleiere, behandling og mat. Anoreksien har jeg ikke funnet krefter til – enda. Den ligger i dvale, og jeg venter på den dagen frivilligheten inntreffer og jeg selv får ta ansvar. Jeg har vist styrke hele veien – noe jeg er klar over. Til tross for dette kjennes det ut som alt har blitt gjort i andres favør. Permisjonsdager er så bra. Det er da jeg kan utfordre anoreksien, og enda klarer jeg kostlisten fullt ut. Samtidig som det gir meg litt ekstra styrke. Det jeg nå ønsker er en klarhet i hva som skjer fremover. RASP er neste. 1 måned eller 1 år? Mye er opp til meg nå. Kjenner jeg blir veldig stresset. Det frister å gi opp, men jeg vil så gjerne vinne – også!
Om ikke lenge tvangsflyttes jeg over til RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål). Jeg har veldig blandede følelser. Det er så mye som ønsker å få styringen tilbake, men så er det også så mye som presser i mot og kun vil ha meg nedover – igjen! Det gjør meg frustrert og jeg får lett alle s-følelsene; sviktet, sint, skyldfølelse og sårbarhet. Jeg vet at jeg vil bli frisk, og jeg vet at jeg vil at alt skal bli som før. Jeg klarer bare ikke å godta at vektøkning er det som må til. At disse kvinnelige formene skal bombadere kroppen min og gjøre meg så damete. Uff. Det er dette jeg frykter mest. Jeg blir så redd. Så redd for hvordan jeg kan ende opp… – i en gigantisk kropp?
Kan jeg få en pause snart? 6 ord. Enkelt og greit. Alle vet hva det betyr. For anoreksien betyr det en sultestreik, men for Madelén betyr det en slags kontroll. Litt tid uten anoreksien i hodet. Uten å vite at den er der. Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor får jeg den samme håpløse følelsen som da jeg satt med tyskeksamen et år tilbake? Det er ikke rettferdig. Så lenge som anoreksien har bodd hos meg. Så lenge som den har dominert. For selv om jeg ignorerer og prøver å stenge den ute – så er den der. Det er vondt. Innvendig triller tårene. De vil ut, men jeg gir dem ikke godkjenning. Så fort tårene kommer føler jeg anoreksien. For meg er det ikke lenger styrke når jeg tyr til gråten. Det blir til en mangel på kontroll. En mangel på styrke, og en mangel på mestring. Dessuten kan tårene fremprovosere vonde og negative tanker. Tanker som jeg vil ha ut, men som jeg overhodet ikke orker å snakke om. Det er sårt.
Ingen overivrig alkoholiker her. Bare en fortvilt, deprimert og sint jente med en anoretisk stemme som ikke kan slippe taket. En jente som plutselig ikke kunne se noe muligheter noe mer. Alt ble svart som i graven! Jeg fikk ikke medhold under møtet i går, eller samtalen i dag – med både overlege og advokat. Jeg er mildt sagt skuffet. Alle følelsene, redselen og de negative asssosiasjonene har bredt seg inni meg. Jeg vil så gjerne at alt skal ordne seg. Et knips – så er alt bra. Det er ingen utvei å avslutte det hele. Avslutte alt jeg har jobbet for. Jeg så en familie falle fra hverandre, venner forsvinne pluss en billapp, russetid og utdanning fullstendig rasert. Egoistisk og utakknemmelig. Slik følte jeg meg! 16 Paracet tok jeg. Mamma ringte like etterpå for så å tilkalle hele avdelingen. Alle stormet rommet mitt og tok meg opp i en seng. Deretter fikk jeg legesamtale og det viste seg at pumping måtte til. Jeg var både trøtt, svimete og skjelven. Fikk et nytt pasientbånd – og derfra startet ”moroa”. Går ikke så veldig inn på detaljene. En fingertykk slange ble plassert i halsen min og ned i magesekken. Deretter ble jeg tilført vann slik at de kunne suge opp det resterende. Jeg ble fryktelig kvalm, og spydde underveis. Mot slutten satte de inn kull, som fungerer som en motgift. Rett og slett en svart gugge som de sprøytet inn i meg. Det gjorde ikke kvalmen noe bedre! Mot slutten tok jeg blodprøver, blodtrykk, puls og en masse undersøkelser. Ingenting galt – og jeg fikk trille tilbake. Måtte ha mye oppsyn ettersom man aldri helt vet hvordan kroppen min egentlig reagerer på så store doser med medikamenter. Blodprøver er satt opp utover kvelden… Satser på at dette går greit nå! Etter besøk føles ting mye bedre.
Det hjelper å bruke dagene til det jeg ønsker. Ha noe å gjøre hele tiden! Da fylles hodet opp med så mange tanker, følelser og andre behov at jeg rett og slett ikke har tid til å konsentrere meg om hr. anoreksi. Det er kun 100% fokus på alt annet. Jeg vet at anoreksien føler seg oversett og sikkert er kjempesint, men sålangt har det gått bra. Jeg har taklet det fint. Har hatt lite med samvittighet og negativitet. Bursdagen og permisjonen har gått strålende! Ny sveis – til og med. Det er så deilig å venne seg til en tilværelse her hjemme. Nå er det ikke langt igjen! Hver eneste muskel i kroppen presser på; for jeg vet at dette er den rette veien å gå.
Det er ikke ofte jeg kan si at jeg er ordentlig glad, men i dag er et unntak. Jeg smiler fra øre til øre. Har hatt det supert omtrent hele dagen. Det har jeg fortjent nå. Jeg kjemper og jeg kjemper med alle krefter som jeg har. Endelig går ting veien for meg! Endelig er det Madelén sin tur til å vise hva hun er god for. Nå begynner jeg å føle friheten. Det er så herlig! Jeg merker behovet for å bli frisk, og jeg merker hvor villig jeg er til at mitt gamle liv igjen skal bli realitet. Så mye denne Madelén nå ønsker seg russetid, jobbing, lappen og utdanning. I skrivende stund sitter jeg sammen med familien i mitt fine hus i Horten. Jeg har permisjon helt fram til Søndags kveld. I morgen fyller lillebror år. For 15 år og 364 dager siden entret han verden. Det må feires!
