Sondeernæring: ren og skjær overlevelse!

1 Desember (fin adventsgave): Det verste og mest traumatiske jeg noen gang har vært med på, var sondeernæringen. De på BUPA hadde brukt det som trussel i flere måneder. Det samme hadde familien gjort de siste ukene. Sondeernæring er kun overlevelse. Jeg husker godt at jeg nektet mat den dagen, for så å kaste næringsdrikken i gulvet. Jeg hylte og løp i gangen mot døra, for jeg ville hjem. Dette var et fengsel. De tok tak i meg og la meg hardt i senga. Jeg fikk ikke lov til å ringe mamma og pappa en gang. Deretter bestilte de sykepleieren som skulle legge ned sonden. Det kom to pleiere ekstra + en leder. De alle holdt hardt fast i meg og bandt hendene mine fast med belter. Dette var sonde med tvang. Deretter presset hun opp munnen min og dyttet et meterlangt rør nedover i nesa. ”Pust, pust” Nesten som på en fødestue.. Det var så vondt at jeg hadde lyst til å brekke meg. Jeg gråt og gråt. Så utenfor har jeg aldri følt meg. Jeg la meg bare rett ned i senga uten å gjøre noe annet. Da startet selvpiningen. Jeg klorte og rev opp huden alt jeg kunne. Den smerten jeg følte måtte overvinnes av en annen smerte, og den ble blodig. Etter litt til og fra bet jeg til slutt over sonden. Da de skulle starte selve ernæringen kom det ut igjen. Sykepleieren ble på nytt kontaktet, og hun la ned en ny en. Denne gangen la den seg ikke ordentlig og den begynte å gnisse på innsiden, og dermed måtte den rettes på. I tillegg teipet hun fast slangen på høyre side og på nesen – med en umenneskelig sterk teip. Ingenting nyttet nå. Ernæringen ble tatt fram og de satt i gang maskinen. Som de surret. Totalt skulle det 1500 ml i meg – 1500 kalorier. Jeg var livredd, men jeg kunne ikke nekte. Dessuten gjorde hele matingen meg ekstremt kvalm, og jeg fikk problemer med å snakke, puste og svelge. Det gjorde vondt å snyte seg, og det gjorde vondt å gråte. Jeg ble helt tom. Da det hadde gått noen timer kom mamma og pappa. Mamma var helt fra seg. Hun hylte og skrek og ble bannlyst fra avdelingen for en kortere periode. Dermed fikk de ikke komme mer den kvelden. Natten ble helt grusom. Jeg måtte ha en person utenfor – med døren på vidt gap. Det var en nattevakt som skulle passe på meg. Passe på at jeg ikke rev ut sonden, trente eller tok selvmord. Så ille var situasjonen!

 

Hvordan var det å få sonde?

Bedre etterhvert, men det var veldig ekkelt å ha en slange bak ved drøvelen. Jeg vendte meg aldri til det. Matingen gjorde meg kvalm, og jeg kjente ettersmaken. En blanding av oppkast og jordbær? Dessuten var jeg konstant sulten, og magen romlet 24 timer i døgnet. Jeg kunne ikke sove med den uroen som kroppen bar på. Ikke bare var det fysisk, men også psykisk. Alt jeg skulle få inn i kroppen min – som jeg ikke fikk kontrollere. Alle de kaloriene og alt det fettet. Tankene var ikke snille.

 

De nærmeste dagene var full nekt. Jeg lå i senga, og sånn var det i omtrent en uke. Jeg gikk ofte på do, fordi det kun var vannaktig mat som kom inn. Personalet måtte stå inne og glo meg opp i trynet. Jeg tror jeg aldri har anstrengt meg så mye før. Jeg dusjet ikke, skiftet ikke klær, pusset ikke nesa, gredde ikke håret, snakket ikke. Jeg lå der bare. På mitt verste. Uhygenisk som aldri før. Det gjorde noe med kroppen min. Jeg ble sliten og jeg besvimte nesten hver eneste gang jeg reiste meg. Det var et helvettes slit uten like. Jeg var rett og slett ekstremt utenforstående. Dagene derpå var ikke så mye bedre. Det var full nekt på å sende meg hjem. Jeg var kommet inn på tvang – og sånn skulle det forbli i en lang stund til. Tankene kvelte meg som et svart teppe. Ordene gjorde meg redd, og menneskene fikk meg til å føle meg som en fengselsfange. En fange som måtte sone en straff, men hvilken straff hadde jeg gjort mot samfunnet? Selv fangene på Bastøy hadde mer frihet enn dette.

 

Den følelsen av at jeg nå var avhegig av andre; nedverdigende til de grader!

 

 

 

 

 

 

 

11 kommentarer
    1. Utrolig trist å få vite dette, Madelén. Tenker masse på deg og håper alt ordner seg for deg, det er jeg sikker på at det vil. Du er kjempesterk.

    2. Hei, Madelèn. Jeg leser bloggen din, og selvom vi bare har møttes en eller to ganger i gangene på skolen, så synes jeg det er helt forferdelig det som skjer med deg. Håper du blir frisk, og at du klarer å være sterk igjennom alt.

    3. Gud, så trist å høre.. Ingen fortjener å ha det så vondt som du har. Håper virkelig du blir frisk, og det blir du helt sikkert. God bedring!!

    4. trist å lese det du går igjennom nå, madelén. det hjelper sikkert ikke å høre dette, men bare få deg selv gjennom det, så blir det så mye bedre etterhvert! STÅ PÅ, så ønsker jeg deg all hell og lykke! kommer til å følge med på historien din videre.

    5. stakkars deg, jeg støtter deg fullt og helt. mamma hadde anoreksia. hun var en av de første i norge som hadde det, før det ble vanlig å ha det.
      jeg har et spørsmål, som du kansje kan svare på hvis du vil. – hvordan fikk du anoreksia?, hva påvirket det, var det noen som kommenterte deg eller mobbet deg?

    6. Fysj, det smerter virkelig å lese dette. Jeg vet ikke hvilke andre ord jeg skal bruke. Det er vondt at det måtte bli sånn.
      Men vi kjemper på. Sant? 🙂
      Heia deg, og heia oss!

    7. heisann så ikke svare ditt før nå! takk for at du viste meg dette inlegget.
      det var utrolig sterkt og jeg håper så få som mulig opplever dette. det må væe helt gursomt!!!
      jeg tror jeg hadde revet ut hele sonden om jeg noen gang måtte få de, må jo være grusomt at den ligger bak med drøvvelen, at man ikke spyr da?
      og den smaken må ha vert grusom, de kunne vel hat noe som smakte godt, men det tenker de vel ikke på.
      Hvor lenge hadde du sonde ?
      Og jeg føler forsatt med på bloggen din! Og jeg er stolt over deg, du har kommet veldig langt!

Siste innlegg