Hvor skal jeg starte?

Wow!! Det har vært mange nye inntrykk på én og samme dag. Jeg har nesten ikke ord. Akkurat som at jeg trenger å samle meg litt for å ta inn det hele. Først ankom jeg min nye skole, deretter møtte jeg mine nye skolekamerater, så mine nye lærere, så fikk jeg innføring i jussen og deretter hjelp til å velge emner for disse tre årene. På slutten av dagen ble jeg kjent med de nye fadderne og fikk enkel informasjon om fadderuken. Alt virker så fint, og det er et knall miljø her oppe. Var dog et lite stress med parkering da, så jeg har flydd til bilen 3 ganger for å flytte den. Men sånn må det vel bli når absolutt alt av elever og lærere tropper opp samtidig. Skolebøkene er også kjøpt. 4000,- fattigere der, altså. Pluss at ny synsundersøkelse er bestilt. Nye briller må frøkena ha. Selv om det koster. Har også gått til anskaffelse av bakeboller, for jeg som dårlig tåler gjær må ha en viss kontroll skal jeg spise gjærbakst. Nå sitter jeg her hjemme og slapper litt av. Hjemme, faktisk. Det føles utrolig rart å si det. Min adresse er faktisk i Hønefoss. I dag har det gått i ett, så det var det beste jeg fikk til var noen proteinbarer mellom slagene. Men til gjengjeld har jeg vært (sykt) flink og spist Grandis. Jeg liker ikke Grandis en gang, og har ikke spist pizza på sikkert hundre år. Ja, det er anoreksien sin feil. I tillegg har jeg tatt en real porsjon cottage cheese, helt uten å veie. Og sitter i tillegg her og gomler blåbær, men har mistet tellingen for lengst. Og dette var bare noen eksempler. Så ja mamma, dette går strålende! Akkurat som at dette nye livet lærer meg å gi f. Da jeg var på butikken isted ble jeg heller ikke lei meg da jeg måtte betale varene selv. Det var liksom en selvfølge. Å klare seg selv har for meg blitt så naturlig, bare. Og det på få timer?

 

Om jeg er sliten? Nei, men det burde jeg vært. Jeg reiste fra Horten klokken 08:30, og ankom Hønefoss 1 t og 30 minutter senere. Eller; 1 45, mener jeg. 50km/t på E18 pga veiarbeid enkelte steder, og 3 lyskryss pga veiarbeid på lierveien. Men det gjorde ikke noe for frøken entusiastisk, det. Alt jeg kjenner på er spenning og masse energi – og jeg sov faktisk ikke et eneste minutt i natt pga det. Noen skal sove godt i natt. Det meste er på plass i skapene, og jeg er så takknemlig for den fine guttegjengen jeg bor med. Vi skravler og prater som om vi har kjent hverandre i evigheter, og gutta er så behjelpelige med alt fra bæring til montering av gardinstenger. Ingen tvil om at jeg vil trives her. Snart skal jeg ture bortover til skolen for å delta på fors og litt festing. Viktig å være med i fadderuka, i alle fall det man kan. Det blir nok ikke rølpefest og midnattsdans på meg, men jeg skal allikevel henge med så godt jeg kan. Morgendagens planer er nemlig forelesning og jobbing/opplæring, så det er viktig å være opplagt. Jeg har riktig nok mulighet til å sove litt lenger i morgen, men jeg tror ikke jeg gidder å gjøre det selv om. Nettopp fordi jeg nå skal komme inn i rutiner, og da er det ”stå opp og legge seg på samme tid” – som gjelder. I alle fall på ukedagene. Hvis jeg tar tak i søvnmønsteret mitt nå, vil jeg garantert dra nytte av det de neste femti årene. Jeg har ikke ord for hvor lei jeg er av å legge meg på morgenkvisten, for så å stå opp på ettermiddagen. Det.ødelegger.fullstendig. Målet mitt er også at jeg unngår alt som heter allergitabletter (funker som sovetabletter) og heller kan få denne dype, naturlige søvnen. Kanskje innebærer det mobil- og dataforbud en stund før leggetid? Og dessuten bør jeg med overaktiv blære kanskje ta et par forhåndsregler? Som ikke å drikke 2 liter vann før leggetid, og når jeg blir tørst mens jeg ligger og venter på å sovne(!)?

 

Jeg sier ikke at ting er gjort så enkelt som dette, men jeg har i motsetning til før nå et ønske om å skape gode og varige endringer. Søvnløshet kommer gjerne av stress og kan ikke bare gå utover konsentrasjonen og fokuset, men er også svært skadelig på kroppen. Dette kan igjen føre til en rekke konsekvenser og sykdommer. Som ung og sprek merker man kanskje ikke noe til dette, men i verste fall kan utviklingen sette hjerteproblemer og hjernesykdommer (Alzheimer, Parkinson) i full blomst. Sykdommer som både begrenser livskvalitet og fremtid. Vi snakker allikevel ikke bare om kjente sykdommer, men også flere ukjente dødsfall når vi ser på for dårlig søvnkvalitet. Det kan være alt fra høyt blodtrykk til svekket immunforsvar. Ting som i utgangspunktet for mange fremstår helt ufarlig. Søvn er altså ingen bagatellsak. Faktisk sies søvn å være like viktig som mat, og like skadelig som røyking og alkohol i for stort konsum. Det sier mye. Jeg tror de færreste tar faresignalene før de merker antydninger til migrene, utbrenthet og tretthet – men allerede da kan det være vanskelig å komme tilbake til den gode søvnen. Jeg har riktig nok slitt med det ene og det andre, men dette har vært på grunn av anoreksi, ikke søvnproblemer. Det er for meg anoreksien som har skapt et trøblete sovebilde. En natt sover jeg bare få timer, mens en annen sover jeg 15 timer. At jeg sover for lite, tviler jeg på, men jeg tror ikke det er bra å holde på slik jeg har gjort. Er det noe som skremmer meg, så er det nettopp insomnia, sovesyke, hjernesykdommer og hjerteproblemer. Fordi dette er sykdommer man må LEVE med, og som gradvis forverrer en.

 

Risikoen for å få for lite søvn som student, er stor. Og under eksamenstiden, er den enda større. Selvfølgelig vil jeg prestere på skolen, og lese det jeg kan, men jeg akter ikke la det gå utover søvnen min. Da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs kunne jeg sitte oppe til langt på natt, for så å dra på skolen 08:30 neste dag. Det går ikke lenger. Jeg er ikke en maskin, men et menneske. Og derfor må jeg ta mine forhåndsregler FØR og ikke etter. Helt ærlig så tror jeg at det skal gå fint. Hvis jeg er i aktivitet hele dagen blir jeg naturlig sliten, og jeg sovner da momentant. Jeg kan riktig nok holde meg gående på koffein, men ser ingen grunn til det for å holde ut lenger enn kroppen selv takler. Uansett så handler dette om vaner, og selv om de tar tid å innarbeide, så er de ganske vanskelig å vike unna når de først er på plass!

 

På Lørdag/Søndag har jeg tenkt til å skrive et innlegg som jeg er litt redd for å publisere, samtidig som jeg også ønsker å dele det med dere. Det er liksom både stolthet over det, men også skam. Sistnevnte skjønner jeg ikke helt hvorfor. Uansett så får jeg sove litt på det, og tenke meg grundig gjennom. På alle måter tror jeg at jeg vil angre hvis jeg ikke gjør det også, nettopp fordi det er snakk om et såpass stort steg inn i den friske hverdagen… Tja, vi får se. Jeg er jo blitt ganske modig av meg, så!

0 kommentarer

Siste innlegg