I dag, 20 Desember, er det nøyaktig 22 år siden jeg kom til verden. Skal jeg være ærlig så føles det ikke slik. Akkurat som om tiden stoppet da jeg ble syk. Ikke som 16-åring, men som 18 åring. Jeg elsket jo bursdager, og hadde tross alt et ganske meningsfullt liv fram til innleggelsen. Det var nemlig da alt kollapset. Da alt raste fra hverandre. Da autopiloten ble skrudd på, og jeg inntok offerrollen for alvor. Jeg fylte 18 år, men mer enn det. Jeg vet ikke. I realiteten har jeg opplevd like mye som en 18-åring ville gjort, og i realiteten er det lite som tilsier at jeg er eldre. Jeg bor enda hjemme, går på videregående, har aldri hatt kjæreste og er fremdeles ganske avhengig av foreldrene mine. Når jeg ser 18-åringer ser jeg folk som jeg føler er jevnaldrende. De er like modne som meg. Ja, noen til og med enda mer modne. Enda mer selvstendige. Det gjør litt vondt og er ganske flaut. Jeg innrømmer det. Tar det derfor som et stort kompliment at mannen på vinmonopolet ikke spurte om legitimasjon i går….

Jeg feiret 18-års dagen min med gode venner, fordi jeg hadde et håp om at de neste årene skulle bli bedre. De ble det, men dog ikke verdt noen feiring. Alder er bare et tall for meg. Et ubetydelig tall. Jo lenger tid som går, jo mindre vil jeg forholde meg til det. Bursdagen i dag blir en hvilken som helst Lørdag i grunn. Jeg har vært på jobb (hvilket som var ekstra stas), gått en tur med mamma, og handlet litt småtteri i byen (alle gaver herved i boks!). Selvfølgelig blir det sikkert noe greier med familien utover kvelden, men ikke noe storselskap slik vi hadde da jeg var yngre. Sistnevnte ville faktisk bare vært deprimerende. Så lenge jeg er syk så er det ikke meg som skal feires. Det blir liksom ikke riktig og fortjent på en måte… På en annen side så skal en ikke klage eller tenke bakover. Det er aldri bra. Alternativet kunne vært mye verre, og jeg er glad jeg opplever og har muligheten til både å feire og å fylle et år eldre. Kanskje skal jeg ikke være så fortvilt over at jeg nærmer meg 30 år allikevel? Tenk at jeg bruker negativ energi på noe så dumt. Noe så unødvendig. Ettersom dagene går så går også livet videre. Det er ren logikk. Jeg bør vite bedre. Jeg bør være mer takknemlig og vise den takknemlighet. Se det positive. Mange koselige hilsener og lykkeønskninger har strømmet på, og jeg tar dem alle til meg med stort hjerte. Faktisk satt jeg igjen urovekkende lenge på facebook bare for å lese gjennom mest mulig før sengetid. Det må være lov. Tross opp tidlig og jobb neste dag. I dag er jo denne ene dagen i året. Min ene og eneste fødselsdag. Familien prøver å overbevise meg om at jeg fortjener den. At vi sammen skal ha det hyggelig og at jeg skal være glad for det de har stelt i stand. Det minste jeg kan gjøre er å dra fram finstasen, ordne meg litt og delta i selskapet. Ja. De har jo brukt mye tid og krefter på å gjøre ting så bra som mulig for meg. Oppe ligger det både gaver og flotte kort, i avisen er det en koselig hilsen og i kjøleskapet står den innkjøpte marsipankaken – som jeg for så vidt bare skal bli avbildet med. Jeg bør definitivt dra fram storsmilet når bildene tas, og jeg bør kjenne den gode følelsen langt inn i sjelen. Det er riktig. Ikke fordi jeg enda er syk, men fordi det er bursdagen min og fordi jeg har verdens beste familie rundt meg. Grunn nok!