6 år er det brutale svar!

Tankene hadde selvsagt ligget der. De hadde fulgt meg siden barneskolen og gjennom hele ungdomsskolen, men det var ikke før på videregående at jeg startet å lystre spiseforstyrrelsen. Vi skal tilbake til 2008. Desember 2008 var starten på min ortoreksi, og da jeg selv for alvor ble klar over at jeg hadde et problem. Jeg gikk i første klasse. Hvert år ble det arrangert julegrøtlunsj i kantinen. Selv har jeg aldri vært særlig fan av risgrøt, men satt meg ned for det sosiale. Deretter hentet jeg en porsjon som jeg toppet med kanel. Etter to skjeer var jeg uvel og kvalm, og plastbollen forsvant i søpla. Det var da jeg kjente det. Samvittigheten som tok tak i meg. Skyldfølelsen over to skjeer med risgrøt. Ubestemmelig innhold. Ubestemmelige kalorier. Livsfarlig. Jeg måtte på do, men turte ikke. Hva ville de andre tenke? De undret jo da jeg heiv fra meg lunsjen. Unnskyldningen om at jeg ikke var sulten kunne ikke passet dårligere. Nei. Toalettet var utelukket. Istedenfor kunne jeg bare ta en real treningsøkt etter skoletid for å gjøre opp ”skaden”. Og treningsøkt – det ble det. Joggetur i bitende kulde og snøstorm, fitnessball og tvungen styrketrening. Ekstremt, men ikke nok. Risgrøten var såklart gjort opp for lengst, men hva så? Hva med alt det andre jeg hadde spist? Hva med stillesittingen i sofaen når jeg burde trent? Hva med alle ”de gyldne” mulighetene jeg ikke hadde benyttet meg av?

Hjernevirksomheten var virkelig i gang. Tankene strømmet på. Ideene kreative som aldri før. Jeg var nå kommet inn i en ond sirkel. En sirkel av kontroll. Frykten jeg ikke eide ble til frykten jeg bar på konstant. Redd for noe nytt. Noe nytt og ugjenkjennelig som nå bestemte over meg. Redd for og ikke adlyde.Totalt styrt innenfra. Presset etter å innfri. Et press som aldri slutt. Spiste kontrollert, trente mye, var med venner og familie, fikk beste karakterer – kort oppsummert; rakk alt, men; aldri bra nok. Jeg ble aldri bra nok samme hva jeg gjorde. Samme hvor mye innsats jeg la ned. Samme hvor mye skryt jeg fikk. Selvtillitten var herved forsvunnet. Totalt vekk. Og jeg; jeg hadde blitt offeret for ortoreksimonsteret, som senere skulle utvikle seg til et anoreksimonster. Ikke at det var noe bedre. 6 år etterpå sitter jeg her. Jeg er ikke like syk, men jeg er syk. 6 år har gått med til sykdom – årene jeg helst ville brukt til å leve som en skikkelig ungdom. Jeg kan kanskje ikke få tilbake disse årene, men det gjør motivasjonen desto større til å forbedre de neste… Nå går jeg 2015 optimistisk i møte!

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg