Presset til å ta den letteste utvei

Hver uke var det møte, behandlingsmøte. Med overlege og ansvarlige psykiatriske sykepleiere/hjelpepleiere. Møtet var basert på dagens vekt. Hadde den gått opp ble friheten utvidet. Hadde den gått ned ble den innskrenket. Noe den i 90% av tilfelle hadde tross mine 8l ekstra vann før veiing. Ja, jeg var rimelig desperat/utspekulert, og ja, jeg hadde gjemt unna en haug med flasker på to kvelden før. Ikke å anbefale, da jeg holdt på å bli vannforgiftet og svime av flere ganger før frokost. Ved hvert møte skrev de en plan. Så å så mye tilsyn, bevegelse, rullestolbruk, dotilsyn, dusjhjelp, mobil, internett, telefon, besøk. Dere skjønner sikkert. Alt stod på den planen. Absolutt alt. Og nederst sto målet. Deres mål. Selv ble jeg kvalm av påminnelsen. Jeg måtte opp til 18 i BMI for å bli friskmeldt. Friskmeldt fra sykdommen. Ikke at det skjedde, og ikke har det skjedd siden, og jeg har vel ikke vært der oppe heller når jeg tenker meg om. Det føles liksom så fjernt. Men, samme det. Poenget er ikke tallet. Jeg fokuserer ikke på det lenger, men på å få en kropp som ikke tar skade av undervekten. Den har lidd nok. Undervektig har jeg vært i for mange år, og det ble vel ikke akkurat bedre da jeg var innlagt. Sykehuset skulle jo vært et sted som hjalp meg, og hvor jeg ble ivaretatt. Istedenfor var det bare tvang, trusler og null kommunikasjon som opptok dagene. Ingen var villige til å gjøre ting bedre. Ingen var villige til å fortelle meg hva jeg hadde å vinne. Ingen var villige til å ”nå inn” til meg. Ingen. ”Mat er medisin”, sa de, også kjeftet de når jeg heller tok næringsdrikker på styrten framfor å presse nedpå noe jeg ikke likte eller svelge noe jeg ikke tålte. Og det lille jeg likte/tålte, gadd jeg ikke en gang smake på. Kalorier, tenkte jeg. Samme hvilken form de kom i. Ble nok litt giddelaus, fordi følte jeg hadde kranglet nok på en måte. Spisemåtene mine var også feil. Jeg har aldri likt å blande smaker og konsistenser om hverandre, og spiste/spiser helst ting hver for seg. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. For noen mennesker er det slik. Jeg kjenner flere foreldre som forteller om barn med de og de vanene, og ofte må man gi etter for å få barnet til å spise noe i det hele tatt. Vel. Jeg var slik før, og jeg er slik enda. Det er utrolig hva mine foreldre har slitt med opp gjennom. Jeg spiste ikke på hotellfrokosten. Jeg spiste ikke på restaurant. Jeg spiste ikke før vi kjørte langturer. Jeg spiste ikke om pålegget var på feil side av knekkebrødet, eller om jeg fikk et eple som var for brunt. Jeg hadde de ting jeg likte. De ting jeg greide å spise, og fikk jeg ikke det der og da, så spiste jeg ikke. Kanskje er det også noe av forklaringen på hvorfor jeg aldri har forbundet mat med kos eller glede, men snarere sett det som et behov. Mat har liksom alltid vært komplisert for meg, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var for meg å være innlagt, og hvorfor ting ble som de ble. Spesielt når fokuset kun var ”opp i vekt” og ikke ”nyt maten”. Lite fristet ihjelkokte grønnsaker og fettete fiskekaker i smørsaus fra sentralkjøkkenet. Uten krydder. Ei heller tørre (mugne) brødskiver, knusktørre rosiner, svett ost og varm eplejuice. Snakk om å bli nedprioritert. Det var liksom ikke så farlig så lenge jeg fikk i meg næringen. Husker godt hun ene sykepleieren sa; ”Ikke krangle fordi du fikk litt mer enn det står på kostlista. En dag vil du takke meg for det”. Dum som et brød. Jeg kan love dere at jeg kranglet, og til slutt fikk fjernet den ekstra skinkeskiven. Rett skal være rett. En anoreksi kureres ikke av enkelthendelser, men av vaner over tid. (Men slapp av; dette var kun på sykehuset. Her hjemme bryr jeg meg null om jeg tar litt for lite eller litt for mye. Det er totalen som betyr noe!)


 

Jeg husker jeg bad om både spekeskinke, fenalår, smoothie, tørket frukt, tomatsuppe, spaghetti ala capri, havregrøt og ferske bær, men fikk et blankt nei. Det var for dyrt å skaffe. Det jeg derimot fikk var en hel fisk med øye på. Tror dere jeg spiste den? Smakte ikke en gang. Vil på mange måter si det var umulig å få servert noe tiltalende på post 3 i det hele tatt, og jeg var som sagt ikke villig til å spise hva som helst. Jeg kommer aldri – understreket på aldri, til å bli altetende. Jeg er heller ikke en som tar imot kommandoer og gjør som folk forventer/krever. Der inne hadde det jo egentlig null å si hvordan jeg fikk i meg kaloriene, fordi det til syvende og sist var vekta som avgjorde utfallet. Det at de forventet at jeg skulle spise mat var bare nok en grunn til at jeg ikke gadd. Rasp var ikke det samme, men det ble litt samme greia når jeg tenker meg om. Kokken lagde fin og næringsrik mat fra bunnen, men her ble det for mye for kresne frøken. Jeg likte på daværende tidspunkt typ 4 forskjellige grønnsaker og 4 forskjellige pålegg. Nå i ettertid er jeg kanskje oppi 6 stk om man regner med urtekremost og laksepålegg. Dessuten ble jeg presentert for ekstremt mye rart som firkornkarbonader, chili con carne og tidenes kvalmeste havregrøt. Ingen hensyn til intoleranser eller allergier her heller. Det var alltid et eller annet jeg ikke kunne spise, og de måtte derfor gi meg næringsdrikk for deler av måltidet. Skulle jeg ikke ha dressing til lasagnen, måtte jeg feks ta 1/2 næringsdrikk for en slik liten pakke. Når jeg hele tiden skulle få noe næringsdrikk så jeg ikke vitsen med å spise i det hele tatt. Dessuten klarte jeg ikke smaken av næringsdrikk og mat om hverandre. Næringsdrikk er på ingen måte som en drikke man kan ha ved siden av maten. Virkelig. Så, etter få dager satt jeg der med glassene mine, og noen uker senere var jeg kastet på rommet. Med en pleier i sidesynet. Det var tydeligvis triggende for de andre at jeg styrtet glass, mens de spiste. Ja. Jeg skjønte jo det, men på en annen side dro det meg vekk fra miljøet og skapte en enda større depresjon for meg. Særlig fordi jeg var i Oslo, og kun fikk besøk 1 gang i uken. Her var det ikke snakk om å gjøre seg vanskelig, men det var umulig å tilpasse seg dessverre. Å gå opp i vekt var for så vidt vanskelig nok, så jeg så ingen grunn til å true i meg mat som gjorde meg fysisk uvel….


 

Jeg mener; Hvorfor forsøke når man aldri fikk en klapp på skulderen? Hvorfor forsøke når man hele tiden fikk høre at det aldri var bra nok? Det motiverte ikke akkurat, og dermed gav jeg som sagt opp tilvenningen til et normalt kosthold. En slik tilvenning ville jeg aldri oppnådd på sykehuset uansett. Så, etter sonden var ute ble det næringsdrikker 24/7 – i 6 måneder – kun med et par avbrekk innimellom (eks; jul, bursdag, høytider). De gav meg ikke noe annet valg. Og da de økte antallet fra en til to begynte problemene, og bedre ble det ikke med tiden. Den første var på vei opp da den andre skulle ned, og jeg svelget unna så godt det lot seg gjøre, men det var trøblete. Reflux syndrom, sure oppstøt og trangt spiserør har jeg slitt med siden 20 Desember 1992. Laktoseintoleranse og IBS siden dag x. Jeg fikk hele tiden høre at det var sykdommen sin feil, og de påsto attpåtil at jeg kastet opp i munnen, slimet opp næringsdrikken, eller holdt på dem. Noe så latterlig. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, men jeg visste at det ikke nyttet å overbevise dem. De så kun en jente med en sykdom. Unnskyld. Jeg mener; de så kun en sykdom. Ting ble rett og slett for komplisert, og til slutt gav de henne/den opp. Det er jeg vel egentlig glad for, ettersom begge stedene bidro til å gjøre meg fysisk og psykisk dårligere….

 

0 kommentarer

Siste innlegg