Roser er røde
Fioler er blå
Jeg har min søteste
Rosa kjole på
Det er en blid, fornøyd og glad frøken som skriver til dere. Ingenting spesielt har skjedd. Jeg opplever vel bare disse gode dagene, og jeg nyter dem virkelig. Når jeg først har så mye livsglede, gjelder det å utnytte den, særlig til motivasjon. Motivasjonen og viljestyrken har nemlig vært litt som så – veldig varierende den siste tiden. I et øyeblikk kan jeg se for meg det fullverdige liv, mens jeg i det neste føler det ikke finnes noen utvei. Denne ambivalensen har gjort meg litt stresset og smågal. Derfor er det godt å ha litt pause fra slike tanker – og holdninger, ikke minst. Det psykiske tar fort litt over det fysiske, og får meg til å føle meg noe nedstemt. Merkelig, eller kanskje naturlig nok, får det kroppen til å kjennes ekstremt tung. Da er liksom alt feil. Spesielt det jeg ser i speilet. Heldigvis ikke tilfellet i disse dager. Nå som jeg endelig er inne i en god periode gjelder det å opparbeide seg de beste inntrykk jeg kan få, slik at overvekten med gode inntrykk overgår de dårlige – når jeg er tilbake der. For der vil jeg havne igjen. Det er jeg forberedt på, og det er greit. Man trenger ikke være syk for å kjenne på at dagene ikke er helt som de skal. Men; som psykisk syk kjenner man kanskje på flere slike dager enn nødvendig. Det trenger ikke å være en grunn til det en gang. Kun små hendelser er nok til at lasset skal tippe over. Jeg kan underskrive på at det koster krefter, og særlig koster det å komme seg opp derfra igjen. La oss krysse fingrene for at jeg slipper det på en stund…
Jeg skal på ingen måte reise bort eller gjøre noe spesielt i sommer. Jeg har hatt mine to uker hvorav en langhelg ble tilbrunget på festival. Akkurat nå er det flere grunner til at jeg velger å gjøre det sånn. For det første er det lysten, og for det andre er det samvittigheten. Jeg har akkurat brukt penger på en snasen bil og diverse nødvendigheter, og føler jeg ikke kan prioritere en ferietur. Dessuten er jeg 23 år. Jeg reiser ikke lenger langt av sted med mamma, pappa og lillebror. Kanskje like greit for dem sin del når jeg tenker meg om. Alene reiser jeg heller ikke for så vidt, og det kan jo bli vrient å dra på vennetur. Det er ikke enkelt med meg, eller mye glede når jeg har en sykdom jeg drasser på. Tross at jeg vil ignorere den mest mulig, så er det særlig på ferier at bagasjen blir synlig. Da er det vanskelig å finne mat, vanskelig å bevege seg, vanskelig å sove, vanskelig å roe ned – vanskelig med rutiner, rett og slett. Blir lett hoven i kroppen, forstoppet og reisesyk, også. For meg er det greit. Jeg er vant til å ha plager og utfordringer, men jeg vil neppe være en byrde for reisefølget mitt. Det koster jo tross alt noen kroner å reise. På mange måter føler jeg egentlig at jeg har tatt en fornuftig avgjørelse der, og at det i min situasjon kanskje er best slik. Jeg vet man ikke må legge så mye i reisingen, men for meg innebærer det mer stress enn avslapning uansett hvor jeg måtte dra hen. Dessuten trives jeg godt på jobb. Mye mulig jeg heller overveier noe i høst – en hyttetur eller hotellweekend med mamma og min nye koffert. Vi får se. Det er langt fram i tid, og akkurat nå skal jeg stresse hjernen minst mulig, og heller sprade rundt i min rosa kjole. En sommergave fra mamma <3
