Da alt kunne snudd…

Mars 2010. Jeg var så nære, men heldigvis ikke nære nok. Foreldre som begraver sitt barn. En bror som blir enebarn. En niese/nevø som aldri får møte sin tante. Det er ikke riktig. Det var ikke riktig. Det bare føltes slik der og da. Jeg var innesperret, og så ingen utveier. Spontan handling. Desperasjon er ordet. Det stod om sekunder. Det stod om mengder. Det stod faktisk om viljestyrke. Viljestyrke til å overleve. Selv om det ironisk nok var alt jeg ikke ”hadde planer om”. Tilfeldigheter eller ei. At mamma plutselig ringte like etter overdosen. Jeg vet ikke hvor tilfeldig det var. Men jeg er sjeleglad og evig takknemlig for at hun gjorde det. At hun tok den ekstra telefonen. At hun var så hysterisk, og til slutt overbeviste legen om å storme rommet mitt. Det stod tross alt mellom liv og død. Et sjansespill jeg ”ufrivillig” ble en del av i løpet av sekunder. For hvordan kan det ha seg at en 18 år gammel jente ikke vil leve lenger? Nei. Da forstår en jo hvor grufull denne sykdommen er. Hvor ekstremt paralysert en blir, og hvor lite en verdsetter livet. Tenk alt jeg ville gått glipp av? Ikke ville jeg fullført videregående. Ikke ville jeg fått lappen, eller kjøpt egen bil. Ikke ville jeg vært en del av kjøkkenprosjektet (og kanskje hadde det aldri blitt virkelighet?) Ikke ville jeg møtt en av mine beste venninner. Ikke ville jeg kunnet jobbe i verdens beste jobb. Ikke ville jeg…. Det er så mye. I løpet av fem år har jeg opplevd og erfart så enormt, og jeg ville ikke vært foruten noen av opplevelsene. Gode som vonde. De har formet meg, og gitt meg styrke. Styrke til å leve livet nå, og også i fremtiden…  

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg