En tanke

En tanke kommer fort. Hver dag. Time for time. Minutt for minutt. Noen kommer og går, mens andre består. Noen blir glemt, mens andre er ytterst trengt. Tankene blir til ideer. Ideene blir til planlagte hendelser, gjøremål eller aktiviteter. Noen går fort unna, mens andre behøver mer tid. Effektivitet vs. ikke fullt så mye effektivitet. Det er begrensninger i alt, men tross veisperringene så er det viktig å se på mulighetene, også. De fantastiske mulighetene. Positivitet og impulsivitet er tingen! Å stole på seg selv og sin egen dømmekraft. Rett og slett! Grubling og fundering skaper ingenting. Bare bekymringer og usikkerhet. Noe ingen trenger… Hvertfall ikke jeg! ”For stort”, ”for vanskelig” og ”for tidskrevende” er og skal være ikkeeksisterende begreper i mitt hode. Det umulige er alltid mulig! Alltid.

 

 

9 kommentarer
    1. Cathrine Fragell: Oi. Det var lenge, og ikke minst; svært hyggelig! Tusen takk. Det betyr mye for meg 🙂 Håper du fortsetter å følge med, for jeg gir meg ikke ^^

    2. Stå på madelen, jeg er også imponert! Jeg skjønner det koster deg mye, men du er modig!

    3. Helt sant det du skriver! Jeg lurte bare på om jeg kunne spørre noen spørsmål til deg. Forstår hvis noen er vanskelige og kanskje litt personlige å svare på men tenkte det er like greit å spørre. Svar på det du føler deg komfortabel med, forstår hvis du ikke vil 😉
      1. Fortalte du foreldrene dine selv om spiseforstyrrelsen din? Hvordan i såfall? Eller, åssen fant de det ut? – Jeg er nemlig så redd for å fortelle det til mamma og pappa… er så redd for reaksjonene dems hvis du skjønner. Kun derfor jeg ikke har kommet i gang med behandling enda.Og ja, jeg er 23 år, virker teit å ikke kunne si det.
      2. Hvordan reagerte foreldrene dine på sykdommen? – Igjen, er redd for foreldrene mines reaksjoner
      3. Jeg er så redd for å si det til jobben min dersom det blir aktuelt med behandling, hvordan fikset du det?
      Vet at folk reagerer forskjellig, men i mitt scenario ser jeg for meg masse tårer og mye mas fra mamma og pappa og en enorm skyldfølelse for min del… Jeg må si dette, det er DU som har fått meg til å se på behandling som et valg jeg burde ta.. TUSEN TAKK! 🙂 Og masse lykke til videre, dette klarer du flinka! Stå på! Mange klemmer

    4. Lille meg:

      1. Jeg sa det ikke til dem da jeg var klar over at jeg selv var syk (slutten av 08, begynnelsen av 09) Det var familie nordfra som kom i konfirmasjonen til broren min, og det var de som reagerte og mente jeg hadde et spiseproblem siden jeg var blitt noe tynnere. Det var ikke særlig populært at det ble slik, men det var da mamma og pappa også ble klar over det. De lever jo med meg dag inn og ut og derfor hadde ikke de tenkt noe spesielt over min sunne livsstil som gradvis ble sunnere og mer fanatisk…

      2. De ble ikke sånn vettskremt til å begynne med, fordi de visste for lite.. Da vi kom til BUPA trodde alle jeg ville bli kurert, men den gang ei. Jeg har uansett bare fått en masse støtte hele veien. Mamma og pappa har stått i det med både nebb og klør. De har kjempet i tiden før jeg ble innlagt og de har kjempet for å beholde meg mens jeg var innlagt. Det har vært supertøft, men siste året er omtrent alt normalisert seg i forhold til at jeg lever livet på en riktig måte, da 🙂

      3. De fikk greie på det via bloggen, og siden jeg var supersyk så ble jeg sykemeldt. Gikk sykemeldt 1 år, mens nå går jeg på arbeidsavklaringspenger og får dekt det jeg ikke jobber i følge det jeg pleide før jeg ble syk.. På jobb er jeg som alle andre og blir ikke sett på som noe annerledes. Jeg gjør de fleste arbeidsoppgaver, men sjefen min er godt informert og vet masse om sykdommen. Han og kollegaene mine er alle utrolig forståelsesfulle, og jeg har blitt motatt utrolig bra etter jeg kom tilbake i september 😀

      Tusen tusen takk! Det varmer meg masse.. Spør om du lurer på noe mer 😉

    5. Tusen takk 🙂 Er fortsatt kjempe nervøs for å fortelle nyhetene, men heldigvis så har jeg en psykiatrisk sykepleier som er kontakten min, og hun er fantastisk! Hun sa at hun kunne si det til de sånn at jeg slapp det og fikk litt fred og ro.. nettopp det jeg trenger. Tror det blir mye lettere å starte behandling med litt fred rundt seg og vite at det ikke lengre er hemmelig. Uff.. dette er slitsomt, og jeg har ikke begynt på reisen mot frisk engang! Nyhetene skal ikke gis før om 4 uker, da jeg skal på ferie først… skumle greier dette her. Eneste årsaken til at jeg har helt panikk over å si det til mamma og pappa er fordi jeg får så dårlig samvittighet. Men det følger jo med på lasset i spiseforstyrrelsen. Samtidig er det litt skummelt, for da vet de det. Da er det ingen vei tilbake, hvis du skjønner. Da er det kun masse kjemping foran meg, og mange vonde tanker som må bekjempes. Men du har jo klart det og kommet kjempelangt! Stolt på dine vegner!

    6. Lille meg: Er det noe jeg har lært så er det at åpenhet er utrolig viktig med denne sykdommen! Jeg angrer for at jeg ikke sa noe tidligere, men i og med at det ble slik, så får man gjøre det beste ut av situasjonen og ta tiden til hjelp 🙂 Lykke til!

    7. Tusen takk. Jeg dukker plutselig opp igjen på bloggen din. Forhåpentligvis med beskjeden om at jeg er i behandling og sannheten har kommet for en dag. 🙂

Siste innlegg