Forrige uke satt sine spor både psykisk og fysisk, men jeg overlever. Slik jeg alltid gjør. Uken er godt i gang og energien er langt over det den pleier. Bobler litt over faktisk. Noe jeg har vist å utnytte. Det føles uendelig deilig å ta tak i gamle prosjekter igjen, planlegge og jobbe med det jeg skal. Jeg trengte det nå. Framover er planen selvfølgelig å fortsette med å ”komme tilbake”. Som jeg sa, så tar det tid, men alt går. Jeg spiser bra. Jeg går turer. Jeg forstår lett på skolen. Jeg sover godt om nettene. Jeg våkner uthvilt hver morgen. Jeg fungerer i hverdagen. Humøret er også en eneste stor glede. Alt er generelt så mye bedre. Ja, til og med bedre enn før omgangssyken. Kan ikke huske sist alt var så på stell. Tror virkelig jeg har fått en ny oppladning uten like, jeg. Masse søvn og hvile = masse krefter og et kjempestyrket immunforsvar. Er som en ny person i en ny kropp. Etter forrige ukes påkjennelser merker jeg hvor utrolig takknemlig og glad jeg er for å være frisk. Hvor takknemlig jeg er for at kroppen fungerer som den skal igjen. Og da tenker jeg også hvor utrolig takknemlig jeg vil være den dagen jeg er frisk fra anoreksien. Legger man sammen to og to så ser man jo at et bedre liv – ja, det bedrer på det meste. Jeg er akkurat ferdig med en heftig kamp, så nå har jeg bøttevis med krefter til å fokusere på andre ting. Med andre ting mener jeg blant annet; den viktigste kampen. Den sykdommen leger nemlig kroppen (dessverre) ikke av seg selv…. Men; jeg klager ikke!
