Livet er fullt av menneskelige oppturer og nedturer – sykdom en del av dem dessverre. Nå snakker jeg for så vidt og unaturlig nok ikke på vegne av anoreksien. For meg har det vært alt mulig annet. Jeg trodde jeg var heldig som ble ferdig med influensaen i vinterferien, men neida.. Det var visst nok bare en forsmak. De siste dagene har vært nærmest uutholdelige, da jeg har vært ekstremt dårlig. Omgangssyken rammet først de andre i huset før den omsider gikk løs på meg og mitt skakkjørte immunforsvar. Hvilket som ikke kunne passet dårligere. Omgangssyke i seg selv er ille nok, og at jeg i tillegg har anoreksi gjør ikke saken bedre. Jeg har nemlig ikke et gram å gå på. Eller; tydeligvis hadde jeg det ettersom jeg enda sitter her. Bank i bordet. Hvor vanskelig er det ikke når en kaster opp alt en putter i seg? Eller får smertelig vondt av alt en putter i seg? Ja, for kroppen har beklageligvis ikke tatt til seg noe særlig næring de siste dagene, og en trenger ikke være utdannet lege for å skjønne at det gir utslag. Kanskje ikke urovekkende mye, men mer enn nødvendig. Jeg har bevisst unngått vekt og speilbildet mitt i frykt for å se/oppleve endringer. Jeg har unngått å ta på kroppen i frykt for å kjenne enda en knokkel som stikker ut. Anoreksiønsker kan være litt det samme. Jeg liker virkelig ikke tanken på å føle meg eller se sykere ut. Det gjør meg panikkslagen og deprimert. Mulig jeg overdriver litt vel mye nå, for det lyser trolig ingen somatiske varselslamper, men men.
Jeg kjemper jo tross alt en kamp og når jeg plutselig ikke får mulighet til å kjempe i den grad jeg ønsker – ja, det gjør noe med meg psykisk. Noe med selvfølelsen. Ikke bare blir jeg redd. Redd for at kroppen slutter å virke. Redd for å dø. Redd for å forsvinne, men jeg blir også psykisk uvel. Uvel fordi motivasjon og optimisme dabber av, og alt føles nytteløst. Uvel fordi angsten bygger seg opp. Uvel fordi depresjonen tiltar. Uvel fordi jeg ikke føler at jeg er meg selv. Bare en person avhengig av alle andre. En som eksisterer – og that’s it. Men så nytter det heller ikke å legge seg i senga og vente på bedre tider. De kommer, men ikke fordi jeg venter på dem. Eller kanskje, men i mitt tilfelle blir det litt annerledes. Jeg må liksom stå ekstra på for å komme gjennom en slik sykdom som dette, og jeg skal love at det ikke har vært enkelt. Imponerende er det heller ikke. Kun desperate forsøk, men også ytterspissen av hva jeg har maktet. En næringsdrikk her, en bar der, litt frukt og tørre knekkebrød. Mest uten hell. I løpet av natten har jeg fått merke sykdommens krefter, og jeg har våknet opp med så å si null energi. Som mange anorektiker er ikke jeg en som daglig klager på lite krefter I kroppen. Jeg blir normalt sett ikke så sliten at der er et problem. I så fall henter jeg meg raskt inn. Vel. Denne uken ble unntaket.
Enkle mageknipesmerter startet natt til Mandag og jeg sov meg gjennom hele dagen. Kvelden også for så vidt. Et forsøk på å komme seg ut tidligere på dagen gikk ikke helt i min favør. Jeg stod der utslitt med turklærne på, men så fort jeg kjente uteluften måtte jeg legge meg rett ned. Og der lå jeg – inntil pappa dro meg opp. Når ikke jeg går tur, da er det noe alvorlig galt. Og det var det. Rett tilbake i seng. Kvalm som fy. Kvelden for meg ble kun et par timer tv med mamma og pappa. Ettter det var jeg slått ut på alle tenkelige vis. Bedre ble det ikke. Natten var grusom. Jeg har ikke ord. Oppe flere ganger. Tross et ekstremt døgn våknet jeg nokså ”frisk”, uthvilt og rastløs. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å bli hjemme fra skolen, men i den tilstanden jeg våknet føltes det helt feil, så jeg dro. Noe jeg fort fikk angre på. Å føle seg frisk er en ting, men her var det energinivået som hemmet meg. Så fort jeg stod oppreist svartnet det nærmest. Hodepinen og svimmelheten trengte gjennom meg. På skolen fikk jeg med meg null og ingenting. Mindre enn da jeg var på mitt sykeste med anoreksien. Å sitte stille eller stå rolig var det som tappet kreftene mine, mens å bevege seg – ja, det hjalp merkelig nok. Som sagt tidligere får jeg mer energi av å være aktiv enn å sitte stille, og derfor avtalte jeg å gå en tur med mamma da hun hentet meg. Turen var faktisk hva som hjalp på situasjonen, men så fort jeg satt meg i bilen begynte øyelokkene å dette igjen, og kvalmen snek seg på. Hjem å sove. Lastet til og med ned appen til både sumo og tv3 sånn for ”å ha noe mobilt tidsfordriv”. Ellers drøyde jeg til en sen frokost i syv-åttetiden på kvelden. Jeg måtte se an formen. Håpløst. Frokosten kom dessverre I retur like etterpå og jeg skjønte at denne sykdommen ikke hadde sluppet taket. Bare å se på et så enkelt program som 4’stjerners middag fremprovoserte kvalmen – for ikke å snakke om matbildene fra instagram som poppet opp på mobilen. Det var ikke bare matrelatert som fikk meg til å bli dårlig. Også det å sitte oppreist med pc’en på fanget tok knekken på meg. En blanding av vrengt mage og sovende Madelen. En time nedpå måtte til, men dessverre for meg; nok en heftig og smertefull kveld/våkenatt ventet. Og ikke bare med omgangssyke for å si det slik…. Uff og uff.
Onsdags morgen var formen overraskende bra, så mamma kjørte meg til skolen – sånn for sikkerhets skyld. Fokus og konsentrasjon var det ingenting å si på. Jeg var tilbake i mitt ess, og fikk med meg all lærdom. Så å si. Det var derimot etter skolen at plagene inntraff. Å gå opp trappen hjemme ble et kjempeork, så jeg kunne ikke annet enn å legge meg nedpå seks-syv timer, for så å våkne med plager ut av en annen verden. Men… Jeg er seig. Jeg er optimistisk. Jeg gir meg ikke. Jeg stod opp, og ordnet noen knekkebrød. Bedre å feile, enn at jeg aldri forsøkte. Noe næring vil dessuten kroppen alltid ta til seg. Gåturen ble selvsagt droppet. Å forbrenne kalorier stod ikke i mitt hode, og jeg hadde dessuten fått noe frisk luft i løpet av dagen. Så sånn ble nå det. Noen ganger må man bare tenke fornuftig og realistisk utfra situasjon og ikke vaner. Kvelden. Tja. Mye bedre. Jeg var innstilt på å spise som jeg pleier, men måtte selvfølgelig se an. Det ble noen brekninger og kramper, men bortsett fra det forble heldigvis frokosten i magen. Et steg i riktig retning, og derfra ble ting bedre. Testunden forekom med mindre brekninger. Jeg tilberedte en mild blanding bestående av cottage cheese og syrlig yoghurt. Å spise pepperkaker hadde vært å be om problemer. Ja. For jeg hadde tross alt et kveldsmåltid og en diger popcornbolle (=påfyll av salt) planlagt i tankene. Det startet bra. Litt i overkant av en halvtime senere kom ubehaget, og jeg følte meg så uvel at jeg ikke kunne fullføre mer enn halve grøten og ei heller yoghurten. Sikkert en blanding av litt for mye kunstig søtning, kanel og laktose som gjorde utslaget. Pluss mengden. Magen fikk garantert sjokk. Det resterende av måltidet gikk ellers greit. Sneglefart er forklaringen. Fremgang, men allikevel nedtur. Det var hva jeg tenkte. Fokus på hva jeg ikke fikk til kontra hva jeg fikk til. Typisk. Følelsen av å være mislykket. Den er jeg mester på. Svake menneske. Hadde tross alt satt meg et mål. Et mål som hjernen ville fullføre, men som magen sa plent nei til. Jaja. Flink pike kunne jeg være selv om, så jeg kompenserte spontant nok med en marsipanpølse og litt grapefrukt. Ikke favoritter akkurat, men et langt bedre alternativ. Selvfølgelig litt magetrøbbel her og der, men fullstendig fri fra oppkastdelen i det minste. Det var det viktigste. Formen generelt var også mye bedre denne kvelden/natten. Jeg klarte å foreta syslene mine, og fikk samtidig en sammenhengende god natts søvn (etter et par timer med kramper vel og merke). Det gjorde derfor ikke så mye å våkne opp nokså redusert på Torsdag. Jeg hadde verken planer, ærend eller ting jeg skulle rekke.
Samvittigheten over at jeg sløvet i senga var gullende ren, og en hviledag var høyst nødvendig. Det stod ikke i mine vurderinger å takke ja til å gå tur med mamma en gang. Så sliten, slapp og uggen kjentes kroppen. Selv om kvalmen hadde avtatt, så var det egentlig nå friskprosessen startet. Jeg stod ikke opp like sent som de foregående dagene, men det ble sent. Måltidene også, men jeg fikk i alle fall i meg normalt. Uvel, ja. Svimmel, ja. Krampetak, ja. Brekninger, ja. Gulp, ja. Mengdemessig heller ikke så enkelt for en som ikke har hatt sultfølelse siden 2008, men bortsett fra det – enklere enn de foregående dagene. Men det var vel grense for hvor lenge denne positiviteten skulle vedvare (?) Igjen fikk jeg kjenne på innsidens vrede, og jeg endte mildt sagt opp med en forverret reprise av gårsdagen. Det tok bare litt tid før jeg nådde dit, riktig nok. Fra å føle at kroppen var mottakelig for alt til å føle at jeg var så dårlig så dårlig. Dermed var jeg ganske forberedt på at grøten igjen ville ble et problem, men det jeg ikke var forberedt på var at alt det andre også skulle bli en kamp å få i seg. Så enkelt som en eplebit fikk meg ned i fosterstilling, og en ørliten skje yoghurt framkalte brekninger. Ikke orket jeg å se ferdig tv heller. Jeg vet ikke hvorfor kroppen plutselig reagerte som den gjorde. I teorien burde jo ting bedret seg fra måltid til måltid. Kanskje var det ikke noe sjakktrekk å gå over på normal kost såpass tidlig? Kanskje skulle jeg bare kjørt på næringstett sykemat fram til jeg var 100%? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke hadde tid til den slags. Jeg har anoreksi og da må en presse seg mest mulig på den biten. Spesielt med magesyke – selv om det da er som verst. Jeg trodde i grunn aldri den udefinerbare smerten Torsdag kveld skulle gi seg, men et par timer etterpå klarte jeg å legge meg normalt ned i senga. Når det fysiske avtok – ja, da startet tankene. De desperate tankene. Jeg ble så stresset at jeg stod opp og grabbet til meg den siste marsipanpølsen som lå igjen i pakken. Fremdeles ikke noen favoritt, men jeg måtte bare finne noe kaloririkt (innen gangavstand) for manglende næringsinntak.
Fredag hadde jeg sett for meg som opptrappingsdag der planen var å gjøre opp for sykdommen. Vel. Den planen gikk rett vest. En natt der jeg hadde vridd meg i smerter gjorde meg enda mer redusert og dårlig. For ikke å snakke om demotivert når jeg tenkte på hvor tøff kvelden før hadde vært. Jeg klarte så vidt å stå opp, og da jeg omsider stod opp så jeg brettet med halvspist mat, glasset med halvdrukken saft og pakken med marsipanpølser som var revet opp. Selvfølelsen kunne ikke blitt sendt lenger ned. Å komme i gang med nok en ny dag var tøft. Konstant vondt, svimmel og energiløs gikk jeg allikevel på med nytt mot. Kle på seg checked. Rydde bort checked. Pusse tenner checked. Sosiale medier checked. The Black List checked. Første måltid checked. Holde ut checked. Tørnquistklubben checked. Andre måltid checked. Smile checked. At jeg ikke hadde vært ute på noen dager var ikke akkurat noe som hjalp på formen. Gradvis ble jeg verre utover kvelden, og da jeg stod ved valgets kval om jeg skulle lage normal kvelds eller ei, så ble jeg nesten sprø. Jeg ville så gjerne, men greide jeg å spise den? Orket jeg flere skuffelser? Det er som ordtaket sier; ”i nedoverbakker det går oppover”, så hvorfor ikke bare trå til uansett? Normal kvelds ble det nemlig, men nei. Uvelheten tok meg. Grøten gled ikke ned denne gangen heller. Nesten, da. En stor forbedring siden forrige gang, og med en halv pakke maulede skinkeskiver så ble det totalt sett ikke så aller verst. Natten ble en kamp uten like. Igjen lå jeg og vred meg i smerter, fram til jeg greide å stå opp intet tidligere enn 18:30. Fin start på helgen. Merkelig nok kjentes alt så mye bedre både med tanke på formen og med tanke på energinivået. Jeg hadde til og med kunne gått en tur uten problemer. For meg var det en tydelig indikator på at resten av kvelden skulle bli overkommelig – noe den også ble. Faktisk mer enn overkommelig! Vel. Glad så lenge det varte. Jeg våknet opp Søndag i en aldeles elendig form, så noen drømmedag (slik jeg hadde sett for meg) ble det ikke..
Heldigvis ble sykdommen ingen altfor langvarig greie, men jammen har det vært utfordrende nok. Utfordrende med tanke på anoreksien. Utfordrende med tanke på immunforsvar og humør. Utfordrende med tanke på tannhelse. Utfordrende med tanke på selvtillit. Utfordrende med tanke på samvittighet (over ting jeg ikke har gjort) Utfordrende med tanke på det meste egentlig. Omgangssyken kommer like ubeleilig ca hvert tredje-fjerde år (tro det eller ei), og jeg er like uforberedt hver gang. Allikevel har jeg gjort mitt beste. Det er også i slike tider jeg skjønner hvor takknemlig jeg er for å bo hjemme. Mamma og pappa har stilt opp til alle døgnets tider på alle mulige måter. Både som vaskekone, hentehjelp, sjåfør, matlager og godt selskap. Ingen kunne tatt bedre vare på meg. Og selv om dette er en fysisk sykdom, så må jeg si at det psykiske minst blir like viktig for min del. Jeg har hatt det så bra jeg kan og det betyr helt klart noe for meg. Å bli ivaretatt. Jeg liker det ordet. Det er minst like viktig nå i ettertid også. Pluss tålmodighet fra meg selv og de rundt. Sammenlignet med de fleste andre tar det lenger tid for meg å bli bedre. Kroppen min bruker utrolig lang tid på å komme til hektene. Det er riktig nok noen dager siden jeg var skikkelig dårlig, og selv om formen kjennes grei ut i dag så tok jeg ingen sjanse på å dra på jobb på Lørdag. Ødelagte ribbein, halvsyk, utsatt for smitte, sliten, osv, osv. Jeg hater å innrømme at helsen må prioriteres, men jeg vet at det er den eneste løsningen på å bli bra. Hente seg inn på ordentlig. Jeg vil heller være 100% enn 50% – og det i kanskje flere uker… I dag derimot tror jeg det blir opptrappingsdag. Så langt har jeg fått både sollyset, skolelærdommen og næringen jeg behøver. Kosebuksa og ullsokkene er erstattet med noe estetisk bedre, håret har fått en vask og øyevippene et lag med mascara. Selvfølelse er alfa og omega. Magen føles dessuten titusen ganger bedre. Jeg er som et nytt menneske. Et veldig fornøyd et. Vi krysser fingrene og håper det forblir slik. Over og ut!
(Dette ble nok litt mye oppdatering for de fleste, men det får gå. Innlegget ble skrevet dag for dag, så det er forklaringen på hvorfor det ble så himla langt….)
