25 pluss og jeg FRØS i hjel

Alt er fremdeles bare bra med meg, og det til tross at jeg lever i en eksamensboble. Nå er det heldigvis ikke lenge før jeg skal til pers å få vise hva jeg er god for. Det gleder jeg meg faktisk til. Skal jeg være ærlig ønsket jeg eksamen uken etter forelesningene var ferdig. 5-6 ukers selvstudium er ikke bra for meg. Jeg føler jeg suser bort mye tid når jeg i teorien ikke taper så mye. Det er først nå tiden gjelder. Fra i dag føler jeg. Tidligere har det handlet om å vedlikeholde stoffet, og det i seg selv er en jobb. I fjor var det 1 1/2 uke til eksamen, og det var ypperlig for meg. Jeg jobber jo best under press. Det har først skjedd nå. Og hvor fantastisk er ikke en uke med 22 grader og sol? Nydelig. Bare ikke når plassen ute er en badstu, selv i skyggen. Her i Hønefoss blåser det jo nada i forhold til Horten. Varmt er det dessuten på rommet mitt, biblioteket i byen, lesesalen, osv. Kan ikke ha på leselampen engang. Det går liksom litt treigere med studiene da, og det passer meg ikke særlig bra nå. Ikke nå som siste innsats skal legges ned.

 

Vel det var litt sutring fra optimisten selv. Jeg må jo også legge til at jeg nyter været, i den grad det er mulig sånn utenom joggeturer og den slags. Selvsagt smerter det å sitte inne 80% av tiden, men noe annet alternativ funker ikke. Det blir som å lese jus i syden. Det er umulig. I tillegg skal det sies at jeg har hatt tre-fire fine uker uten forelesninger. Jeg har tatt litt fri, jobbet en del, reist hjem noe (som forresten var veldig bra for meg), men også lest. Mye. Og jeg trives godt med lesingen. Det er ikke noe jeg opplever så interessant som å angripe rettslige problemstillinger eller lete etter svar på ting som er langt utenfor pensum. Som læreren min så pent sa: ”Du forventer deg svar på ting som de mest erfarne advokater vil slite med”. Jeg tar det som et kompliment. Samtidig som jeg ser signalet om å fokusere på pensum. 

 

Poenget mitt med innlegget var egentlig ikke å omtale skole, men å snakke om dette med varme. Jeg kan love dere at jeg har gått en lang vei. Jeg som hele tiden har skyldt på at jeg er frysepinne. Vel. Det skjedde noe etter jeg ble frisk. Hadde jeg ikke blitt det, kunne dette blitt en spennende affære. Som Aleksander så pent sa: ”Du kommer aldri til å klare deg i noe annet sted sånn som du fryser”. Ord preget av mye sannhet. Jeg satt jo tross alt dag ut og dag inn med glovarm tekopp mellom hendende, vifteovn og ullgenser på. Selv da det var 25 minus ute. Det verste var å komme hjem fra jobben. Faktisk så ille at mamma og pappa måtte sette på vifteovnen 2-3 timer før. Slik var det hver dag i et par år. Helt katastrofe, og vel så unødvendig for pappas økonomi. Sier ganske mye om hvor mye familien har tilrettelagt for meg opp gjennom. De ville ikke la meg ha det vondt. Og jeg hadde det vondt om jeg konstant led av frost. Jeg stod ikke opp om rommet var kaldt, men lå heller i sengen min. Der kunne jeg ligge i timesvis. Selv til det var kveld. Ja, jeg hadde et stort problem. Jeg hadde mistet alt underhudsfettet og hadde ingenting som kunne holde på normal kroppsvarme. Det var faktisk så ille at ledd og knokler gjorde vondt, fordi de stivnet til. Det var flere perioder jeg trodde jeg skulle ”dø av kulde” Så ja. Det var jo litt av et liv. 

 

Allerede i August måned begynte jeg å få varmen i kroppen igjen. Jeg hadde ikke tights under buksen og heller ikke to-tre bomullsgensere under ullgenseren. Jeg kunne dra på skolen i én langermet genser, selv en skjorte med bare en topp under. Jeg kunne gå ute uten å ha på jakke. Ja. Jeg ble nesten svett dager jeg gikk til skolen, selv om jeg ikke hadde kledd meg mye. Jeg ble mindre og mindre plaget av luftingen i klasserommet, og jeg åpnet vinduene på rommet. Det var ikke lenger boblejakke i September, men rundt November. Ekstra klær sluttet jeg også å ta med. Trengte dem jo ikke uansett. Med hånden på hjertet satte jeg heller ikke på ovnen på rommet før etter høstferien, og jeg har kun opplevd å fryse skikkelig en gang. Det var den dagen det var 18 minus. Bortsett fra det. Null. Så ja. Ting kan endres. Det tar bare tid, og krever mye tålmodighet. Og det som er litt morsomt er at det nå er jeg som bemerker at det er varmt, mens mamma finner frem en genser. Jeg har her i Hønefoss tatt i bruk shorts. Jeg har kjøpt is. Jeg har sittet 8 timer ute og lest, selv da det var 12 grader ute. Fordi jeg ikke reagerer sånn på temperaturer lengre. Med ex phil nyttet ikke det i 24 pluss engang, og i dag er det 22, og jeg takler ikke å sitte ute. Forskjeller har definitivt skjedd. Jeg digger å se at kroppen har kommet seg mer eller mindre tilbake. Mitt klareste bevis var at jeg jogget fra Hønefoss til Sundvolden – bare for å ha gjort det. At kroppen fungerer er egentlig den sikreste grunn til at jeg ikke havner på sykdomskjøret igjen. 

Ned fra Slettefjell er det noen hundre meter, men jeg finnes ikke redd. 

 

 

Ingenting gir så god avkobling som en tur hjem! 

0 kommentarer

Siste innlegg