Jeg flytter. Igjen.

Jeg droppet samordna denne gang, og blir derfor værende i Hønefoss i alle fall et år til, og sikkert to. Det fordi jeg trives så godt her. Har kanskje ikke så veldig med venner (enda), men jeg har jobb, skole, juristforbundet og en plass som kan tilby det meste. Veien ”hjem” er heller ikke så lang, selv om jeg er uten bil fra nå av. Imidlertid skal ting bli enklere. Jeg har trivdes godt i kollektivet, men på en måte så var det ikke hva jeg trodde. Jeg så for meg ”one big happy familiy” som så på MGP sammen i stuen og pratet om alt mulig. Det var ikke tilfellet, selv om jeg har pratet en del med de som bodde med meg, og for all del: det er hyggelig å ha noen rundt seg. Det er ikke det. Jeg tror bare at jeg hadde noe urealistiske forventninger, og det er naturlig når man ikke har bodd i kollektiv før. Tok heller ikke høyde for alders- og interesseforskjeller. Dessuten er jeg en person som tar mye plass, er veldig voksen for alderen samt avhengig av all den tid og ro jeg kan få til studier. Sistnevnte gjør at jeg har buret meg mye inne på rommet, og knapt oppholdt meg i stue eller på kjøkken. Veien til skolebiblioteket på 13 min er forsåvidt ikke lang, men allikevel nok til at jeg har droppet det. For da må jeg ikke bare komme meg dit, men jeg må også ha med meg alt jeg trenger – og det har sjelden vært lite. 

 

I tillegg er det dette med rengjøring når man deler på bad og kjøkken, spesielt. Jeg hater alt som har med vasking å gjøre, så jeg skal på ingen måte ha noe gullmedalje for innsatsen. Har kun tatt de gangene jeg måtte, men hadde selvsagt bidratt mer om det var en plan på det som fungerte. Vi prøvde med vaskelister, men det ble på en måte glemt litt, og det er nok ikke så rart når det er 6 stk som bor sammen. Hvordan tar man initiativ da? Nei. Da blir det litt som så. Slik tror jeg egentlig de fleste kollektiv har det, og at det nettopp er en av ulempene med kollektiv. Med mindre man bor med bestevenner eller andre man kjenner godt. 

 

Ellers er det jo det faktum at det kun var et rom. Og med hovedveien rett utenfor hjalp det ikke at det var et fint gammelt hus med nydelige omgivelser. Det som nå blir realiteten, er en ganske annen. Jeg søkte studentleilighet i September i fjor, og skal nå flytte inn der. Har allerede overnattet to netter i forbindelse med en miniferie, og jeg stortrives. Virkelig. Leien er noe høyere, klesskapet litt mindre og vaskemaskinen koster penger (Hei mamma!) Sovesofaen er ikke lenger min permanente seng, men hyggekrok. Pluss at det er noe strengere å bo der generelt, men samtidig også tryggere og enklere ikke minst. Så da får jeg akseptere det med at bilen må bli igjen i Horten. Til gjengjeld får jeg nemlig eget bad, eget kjøkken, et vindu jeg greier å åpne, gangavstand på 10 m til skolen og 3-5 minutter til jobb. Et sted det er lettere å ta imot besøk. Jeg får med andre ord, noe eget. Noe mer enn et rom på 14 kvadrat inkl peis. Der jeg ikke trenger be folk dempe musikken. Der jeg ikke trenger å samtykke til de helgene det er fest. Der jeg ikke må vente på vaskemaskinen. Der jeg ikke risikerer at noen har spist av maten min (og det var ingen av de som bodde der btw) For å nevne noe. I et kollektiv med 5 andre må man ta hensyn, men de hensyn som må tas, har for meg vært mer krevende enn jeg trodde. Fordi jeg er ute etter å gjøre det bra på jus og samtidig kjenner at jeg trenger å hente meg inn i ny og ne. Jeg tror det kalles å bli eldre. 

 

Pga ferieavreise i morgen, ble flyttingen foretatt i går. Pappa og Aleksander ble med opp. Vi holdt det gående fra 13:30 til 21:30 i stekende sol. Vi kokte, og måtte ta mye pauser. Gulroten var å komme hjem til middag som mamma hadde tilberedt. Jeg som trodde jeg hadde gjort en god jobb i forkant, hadde visst ikke gjort god nok jobb. Utrolig hvor mye greier jeg har. Dermed ble det en del pakking og bæring. Pluss fem poser til UFF etter all sorteringen. Noe ble også med hjem igjen, da jeg ikke skal tilbake før nærmere skolestart og må ha et lite utvalg her i Horten. Aleksander og pappa var heldigvis behjelpelige. Ikke bare med selve tilhengerleien og forflyttingen, men også med utvaskingen. Igjen: jeg hater alt sånt. Derfor betalte jeg i Peppes gavekort og softis for at Aleksander støvsugde og pappa vasket. Jeg var et pratsomt øyenvitne. Nå er rommet på 14 kvadrat, historie. Nøkkelen er levert, og jeg skal aldri tilbake dit. Det er godt å komme ut av kollektivet, og samtidig vite at leiligheten er nokså klar til innflytting. Studentleiligheten er for meg midt i blinken. Det mangler bare litt plassering av klær, undertøy og skolesaker egentlig, men jeg var såpass ødelagt i ryggen at jeg ikke orket det i denne omgang. Dessuten er det en smal sak. Minner meg på at jeg har nok en runde med pakking hvert øyeblikk, og jeg gleder meg ikke for å si det sånn. Kroppen er litt dau i skrivende sekund, så det må bli litt koffeinpåfyll først. 

 

 

 

Men det skal uansett sies. Forandringene fra å være en utsultet anorektiker til å bli en fullverdig jusstudent har vært store. At jeg kom fra familiehjemmet til et kollektiv med mye liv og røre, og nå til studenthybler med mer alenetid, føles som den riktige vei å gå. Jeg trengte å føle på dette slik at jeg gradvis kunne tilpasse meg. Fordi det har også vært godt med litt folk rundt meg. Jeg har trengt å kjenne på at jeg ikke er alene. Men det hører mer til fortiden føler jeg. Jeg har vel kommet dit der jeg er mer selvstendig enn noen gang, og at det ekstra selskapet for min del ikke er så viktig. Fordi jeg faktisk deltar på det jeg kan. Det gjør meg glad! 

0 kommentarer

Siste innlegg