Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal starte nå. Det er for mange tanker og følelser i spinn. Samtidig som alt føles så uvirkelig. Som om jeg drømmer. For dere som ikke vet er det kanskje ikke så vanskelig å gjette. Det er tross alt et tema som har vært gjennomgående her på bloggen siden Januar måned. Og det er? Utdanning. Jeg har flere ganger snakket om advokatdrømmen, og hvor gira jeg er på å realisere den. Derfor kommer det kanskje ikke som noen bombe at dette nå blir realitet. Jepp. Til høsten begynner jeg på juss. Jeg har visst i flere måneder at jeg skulle begynne på juss, men har allikevel ikke fortalt det til særlig mange. Da jeg søkte i April var det kun min mor, far og lillebror som visste om det. Kort tid etterpå fikk fire av mine beste venninner vite det. That’s it. Jeg vet ikke, men jeg har vel bare ikke ønsket at andre skal ha forventninger til meg. På hvor jeg skulle komme inn, spesielt. For det er jo en del ulike inntak på juss. Jeg kom riktig nok ikke inn på førstevalget mitt. Heller ikke andre- eller tredjevalget. Bare nesten. Snittene hadde gått opp med 0,5 karakter, og bare i Oslo var poenggrensen 6,2. Helt ellevilt! Da måtte jeg hatt alle realfagene i tillegg til karakteren 6 i alle fag. Hvem får det? Kanskje de som tar opp fag. Mistenker at dette er voksne på 40 år som i ren desperasjon og redsel for jobbene sine plutselig har tenkt at et arbeide innen juss skal sikre familien i fremtiden. Noe sånt. Selv har jeg ikke tatt opp et eneste fag. Jeg har kun søkt med mine rene karakterer fra videregående, og det er jeg faktisk ganske stolt av. Tenk hva jeg kunne fått til hadde jeg begynt tidligere, eller om jeg hadde bodd nordpå og fått holdt av plass i Tromsø til et latterlig lavt snitt? Nei, forresten. Det orker jeg ikke tenke på. Da blir jeg trist.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å fortelle noe om dette på bloggen, fordi jeg skammer meg og er dødsflau. Jeg sa hele tiden at jeg var såpass dyktig og at jeg skulle greie komme inn der jeg ville, men så gjorde jeg ikke det. Et lite nederlag. Det tok litt tid å lande da jeg fikk beskjeden i går. Pappa stod klar med armene åpne til å ta meg i mot, og hadde utsatt turen ut på landeveissykkelen. Han så at jeg tok det tungt da tårene rant for første gang på flere måneder. Allikevel skulle det ikke så mye til. Vi forsøkte å se det positive i det, og jeg fikk etter hvert gratulasjonsmeldinger fra vennene mine. De mente alle sammen at dette var en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg, fordi jeg nå kommer i gang med det jeg virkelig VIL. Tross at veien kanskje blir litt annerledes enn først antatt. En annen påpekte at det er jo nå jeg er supermotivert. Og det er jo sant. Det er ikke sikkert jeg er det neste år. Mens tredjemann lurte på hvorfor jeg grein over å ha kommet inn på et studie med 5,5 i snitt der det kun var 40 ledige plasser. Noe å tenke på, og det til tross for at jeg med mitt snitt hadde kommet inn på Bergensopptaket i fjor. Men, alt skjer vel for en mening? I fjor brakk jeg armen, og lå under dyna i nesten et halvt år. Jeg var ikke klar for å begynne på noe som helst da. Nå er jeg mer klar enn noensinne, og jeg GLEDER meg. Dessuten får jeg mine 2 tilleggspoeng (kan få fra årsstudium, militæret eller folkehøgskole) etter første året. Jeg har dem enda til gode, så tenk hvilket snitt jeg vil ha til sommeren!!!
Nå går det straka vegen mot jurist. Mitt store mål. Selvfølgelig vil det bli krevende, utfordrende og tungt, men jeg tror også at det vil bli givende, gøy og spennende. Nå skal jeg kun gå på skole for å ta de fagene jeg liker. Ingen dum RLE, tysk eller historie (selv om jeg har 6 i dem alle) Det er lite jeg brenner så mye for som dette, og jeg har tro på at mitt engasjement skal veie opp litt for ”det tunge”. For det er ingen tvil om at jeg har mine favoritter, og også de ting jeg ikke er helt overbegeistret for. Mitt favorittfelt er uten tvil strafferett, da det er forsvarsadvokat som er planen. Fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Ikke fordi jeg er dumsnill, men fordi jeg er opptatt av at rettferdigheten skal seire. For meg er det titusen ganger verre at en uskyldig blir dømt, enn at en kjeltring går fri. Det norske rettsvesenet har helt klart en vei å gå der, og den endringen vil jeg være en del av. Og det er jeg vel på en måte allerede blitt. Jeg hadde nemlig min første rettssak dette halvåret, og den gav virkelig mersmak. Det å være i en rettssak gjorde bare alt så virkelig. På mange måter kan man vel si jeg fikk testet meg selv ganske mye. Var jeg på aktoratets side, eller på forsvarets side? Bare for å ha det klart; jeg hadde ikke tatt et standpunkt før jeg gikk inn. Jeg hadde lest saken, og gjort meg opp noen meninger, men det var det. I en sak er det mange som skal til ordet, og det kommer opp nytt bevismateriell og nye forklaringer hele tiden. Kanskje var det ikke den mest actionfylte saken, men det var et bra sted å begynne. Det å se gangen i en rettsak var kanskje det som var mest interessant, og det at jeg fikk være med å stille spørsmål og bestemme utfallet på dommen, var mer enn jeg kunne drømme om. Jeg kan ikke si noe om saken, men jeg kan jo si at jeg som skal bli forsvarsadvokat, virkelig slet med å finne en grunn til å la tiltalte dømmes. Fra tidlig morgen til sen ettermiddag satt jeg inne med nøyaktig samme oppfatning omkring hendelsen, og i mitt hode var det kun en rettferdig avgjørelse på det hele; ”La nå personen slippe unna, for guds skyld”… Og hvorfor tenkte jeg slik? Jo. Fordi jeg hele tiden satt med en klump i magen og sterk tvil. Noe føltes ikke bra.
Men det er nå så. Følelsen i magen er noe helt annet nå. Det å utdanne meg til jurist er det største jeg får oppleve i livet. Tross usikkerheten i går, er jeg nå veldig glad. Det er ikke ”bare” Hønefoss. Det er starten på fremtiden min. Selv om det føles som at hele mitt snitt ikke hadde betydning, så er ikke videregående bortkastet. Karakterene er med videre i søkeprosessen. Jeg tenker Bergen eller Oslo, men er også veldig åpen for Århus. Faktisk mer og mer. 15 plasser er holdt av til 40 studenter, og når ikke alle søker der, så bør jo det gå an? Internasjonal jus er selvsagt veldig attraktivt å ha på CV’en. Det handler bare om å jobbe for det, og jeg kjenner få som jobber så iherdig som meg selv. For å ta mine venners ord; viljesterk, dedikert og ekstremt flink. Må jeg trakte etter A’er og B’er, så må jeg bare det. Det er veien videre det er snakk om. Forsvarsadvokat skal jeg bli, uansett hva som må til. Og er jeg ekstra heldig så er det nok folk som skipper plassen sin, så jeg kommer inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo. Lov å håpe.
Jeg skylder virkelig min familie og mine venner en stor takk for støtten. Helt vidunderlig at de alltid har stilt opp og hatt troen på meg. Tenke seg til at det bare er fem år til jeg er ferdig utdannet som jurist. 7 år til jeg har tittelen som advokat. 7 år!? Det er faktisk halvannet år mindre enn jeg har vært syk. Jeg husker det som i går at jeg fikk anoreksidiagnosen. Men det er altså over syv år siden. Tiden går så fort. Ofte tenker jeg at det er en negativ greie, men akkurat nå gjør det så ting ikke virker så himla håpløst. Okei. Så er jeg muligens fem år på etterskudd, men hva gjør vel det? Jeg kommer faktisk til å oppnå mitt største mål og min største drøm her i livet. Trolig med en livserfaring rikere enn de fleste. Dessuten har jeg planer om å være karrierekvinne, så mens mine venninner ammer babyene sine skal jeg nyte tiden jeg får jobbe. Å adoptere blir ikke et tema før jeg har passert 40. Sånn sett vil jeg kanskje stille rimelig likt som de fleste, men altså; hvem konkurrerer jeg mot? Hvorfor skal jeg hele tiden tenke hva alle andre har oppnådd? Hva hjelper det meg? Som en av mine beste venninner sa; slutt å snakke deg selv ned. Hun har et poeng. Et veldig godt et!
Selvlaget motivasjonsbilde.
Nå trenger jeg ikke lenger gå med hevede skuldre og stresset hode. Svaret jeg fryktet var kanskje ikke så positivt som jeg håpet, men det kunne vært verre. Det kunne vært jeg ikke hadde kommet inn noe sted og måtte tatt et år på folkeuniversitetet til 25 000,- + eksamensutgift, for så å være låst til Oslo (!) Nå har jeg i det minste tre steder å spille på. Tromsø er uaktuelt om jeg tar Hønefoss på grunn av karantenetid. Og det er kanskje like greit, skal vi tro pappa. Han mener jeg ville frosset i hjel og mistrivdes så langt hjemmefra. Haha. Vel. Uansett. Jeg har helt klart mye å glede og grue meg til i tiden som kommer. Dette er en utrolig stor lettelse. Bare det å komme i gang vil gjøre så mye med meg psykisk. For et år siden hadde jeg nok enda sagt at jeg må vente med jussen til jeg blir frisk. Hvorfor det? I mine øyne er jeg verken syk eller frisk, men jeg er der jeg må være for å begynne på juss. Så må jeg bare ta de utfordringer som vil komme. Ingen kan vite om dette vil gå lekende lett eller bli en motbakke av de verre, men det er en del av det å leve. Man må gjøre seg erfaringer for å vite hva som funker og eventuelt ikke funker. For meg har det kun gått fremover dette halvåret, og på 1/2 halvt år har jeg utrettet mer enn hva jeg har utrettet siden jeg ble utskrevet i Mai 2011. Et ord; motivasjon. Ex phil ble det som vekket meg fra min dogmatiske slummer. Helt surrealistisk å tenke på at noe så lite kunne bli noe så stort. Om jeg sier at jussen er en enda større motivasjon, så skjønner dere kanskje at dette er noe jeg tar på blodig alvor. Det finnes ingen tvil om at det jeg kaster meg ut i nå, er det rette for meg. Jeg er ferdig med å bli definert av en sykdom, og det er jeg så hjertens glad jeg innså en vårdag i April. Kanskje var jeg ikke 100% sikker da jeg satt med pappa og sendte inn til samordna opptak, men hva så? Det er mange måneder fra 15 April til 20 Juli, og mye kan derfor skje. Allerede i Mai følte jeg at beslutningen var rett. Da venninnene mine kom hjem og vi begynte og snakke, var det rett på, ”Jeg skal studere juss til høsten”. Det samme har jeg sagt til mine kjære elkjøpkunder. Uten å blunke. Og siden har det blitt med de ordene. Nå som jeg har kommet inn innebærer det ganske store endringer i livet mitt. Mer om det i neste blogginnlegg, så følg med!