Min mor er nok glad for at jeg har hygget meg i studentuka, men hun ville nok ikke vært særlig happy hadde kjent til mine ”sosiale omganger”. Og det innebærer å drikke av samme glass. Noe som har skjedd flere ganger. Jeg tenkte liksom ikke at det var så farlig, og det skal sies at jeg på disse tidspunkt ikke var i mine fulle fem. Jeg greide rett og slett ikke tenke før jeg tok avgjørelser – jeg bare tok dem. Som den frie, spontane og nokså gale ”ungdommen” jeg er/har blitt. Fordi jeg føler at jeg nå kan leve livet fullt ut, og da skal det ikke være begrensninger. Men så, på Fredag ettermiddag (på jobb vel og merke), kjenner jeg at jeg knapt får puste. Lørdagen enda verre. Det føles faktisk som det sitter en potet bom fast i svelget mitt. Jeg kan spise, og jeg kan drikke, men det er ubehagelig. Halsen klør og jeg hoster. Jeg er ikke hoven, har feber, dårlig ånde, er sliten (selv etter 9 timers arbeidsdag) eller snufsete. Kvalm er jeg så å si alltid, så det er ikke noe nytt. Det er kun halsen som er problemet. Og selv om den ikke direkte gjør vondt, så begynner jeg å google. Som mange vet; Det verste man kan gjøre når man er syk. Kyssesyke og også kreft popper raskt opp, og jeg kjenner angsten begynner å bre seg i hele kroppen. Jo mer jeg leser, jo verre blir det. Plutselig dunker hodet og jeg kjenner at hjertet slår fortere enn noensinne. Jeg må sette meg ned. Jeg er livredd. Så livredd at jeg ringer legevakten og spør rett ut om jeg har kyssesyke (klokken 1 på natten), for kreft har jeg skjønt er lite sannsynlig. Noe sekretæren ikke kan svare på, men dog beroliger hun meg. I tillegg får hun legen til å ringe 30 minutter senere, fra ukjent nummer selvsagt. Samtalen og mine spørsmål pågår i nesten 15 minutter. Jeg er helt ute. Legen sier at kyssesyke kan skje hvem som helst, og om det er tilfellet så skal helsepersonell greie å ta meg gjennom det, selv med fulltidsstudier og jobb. Samtidig får jeg også vite at mine symptomer er milevis unna kyssesyken, og at det mest sannsynlig bare er en filleting. Fordi jeg ikke har hovne lymfekjertler eller hvite prikker i svelget tyder lite også på bakteriell halsbetennelse. Hun spør om jeg har feber, men jeg er ikke sikker. Har ikke termometer i Hønefoss, så jeg prøver med en unyttig app på mobilen. Får også V til å kjenne på pannen min. Han konkluderer med at jeg ikke er varm. Men jeg er ikke så sikker. I flere timer går jeg og kjenner på pannen med 2 minutters mellomrom. Herregud. Galskap. Jeg får time. 11:00 på en Søndag. Greier ikke vente til uken. Kroppen er for spent, og jeg går med for mye bekymringer i hodet. Dette har jo mamma advart meg for så mange ganger. Jeg føler meg dum. Skikkelig dum. Tenk om jeg har satt min nye utdannelse og jobb i fare? Tenk om jeg må flytte fra Hønefoss, nå som jeg omsider har flyttet ut fra pikerommet? Tenk om jeg blir så sliten og slapp at jeg havner ned på anorektisk vekt? Ikke at det hadde skjedd. Men uansett. Tankene var mange. Vonde og mange. Og jeg som aldri har vært i nærheten av hypokondri, eller i det hele tatt hatt noe dårlig immunforsvar. Selv ikke etter at jeg fikk påvist anoreksi. Var jo faktisk innlagt på tvang den gangen det brøt ut et skummelt virus på avdelingen, og jeg var en av to som ikke ble smittet. Det samme i vinter. Hele familien ble syke unntatt meg. Jeg er mer kjent for brukne armer og ribbein, kan man si. Så slik er nå det. Hva skulle da liksom risikoen være for at jeg hadde fått kyssesyke?
Det var smertefullt å legge seg i natt. Legger ikke skjul på det. Jeg greide liksom ikke få fred. Hvorfor måtte jeg drikke av samme glass som ukjente folk? Hvorfor måtte jeg småkline her og der? Hvorfor måtte jeg være så himla dum? Dette er riktig nok uskyldige valg, men dog valg som kan påvirke hele min fremtid. Nå som jeg endelig har kommet i gang. Nå som jeg endelig er tilnærmet frisk. Jeg våknet her med pusteproblemer i dag igjen, men nå også rennende nese, potte tett og et enda trangere svelg. Pluss at jeg hostet som en gal. Ingen feber eller ”utbrenthet”. Jeg sov gjennom hele natten, verken kaldsvettet eller frøs – og hadde null problemer med å stå opp. Slik det har vært siden jeg kom hit. Så ja. Enden på historien må komme nå, før jeg drar ting for langt og folk blir unormalt bekymret. Inkludert min mor, som den gang jeg bodde hjemme var veldig overbeskyttende. Jeg hadde selvfølgelig ikke noen kyssesyke, men heller ingen betennelsestilstand i kroppen, bare en hissig forkjølelse. Og den går over av seg selv. Alt av prøver så fint ut, og legen kunne ganske greit (ut fra det han så) konkludere med at jeg var frisk fra anoreksi i samme slengen. Forkjølelsen har trolig kommet fra en kunde på jobb, og ikke fra mine medstudenter på fest. Jeg burde jo skjønt det, med tanke på allmenntilstanden min – men denne gangen var fornuften totalt fraværende. Tror aldri jeg har vært så skrekkslagen før eller ute av meg selv som da jeg kjørte til sykehuset og entret legevakten isted. Nå har jeg lært. Virkelig. Jeg som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å dra til legen, gjorde en lur ting. Og det sparte meg for mye psykisk sett. Bare denne bekreftelsen gjør at jeg kjenner meg mindre syk – selv om det var noen unødvendige kroner skal man tenke studieøkonomi. Ekstremt rart med placeboeffekten når den slår inn. Jeg har aldri opplevd liknende før. Tidligere var liksom helsen min på 0 i viktighet, mens nå. Nå betyr den ALT. Så er vel det en bra ting også? Jeg må bare lære meg kontrollere følelser, tanker, stress og bekymringer bedre. Det verste er kanskje det at jeg blir såpass godtroende, og tenker at alt jeg leser stemmer. Jeg forstår ikke at det er mulig å bli så innbilsk… Tips fra legen; ikke google symptomer neste gang. Og det er vel generelt et bra tips til alle!
Nei. Jeg måtte ”feire” litt for meg selv med en kjøretur på måfå – det absolutt gøyeste jeg vet. I går kjørte jeg en rundtur rundt Jevnaker etter jobb, mens i dag ble det bare litt i omegn Hønefoss for å gjøre seg kjent med gatene. Nå er jeg generelt bare lykkelig. Så lykkelig at jeg skal verdsette denne dagen ekstra. Jeg skal spise godt (og litt ekstra), lese masse juss og ringe til et par venninner. Jeg skal slappe godt av med serier, men også trene (med senebetennelsen og forkjølelsen i bakhodet), og deretter legge en plan for uken som kommer. Med skole og jobb, og alt annet. Vi har oppmøte med tanke på hvilken gruppe vi er, dog alle dagene, og jeg tenker ha noe studietreff her hjemme. Samt at broren min har fått en invitasjon til å komme (selvfølgelig med akseptfrist etter avtl. §2 – haha), og da må folk eventuelt informeres og forberedes. Det er nemlig ikke bare meg å ta hensyn til lenger, og i dette huset har vi alle medbestemmelsesrett. Og det til tross for at lillebroren min er snill som et lam. For ikke å snakke om skal jeg hente mine to nye brillepar, min nye PC, og også ordne med ny dressbukse og pensko til jobben. En nesespray kan også være greit. Resten av ærendene kommer jeg ikke på i farten. Jeg er litt ”over the top” akkurat nå, og her trives jeg så godt!
På en side er jeg glad fadderuken snart er over, mens jeg på en annen side er litt lei meg for det. Dette har kanskje vært noen krevende dager fysisk, men dog også de mest fantastiske dagene jeg i løpet av mitt 24 årige liv noensinne har opplevd. Det vil nok bli uvant når dagene kun skal dreie seg om skole og jobb – og ikke skole, jobb og festing. Nå virker jeg sikkert veldig dramatisk her, og det er så absolutt ikke meningen. Ingenting er over. Jeg møter jo folk på skolen og slår av en prat i ny og ne. Det er veldig hyggelig å vite at man alltid kan si hei eller prate med noen uten å føle seg dum, eller at man trenger seg på. Akkurat der er forskjellen fra mine tidligere skoleår ganske stor. Miljøet her i Hønefoss er et helt annet enn i Horten. No offence til Horten, for det har ikke noe med folkene å gjøre. Horten er bare en typisk klikkeby. Alltid vært sånn. Enten så passer du inn, eller så gjør du det ikke. Sistnevnte er så å si usannsynlig om du kommer fra en annen by, et annet land, osv. Jeg har selv opplevd å føle meg utenfor. Ikke det at jeg ikke har hatt venner. Jeg har vel inntrykk av at folk alltid har likt meg, men det har på en måte aldri blitt mange vennskap eller gjengmedlemsskap av den grunn. Jeg holdt meg som regel med mine faste venninner – og det var det.
Men så ble jeg syk, og plutselig holdt jeg meg ikke med de engang. Jeg havnet i min egne lille boble full av ensomhet, destruktivitet og mindreverdighetsfølelser. En boble jeg for øvrig ikke anbefaler noen å havne i. Så ble jeg innlagt, bloggen ble stor, og plutselig var lille meg en stor nyhet for alt og alle. For første gang følte jeg anerkjennelsen. Og for første gang opplevde jeg å møte mennesker jeg før aldri hadde ”møtt” – bare sett og observert i gangen. I russetiden fikk jeg dele opplevelser jeg i alle mine tre år på videregående bare kunne drømme om. Plutselig pratet folk til meg, de smilte og de inkluderte meg. Jeg vet enda ikke om dette var av sympatiske grunner, men uansett om det var det eller ei, så velger jeg å fokusere på det positive; nemlig at jeg ble tatt inn i varmen. Og det er litt samme saken her i Hønefoss. Med en liten forskjell; her ble jeg tatt inn i varmen FØR folk i det hele tatt visste at jeg hadde vært syk – eller 24 år i det hele tatt (som jeg tenkte var et stort problem). Kanskje kan man skylde på alkohol og god stemning, men da hadde trolig folk ignorert meg på skolen. Å være med på fadderuken har rett og slett gitt meg den starten jeg trengte til å komme inn i det sosiale. Det trenger ikke være snakk om bestevennskap for min del. Jeg er ikke avhengig av å dilte etter noen, bare jeg kan møte på folk som sier hei og smiler til meg – og som vil jobbe med meg på skolen. Det er mer enn nok. Jeg er nemlig ikke hun som må ha en bestevenn eller kjæreste. Jeg klarer meg så lenge folk vet jeg eksisterer, og responderer på det. Selvfølgelig hadde det vært fint å ha noen å støtte seg på, men alt slikt må man ta som det kommer. Jeg har jo et fulltidsstudium og en deltidsjobb, og mye selvstudium på siden, så dagene mine fyller seg bra opp allikevel. Men. Det betyr ikke at jeg avslår forespørsler jeg får. Jeg prøver å delta der jeg kan. Det er nok heller det at jeg er litt redd for å ta initiativ, fordi jeg rett og slett ikke vil virke for pågående. Jeg har liksom denne analyseringen pågående der jeg stiller spørsmål ved hvorfor folk er snille mot meg, og hvorfor de i det hele tatt snakker med meg. Det ligger nok en usikkerhet i bunn. Jeg har super selvtillit når det kommer til mestring, men så stopper det litt. Jeg kan få haugevis av komplimenter, men det er vanskelig å tro på det. Igjen; ”Hvorfor sier folk det til meg?” Jeg skal ærlig innrømme at jeg lett tenker at folk har baktanker – at de vil noe mer. Ute på byen er det naturlig at det blir litt sånn, mens i hverdagen; ikke nødvendigvis. Er dessverre litt for raskt til å trekke den konklusjonen, og sette to streker under svaret. Ferdig, liksom. Tør ikke håpe på noe. Jeg velger faktisk å se bort fra magefølelsen enkelte ganger, fordi tvilen blir så sterk. Er det noe jeg må bli flinkere på, så er det dette med selvaksept. Og dette med å stole på at folk rundt meg faktisk liker meg for den jeg er, og ikke bare fordi jeg kan låne bort penger eller hjelpe til når det trengs.
Siste oppdatering er en ny senebetennelse på gang (i venstre fot denne gangen), men det er vel bare et bevis på at jeg har hatt det gøy. Med noen pakker ibux ordner det meste seg, og så lenge jeg kommer meg (går eller sykler) på skole og jobb, så er det innafor. Det er utrolig hvor interessant og fantastisk jussen er, og det er faktisk slik at jeg gleder meg til å dra på forelesning, eller i det hele tatt åpne bøkene hjemme. Det er rett og slett en lidenskap. Jo. Også elsker jeg diskutere juss på vorspiel. Haha. Denne uken har bestått av tre lange forelesninger, og i dag satt jeg i tillegg ”igjen” for å lese 3 timer. Rett og slett fordi jeg ville lese, men også fordi det var praktisk å sitte der istedenfor å dra hjem, når jeg allikevel skulle på jobb 15:30. Nå er forresten arbeidskontrakten undertegnet, og jusstudenten har satt seg godt inn i vilkårene. Jeg har herved min hovedbase på Elkjøp Hønefoss, og bistilling (om det heter det?) i Horten. Det er utrolig godt å komme til et nytt sted å starte litt på nytt med nye rutiner. Ja, selv nye arbeidsklær og nye nøkler er en ren glede. Jeg koser meg utrolig mye og har plutselig fått et ganske mye større ansvar enn jeg noensinne før har hatt, så jeg må jo si at det føles veldig bra. Har akkurat kommet hjem fra jobben. Syklet i dag. Tenke seg til at jeg har vært borte i over 12 timer, og ikke er jeg sliten at all. Selv med 4 timers søvn i natt og et nokså verkende hode. Kun fadderuke 1 gang i året. Det får være unnskyldningen. Foten er nå som så, men jeg er en hardhaus og skal fint greie 8 1/2 time i morgen… Det var visst hviledag i dag, så kvelden er viet til Suits og de resterende måltider. Angående spising så tar jeg den litt mellom slagene, når det er friminutt, når det er lite kunder, hvis jeg går til og fra et sted, osv. På jobben har vi også stående mat som vi kan forsyne oss av. Jeg får fint inn de kaloriene (les: proteinene) jeg skal, og jeg kan trene uten problemer. Kroppen har formet seg til å bli sterk, og det synes. Faktisk føler jeg vel mer eller mindre at jeg kan betegne meg selv som rimelig frisk nå. Ikke én gang har jeg hatt anorektiske tanker, vært deprimert eller i det hele tatt følt ting var håpløst. Ikke én gang. Jeg sa jeg skulle greie dette!
Å stå opp før 8 er noe jeg gjør et par ganger i året som oftest, mens nå skal det skje 5 av 7 ukedager. Frokost er noe jeg ytterst sjelden spiser før 11:30, mens nå skal det skje en gang mellom 8 og 10. Noe som gjør at også lunsj, middag og kveldsen flyttes bakover på klokken. Så uvant. Jeg skal ikke lenger (etter fadderuka) legge meg i de sene nattetimer, men på et tidspunkt der programmene på tv så vidt har begynt å rulle. Jeg får ikke lenger den samme friheten som jeg hadde før, for nå har jeg i tillegg til jobb også studier. Fulltidsstudier. Sist jeg hadde det var i 1 klasse på VGS, men trolig kan ikke det sammenlignes med universitet og høgskole. Det er i alle fall det alle sier. Den hverdagen som straks er i gang, har jeg mest sannsynlig aldri før sett eller opplevd maken til. Hvordan jeg vil takle det, får tiden vise. Det som uansett er sikkert er at nattesøvnen min er helt fantastisk – på sovesofa. Jeg sover sammenhengende, og tar ingen piller før leggetid.
Istedenfor å forberede meg på soverutiner, måltider og boalene-livet, som broren min mente jeg burde, så valgte jeg kaste meg rett ut i det. Jeg la meg riktig nok tidlig et par dager i forkant, men ingenting annet. Alt har jeg tatt på strak arm, og selv om det høres litt rart ut, så er det slik jeg takler endringer og utfordringer best. Jeg hater forandringer, og det er spesielt grunnen til at jeg ikke vil forberede meg på dem. Er det en ting jeg er, så er det tilpasningsdyktig. Riktig nok trenger jeg noen dager på meg, men det er få. Svært få. Jeg trives best når jeg er spontan og tar livet på strak arm, tross at jeg også kan planlegge til tusen. Det er noe befriende med å vente på det som skal skje. I det siste har jeg hatt litt den holdningen; ”Hva er det verste som kan skje?” Legger jeg meg tidligere? Ja, da blir jeg mer utvilt. Spiser jeg mer regelmessig? Ja, da blir humøret mitt mer stabilt. Bor jeg alene? Ja, da blir jeg mer selvstendig. Og ikke minst; bedre rustet til å møte skolehverdagen og fremtiden. Altså vinn x4 på alt sammen.
En av tingene jeg kanskje har vært mest spent på var dette med å starte på ny jobb, og jeg husker godt på intervjuet at de nevnte ”sommerfest”. Og ikke bare fest, som i mingle, drikke og hygge seg. Men fest, som i hygge seg, drikke, og spise PÅ RESTAURANT. Og der satt jeg og bare jattet med… En sommerfest er jo tross alt en fantastisk anledning til å bli kjent med flere av de jeg jobber med, og jeg synes det er flott at man kan møtes utenfor jobben. Men, tilbake til poenget; Sist jeg spiste på restaurant var i 2010, på kinarestaurant i Lyngdal. Da bestilte jeg kylling chop suey, kun med brokkoli. 4 grønnsaker fjernet der altså. Dessverre har det alltid vært spesialbestillinger fra denne frøkena. En gang kresen, alltid kresen. Men, så er det jo forskjell på kresenhet og anoreksi. Hadde jeg ikke vært syk kunne jeg jo spist fileter av kjøtt med ris, pasta, salatblader, brokkoli eller gulrøtter til. Eller lasagne, spaghetti bolognese og skinkepizza for den sags skyld. Jeg er kanskje ikke kommet dit enda, men allikevel så mye lenger. Nå er jeg ikke direkte redd for maten som blir servert, men tar selvfølgelig mine hensyn med tanke på hva jeg likte før og ikke likte før. Jeg har aldri likt sauser, dressinger, poteter eller noe særlig grønnsaker. Det meste brekker jeg meg av, og gulper faktisk opp. Og da snakker vi slike ting som gjerne er standard på middagsbordet for de fleste. Men seriøst, trenger jeg like dem?
Jeg kunne takket nei til sommerfesten, men hva hadde jeg vunnet på det? Skal jeg vente på å bli klar til noe som jeg i utgangspunktet ikke vil bli klar for? Å dra på restaurant har som nevnt tidligere aldri vært noe mål for meg, men når situasjonen er sånn at det må til for å komme enklere inn i det sosiale på jobben – da trosser jeg frykten. For hvilken frykt snakker jeg om? Frykten for å spise ukjent mat? Nei. Jeg snakker om frykten for at andre skal se at jeg spiser. At folk skal se at jeg ikke er kjernesunn eller har stålkontroll. Det får meg til å føle meg liten og svak. Kontroll har ikke bare vært en del av livet mitt med anoreksi, men også av livet mitt før jeg fikk anoreksi. Kontroll er for meg like viktig som fornuft. Det er en egenskap jeg trenger for å fungere, men så kan det selvfølgelig diskuteres i hvor stor grad kontrollen er god eller dårlig. Denne gangen valgte jeg uansett å se bort fra alt som het kontroll, og heller overgi meg til det ukjente. Nå som jeg har startet et nytt liv skal jeg også ha nye rutiner, og jeg skal ikke lenger være låst i de gamle utvaskede mønstrene. En sommerfest var for meg glimrende anledning til å utfordre meg selv på nettopp denne arenaen. I forkant har jeg hatt blandede følelser, men jeg har på ingen måte vært sånn kvalm som jeg er hvis jeg gruer meg skikkelig i forkant av ting. Har mer hatt sommerfugler og spenningsknuter i magen – noe jeg tror er et bra tegn. Kanskje til og med et frisk et?
Heldigvis hadde jeg tre valg da jeg skulle bestille. To helt uaktuelle, og et som virket overkommelig, eller ”spiselig” skal man bruke mine ord. Det var en slags mix av grillet kjøtt med noe paprikasaus, salat og ris. Tja. Det kan jo være så mangt. Personlig foretrekker jeg kylling, men kan også spise svin – biff til nøds. Pølser sliter jeg med pga reflux og sure oppstøt, og hamburgere/kjøttkaker er virkelig ikke min greie. Det smaker ikke godt, og jeg sliter svelge sånt på grunn av den deigete og slimete konsistensen. Det sier vel litt om frøken selektiv. Vel uansett. Jeg tok en telefon til stedet. Ikke fordi jeg er redd for hvordan maten ble tilberedt, men fordi jeg trengte klarhet i hva slags kjøtt som ble servert og hvordan tilbehøret ble dandert. Ved siden av, eller oppå? Selvfølgelig kunne jeg bestilt en av de to andre rettene, men da måtte jeg takket nei til alle sausene, tilbehøret og potetene. Jeg måtte lagt til noe her, og fjernet noe der, for å få et måltid JEG kunne spise. Å endre på menyen var for meg helt utenkelig og alt for sykt. Sistnevnte en kategori jeg ikke vil kobles opp mot. I alle fall på en slik dag, i alle fall ikke når jeg har gitt uttrykk for at jeg nesten er frisk. Det siste jeg vil er å bli sett på som annerledes – spesielt det første ordentlige treffet jeg har med mine nye kolleger. Da skal folk møte en selvsikker, selvstendig og uredd pike. Jeg er naturligvis veldig småspist, så det å spise en hel middag visste jeg at jeg ikke ville klare, men jeg hadde satt meg som mål å spise det jeg likte, til jeg var forsynt og mett.
I dag er det Søndag, og jeg sitter her med utrolig mange følelser når jeg nå skriver til dere – og ikke én eneste av dem er dårlig samvittighet. Ingen måltider ble skippet heller, og det til tross for det noe usikre restaurantbesøket. Jeg hadde det så fint i går, og alt gikk utrolig bra. Mine nye kolleger er helt supre, og jeg føler virkelig at jeg har fått et godt forhold til dem alle. Som person er jeg veldig sosial, så det hjelper meg nok mye når jeg nå skal sosialiseres inn i en ny jobb og på en ny skole, eller rettere sagt; i en ny by. Samtidig må jeg også si at folk i Hønefoss er veldig åpne, så her er det virkelig ikke vanskelig å finne sin plass. Jeg er allerede i ferd med å finne min. Og mange er kanskje nysgjerrige på restaurantmiddagen? Vel. Jeg fikk servert grønnsaker dynket i noe greier, dressing, paprikasaus, kjøttkake, grillspyd og gul ris. Den gikk bedre enn forventet. Jeg spiste det jeg følte jeg greide å spise (som vil si kjøttbiter med litt saus på og halvparten av risen), og det var ingen som brydde seg om hva jeg inntok. Det er jo nøyaktig det samme jeg hadde spist om jeg var frisk, for det var kun kresenheten som bestemte. Jeg talte ikke kjøttbitene eller lagde meg en ca beregning i hodet på ris eller saus. Jeg spiste til jeg følte meg stappet. Ja, jeg har kanskje liten magesekk, men hva så? Dette er i alle fall ikke noe anorektisk, som tidligere. For første gang på utrolig lenge greide jeg skli inn i mengden uten å virke som ”hun syke”. Det var selvfølgelig en milepæl, men det hjalp veldig å kaste seg ut i det. Nå har jeg på alle måter fått en bekreftelse på at de siste skrittene mot 100% ikke er så tunge som jeg først hadde trodd. Jepp, dette livet er bra for meg…
Jeg er en person som gjerne vil strekke til overalt, og gjerne rekke alt som er mulig å rekke. For meg stod det ikke mellom jobbtreff og neonparty, men begge deler. Etter tre timer med jobben dro jeg bort til vorset, og igjen var det super stemning. Jeg hadde kjøpt outfit for kvelden, så denne gangen var jeg i alle fall litt mer egnet for anledningen. Det måtte for så vidt også være klær jeg ikke ville skitne til med maling, og med skapet fullt av mine favorittklær, var det sikreste å kjøpe noe nytt. Sier studenten som enda ikke har fått penger fra Lånekassen. Rundt 00 dro vi til en ny nattklubb. Så langt har jeg blitt presentert for tre stykker, men jeg må si at denne var den beste. Jeg har dårlig nok hørsel fra før, og når musikken overdøver pratingen så blir det ekstra utfordrende for meg – noe det ikke gjorde der vi var. I tillegg fikk jeg også henge fra meg jakke og veske, så det gjorde i tillegg jobben med å danse litt enklere. Fordi det nå er flere enn meg involvert, så kommer jeg selvfølgelig ikke til å fortelle om resten av kveldens påfunn – bare at det var utrolig gøy, og at jeg igjen er utrolig takknemlig for å få henge med så mange fine folk. Hodet traff puta i femtiden, men det gjorde ikke noe, for i dag er det hviledag som gjelder – og jeg har ingen tanker om å skrive når jeg stod opp. Jeg er nok litt tappet for krefter. Denne uka (fom Søndag) har ikke bare bestått av festing hver dag til sent på natt, men også forelesning, studielesing, 2 arbeidsøkter og en del ærender i forbindelse med flyttingen. Jeg skal uansett trene en økt med pilates for å hente inn energi. Kanskje jogge etterpå? Vi får se. Jeg er dessverre ikke den personen som får energi av å være med mennesker, men som henter energi når jeg er alene. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg trives i ensomheten. Det sosiale trenger jeg i aller høyeste grad, da det tilfører livet mitt så mye glede. Mine gamle lesere vet at jeg en gang var på randen til å ta livet mitt – en tanke jeg den dag i dag ikke kan begripe. Ting er bare for bra nå, og for første gang på over 8 år har jeg det ganske bra med meg selv. Jeg går ikke rundt og tenker at jeg er stygg, og jeg blir oppriktig glad når folk gir meg et kompliment. Ikke fordi jeg føler jeg må bli det, men fordi det gjør godt at andre liker meg for den jeg er. Jeg var ikke en usikker person før sykdommen, men har dessverre blitt det etter alt jeg har opplevd. Noe som er veldig naturlig. Jeg er så vant til at folk avviser meg, og det er også derfor jeg ikke tør gi ting en sjanse. Dette har snudd ganske om i fadderuka vil jeg si, og jeg har på en måte lært meg stole mer på at mennesker vil meg vel. At fadderne mine ikke bare henger med meg fordi de føler seg nødt og jeg er fadderungen deres, men fordi de faktisk synes det er ålreit. Håper jeg i alle fall. Å lese mennesker er nemlig noe av det vanskeligste som finnes, og jeg har på en måte gitt opp litt der. Rett og slett fordi jeg lett overtolker ting og fort blir pessimistisk. Til meg selv. Fordi jeg ender opp med konklusjonen; ”Jeg er absolutt ikke bra nok”!
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men et slikt samhold som dette har jeg sjelden opplevd. Jeg skal innrømme at jeg hadde helt middels forventninger til fadderuka, og at jeg i utgangspunktet kun skulle delta på litt. Vel. Litt ble til en del. Da jeg fikk faddergruppe i går fikk jeg ikke stort inntrykk, men det hadde med tiden å gjøre. Da jeg derimot møtte opp på vors få timer senere, var det noe helt annet. Jeg som ikke kjenner noen, følte plutselig jeg kjente alle. Det var helt utrolig. Jeg tror og håper at de folkene jeg nå har møtt er folk jeg også vil ha kontakt med senere. Vi hadde drikkeleker, noe som var veldig morsomt. Det løsnet også veldig på stemningen med litt alkohol i blodet. Og fordi jeg hadde spist greit på forhånd ble jeg ikke dårlig med en gang. Igjen var det få jenter og et overtall av gutter, men det gjorde absolutt ingenting. Jeg har alltid hatt mange guttevenner. Ja, jo. Der har vi svaret på hvorfor jeg aldri har hatt kjæreste. Uansett så må jeg jo si at det er fantastisk at jeg som jente på 24 år blir inkludert såpass bra. Selv etter at jeg fortalte om min forhistorie med sykdom og diverse. Det sier mye om menneskene her oppe. Og derfor kunne jeg ikke ta kvelden da jeg hadde tenkt, klokken 22. Det ble altså ut på byen etterpå, og selv om jeg både kjente meg svimmel, litt kvalm og trøtt, så var det så verdt å legge hodet på puta nærmere 3. Fordi frøkena måtte få i seg noen flere kalorier. Nå ser jeg veldig fram mot de neste fadderdagene. Jeg kan virkelig ikke gå glipp av dette, tross at det er noen forelesninger som ruller og går. Ja, for omtrent alle folkene er jo samlet på festene. Overalt hvor jeg går får jeg et smil, et hei og kanskje et håndtrykk. Har aldri opplevd maken!
Det er ikke akkurat noen tempurseng jeg ligger på, men en sovesofa med to overmadrasser er faktisk ikke så verst. Jeg fikk gutta til å hjelpe meg med å slå den ut i går, ettersom en viss person ikke helt var i stand. Jeg har sovet veldig godt, selv uten sovetablett – sånn bortsett fra at jeg har våknet en del ganger. Første gang var rundt klokken 5, og fordi min mobil viser am og pm, skjønte jeg ikke om det var morgen eller ettermiddag. Jeg trodde et øyeblikk jeg hadde gått glipp av forelesningen min. Heldigvis hadde jeg ikke det, så jeg konkluderte med at det var trygt å sove videre. Jeg tror det at jeg våkner noen ganger om nettene nå i begynnelsen både har med gårsdagen å gjøre, men også det at jeg nå er utsatt for en del nye forandringer. Kroppen trenger å tilpasse seg. Ellers kjennes den fin ut. Ingen vondter. Jeg tror dessuten jeg greide meg på matfronten i går, men ser fram til å planlegge enda bedre i dag. Ting skjedde litt vel sporadisk kan man si, og jeg forbrant muligens en del flere kalorier enn jeg inntok. Akkurat det der er litt vanskelig å holde styr på nå i staren, men det blir vel noen gode rutiner der etter hvert. Nå som jeg starter dagene her i Hønefoss blir det litt enklere, så jeg skal straks ta fatt på frokosten og få stelt meg litt. Trengte bare noen minutter på å våkne og få i meg varmen. Sistnevnte null stress når sovesofaen måtte opp. Det er en fin liten treningsøkt i seg selv. Kl 12:15 har jeg min første forelesning, og den varer i 4 timer. Like etterpå skal jeg på min første opplæringsvakt på Elkjøp, noe som blir spennende. Og på kvelden blir det vel ut igjen…
Wow!! Det har vært mange nye inntrykk på én og samme dag. Jeg har nesten ikke ord. Akkurat som at jeg trenger å samle meg litt for å ta inn det hele. Først ankom jeg min nye skole, deretter møtte jeg mine nye skolekamerater, så mine nye lærere, så fikk jeg innføring i jussen og deretter hjelp til å velge emner for disse tre årene. På slutten av dagen ble jeg kjent med de nye fadderne og fikk enkel informasjon om fadderuken. Alt virker så fint, og det er et knall miljø her oppe. Var dog et lite stress med parkering da, så jeg har flydd til bilen 3 ganger for å flytte den. Men sånn må det vel bli når absolutt alt av elever og lærere tropper opp samtidig. Skolebøkene er også kjøpt. 4000,- fattigere der, altså. Pluss at ny synsundersøkelse er bestilt. Nye briller må frøkena ha. Selv om det koster. Har også gått til anskaffelse av bakeboller, for jeg som dårlig tåler gjær må ha en viss kontroll skal jeg spise gjærbakst. Nå sitter jeg her hjemme og slapper litt av. Hjemme, faktisk. Det føles utrolig rart å si det. Min adresse er faktisk i Hønefoss. I dag har det gått i ett, så det var det beste jeg fikk til var noen proteinbarer mellom slagene. Men til gjengjeld har jeg vært (sykt) flink og spist Grandis. Jeg liker ikke Grandis en gang, og har ikke spist pizza på sikkert hundre år. Ja, det er anoreksien sin feil. I tillegg har jeg tatt en real porsjon cottage cheese, helt uten å veie. Og sitter i tillegg her og gomler blåbær, men har mistet tellingen for lengst. Og dette var bare noen eksempler. Så ja mamma, dette går strålende! Akkurat som at dette nye livet lærer meg å gi f. Da jeg var på butikken isted ble jeg heller ikke lei meg da jeg måtte betale varene selv. Det var liksom en selvfølge. Å klare seg selv har for meg blitt så naturlig, bare. Og det på få timer?
Om jeg er sliten? Nei, men det burde jeg vært. Jeg reiste fra Horten klokken 08:30, og ankom Hønefoss 1 t og 30 minutter senere. Eller; 1 45, mener jeg. 50km/t på E18 pga veiarbeid enkelte steder, og 3 lyskryss pga veiarbeid på lierveien. Men det gjorde ikke noe for frøken entusiastisk, det. Alt jeg kjenner på er spenning og masse energi – og jeg sov faktisk ikke et eneste minutt i natt pga det. Noen skal sove godt i natt. Det meste er på plass i skapene, og jeg er så takknemlig for den fine guttegjengen jeg bor med. Vi skravler og prater som om vi har kjent hverandre i evigheter, og gutta er så behjelpelige med alt fra bæring til montering av gardinstenger. Ingen tvil om at jeg vil trives her. Snart skal jeg ture bortover til skolen for å delta på fors og litt festing. Viktig å være med i fadderuka, i alle fall det man kan. Det blir nok ikke rølpefest og midnattsdans på meg, men jeg skal allikevel henge med så godt jeg kan. Morgendagens planer er nemlig forelesning og jobbing/opplæring, så det er viktig å være opplagt. Jeg har riktig nok mulighet til å sove litt lenger i morgen, men jeg tror ikke jeg gidder å gjøre det selv om. Nettopp fordi jeg nå skal komme inn i rutiner, og da er det ”stå opp og legge seg på samme tid” – som gjelder. I alle fall på ukedagene. Hvis jeg tar tak i søvnmønsteret mitt nå, vil jeg garantert dra nytte av det de neste femti årene. Jeg har ikke ord for hvor lei jeg er av å legge meg på morgenkvisten, for så å stå opp på ettermiddagen. Det.ødelegger.fullstendig. Målet mitt er også at jeg unngår alt som heter allergitabletter (funker som sovetabletter) og heller kan få denne dype, naturlige søvnen. Kanskje innebærer det mobil- og dataforbud en stund før leggetid? Og dessuten bør jeg med overaktiv blære kanskje ta et par forhåndsregler? Som ikke å drikke 2 liter vann før leggetid, og når jeg blir tørst mens jeg ligger og venter på å sovne(!)?
Jeg sier ikke at ting er gjort så enkelt som dette, men jeg har i motsetning til før nå et ønske om å skape gode og varige endringer. Søvnløshet kommer gjerne av stress og kan ikke bare gå utover konsentrasjonen og fokuset, men er også svært skadelig på kroppen. Dette kan igjen føre til en rekke konsekvenser og sykdommer. Som ung og sprek merker man kanskje ikke noe til dette, men i verste fall kan utviklingen sette hjerteproblemer og hjernesykdommer (Alzheimer, Parkinson) i full blomst. Sykdommer som både begrenser livskvalitet og fremtid. Vi snakker allikevel ikke bare om kjente sykdommer, men også flere ukjente dødsfall når vi ser på for dårlig søvnkvalitet. Det kan være alt fra høyt blodtrykk til svekket immunforsvar. Ting som i utgangspunktet for mange fremstår helt ufarlig. Søvn er altså ingen bagatellsak. Faktisk sies søvn å være like viktig som mat, og like skadelig som røyking og alkohol i for stort konsum. Det sier mye. Jeg tror de færreste tar faresignalene før de merker antydninger til migrene, utbrenthet og tretthet – men allerede da kan det være vanskelig å komme tilbake til den gode søvnen. Jeg har riktig nok slitt med det ene og det andre, men dette har vært på grunn av anoreksi, ikke søvnproblemer. Det er for meg anoreksien som har skapt et trøblete sovebilde. En natt sover jeg bare få timer, mens en annen sover jeg 15 timer. At jeg sover for lite, tviler jeg på, men jeg tror ikke det er bra å holde på slik jeg har gjort. Er det noe som skremmer meg, så er det nettopp insomnia, sovesyke, hjernesykdommer og hjerteproblemer. Fordi dette er sykdommer man må LEVE med, og som gradvis forverrer en.
Risikoen for å få for lite søvn som student, er stor. Og under eksamenstiden, er den enda større. Selvfølgelig vil jeg prestere på skolen, og lese det jeg kan, men jeg akter ikke la det gå utover søvnen min. Da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs kunne jeg sitte oppe til langt på natt, for så å dra på skolen 08:30 neste dag. Det går ikke lenger. Jeg er ikke en maskin, men et menneske. Og derfor må jeg ta mine forhåndsregler FØR og ikke etter. Helt ærlig så tror jeg at det skal gå fint. Hvis jeg er i aktivitet hele dagen blir jeg naturlig sliten, og jeg sovner da momentant. Jeg kan riktig nok holde meg gående på koffein, men ser ingen grunn til det for å holde ut lenger enn kroppen selv takler. Uansett så handler dette om vaner, og selv om de tar tid å innarbeide, så er de ganske vanskelig å vike unna når de først er på plass!
På Lørdag/Søndag har jeg tenkt til å skrive et innlegg som jeg er litt redd for å publisere, samtidig som jeg også ønsker å dele det med dere. Det er liksom både stolthet over det, men også skam. Sistnevnte skjønner jeg ikke helt hvorfor. Uansett så får jeg sove litt på det, og tenke meg grundig gjennom. På alle måter tror jeg at jeg vil angre hvis jeg ikke gjør det også, nettopp fordi det er snakk om et såpass stort steg inn i den friske hverdagen… Tja, vi får se. Jeg er jo blitt ganske modig av meg, så!
Neida. Så ille er det ikke. Jeg har heldigvis vært smart og holdt igjen noen (mange) klesplagg, litt undertøy, sko og jakker her hjemme – tross at veldig mye ligger pent brettet og hengt opp i skapet mitt i Hønefoss. Heretter vil det for meg være naturlig å ta med en koffert når jeg skal hjem til Horten, eller hjem blir kanskje feil å si? Det er Hønefoss som er hjemmet mitt nå. Jeg skal i så fall bare på besøk til Horten, og som gjest er det koffert som gjelder. Eneste plaggene som ikke blir med meg er naturligvis bunaden, en del kjoler, sommerplagg og klær jeg ytterst sjelden har brukt, men som jeg ikke får meg til å kaste. Ellers har jeg gitt masse til UFF ellers prøvd på salg uten hell. Resten ble med på flyttelasset. Vi snakker 5 flytteesker, 1 koffert og 2 bager med klær. Bevares så tomt det er nå. Opprydning gjør virkelig sitt. For en tid tilbake tok jeg også en skikkelig opprydning i smykkeskrinet, samt plasserte det som var til overs i smykkeposer. Dette er av såpass store affeksjonsverdier og reelle verdier at jeg ikke våget ta de/det med meg. Jeg gikk kun for noen få av de smykkene og øredobbene som jeg har brukt mest, og som jeg ikke er så himla redd for. I flere år gikk jeg å trodde at jeg hadde mistet ringen jeg fikk av mamma og pappa, og smykket jeg fikk av Aleks til konfirmasjon, men det hadde jeg altså ikke. Og aldri livet om jeg vil risikere å tro det igjen. Når det kommer til sko har jeg valgt å ta med det jeg kan, for alle årstider, utenom vinter. Jeg er utrolig vinglete hva angår skotøy, og kan skifte fra time til time. Helst foretrekker jeg flate sko, og har flere par av dem, men i ulike farger, i ulike stiler og i varierende grad når det kommer til komfortabelt. Nå som jeg akkurat hatt blitt 100 prosent etter senebetennelsen velger jeg med omhu kan man si. Det ble også noen høye heler, men det er ene og alene på grunn av utelivet. Jeg har ingen planer om å sprade rundt på klikklakksko på skolen. Såpass businesskvinne har jeg enda ikke blitt. Jeg vil nok se ut som en normal student tenker jeg, med ryggsekk, joggesko og pensumbøkene under armen.
Var en tur oppe med flyttelasset i går, og da gikk jeg også til innkjøp av en rullgardin og en puff som kunne passe til sofaen. Den jeg fikk låne av mamma og pappa var ikke helt matchmatch. Nok en gang hele familien på tur – noe som for meg betyr veldig mye. Spesielt det at de ofret så mye tid. Vi dro opp tidig på dagen, og var hjemme intet senere enn 00:30. Ergo brukte vi litt tid. Først var det å bære ut av bilene, så plassere det resterende av håndklær, ekstra sengetøy og undertøy i skuffene. Deretter kjørte jeg med gutta til Bohus og Jysk for å kjøpe det siste vi manglet. I mellomtiden stod mamma i huset og strøk og la inn klær. Det som tok tid var ikke utpakkingen, men monteringen. Først var det stålampen, så rullegardinen (som tok evigheter), deretter en skuff (fra forrige gang), puffen, monitoren, en knagg og en klokke. Sykkelen måtte også plasseres i garasjen. Godt jeg har en handy familie, sier nå jeg. Da jeg tok siste ryddings på rommet dro familien for å spise pizza, selv om greia egentlig var den at vi misforsto hverandre og pappa hadde min bilnøkkel så jeg ikke fikk kommet etter. Men men. I mellomtiden fikk jeg tatt masse nye bilder av rommet, og det er jo greit å gjøre det når man er alene i huset. Nå håper jeg virkelig at jeg forblir i Hønefoss en stund. Det å pakke er et ork uten like, og dessuten er jeg utrolig fornøyd med rommet mitt. Synes det er så fint! Men selvfølgelig; kommer jeg inn i Bergen eller Oslo neste år, så må jeg nesten takke ja pga tryggheten rundt det. Kommer jeg derimot inn nå til høsten eller Januar, velger jeg bli i Hønefoss. Har tross alt innlosjert meg veldig bra, samt at jeg har en trygg og superduper jobb. Nå er planen å roe ned noen dager her hjemme, for det trengs!
Wow. Nå nærmer det seg virkelig! Første forelesning, eller obligatoriske møte, er kl 10:30 den 16. Det er også den dagen jeg kommer til å kjøre opp til Hønefoss, og offisielt flytte. Ser ingen grunn til å henge der for moro skyld når det ikke skjer noe i mellomtiden. Da er det så mye hyggeligere å tilbringe de siste dagene med familien, især nå som pakkingen er ferdig organisert. Slike ting som putevar, laken, vannkoker, kjøkkenvekt og elektriske duppeditter (pluss noen ting til) får bli med dagen jeg flytter. Rett og slett fordi jeg ikke kan klare meg uten disse greiene en hel uke. Jeg tør heller ikke etterlate en harddisk full av bilder og viktige dokumenter der oppe. Uansett. Fadderuken pågår faktisk fra 16 og helt til den 26 August, og gir tilgang på flere av utestedene i byen. Jeg pleier være flink til å lytte til kroppen, men vet at jeg har lett for å la meg rive med så fort ting blir gøy. Både når det gjelder på konsumeringen, leggetidene og diverse. Er det noe jeg ikke ønsker så er det å være småsyk og sliten på skolen neste dag, for ja; det er forelesninger i fadderuken. Dog betyr det ikke at jeg skal backe ut på noen som helst måte. Jeg skal kjøpe inngangsbånd og delta på det jeg føler jeg har ork og lyst til. Det er ikke snakk om å utnytte båndet for å få mest mulig for pengene inn i de sene nattetimer – kun bli kjent med de andre studentene og være med på noe av det sosiale. Slikt er nemlig superviktig – spesielt for meg (oss) som er helt nyinnflyttet!
Og hvordan går det i huset? Så langt har jeg truffet tre gutter, og foreløpig er det kun de jeg vet at jeg skal bo med. Det kan se ut som det kun blir jeg som eneste jente, men vi får se. Er enda to rom som jeg ikke kjenner til eier enda. Det er uansett ingen hemmelighet at jeg trives godt med gutter, og nesten omgås bedre dem enn jenter som venner, så for meg er det ingen hindring. Har allerede begynt å prate en del med mine nye samboere, og alle virker kjempeålreite. Men, ingen romanser – bare så det er sagt. Min mor spøker nå med at jeg kan leke husmor og da få hjelp til det ene og det andre – men helst foretrekker jeg klare meg på egen hånd. Selvfølgelig greit å spare ryggen (mtp osteoporosen), men en lyspære og noen bilder skal jeg alltids greie få opp selv. Jeg er jo 24.
Med tanke på hva jeg har hørt fra tidligere venninner så hadde jeg forespeilet meg en sum fra lånekassen. Jeg hadde sett for meg hvilket beløp jeg fikk utbetalt hver måned. Som student trenger en alle penger en kan få, da det både er dyrt å bo og leve i en annen by – sammenlignet med å bo gratis hjemme. Ble derfor overrasket da jeg fikk innvilget pengene (stipend + lån), for utbetalingene pr måned var noe høyere enn jeg trodde. Hvilket som kommer veldig godt med når jeg nå skal begynne å betale husleie, boutgifter, innbo, mat, studentrelaterte ting, bilrelaterte ting, bilforsikring, andre forsikringer og den slags. Veldig mange studenter tenker nok ikke på nytten med en forsikring, men sannheten er at et lite feilsteg kan koste stort og gjøre en til gjeldsslave i flere år frem i tid. Om hun som sovnet fra pastakjelen måtte ut med millioner for å ha brannskadet huset, er jeg usikker på, men allikevel. DNB-konsulenten ville selvfølgelig selge meg det dyreste, men hadde nok et poeng med denne skremmende historien også. Jeg bet dog ikke helt på, men skjønte absolutt alvoret. I en travel hektisk hverdag kan enhver person bli distre og da kan mye skje. Dessverre er det alt for få studenter som skjønner dette alvoret. De tar isteden en sjanse, fordi de ”ikke skal studere så lenge”. Pluss at veldig mange tenker at foreldrenes forsikring dekker dem når de studerer, noe som i veldig mange tilfeller er feil.
Jeg snakket både med DNB og IF for å bestemme meg. Til slutt valgte jeg å gå for en slags pakke som inkluderte både innbo, ulykke og reise i ett. Livsforsikring behøver jeg ikke enda, på grunn av min lave alder og fordi jeg trolig ikke omkommer med det første. Jeg tok ikke den dyreste forsikringspakken, men heller ikke den billigste. Dekningen er riktig nok større enn jeg trenger, men det er bare fint. Da kan jeg med garanti vite at tingene mine og jeg som person er 110 prosent forsikret. Skulle det dessuten komme noe i veien (sykdom, ulykke, familierelaterte ting, osv) så vil jeg få tilbake en viss sum for skoleåret og studielånet. Jeg vil få tilbake penger om jeg ikke får dratt på skoleturer pga det ene eller andre, og jeg vil få tilbake penger om tingene mine blir stjålet eller ødelagt. Ikke at jeg tror det skjer, men er lurt å være på den sikre siden. Man kan aldri vite om det plutselig skjer meg. Og i studietiden har jeg ikke mulighet til utlegg på flere tusen kroner hvis jeg kan slippe unna med en enkel egenandel. Nei. Når det kommer til forsikring føler jeg ikke at jeg kan være naiv og godtroende, for sannheten er at uhell, ulykker og den slags kan ramme hvem som helst. Til og med meg. Bare se på sykdommen min. Jeg var en av de få som fikk anoreksi. Altså var det aldri et tema å droppe forsikring. Det var noe jeg skulle ha. Jeg ofrer gladelig lunsjer i kantina, utepils, kaffekoppen eller shopping for å få det til å gå inn i budsjettet mitt. Og dessuten var det ikke så dyrt som jeg trodde heller. En slik månedlig utgift kan hvem som helst ta seg råd til, også studenter. Det mener jeg virkelig. Studenter flest er nemlig generelt altfor dårlige til å sette seg inn i slike elementære og viktige ting. Det er en grunn til at både rettslæreren min og økonomilæreren min snakket om at deres fag burde være obligatoriske på videregående. Ikke bare ungdommer, men også mannen i gata, kan for lite om privatøkonomi, forbrukerkjøp, avtaleinngåelser, rettighetene sine, osv, osv når de flytter hjemmefra eller etablerer seg. Nesten litt skremmende.
Målet mitt er å spare litt hver måned, uten at det skal gå på bekostning av livssituasjonen, trivselen og vekten min. Pengene jeg sparer vil enten bli brukt som belønning i slutten av skoleåret eller som nedbetaling av lån låst på en egen konto. Det kommer litt an på hvor mye jeg greier å spare. Så tenker jeg også det at Lånekassen ikke er bra nok, og at jeg som fulltidsstudent bør ha en ekstra inntekt skal jeg greie nedbetale innen rimelig tid. For meg har det aldri vært noe tema å jobbe noe annet sted enn Elkjøp, så det var nettopp derfor jeg tok kontakt med varehussjef i Hønefoss. Faktisk noe både familie og venner anbefalte meg å gjøre, men det var først uken ETTER jeg hadde søkt. Elkjøp ligger kun 5 minutter gangavstand fra skolen, så det kunne ikke bli annet enn perfekt. I tillegg til at jeg deler hus med en som jobber der. Tross at varehussjefen sa de var fulltallig og ikke trengte folk, var han vel så optimistisk og ville snakke med meg. Det skjer gjerne utskiftninger i bransjen og mye kan derfor skje på kort tid. Da jeg så tok kontakt med han noen uker senere fikk jeg vite at det var blitt en som skulle slutte, og plutselig var det altså en ledig plass. Ville den bli min? Som alltid er jeg god til å time, så jeg avtalte et møte den dagen vi skulle opp med det første flyttelasset. Sjefen var da på ferie, så jeg fikk snakke med to av hans stedfortredere. 1 time satt vi der og skravlet, og det føltes som alt annet enn et seriøst jobbintervju. Praten gikk lett og greit, og vi hadde en utrolig god kjemi fra første sekund. Jeg følte med en gang tillitten fra disse menneskene, og det var en utrolig betryggende følelse. Jeg spilte med helt åpne kort, og fortalte eksakt hvordan situasjonen var og hadde vært, og også kom til å bli. Derfra fikk det bare bære eller briste. Det som uansett var viktig for meg var å fokusere på at jeg kunne være et bra tilskudd og en ressurs for dem, med tanke på min lange (7 1/2 års) fartstid i Elkjøp – samt at jeg kjenner meget godt til systemet og policyen fra før. På forhånd hadde jeg besøkt butikken. Vi var der den dagen vi dro på hus- og leilighetsvisninger, fordi jeg var så nysgjerrig. Det første som møtte meg var en utrolig ryddig butikk, og de ansatte var ekstremt imøtekommende. Jeg sliter selvfølgelig med å si at noen butikk er bedre enn Horten (for den har jeg tross alt vært med å bygge opp), men dette var definitivt en god nummer to – absolutt et sted jeg kunne trives!
6 dager senere ringte telefonen, og jammen fikk jeg ikke jobben. Noe som både gjorde meg lettet, men også veldig veldig glad. Dette er en stor mulighet for meg. Som om ikke det er vanskelig nok å få jobb i Elkjøp, så har jeg nå en stilling i både Horten og Hønefoss – mens jeg studerer og er med venner, og mens jeg er på ferie og hjemme hos familien. Jeg føler meg så privilegert. Nå ser jeg utrolig fram til å begynne i Hønefoss. Allerede satt opp på skiftplan. Kun ansettelseskontrakten som gjenstår. Dette skjer altså. Jeg skal til pers noen timer for opplæring neste uke (etter skolestart Onsdag), og er etter det satt opp 2-3 ganger pr uke. Helst skulle de hatt meg der ganske mye mer, men så bor jo ikke jeg i Hønefoss for jobbens skyld ene og alene. Det er jo studiene jeg kom for. Om jeg gaper over for mye nå? Nei. Jeg tror ikke det etter at jeg har saumfart skolens timeplan grundig – tross at det enda er en del som er uklart og usikkert. Heldigvis får jeg mer info på oppstartsdagen. Det jeg uansett vet er at som fulltidsstudent blir det mye tid utenom, selv om jeg kommer til å lese mange timer hver dag, i tillegg til forelesningene. Ser forresten ut som ex philen min blir tilpasset, så jeg slipper ta den på nytt. Altså; det hadde jeg aldri trodd, bare håpet så inderlig. Ex phil er supergøy, men også ekstremt tungt. Ingen tvil om det. Noen studiepoeng mindre å jobbe for der altså, og min superkarakter blir stående. Så får vi krysse fingrene for at jeg er like flink i resten av fagene, men tenker ikke det skal bli noe problem ettersom jeg er genuint interessert i alt som har med lov&rett å gjøre. Jeg har selvfølgelig ingen intensjon om å jobbe meg i hjel, men fordi jeg er en rastløs person sliter jeg med ”og ikke ha noe å gjøre”. Det absolutt verste jeg vet om er dødtid. Jeg blir faktisk mer sliten av å sitte stille enn å være i aktivitet – og det skal mye til før jeg blir ordentlig sliten. Selv om jeg ikke har noen plan om å teste det ut, eller tøye strikken så langt. For selv om jeg gjør mitt beste, så er jeg ingen superwoman overhodet. Som alle andre mennesker må jeg også strukturere dagen, planlegge og hente meg inn. Jeg skal ha tid til å spise, trene, slappe av (?), blogge, holde huset i orden, handle mat, skype og være med venner – i tillegg til jobb og skole. Jeg skal også ha tid til å ta i mot besøk eller reise hjem noen turer om jeg vil – selv om det ikke er planen med det første. Det er ikke et hektisk liv jeg har fått meg, men det er en full timeplan. Viktig forskjell, og veldig annerledes enn hvordan det har vært de siste årene. Jeg er dog meget klar på at dersom det blir for mye jobbing, så er jeg nødt til å si fra – noe Elkjøp virket være fullt innforstått med. Dette må jeg bare kjenne på selv, men så har jeg tross alt jobbet 4 dager i uken mens jeg i våres studerte, og det gikk da fint å balansere. Og da sto jeg også opp ganske sent, så mange timer av dagen falt bort. Noe som ikke vil skje nå, da jeg begynner rundt 8:15 på skolen. Ikke helt hva jeg foretrekker, men noe jeg blir vant til rimelig fort. Madelén er nemlig god til å tilpasse seg og komme inn i nye rutiner!
Målgangen nærmer seg veldig nå. Klokken 13 i går formiddag satte vi snuten mot Hønefoss, og intet senere enn 21 forlot vi byen. Hjemme 22:40. Det begynner virkelig å gå opp for meg at dette er her jeg skal bo det neste året, eller kanskje de neste tre årene? Umulig å vite hvordan SO og poengkravene er neste år. Vi hadde full timeplan – hele familien, og det betyr utrolig mye for meg at jeg har dem alle med meg. Vi er jo tross alt en utrolig sammensveiset famile, især etter alt som har hendt. Uansett. Mamma og jeg dro avgårde i deres bil, og pappa i min bil. Aleksander tok sykkelen. Bare litt over 12 mil. Snakk om spreking. Han brukte ca dobbelt så lang tid på sykkel som det vi gjorde på å kjøre, og ankom omtrent samtidig som oss. Pappa og Aleksander dro rett til huset, mens mamma og jeg kjørte i retning byen. Først måtte jeg i banken for å åpne depositumskonto, og deretter hadde jeg et hemmelig møte. Kanskje forteller jeg mer senere? Vi får se. Merket tiden ble knapp, men rakk begge deler akkurat på minuttet. Mamma trivdes nok best med å gå rundt i byen, enn hva hun gjorde med å fly i møbelbutikker, så da jeg var ferdig med det jeg skulle, dro hun tilbake til byen – og ble der likesågodt til den stengte klokken 20. Selv følte jeg ikke at jeg kunne stikke fra gutta som satt der iherdig og monterte. Dessuten måtte jeg være med å hente sovesofaen som jeg hadde bestilt på Bohus, for vi måtte jo låne tilhenger og litt sånt. Flaks for meg at jeg ringte 16:50 for å få vite at lageret stengte 17. Noen ganger har jeg bare ekstremt flaks. Uansett er det veldig gøy med nytt kamera, så jeg har forsøkt dokumentere dagen etter beste evne…
Jeg har vært litt til og fra om jeg vil ha sovesofa eller ei, da jeg har vært veldig usikker på 2 ting. Er den god å sove på? Er den lett å slå ut, og sammen? Det trenger ikke være en prinsesseseng, men den skal heller ikke gi meg prolaps. Kanskje viktigst var dette med håndteringen av den. Jeg er dog mye sterkere nå enn hva jeg har vært på lenge, men det betyr ikke at jeg kan ha med et beist å gjøre hver kveld. Det skal ikke være et slit å bruke den som sofa eller seng, selv om jeg ble bra svett av de repetisjonene jeg tok. Jeg har lett for å bli utålmodig og irritert når ting ikke går min vei, og hvis jeg er litt sliten fra før? Ja, da har vi den ultimate kombo på humørsyke. Og når ingen er der for å hjelpe meg? Full frustrasjon. Aleksander har i dagevis prøvd å dra frem skremmehistorier med slike senger fra barndommens hotellturer. Oh yes. Ikke at jeg pleier å høre på andre, men dette var nok til å gjøre meg veldig usikker. Vel. Den er kanskje ikke best å sitte i, men jeg liker å sitte litt skjerpet i sofaer, fremfor falle ned blant myke puter. Men. Å ligge i den var helt annerledes enn jeg hadde trodd, og jeg fikk en skikkelig aha-opplevelse der. Det tror jeg også Aleks fikk. Og med overmadrass over, så er det nesten en prinsesse verdig. Trolig fordi jeg faktisk valgte investere noen ekstra kroner i den. Hvorfor det ble sovesofa, er ganske enkelt. Jeg kunne ikke få i pose og sekk, altså seng og sofa. Jeg måtte velge. Selvfølgelig kan jeg ha en reiseseng stående midt på gulvet, men ingenting som permanent kan stå fremme. En slik er det bedre å ha tilgjengelig hvis jeg får gjester på besøk, eller hvis jeg i desperasjon ikke greier slå sammen sofaen igjen. Pappa var den som først nevnte sovesofa, og som like fort snudde ordene om til seng. Det var det han mente jeg burde ha. Jeg var mer gira på sofa, selv om jeg ærlig ikke helt visste hva en sovesofa innebar. For meg er det viktigere å ha et sted jeg kan slappe av, og trekke meg tilbake, og da er en sofa midt i blinken. Jeg greier ikke sitte med pc’en på fanget når jeg sitter i senga. Det ødelegger ryggen min fullstendig. Og fordi jeg måtte velge, så ble det sånn. Nå som jeg også har fått låne mamma og pappas puff ble det hakket mer komfortabelt. Det er ikke det at jeg ikke skal sitte i sofagruppen med resten av folket, men av og til kan det være deilig å trekke seg tilbake og nyte noen serier i eget selskap. Jeg er en utadvendt person, men allikevel også introvert. Jeg henter mer energi når jeg er for meg selv, enn hva jeg gjør når jeg er med andre. Det er kanskje litt synd, men samtidig også en fin ting. Skal jeg aldri få tid til å være alene, så vil jeg heller aldri få tid til å kjenne på følelser, tanker og lengsler. Da vil jeg stenge inne mye av det jeg har inni meg, og det er ikke bra. Jeg tror i hvert fall ikke det psykiske vil ødelegge for meg i Hønefoss. Jeg har fått et fantastisk bra inntrykk av byen, og det blir bedre for hver gang jeg kommer tilbake. Folk her er utrolig imøtekommende, blide og sosiale. Man føler seg med en gang velkommen, og det er veldig rart at jeg faktisk begynner å føle meg ”hjemme”. Utrolig spent på om det fortsetter slik på skolen. I hvert fall gleder jeg meg enormt og skal jeg gjøre alt som står i min makt for å skape et godt miljø og venner for livet – og uansett hvordan det går så er jeg glad jeg tok steget med å flytte. En utfordring er bedre enn ingen utfordring! Flyttedato er ikke hundre prosent spikret, så den får jeg komme tilbake til.
Uansett. Her kommer den berømte videoen til Aleks; Madelén håndterer sin første sovesofa. Morsomt for dere se, og kjekt for meg å se, dersom jeg skulle glemme fremgangsmåten en gang… Nevermind at putene ble satt litt ukorrekt på plass.
Pappa og Aleks har også montert skrivebordet mitt og skuffeskrallen. Ble så fint. Skuffeskrallen (som jeg kaller den) tok intet mindre enn et par timer. I tillegg har vi plassert minibordet og kontorstolen, som vi selvfølgelig tok med uten å demontere. To biler er jo null stress. Stålampen, kofferten og kokekarene kommer med i neste runde. Selv bidro jeg med å dandere og plassere ting så det så fint ut, mens alt av kjøkkenredskaper, hårføner, krølltang, håndklær og tepper havnet i skapene. Er evig glad for at jeg har et garderobeskap som er så gedigent – tross at det tar stor plass. Det gjør jobben så mye lettere, og ikke minst får jeg stuet bort det som ikke er nødvendig 24/7. I krokene har jeg plassert skittentøyskurv, treningsmatte, feiesett og strykebrett. Skuffene mine har jeg fylt opp med minnepenner, batterier, HDMI-kabler, kontorrekvisita og skrivesaker. Resten av garderobeskapet får jeg fylle neste gang, da jeg ikke hadde tid til å ta med klær og den slags i går. Jeg har virkelig en jobb å gjøre de neste dagene, og jeg gruer meg. Klær er gøy, men jeg hater brettedelen, så jeg er glad jeg har mamma. Ellers må jeg si rommet hittil er utrolig fint, og ikke minst stilig. Litt interiør gjør at det ikke blir helt sterilt, samtidig som det ikke er for mye at det blir kaos. Planen er å holde det slik. Jeg må si jeg liker å bruke mine kreative evner. Interiør er faktisk utrolig gøy, og som student kan man jo bo litt fint – synes nå jeg! Neste tur blir neste Tirsdag. Nå som jeg har vært en tur i leiligheten har jeg heldigvis fått en grei pekepinn på hva som mangler og hva jeg bør få ordnet. Man tror man kan forberede alt på forhånd, men alltid er det noen småting som dukker opp. Jeg skal være glad den dagen jeg kan sette meg i sofaen med beina plantet på bordet og nyte en episode av Mot i Brøstet, vel vitende om at skolen snart er i gang. Den følelsen når du vet du er i mål. Ah. Kan ikke vente! Og enda bedre; Jeg trenger ikke ta ex phil på nytt!!! Selvfølgelig var det artig og givende, men med tanke på hvor tungt det var, er jeg glad jeg slipper lese meg opp på det på ny.
Påminnelsen…
Det blir naturligvis mye flyttesnakk på bloggen i disse dager, og selv om det kanskje er kjedelig for noen, føler jeg selv ikke det er noe galt i det. Dette er trolig noe av det største som har hendt etter jeg ble syk, og er en viktig del av min reise mot det friske liv. Det må være lov å være stolt (og sliten) da?
I Hønefoss har jeg plassert en haug av mine eiendeler. På kontoen er jeg trukket for min første husleie, og snart tikker pengene fra studielånet inn. Siste arbeidsdag i Horten, på veldig lenge, hadde jeg på Mandag. Og det blir en stund til jeg leverer én eneste timeliste igjen. Jepp. Dette skjer faktisk. På ekte. I løpet av bare få måneder har jeg utrettet mer enn jeg har greid utrette på flere år, og det føles helt fantastisk. Vil folk ha mirakeloppskriften på anoreksi? Finn deg en motivasjon som overskygger sykdommen og betyr mer enn noe annet. Det har nemlig jeg greid. Og resultatet av det? At jeg nå flytter for å studere til å bli advokat. Jeg blir målløs av tanken, men det er faktisk sant. Endelig har jeg giddet ta tak i ting som har vært et ork. Fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå fram, og kanskje aller mest fordi jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det. Nå er jeg ikke lenger usikker. Det har jeg ikke vært etter at jeg overvant depresjonen en gang rundt juletider. Tenk å være så dødens syk som jeg har vært, komme seg på bena og nå stupe ut i et liv som selv er krevende for friske mennesker. Jeg viser til stadighet for meg selv at mål og drømmer er innenfor min rekkevidde. Alt til sin tid. Jeg har vært så tålmodig, så tålmodig, og selv om det har vært en seigpining ut av en annen verden, så er det nå jeg merker hvor mye det var verdt det. Årene har forberedt, forbedret og klargjort meg for fremtiden.
Og ikke bare har jeg fått orden på livet mitt. Jeg har også fått orden på ”rotet mitt”. Å flytte er kanskje krevende, men jøye meg så mye man får på stell – og her kommer enda flere tanker omkring det. Selv om jeg kommer hjem i jule- og sommerferier (kanskje høst og påske – får se) så har jeg på ingen måte tenkt til å bruke fritiden min på kjipe gjøremål. Det er derfor jeg har brukt flere timer på å komme a jour med bilder, backup’s og oppskriftspermer. Jeg har sortert bilder fra intet mindre enn 4 ulike kameraer, fra år 2006 til 2017. Kan love at det var litt av en jobb. I tillegg har jeg sortert pappas to harddisker, min og broren min sin harddisk. På alle sammen lå dokumenter, musikk og bilder hulter til bulter. Det er ikke fordi noen av oss er spesielt ustrukturert av seg, men rett og slett fordi vi bare har overført til harddisken litt sporadisk – og slik har ting aldri havnet i noe spesielt system. Resultatet? 80 mapper med litt bilder, litt musikk og litt dokumenter – med en god blanding av ting fra 2006 helt fram til 2016. Helt utrolig. Jeg tuller ikke når jeg sier at det var mange like kopier på harddiskene. Særlig når man tenker på alt jeg og Aleks har fra skoletiden. Absolutt alt er tatt vare på, og selv om ikke gammastråling, middelalderen og Edvard Munch kjennes relevant nå, så kan det jo bli det en vakker dag (?) Jeg brukte jo for eksempel Middelaldernotatene mine da jeg holdt på med Ex Phil og den godeste Augustin. Haha. Uansett er det gøy å se tilbake på hvor dyktige (ikke dyktige) vi en gang var på skolen, og jeg er faktisk glad jeg påtok meg jobben med å sortere alt sammen. Det er nå godt å kunne bruke harddiskene til backup og faktisk finne igjen det man er på utkikk etter. Jeg vil jo overlate et nogenlunde forståelig opplegg til pappa når jeg stikker. Det samme kan man vel si om oppskriftene også. Jeg skrev tidligere at jeg hadde 246 stk på mailen. Det var feil. Antallet var på over 400. Ja, jeg vet. Helt vanvittig. Jeg har altså gått gjennom veldig mye der, noe ble slettet, og veldig mye tatt vare på og printet ut med bilder og alt. For ikke snakke om den tiden det tok å skrive om en del. Ja, jeg liker jo å legge mitt eget preg på noe av det. Oppskriftene har så blitt lagt inn i plastmapper plassert etter kategorier, fordelt tre permer som både fungerer til middag, kos og annen bakst. Veldig kjekt når jeg skal overlate handlelister og matlaging til familien. Ikke det at de andre ikke er flinke og bidrar, men 5 av 7 ukedager ekstra med hjemmelaget middag vil nok bli uvant for dem. Jeg forventer på en måte at det skal være like flinke som meg; lage sauser fra bunnen av, bake rundstykker/burgerbrød/nanbrød/tortillas som tilbehør til middager, mose grønnsaker til supper, og heller slenge sammen en brokkoligrateng enn en simpel Grandiosa. Det samme med at vaniljekremen og syltetøyet som brukes til kaker, lages helt fra scratch. Sånn for å nevne noe. Hva kommer til meg vet jeg ikke enda. Jeg må se an økonomien når det kommer til middager, og ta det derfra. Greia er den at personlig foretrekker jeg toro tomatsuppe uten makaroni, spaghetti ala capri, maxboller og den slags mer enn ordentlig hjemmelaget mat. Og jeg sier virkelig ikke nei til vakumpakkede fiskekaker heller.
Jeg uttalte meg kanskje litt feil angående aktivitetene over. Dette er ikke kjipe ting, men det er tidkrevende opplegg. Og for meg blir automatisk tidkrevende kjipt hvis jeg ikke har nok tid til det. Å stresse med ting som i utgangspunktet skal være hyggelig, er noe jeg avskyr som pesten. Da kan jeg like gjerne la være. Og jeg vet med meg selv at ting som dette aldri hadde blitt tatt tak i om jeg kom hjem på permisjon. Da hadde det trolig blitt utsatt til etter bacheloren, eller masteren, og det er virkelig ikke greit. Det høres kanskje ut som jeg er den kontrollfriken, fordi jeg styrer så mye med denne typen ting, og det er jeg nok. Samtidig vil jeg også si at jeg har fått en lærepenge noen ganger. Vi har opplevd virus på pc’en flere ganger der alt måtte systemgjenopprettes. Første gangen hadde vi ikke vært flinke nok med backup, og det er derfor jeg nå vil være føre var. Ønsker ikke en telefon opp til Hønefoss fra en frustrert mor som forteller at alle bildene er borte. Det er ikke det at jeg hadde blitt urolig for bildene, men tanken på at mamma går rundt hjemme og er krapilsk, gjør meg virkelig ille til mote. Og det minner meg på at jeg må kjøre videokveld med henne, fra den gang jeg var liten frøken. Har lovt det så lenge nå.
Nå høres det ut som jeg er den slaven for familien, og det stemmer ikke. De slaver nok like mye for meg. Kanskje mer. Hele Tirsdagen hjalp mamma og pappa meg, men alene var jeg aktiv i over 8 timer. Sliten er bare fornavnet. Først sprang mamma rundt og fant frem kjøkkenredskap og diverse som jeg kunne få, og da hun dro avgårde overtok pappa. Selv om han kom svett fra sykkeltur stilte han gladelig opp da han så hvilken innsats jeg hadde gjort i forkant; hentet flatpakkene fra Jysk (skrivebord og skuffeskrall), hentet banankasser fra Meny og kjøpt det siste småtteriet jeg trengte. I tillegg hadde jeg fylt omtrent tre av disse banankassene, pluss hele oppbevaringskassen fra Europris også. Da pappa skulle hjelpe til gjenstod de tunge tingene (møbler), og i samme slengen gikk vi over store deler av rommet mitt. Nesten litt skremmende hvor mange hybelkaniner som kan samle seg bak en haug med vesker og sekker x antall år. Jeg hadde forventet minst 3 edderkopper, men neida. Ingen edderkopper å se. Etter romopprydningen bar vi ned diverse i bilen og begynte å stable, men fordi den andre bilen var borte måtte vi vente med siste rest. Deretter brukte vi (han) intet mindre enn 1 time på å demontere Piccolo Dolce Gustoen min, i håp om å redde den. Befaler Madelén noe, så blir det slik. Det skal sies at maskinen var utenfor garanti uansett, så jeg hadde ikke noe å tape på det. Og ja, det var litt av et prosjekt. Vi fant en video med en ganske proff russisk (?) mekaniker på Youtube, men i motsetning til oss, hadde nok han gjort det flere ganger. Som de stabeistene vi (jeg) ga vi oss ikke, og fikk jammen lirket opp hele greia. Dessverre gjorde ikke det oss mye klokere. Når maskinen har stått i noen år, så er det vanlig at vanntanken slår seg vrang og begynner lekke. Men. Det var jo tross alt spennende å undersøke maskinen inni, samt at det alltid er hyggelig å tilbringe tid med papps. Vi ler og har det utrolig morsomt sammen – nesten uansett hva vi gjør. Dessuten lærte Elkjøpselgeren tross alt noe nytt; kaffemaskiner utenfor garanti er ikke verdt å bruke tiden på å fikse selv. En liten periode vurderte jeg sterkt å kjøpe meg ny, men så oppdaget jeg en Tassimo på kjøkkenbenken, så da blir det kaffe på han far når han kommer på besøk allikevel…
Jeg kan vel ikke si annet enn at mine foreldre er supre. De stiller alltid opp for meg, og i den situasjon jeg har vært, og den prosess jeg nå er, så betyr det alt. Selv har jeg også prøvd foreta meg en del i forbindelse med flyttingen. For eksempel har jeg begynt rydde i studentpermen min og fått ordentlig sortert den etter arbeid, skatt og skole. Jeg har tømt skapet mitt for plagg som skal selges (les; prøver å selge). Jeg har ryddet skikkelig opp i mailen min, og fjernet det som er irrelevant og flyttet andre mails i rett mappe. Vi snakker mange tusen mail. Jeg har skaffet meg en oversikt over alt jeg har, og alt jeg trenger av duppeditter. Jeg har overført bilder fra eldgamle kameraer, formatert minnebrikker og lagt dem sammen med de rette kablene. Jag har skrevet pakkeliste, og også et par budsjett. Pluss at jeg har kjøpt enda noen ting; stekepanne, toastjern, skittentøyskurv, søppelbøtte (mensenbøtte visstnok), gryteskrubber, vaskekluter, kontorrekvisita, vannkaraffel, boksåpner og oppvaskhåndklær. Samt hamstret havregryn, kanel og soyamelk (sponset). Pengene har bare flydd, og jeg måper like mye hver gang jeg åpner excel og ser totalsummen. Skulle bare mangle at jeg slipper å tenke på hvitevarer, samt har en del jeg kan ta med meg fra hjemmet. Så der har dere litt av min planlegging. Det føles virkelig som jeg har vært på jobb 24/7 de siste dagene, da det er utrolig mye som skal fikses og klargjøres før innflytting. I går tok vi som sagt med oss første lasset, og dette skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, for i dette innlegget er det allerede nok å lese!
Kjører du 122 km (1 time og 35 minutter +-) fra Horten i bil, havner du etter hvert i naturskjønne Hønefoss i Buskerud fylke. Stedet jeg tidligere trodde var ingenmannsland, og ikke visste om hadde mer enn 1 eksisterende matbutikk eller 500 innbyggere. Stedet jeg undervurderte med stor U. Hønefoss er så mye mer. Jovisst er det utpå bygda, og det man kaller en innlandsby, men dog et sentralt knutepunkt også. Fra Hønefoss går det både buss og tog, og veien til Sandvika, Oslo eller Drammen er ikke særlig lang. For ikke å snakke veien hjem. Som kanskje er det største plusset. Jeg vil jo gjerne slippe bruke tid på reise og slikt når jeg først skal til Horten for noen dager, og jeg vil helst ha et par dager hjemme så jeg rekker å være med familie og venner. Kanskje jobbe litt på Elkjøp også. Akkurat det kunne blitt knapt hadde jeg vært i Bergen eller Tromsø. For ikke å snakke om; dyrt. Fly, buss, tog – jeg gremmes. Her skal vi være flinke til å kjøre kollektivt, men så lønner det seg i mange tilfeller å ta bilen, fordi den er billigere. Altså? Nei, nå skal jeg ikke bli for politisk engasjert. Jeg vil heller redde verden på min måte. Les; kjempe for de uskyldige!
Uansett utfall så hadde vi lagt en plan. Kom jeg inn i Bergen eller Tromsø skulle vi kjøre hele veien, også skulle mamma og pappa ta med bilen min ned igjen. Mye pikkpakk, vet dere. Hadde jeg kommet inn i Oslo derimot skulle jeg pendle med toget. Det var egentlig planen med Hønefoss også, men en klok venninne (som har bodd i Hønefoss før) fortalte meg om mulighetene for å bo der. Hva hadde jeg å tape? Ingenting. Ikke bare er det billig(ere). Men det er også en fin måte å bli sosialisert inn som student i alt fra fadderuke til gruppeprosjekter. Og spesielt få kjenne på det å bare være meg. Tidligere har jeg ikke tatt mer ansvar enn å jobbe i deltidsstillingen min og betale det lille jeg trenger pluss forsikring på bilen. Jeg har aldri vasket og strøket klær, knapt støvsugd, ei heller redd opp en seng eller betalt for mer enn en tyggis på butikken. Dere skjønner? Å flytte ut er det beste som kan skje meg, og jeg har faktisk tro på at Hønefoss kan funke. Ikke regner det hele tiden (Bergen), er iskaldt (Tromsø) eller spesielt utrygt. Det er en slik plass jeg tenker det er fint å vokse opp på, og som man gjerne flytter tilbake til når man skal etablere seg i de senere år. For her finner man både politistasjon, Elkjøp, NAV, kjøpesenter og høgskole (som jeg skal gå på), så det er ikke manko på så mye. Og om jeg en sjelden gang trenger en legetime så kan det sikkert ordnes i Hønefoss. Men, jeg kommer på langt nær til å dra dit annenhver måned, slik jeg gjør nå. Jeg følger med, og skulle jeg se at jeg er blekere eller kjenne knoklene enklere, så kjøper jeg en badevekt og stiller meg oppå. Nå må jeg bare ta dette ansvaret selv!
Jeg var tidlig ute med å søke boliger. Allerede da jeg fikk avslag på studentskipnaden i Bergen og Tromsø i Mai gikk jeg inn på det private markedet. Der la jeg inn rundt 60 forespørsler, for det meste i Bergen. Hønefoss ble nok litt nedprioritert, og der søkte jeg faktisk ikke før i Juni måned. Det var da det gikk opp for meg at jeg må flytte om jeg kommer inn. Etter å ha regnet på det er det dyrere å kjøre hver dag med tanke på bensin, slitasje og diverse, enn hva det er å bo der. Vi var på visning (og kosetur) den 19. Dagen etter jeg fikk beskjed om hvor jeg kom inn. Ikke at jeg hadde trengt det, men det var jo greit å finne ut hvor det var først som sist, samt se rommet på ekte og vite sånn ca hvor god plass det var. Totalt hadde jeg planlagt to visninger, men på tampen, da vi tok noen bilder nede i byen, ringte tredjemann. Dermed var alle visningene i boks – og det på bare 3 timer, til tross for at vi var borte i 7 av dem og hjemme 23 på kvelden (3t kjøring – glad jeg slipper!) Første visningen var den aller beste, og jeg var forelsket fra første sekund. Jeg følte meg SÅ hjemme. Eneste minuset var at den lå ved en noe trafikkert bilvei, men kun det. Andre visning vet jeg ikke om jeg vil kalle en visning. Det var en trapp jeg så vidt greide balansere meg opp, råtne bananer på benken, et rom på 7 kvadrat, et knøttlite blokkbad, skitne vegger og attpåtil bar det tydelig preg av at mange hadde bodd der. Kjøkkenet var knøttlite, tv’en var fraværende og leietakerne var for det meste utlendinger. Ikke at jeg har noe i mot utlendinger, men jeg er veldig var for sterke matlukter og den slags. Pluss at det var et stykke unna høgskolen. Eneste positive var den nydelige utsikten ut mot fossefall og park. Hadde jeg kunnet kjøpe hele greia og totalrenovere det, hadde jeg gjort det på flekken. Siste visning var for så vidt også en opptur, og var et gammelt totalrenovert bygg. Han som skulle leie ut var eiendomsmegler og meget proff. Alt var så gjennomgående og stilrent. For ikke å snakke om sikkerheten. Alt fra hypermoderne låser til solceller på badet, og brannmannskap som hadde godkjent stua. Eneste greia var at det manglet dør ut til hagen, parkeringen kostet skjorta, bodde en familie med baby i annenetasje og rommet var på 9 kvadrat bare. Mamma elsket dog den leiligheten, mens pappa og jeg elsket den første. Nummer to snakker vi ikke om. Selv om det var veldig greit å ha noe å sammenligne, slik at jeg virkelig kunne få pappa til å innse at jeg hadde rett. Fikk vedtaket fra lånekassen på Fredag, og leiekontrakt ble underskrevet sammen med min ”fullmektige” i går kveld. Helt vilt! Og tror dere ikke eiendomsmegleren plutselig hadde det største rommet ledig til meg rett etterpå? Jaja. Så slapp jeg gjøre en ny vurdering der… For mange valgalternativer er nemlig ikke bare bare!
Hva kan jeg si? Dette er et sted jeg vil trives. Jeg betaler heller et par tusen mer for å få et bosted der jeg har det trivelig enn en fengselscelle jeg kun skal sove i. Vi er faktisk 6 stk som skal dele på å leie et helt hus. Ganske gøy. Huset ligger landlig til i et dyrere nabolag som både er trygt, fredelig og helt fantastisk. Det er gammelt hus (fra 1905), fikset ned til grunnen, så det har bevart sine gamle detaljer og er aldeles nydelig. Jeg elsker slike hus. Hagen er stor og flott, med ripsbusker, plomme- og epletrær, og også uteplass med grill og veranda. Pluss en svær bod der jeg kan ha sykkelen min. Innvendig er det totalrenovert og det finnes ikke så mye som en ting å plukke på. Kanskje bilveien utenfor bare, men den blokkeres enkelt av noen fargerike ørepropper. Eller har jeg vært avhengig av vifteovn 365, så det kan jo bli spennende når vinteren slår inn for fullt. Uten at jeg skal gå mer inn på det. På badet nede er det to vaskemaskiner blant annet, og oppe en tørketrommel Tenke seg til at jeg skulle kalle det luksus? Jeg som aldri har benyttet meg av noe særlig hvitevarer før. Rommet mitt er gedigent, på 14 kvadrat, og det største i hele huset. Jeg har et større klesskap der enn hva jeg har på rommet mitt per dags dato. Mitt rom er det eneste som ligger i første etasje. Utrolig digg å kunne gå på do uten å vekke halve huset om natten, samt ha fri passasje til stue og kjøkken, og ikke minst; slippe så mye trapper. Knærne (hatt knesyndrom siden 7. klasse) mine hater det. At vi er mange i huset, er bare supert. Da blir jeg tvunget til å være sosial. Og vi alle er studenter, med unntak av en lærling, så da slipper jeg bråkete ”beboere”, og alle har respekt for hverandres lesing og leggetider. Bare det skal bli en kjempestor omveltning. Jeg har jo som vane å legge meg i 00-01 tiden (kanskje senere også…), men det er fordi jeg sover lenge og ikke har all verdens å foreta meg. Begynner som regel på jobb mellom 14 og 16, så tiden fram til det er dødtid for meg. Vel ikke nå lenger. Forelesningene starter 8:15, så det blir tidlig opp. Og fordi jeg må tidlig opp, så vil jeg heller ikke holde ut til de sene nattetimer. Alt det vil bli en vane rimelig raskt. Egentlig noe jeg er utrolig glad for! Hater at ting sklir ut så mye som de har gjort de siste årene… Trolig slipper jeg å fortsette på innsovningspillene mine.
Det absolutt beste er kanskje at boligen kun ligger 1 km unna høgskolen, noe som gjør at jeg både kan gå og sykle. Slipper også å bære mine tunge bæreposer så altfor mange meterne. Har nemlig som vane å handle mye når jeg først handler, slik at jeg slipper å handle så ofte. Og fordi jeg bor i første etasje er det ingen sak å ordne med. Er selvfølgelig spent på hvordan dette med spising skal gå, men jeg må bare satse på at det går fint. Denne motivasjonen her betyr mer enn noe annet, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal ha noe hensikt å ødelegge den. Har på en måte en tanke over hva som skal være mine faste matvarer, men ikke hvilke tider jeg skal spise dem på, og heller ikke i hvilke mengder. Det blir bare for sykt. Lager jeg slike regimer, så er det enda enklere å bryte ut av dem. Så tenker jeg også å prøve spise felles middag med de andre, dersom det er mat jeg liker. Madelén liker, ikke anoreksien. Den er ekskludert fra mitt nye liv. Nå som jeg har en relativt overkommelig husleie, blir det helt andre ting enn pasta og nudler til hvert måltid. Jeg tenker vi snakker skapene fulle av spekeskinke og fenalår, jeg. Har allerede laget en perm og printet ut lister som skal fylles ut hver måned. Lett at jeg skal ha kontroll, men ikke søren at den skal gå utover livskvalitet og trivsel!
Jeg er på ingen måte fattig, for helt siden jeg var 16 har jeg hatt god kontroll på økonomien og spart rikelig. Og allerede noen få år senere satte jeg en haug av penger i et fond, som nå har vokst til det ugjenkjennelige. Pluss at jeg har solgt en bil, og nå sitter på en relativt ny. Dette betyr allikevel ikke at jeg skal leve noe luksusliv som student, men det er en forskjell på nudler til hver middag og kjipe gaver. Jeg har som plan å forholde meg til det jeg får av lånekassen, men selvfølgelig bruke av reservene dersom jeg må. Les; MÅ. Selv om jeg helst ikke vil røre disse pengene. Det er jo noe som heter nedbetaling av studielån og egenkapital en gang der fremme. Hallo voksenliv! Derfor prøver jeg å spare der jeg spare kan, tross at bruken virkelig begynner og synes på nettbanken min. Rommet er bare innredet med et skap, så det har definitivt blitt en del innkjøp de siste dagene. Særlig fra min alltime-favoritt, Elkjøp. Slike ting som jeg aldri har kjøpt før; stikkontakter, tannkrem, batterier, minnepinner – den slags. Pluss ting jeg burde kjøpt, men fordi jeg har bodd hjemme, har det ikke vært nødvendig. Vi snakker hårføner, monitor og pc-mus blant annet. Nytt strykejern og strykebrett har jeg også kjøpt. For første gang noensinne. I tillegg har jeg kjøpt alt-i-ett pakning med foodprosessor, blender, stavmikser, kremvisp og en del mer dikkedarer. Planen er at kresen kresensen skal lage seg supper, smoothies og hjemmelagde fiskekaker – for å nevne noe av det som kan funke. Gryter og kjeler er holdt av, for det er jeg nemlig veldig sær på når det kommer til bruken. I tillegg måtte jeg gå til anskaffelse av et nytt Ixuskamera. Mamma og pappa tilbød meg deres gamle, men altså; det er like bra som min Samsung s4 mini, og veier et tonn. Noe sånt. Nei. Disse nye minnene skal bevares – skikkelig. Radioen jeg vant i Påskenøtter blir for første gang tatt i bruk av meg. Det samme med lampen jeg vant til 3000,- og PC-bagen jeg kjøpte i Tyskland i 2013. Ellers blir PC’en, tempurputen, stålampen, det lille skrivebordet, skolesakene og alt av klær og pikkpakk med. Pluss at jeg må gå til innkjøp av håndklær, laken, kluter, og den slags kjipe ting. Og jeg får testet min nye ubrukte koffert. Har også holdt av en sovesofa på Bohus i Hønefoss. Det var enten eller. Enten seng eller sovesofa. Kunne kanskje presset inn både seng og sofa, men for meg er det viktigere med god plass enn flere plasser å oppholde seg på. Det skal tross alt være plass til et skrivebord der også, og jeg vurderer sterkt å skaffe et som er større en 50 cm. Tanken er da at jeg kan ha Piccolo og monitoren fast stående på det lille bordet, og skolesakene fast på det store bordet. Vil nødig drive flytte på ting hele tiden…
Nå som jeg forblir på Østlandet, er det ingen krise om jeg glemmer noe. Jeg kan tenke sesong når jeg pakker. Trenger ikke alt av istidbekledning nå. Og bunaden kan få henge pent hjemme til det blir 17 mai. Så får vi se hvor den tilbringes. Det er mye enklere å planlegge til et slikt opphold enn hva det ville vært om jeg måtte gjøre meg avhengig av fly. Og selvfølgelig; kommer jeg inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo, så vil jeg selvfølgelig si opp leieavtalen og skoleplassen på streken. Å betale tre måneders leie gjør meg ingenting hvis jeg virkelig får gå der jeg aller helst ønsker, men fordi huseier er såpass grei, så er det heldigvis ikke et tema. Egentlig vet jeg ikke hva jeg tenker om jeg plutselig får tildelt en annen plass. Jeg må jo si ja, men det er litt kjipt når ting har ordnet seg så bra i Hønefoss. Trolig vil det være et slit å finne bolig da, også. Hva som skjer med bilen vet jeg ikke. Altså; om den blir hjemme eller hos meg. Jeg har jo gratis parkering der jeg skal bo, selv om jeg trolig ikke kommer til å bruke den så mye i Hønefoss og omegn. Det eneste som kan være praktisk er å kjøre hjem når jeg trenger, samtidig som jeg vet mamma spesielt, vil komme mye på besøk. Mulig jeg tar den med meg og kjører hjem i høstferien, for da å la den stå hjemme når det har begynt å bli snøvær. Er det noe som er stress, så er det bil på vinterstid. Haha. Da får jeg heller belage meg på at foreldrene mine kjører meg tilbake. Evnt til Sandvika, så jeg tar bussen derfra. Mamma er nemlig ikke hard å be. For henne er det helt uvirkelig at jeg skal flytte, for det var jo ikke så ”lenge siden jeg var baby”…
Det som virkelig er en seier er det at jeg nå flytter ut fordi jeg er klar til det, og jammen har jeg ikke rukket gjøre ferdig alt av oppskriftspermer, bilder (fra 2010-2017) og opplæring med mamma i løpet av de siste ukene. Flytting er ikke en forhastet avgjørelse, fordi jeg er lei av familien min, eller trenger spillerom for anoreksien. Jeg er nesten frisk nå, og jeg kan derfor leve et liv i frihet. Kontrakten ble signert og underskrevet den 20 Juli. Kan enda ikke tro det! Den 1 August har jeg offisielt begynt å betale husleie, men det er ikke da jeg flytter. Første flyttelass tar vi med oss den 2 August, og det er også da jeg får nøkkel og ordner med depositumkonto og sovesofa. Siste flyttelass tar vi vel den 13 August, for da er det foreldresøskendag på høgskolen. Er hyggelig hvis familien kan delta på det. Om jeg da blir med hjem igjen etterpå, eller blir værende i Hønefoss er jeg usikker på. Akkurat det må jeg se an. Kommer litt an på hvor sliten jeg er og hvor god kontakt jeg har fått med folket. Dessuten er det jo en del å tenke på. Jeg trodde flytting var en smal sak. Det.er.det.ikke. Herregud så mye som skal planlegges. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie komme i mål engang. Spesielt ikke hvordan jeg skal få innredet rommet så det blir beboelig. Det er så mye ting som skal ha plass, og fordi jeg ikke godtar å bo i et eneste stort kaos, så må jeg nok nødt til å skjære gjennom og være litt brutal mot meg selv. Derfor blir det kun det mest relevante med. Så får jeg heller ta med meg alt jeg eier og har den dagen Obos’en min kicker inn og jeg får drømmeleiligheten. Men; et sted må man begynne, og jeg skal nok få det rimelig fint!
Alle flyttetips tas i mot med stor takk! Og om noen kjenner til Hønefoss, så kjør på. Jeg vil vite alt! ([email protected])
