På skolen er jeg hun som sier hei til alle og gjerne slår av en prat. Med fremmede som sådan. Ordet kleint eksisterer ikke for meg.
I timen er jeg hun som er mest nysgjerrig, stiller spørsmål og er engasjert til tusen. Noen synes det er helt topp, mens andre nok mener at jeg til tider overtar litt for mye av undervisningen. Jeg prøver begrense meg, men noen ganger blir jeg bare litt for engasjert, rett og slett fordi jeg er så lidenskapelig opptatt av det jeg skal lære. Jeg skrev jo en gang i våres at jeg begynte å sende mailer til magistere i filosofi før eksamen. Haha. Det største problemet jeg har når det kommer til skole er at jeg sliter med å innse når ”nok er nok”. Det har allerede vært eksempler på at jeg i veiledningstimene har stilt spørsmål så langt utenfor pensum at det nesten blir tåpelig. Dermed er det kanskje greit at jeg slutter å pugge forarbeid nå, og at jeg ikke googler meg opp på alt mulig ekstra. Må bare stå mot fristelsen.
På jobb er jeg utelukkende positiv, effektiv og løsningsorientert. Det fineste komplimentet jeg noen gang har fått er: ”Takk for at du ikke gav opp, selv om jeg nærmest krevde det umulige av deg”. Vel. Det umulige er ikke umulig for meg. Kunden kom faktisk med en gave til meg i etterkant. Selvfølgelig betydde det mye, men det viktigste var at hun hadde sett den person jeg var: en som aldri gir seg! Når jeg tenker på det så veier det liksom opp for kunden som en gang sa: ”Ja, da bør du ikke jobbe her”. De som forventer at en med osteoporose løfter på kjøkkenmaskiner som veier 10,4 kg, bør kanskje gå litt i seg selv.
Blant venner er jeg gjerne hun som prater mest og høyest, hun som bryr seg om andre og som gjør seg fortjent til deres tillitt. Jeg vet ikke hva det er som gjør at folk jeg har kjent i få måneder plutselig deler sine innerste tanker med meg, men det er en god følelse at folk føler de kan stole på meg.
I familien er jeg den med sterkest meninger, som aldri er redd for å gå i konflikt eller være problemløser for så vidt. Jeg lever av å diskutere, og jeg vet hvordan jeg får viljen min, eller overbeviser for å få den. Min stahet finnes det ingen ende på, og jeg tror ikke jeg kjenner noen som er så sta som meg.
På ferie er jeg mer stresset enn jeg er avslappet. Det ender ofte med at det kun blir planlegging på planlegging både i forkant, underveis og etterkant, og at jeg ikke finner tid til å senke skuldrene. Naturlig nok.
På trening er jeg ofte. Jeg elsker å bruke kroppen. Det gir meg titusen ganger mer enn selve blodslitet underveis.
Denne uken har ikke vært like A4 som de foregående, men faktisk ganske travel og greit interessant. På Onsdag var jeg på utvalgsmøte i Juristenes Hus. Der ble jeg valgt til nestleder i Juristforbundet sitt bachelorutvalg i Norge. I samme slengen grep jeg muligheten til å sanke noe julestemning i hovedstaden. I går var jeg på julebord. Det er et par uker siden jeg bestemte meg for å dra, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde det. Det var helt herlig. Vi var på Sundvolden Hotell. Jeg hadde egentlig tenkt å la studier få gå foran julebord, men noen avbrekk må til. Dessuten jobbet jeg bare halv dag i går, og rakk dermed lese fra 06:30. I tillegg ble det ordnet en kollega med skyss til hotellet, og en supersnill person her i huset hentet meg innen respektabel tid (pga lesingen i dag). Jeg som egentlig hadde tenkt å gå 1,2 mil midt på natten, midt på vinteren, iført strømpebukse. Helst sykle. Viser til at jeg er noe sta. Ellers så var det fullt opplegg fra start til slutt i går med matservering, mingling ved bordet, konsert og enda mer mingling i baren. Vi fikk servert buffet, og siden jeg ikke lenger anser meg selv som syk, så smakte jeg på en del av kjøtt- og fiskerettene, noe jeg aldri hadde gjort om anoreksien fikk regjere. Det var vel sikkert 20-30 ting å velge i. Kanskje flere også. Nå skal det sies at jeg ikke likte noe av det ”nye” jeg tok til meg, men det er nå sånn. Så lenge jeg prøver er det godt nok, selv om jeg egentlig innerst inne vet hva jeg liker. I går tilsa det en blanding av kalkunfilet, fenalår og spekeskinke, med en brødskalk på siden. Jeg er ikke spesielt begeistret for brød, men hvis jeg får en fersk skalk uten frø, så er det unntaket. Noen tenker kanskje at kresenhet og småspisthet hører sykdom til, men i mitt tilfelle har det alltid vært sånn. Jeg er bare på vei tilbake til mine gamle vaner igjen. Noe mer kan ingen forlange. På denne reisen har jeg tatt mange steg. Fra å sitte i stua med familien og gjemme taffelost i sokken, til at jeg nå spiser det som er på tallerkenen, med nye og ukjente folk rundt meg – i settinger der også det er forventet.. Jeg har ikke lenger en ”stemme” i hodet som sier når nok er nok, eller som regner ut hva som er ”ok”. Jeg bare gjør som jeg føler for. Skitt au om det er en ekstra skive med spekeskinke, en ekstra proteinbar eller et ekstra glass med soyamelk liksom. Hvorfor skulle det bry meg?
Den som føler glede vil også være i stand til å være glad, fordi ”glede drar glede med seg” (Sitat Bjørnstjerne Bjørnson) Glede er en individuell følelse som vil være ulik fra person til person. Det henger sammen med egenskaper og personlighet, og også det verdisynet en har. Selv har jeg alltid vært en veldig positiv person, og på ungdomsskolen fikk jeg høre at jeg var utelukkende positiv. Så positiv at det ikke gikk an. Jeg tok til takke med alle oppturer og nedturer, og var likeglad. Men så var det en opptur som på ingen måte kunne gjenspeile seg i hverdagen. Det var ikke snakk om en kjip prøve eller en ubehagelig beskjed. Det var snakk om en dødsdom. Lenge slet jeg med å føle glede, og jeg skal helt ærlig innrømme at jeg aldri trodde jeg ville bli den positive jenta igjen. Fordi alt håp var ute. At jeg nå kan sitte her å bruke ord som ”livet smiler” er for meg enda en drøm. Selvfølgelig er ikke alle dager slik, men jevnt over. Og uansett gjør jeg mitt beste for å holde på den gode følelsen så langt det går.
Det er mange ting som gjør meg glad, men jeg vil trekke fram de fem som utmerker seg. For det første er det familien min. Jeg er utrolig hjemmekjær og kommer fra en meget sammensveiset familie. Ekstra tilknyttet har vi blitt etter sykdomsperioden og det er ikke så rart når man tenker på hvor nær de har vært å miste meg – flere ganger. Jeg er sikker på at det hadde vært slutt for lengst uten dem. De er mitt alt. For meg kan en klem fra lillebror, et ”glad i deg” fra pappa, eller en ”du er flink” fra mamma, snu om hele dagen min. Enten det er i umiddelbar nærhet eller milevis unna. Slik som nå. Da er veggen (se bilde under) god å ha. Uten familien hadde jeg aldri vært her jeg er den dag i dag. De har vært ekstremt snille med meg, og gitt meg en fin og trygg oppvekst. For ikke å snakke om den tålmodighet og tillit de har vist meg etter jeg fikk anoreksi. Mulig sykehuset gav meg opp, men det gjorde aldri familien. Og det er et wow i seg selv.
Søndagsmodus uten sminke (som noen etterspurte) og bustehår, i ullundertøyet. Veldig lekkert. Legg heller merke til de fine familiebildene i bakgrunnen.
For det andre så er jeg også evig takknemlig for vennene mine. Og det til tross for at jeg burde vært mer sosial. Jeg har nok flere bekjente, enn jeg har venner, men det gjør ikke noe. Særlig fordi jeg har opplevd å bli sviktet på det groveste. Derfor betyr ikke antallet noe, men menneskene. De vennene jeg nå har er mennesker jeg så å si kan prate med hva som helst, og som er støttende uansett hva. Dagen/natten jeg fikk vite at jeg kom inn på HSN grein jeg. Det var sistevalget mitt (noe jeg bare tok med på skjemaet for moro skyld), og det største nederlaget jeg noensinne har blitt utsatt for. Fra syv av venninnene mine fikk jeg tross dette bare ros og klapper på skulderen. De mente jeg skulle se det positive (som egentlig er mine ord), og at jeg faktisk ville komme i gang med drømmen min, og til syvende og sist bli advokat. Da skulle jeg ikke fokusere på om veien var slik eller slik, men på målet. Selvsagt. Vennene mine greide snu hele tankegangen min, og det gjorde at jeg møtte opp første skoledag med et smil om munnen og masse forventninger. Jeg hadde kvittet meg med skammen og valgt rette fokuset på det som er viktig. Nemlig at jeg en gang i fremtiden vil stå der ferdig utdannet klar for å begi meg ut på drømmejobben. Og bare så det er sagt: HSN er en bra skole med tett og god oppfølging fra lærerne, og jeg har på ingen måte noe dårligere ”grunnlag” enn de som går på universitetet.
For det tredje blir jeg glad når jeg når målene mine. Jeg greier ikke å beskrive hvor godt det føles en gang. For veldig mange er dette med mål en kortvarig glede, men for meg kan slike målpasseringer sitte i meg i flere måneder. Og jeg kan være stolt i årevis etterpå. Et eksempel er at jeg den 3 November tok teoriprøven og stod på første forsøk. Jeg var likblek, kald og veide latterlig lite. Dette var kun et par uker før jeg ble tvangsinnlagt, og jeg hadde ingen andre muligheter enn dette på flere måneder. Det viser bare at viljen min – den kan få meg til hva som helst. Flytte fjell er å underdrive. Jeg ofrer så å si alt jeg kan og jobber virkelig beinhardt. Lite føles så godt som suksess. Det må det være lov å si. Uansett hvor utypisk Ola Nordmann det er. I disse dager er det fullt tempo fram mot eksamen, selv om jeg ligger respektabelt an. Jeg var ferdig med absolutt alt pensumet for 1 uke siden (med 35 sider notater til hvert bidige kapittel * 3 rettsområder…) , og har kun drevet med innarbeidinger, henvisninger, forarbeider, repetisjoner, oppgaveløsning, podcasthøring og mer til, siden det. Det blir mange timer hver dag, og lite tid utenom, men det er faktisk en boble jeg trives i. Enn så lenge. Sliter ikke akkurat med å arbeide de timene jeg skal, men heller med at jeg ikke skal overgå den daglige titimers grensen jeg har satt. Jeg har selvfølgelig et hårete mål når det gjelder karakteren. Men. Jeg lover å være fornøyd med meg selv dersom jeg gjør mitt beste og det ikke går slik jeg trodde. Resultatet skal være forbundet med fremgang, og ikke skuffelser!
8 av 120 domskort…
For det fjerde blir jeg glad når jeg er økonomisk trygg. Jeg lever pr dags dato på Lånekassen og Elkjøplønningen min. Det går mer enn rundt, og det er slik det skal være. Uten jobben hadde det nok være verre. Og hva bruker jeg de ekstra kronene på? Ingenting. De sparer jeg. Matbudsjettet er fremdeles i underkant av 1000,- pr måned og jeg kjøper kun det jeg trenger. Sist måned var det en boblebukse. Før der var det en støvsuger. Denne måneden var det et særtrykk til skadeerstatningsloven – noe som vil si at sparesummen denne måneden er akseptabel. Og alt bokføres i permen med kvitteringer og datoer. Når jeg er såpass restriktiv kan jeg kanskje unne meg en festival eller ferietur til neste år, eller få nedbetalt på Lånekassegjelden litt raskere. Alle besparelser nytter. Jeg har alltid vært god på det området, og tenker ikke slutte – uansett hvor mye ekstra jeg måtte ha å rutte med. Jeg tenker heller ikke slutte i jobb, uansett hvor stort eller lite behovet økonomisk er. En jobb gir meg så mye. Enda mer som fulltidsstudent. Fordi jeg får det det sosiale og trivselen i hverdagen. Noe som jeg verken får gjennom skole, trening eller samvær med de jeg kjenner. Når jeg er på jobb får jeg et avbrekk fra skole og alt annet, og det er fint. Jobb går selvfølgelig litt på bekostning av venner og arrangementer, men sånn må det bli. Hadde jeg ikke jobbet, hadde jeg følt noe manglet. Akkurat som at noe av identiteten og stoltheten min hadde forsvunnet. At jeg var på jobb i over 9 timer i går, var kanskje ikke vel planlagt så kort tid før eksamen, men faktisk gav det meg enormt mye energi. Det skal også nevnes at jeg satt med erstatningsutmåling tre timer etter jeg kom hjem fra jobb i går. Men jeg er ikke noe mindre energifull og påskrudd i dag for å si det slik. Noen punkt på listen er allerede strøket.
For det femte er trening noe som opprettholder min livsglede. Dette bør jeg kanskje ikke skrive om med tanke på fortiden min, og det er nettopp derfor jeg gjør det. Fortid. Jeg lever i nåtiden. Nå får jeg lov til å trene (av meg selv og av legen) – forutsatt av at jeg spiser nok (som jeg gjør) og opprettholder det gode ”regimet” mitt. Slik blir jo trening en liten del av premien og også en slags motivasjon. Det er for meg en lykke ut av en annen verden, fordi jeg elsker trening og har alltid gjort det. Bare glemte det på veien. I åtte år har manglet det noe veldig betydelig i livet mitt, men etter hvert som tiden gikk ble jeg liksom vant til det. Nå klarer jeg ikke å se hva jeg tenkte på. At jeg tok til takke med en ussel gåtur daglig liksom. Hva?
Okei, så hender det jeg savner den undervektige kroppen min, men ofte går de tankene over like fort som de kom. Så fort jeg faktisk ser et bilde av pipestilkene av noen lår, ribbein og kragebein som tydelig framtrer under klærne – nei takk. Det var en kropp som fungerte, for all del, men ikke noe mer enn det. Jeg verdsetter mye heller at jeg har tydeligere muskler, kjenner fett og kan trene så mye jeg føler for. Innenfor rimelighetens grense. Det å komme tilbake til jogging spesielt har for meg vært et veldig stort ønske, men ikke et ønske jeg turte realisere før jeg faktisk forsto at kroppen var på rett sted. Jogging skal ikke være noe hat-elsk, men kun et elskforhold for meg. Jeg skal jogge fordi det gjør noe godt med meg, og ikke fordi det er med på å forbrenne kalorier og få meg ytterligere ned i vekt. Alt er lystbetont, fordi jeg stopper når jeg er fornøyd – ikke når jeg blir bedt om det. Jeg løper for eksempel ikke videre dersom jeg har gangsperre, et sår som blør eller er på grensen til å svime av. Da sier fornuften nok. Og at det er dager der jeg verken har lyst, tid eller ork til å jogge, er også helt ok. Da kan like gjerne en pilatesøkt eller powerwalk fungere. Treningssenteret derimot, ble med et par ganger i Oktober. Det er liksom ikke helt meg. Matte på rommet og fri natur funker best. Jeg får gjerne til en eller annen aktivitet ila dagen, og det er for meg veldig viktig psykisk. Nå som isen har kommet må jeg nok vurdere hvordan jeg skal opprettholde det. Nettopp fordi min kjære tredemølle, Bolt, står hos mamma og pappa i Horten. Haha. Poenget er uansett at jeg ikke lenger tvinger meg selv til ritualer som skal gjennomføres hver bidige dag på en bestemt måte. Ei heller innenfor gitte tidsrammer. Personlige rekorder er moro, for all del, men det er ikke noe press rundt det. Kondisen har nok enda et stykke å gå før den når den formen jeg var i på 3000m på vgs, men det får så være. Bryter man ned en kropp gjennom 8 år, så vil det koste å komme tilbake. Slik ville det også vært for idrettsstjerner. Derfor er jeg mer enn godt nok fornøyd med den progresjon jeg opplever fra gang til gang – fremfor den progresjon jeg burde hatt basert på ditt og datt.
I alle år har vi feiret det som feires kan hjemme, og jeg kan ikke huske at jeg har gått glipp av én eneste farsdag så lenge jeg har levd. Selv ikke da jeg var på mitt sykeste. Vi er en ekstremt sammensveiset familie, og all motgang vi har opplevd, har vel ikke akkurat endret på det faktum. Hjemme hos oss har farsdag, og morsdag også for så vidt, betydd like mye som bursdager. Gavene har vært av samme omfang, forberedelsene har vært av samme omfang, og selve dagen har på alle måter minnet om en heidundrende fødselsdag. Jeg er ikke direkte lei meg, men jeg skal innrømme at det er uvant og litt ekstra vondt at jeg ikke er hjemme og feirer min fineste pappa i dag. Alt jeg kunne gjøre var å skaffe en gave på postordre samt lage et paintbasert kort. Det er liksom ikke det samme. Jeg skulle så gjerne være til stede når han åpner gaven og leser kortet. Selvfølgelig kunne jeg ofret en helg for å reise hjem, men så tett oppi eksamen lar det seg vanskelig gjøre. Især når jeg ikke har bil, og enten er avhengig av skyss fram og tilbake, eller en buss som trolig ikke holder tiden. Jeg er 24 år, dessuten. Jeg bor ikke lenger hjemme. Det er dermed ikke gitt at jeg skal få møtt opp på alt som er. I dag må det derfor holde med en telefonsamtale, så får klemmen heller vente. Pappa vet uansett at han er verdens beste, og at jeg er uendelig glad i han. At jeg studerer jus var jo et av hans høyeste ønsker, så det at jeg bruker tid på det, akkurat i dag, tror jeg ikke gjør noe. Det er vel mer min egne samvittighet som skorter litt mot i dette sekund, men det skal jeg sannelig få gjort opp for rundt juletider. Det er jo ikke så lenge til!
Det vil alltid være en viss skepsis. Jeg forstår det utrolig godt. Har man vært syk så lenge som meg så er det naturlig at enkelte tror jeg kan havne der jeg en gang var. Selv har jeg aldri fått noen av disse bekymringene mot meg, men jeg vet at de eksisterer. Fordi jeg vet at jeg selv ville vært skeptisk om jeg stod utenfor å så på denne personen. På en måte er det greit. På en annen måte er det ikke det. Hva mer kan jeg gjøre for å bevise at jeg takler dette livet, og at jeg er kommet over terskelen? At jeg studerer fulltid jus. At jeg handler mat selv. At jeg spiser mer enn noen gang (og gir f i om det er sukker eller fett). At jeg har godt overskudd, trener mye og bygger muskler. At jeg ble nærmest fikk friskmelding fra legen pga ”det ytre” (det til tross for at jeg ikke eier en badevekt). At jeg fester uten å telle alkoholenheter. At jeg kan være på jobb i både 9 og 10 timer i strekk uten å bli sliten. At jeg tar vare på meg selv, tar ansvar og er så selvstendig som jeg kan få blitt. At jeg ikke får ribbeinsbrudd når jeg hoster eller går på en dør. At jeg ikke fryser når det er 30 varmegrader ute. At jeg ikke ser ut som en cheddarfarget chinese. Vel. Det er liksom ikke nok. Broren min brukte et ord: ”tid”. Han mente at jo lenger tid som gikk, jo mer har jeg greid å bevise og jo mindre vil han tvile på at jeg er frisk. Helt ærlig så hater jeg uttrykket ”ta tiden til hjelp”, fordi det er noe pessimistisk over det. Det er litt et ”men” der. Jeg er mer en person som vil oppnå det umulige og som vil få frem at mål funker. Det er bare en selv og ens egen viljestyrke det er opp til. Et mål kan i prinsippet nås når som helst. Og det er på en måte det som driver meg. Jeg har ingen limit på målene mine, og jeg godtar sjelden at det finnes begrensninger. Det betyr ikke at jeg ikke evner vise ydmykhet, men det betyr at jeg vet å verdsette det livet jeg har fått. Til forskjell fra da jeg var fullstendig virkelighetsfjern, fordi sykdommen regjerte. Det er nå en mening med livet mitt. En mening jeg selv skaper. Og jeg digger det. Ingen grunn til å vente på at jeg skal falle ned på tredve kilo, bli gusten/blå i huden og miste all livsgnist – for det kommer ikke til å skje. Verken nå eller i fremtiden. Såpass kan jeg vel garantere, sta som jeg er. Fordi jeg er over det kapittelet. Ingenting kan komme mellom meg og fremtiden min. Ingenting.
Det jeg derimot ikke kan skryte på meg er at jeg er ferdig med anoreksi. Jeg er ferdig i den grad man kan si ”velfungerende”, men som alle andre x-anorektikere så vil man ha et eller annet snev av det fra tid til annen. Noe annet ville vært unaturlig. For ja. Det er de dagene jeg tenker at jeg er gigantisk som en hvalross eller føler litt på at måltidet overgikk hva det burde. Men det er nettopp de dagene jeg går i meg selv og faktisk finner fram til hva som betyr noe. Ikke én eneste gang har jeg ved endt vurdering sittet igjen med anger, dårlig samvittighet eller tvil. Tvert imot har jeg sittet igjen med stolthet, sommerfugler i magen og god selvtillit. Det handler bare om å være seg selv bevisst, nettopp fordi det er Madelén sine ønsker og behov skal trumfe gjennom som førstepri. Det er det jeg nå har skjønt. Jeg trenger ikke bruke krefter på å overbevise noen, såfremt jeg vet med meg selv hva som er sannheten. Om noen venter på at jeg skal tape så får det være deres tanker. Det er helt greit. Jeg lar meg ikke påvirke av andre negativt. Tvert om gjør det meg mer motivert dersom det stilles spørsmålstegn ved mine hårete mål og seiersganger. Det ligger liksom i min natur å kjempe for gullmedaljen – noe som må være akseptabelt i dagens samfunn.
Ekstra utfordrende blir det å opprettholde de gode vanene når annen sykdom tar over (#syksidenforrigeTirsdag), men jeg gjør mitt beste her jeg sitter innpakket i joggetøy (bildet er derfor ikke dagens), med klenexpapiret i armlengdes avstand og en salig smaksblanding av Fribol og blod i munnen (takk til magesåret mitt). Noe kosthold eller supplement av næringsdrikker er det ikke tale om, da jeg får i meg det jeg skal. Det går i hjemmelagde supper, vitaminjuicer, ekstra frukt og proteinrike alternativer – i tillegg til alt det faste. I går var jeg ikke ute, og i dag skal jeg heller ikke ut. Jeg har hostet, kastet opp og snytt meg gjennom nattens timer, og er mildt sagt en svingstang her jeg sitter robbet for søvn. Heldigvis har ikke det ødelagt for studieutbyttet, humøret, trenings- og lesegleden. Det går bare litt saktere fremover – noe som er greit irriterende for frøken utålmodig. Men det er nå sånn. Bare formen er bedre til Onsdag, for da må jeg uansett på skole og jobb tre dager i strekk. Noe annet nytter ikke!
Jeg har alt jeg trenger og også langt mer enn det, men allikevel så greier jeg ikke å si meg fornøyd. Det er bare et eller annet som mangler. Et eller annet jeg ikke greier sette ord på. Jeg blir litt som løven i ”de tre forvandlingene” til Nietzsche. Mye vil ha mer. Det finnes ingen ende eller målgang som skal krysses. På få måneder har jeg oppnådd så mye, at jeg nå kjenner på dette suget etter at jeg vil oppnå mer. Så mye mer. Det er dette som gjør at jeg i disse dager higer etter å bli ferdig med eksamen, for å ta et eksempel. Høres merkelig ut sånn egentlig. Det er ikke det at jeg elsker eksamen eller må ha en A, men jeg har et behov for å komme videre i livet. Jeg føler jeg trenger å få vist fram den jobben jeg hittil har nedlagt, og det NÅ. Utålmodighet er min verste egenskap, men også min beste. På den ene siden kan den stresse meg til det ugjenkjennelige, gjøre meg totalt uvitende og distre. På den annen side kan den gjøre meg skjerpet, motivert og over gjennomsnittet dedikert. Det er vel på sistnevnte jeg er når det gjelder alt som har med skole å gjøre. Men så er det dette skillet da – og det er jeg ufattelig dårlig på. Jeg er altfor flink til å havne i den såkalte boblen, og dessverre altfor dårlig til å frigjøre meg fra den. Det merkes på de rundt meg. Fordi jeg ikke slipper tak i den. Da jeg hadde besøk av Aleksander merket han at jeg fra tid til annen tenkte på skolearbeid – især dagen jeg skulle kjøre han tilbake til Lier. Da skulle jeg være tilbake i hybelen klokken da og da på grunn av lesing. Det samme merket også mamma og pappa forrige Søndag, på avreisedagen. Plutselig var gamle Madelén tilbake. Og ellers kan jeg nevne noen få kvelder med venner, jobbsituasjoner og gåturer, der jusen tar opp plass. I noen tilfeller er det bra. I andre er det ikke det. Tidligere var det anoreksien som opptok all hjernekapasiteten, mens nå er det jusen. Interessant. Misforstå meg rett. Jeg går ikke rundt og tenker på erstatningsrett, avtalerett og kjøpsrett 24/7, men jeg tar meg ofte i at jeg kjenner en slags indre uro, fordi jeg vet hva som venter. Jeg vet at ”fritiden” min ikke varer evig, og derfor vil jeg helst droppe den. Utad kan jeg virke rolig og avbalansert, mens inni meg så er det et eller annet som ikke greier å roe ned. Det er et slags negativt stress i bunn. Som regel er jeg god til å kontrollere det, men jeg må ærlig innrømme at stresset mange ganger får forrang – og slik skal det ikke være. Ikke nå som alt er så fint!
Jeg har riktig nok alltid vært en meget stresset som person, men tidligere var jeg bevisst på det. Ettersom de siste ukene har innebåret enorme omstillinger og rutineendringer, har jeg på en måte ignorert stresset litt. Jeg har bare levd på min rosa sky – lykkelig og ubekymret. Det får jeg på en måte en liten lærepenge for nå. Derfor gjelder det å bli seg selv bevisst igjen, ta hintene, og finne tilbake til bakkekontakten. Jeg skal være tilstede når jeg er rundt andre mennesker. Jeg skal skille skole fra det som ikke er skole, og jeg skal leve i nuet. Ikke i fremtiden, om 5 år når jeg har juristtittelen. Her har jeg helt klart mange forbedringer å foreta. Jeg skal jobbe både mot Madelén, men også med henne. Like enkelt som det er vanskelig. Tid vil det være nok av. Det handler bare om å prioritere riktig, både med tanke på effektivitet (som jeg er verdensmester på), men også med fornuften i bakhodet. Som regel planlegger jeg 3-4 dager om gangen, og det fungerer fint, men sjelden lar det seg forene med virkeligheten. Det hender ofte at det er plutselige forelesninger, innleveringer og kollokvie. Slike ting gir meg utfordringer, men ikke verre enn at jeg må ofre noe. Jeg hater å avlyse avtaler eller velge bort ting jeg gjerne vil delta på, men noen ganger blir det rett og slett ikke forenelig med alt på en gang. Der skal jeg faktisk være litt stolt av meg selv. Jeg har til en viss grad, tross min verste fiende (stresset), lært å roe ned. Et sted forsto jeg at jeg ikke kunne påta meg alt av plikter. Det er riktig nok full fart hver eneste dag, men det er i et tempo der kroppen henger med uten at jeg tar skade av det.
Jeg hadde planer om å være rimelig flink i går, så jeg stod opp tidlig og begynt å lempe tingene inn i bilen i god tid før avreise. Fordi jeg allikevel skulle dusje like etterpå var jeg ikke så nøye med bekledningen. Noe jeg relativt greit fikk merke. Da jeg kom ut var det 3 minusgrader, og bilen var full av is. Det hele endte opp med at jeg i 15 minutter ble stående i nærmest undertøyet for å tine bil, skrape is og plassere bagasje. Morsomt syn vil jeg tro. Det hjalp ganske greit at dusjen var neste stopp for å si det sånn. En varm dusj hjelper på det meste. Da jeg kort tid etterpå var ferdig stelt og hadde ryddet rommet satte jeg snuten mot skolen – og 6 1/2 time senere hjemover. Ikke i ordets rette forstand, kanskje. Turen til Horten kjentes veldig lang, og jeg tror det har litt med at jeg har hatt veldig apatiske tanker omkring det. At jeg føler meg litt malplassert, på en måte. Det er veldig lite av livet mitt som tilhører Horten nå. Det meste er jo i Hønefoss per dags dato. Uansett så skulle ikke det ha noe å si på hjemkomsten. Det var en ganske annen opplevelse enn jeg først hadde tenkt, og jeg må bare innrømme ærlig: det var utrolig godt å komme hjem til familien.
Det var en litt annen verden å komme inn i huset. For det første føltes alt ekstremt mye større, og for det andre var det så rent og pent overalt. Ingen tvil om at mamma og pappa hadde forberedt seg på besøk av selveste kongen. Og ikke nok med: Jeg kom jammen meg til ferdig middag også, akkurat som ønsket og bestilt. Man lærer å verdsette slike ting når man er vant til fiskekaker, torosuppe, kokte wienere, proteinbarer, og den slags. Mamma hadde ordnet kjøttsuppe, såpass god og såpass mye, at den blir et kjærkomment innslag i kveld, også. Jeg kan ikke huske sist vi alle satt ved samme bord og spiste samme retten. Jeg kan ikke huske sist mamma serverte meg mat, eller i det hele tatt at jeg bad om en porsjon til. Jeg kan heller ikke huske når vi sist satt samlet og så tv på kvelden, eller i det hele tatt at jeg spiste noe annet enn babygrøt til kveldsmat. Så må jeg kanskje ikke glemme å nevne at jeg (nokså lite skamfull) smakte på Aleksander sin kanelkake. Bare et lite stykke, men nok til å bevise en gang at jeg er så frisk som jeg utad gir uttrykk for. Den var selvfølgelig i det søteste og kvalmeste laget for meg, for jeg er jo ikke noe kakemenneske, men uansett: viktig å bevise. Både for familien, men også for meg selv. Nettopp det at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg gir blaffen i om jeg spiser litt ekstra her og litt ekstra der, og jeg tar spesielt hensyn til det de dagene jeg trener. For det skal også sies. Jeg trener mye. Ikke så mye som da jeg hadde ortoreksi, men nok til at jeg har opparbeidet en kondis som nærmer seg der jeg satt pers i 3000 på vgs. Det er alt fra gåturer med en sekk som veier et tonn, til styrke, spinning, pilates og jogging. Alt ettersom hva angår humør, lyst og ork. I går fikk jeg derimot ikke trent, men det var helt ok. Jeg trener ikke hver dag, og jeg har ingen tvangsregime rundt det. Kun et elskforhold. Slik det skal være. Kommer mer i et annet innlegg om det.
Fordi jeg kun er hjemme fram til Søndag formiddag er det nødvendig med en plan for dagene. Ikke en plan som må følges til punkt og prikke, men en plan som til en viss grad gjør at jeg kan være effektiv og rekke rundt det jeg skal. Så langt har jeg rukket legetime, møtt en venninne, samt gått en tur. Nå hadde jeg ikke mye tanker om å besøke legen, men jeg unnet meg et lite besøk selv om. Har ikke følelse på oversiden av høyre fot, så jeg måtte på en måte få en slags bekreftelse på at det ikke var polynevropati eller vanlig nevropati. Når man leser såpass mye erstatningsrett og kommer inn på dommer om invaliditet og lammelse, så er det veldig lett å ty til google. Så joda. Det var ikke noe farlig, mest sannsynlig. Bare en nerve i klem. Treningsrelatert. Ehe. Jeg tok også blodprøver. Veldig viktig at jeg får i meg nok av vitaminer og mineraler nå som jeg bor for meg selv. Det er nemlig fort gjort at slike ting slår ut på en veldig uheldig måte – især hvis nivåene går under det som er anbefalt. Helt sikkert innafor, men greit å sjekke. Og også veldig greit å vise legen at jeg faktisk er noe mer enn levende. Han fortjente (etter alle disse årene med håpløshet, apati og depresjon) å få en bekreftelse på at han har bidratt til at jeg nå er blitt såpass frisk. Kan bare nevne her at jeg ikke lenger sliter med ryggplager, og ei heller forfrysninger når det er 25 grader ute. I går kveld var det jeg som kledde av meg, og mamma som kledde på meg. Stor forskjell. Og mens jeg nå sitter her og skriver står verandadøren åpent på vidt gap bak meg. Bare slike ting sier litt om hvor utrolig mye viktigere en fungerbar kropp er, enn en som knapt har passert tredve kilo. Grøsser av tanken. Men det er nå så. Er vel på tide at jeg får unnagjort noen timer med lesing, så det er det neste som står på agendaen. Aldri fri, men jeg leser selvfølgelig ikke så mye som jeg gjør vanligvis. Det er rimelig stille i huset nå, foruten om han fyren som står ute og borrer i steiner. Jess. Broren min har snudd hele hagen på hodet, og virkelig funnet fram sine sider som både snekker, byggningsingeniør og anleggsarbeider. Jeg er imponert.
Vi har vært en sammensveiset familie siden dag 1, og enda tettere tilknyttet ble vi da jeg ble syk. Mamma og pappa har nærmest holdt fast i meg med jerngrep, mens Aleksander har brukt disse blikkene, klemmene og virkningsfulle ordene for å vise hvor mye han bryr seg om meg. At jeg skulle flytte fra dem var ikke et tema etter videregående, og det var heller ikke et tema selv om jeg var på nære nippet til å underskrive leieavtale i 2013. Det var ikke før i år, i 2017, at jeg var klar. Klar til å forlate pikerommet. Og også at de var klare til å la meg ”fly”. Jeg føler meg fortsatt bundet til familien, men ikke på samme måte lenger. Det er ingen selvfølge for meg lenger at mamma (og pappa) skal rydde i tingene mine, vaske klærne mine, betale maten min, ordne opp og hjelpe meg når problemer oppstår. Uavhengigheten har blitt så naturlig nå. Jeg har endelig ervervet det som jeg har etterstrebet siden jeg ble syk. Selvfølgelig savner jeg dem i ny og ne, men jeg har på ingen måte hjemlengsel. Å bo for seg selv hører studentlivet til, og det er så befriende. Jeg sover ikke bort dagene lenger, eller stresser livet av meg for å rekke 10 simple tv-serier om dagen. Prioriteringene er annerledes nå. Jeg har en utdanning å sikte på, en jobb å gjennomføre, et rom å holde i orden, og en masse plikter og ærender fra tid til annen. Og sykdommen? Den har jeg full kontroll på.
Om jeg er 100% frisk vet jeg ikke (blir man noensinne det?), men jeg er farlig nær – i alle fall mentalt. Ok. Så har jeg kanskje ikke gått opp i vekt, men det har intet å si når jeg nå greier spise uten å tenke. Jeg har kun alarm som skal minne meg på de fire tidspunktene, pga fraværende sultfølelse. Jeg må se det som en seier at jeg greier opprettholde vekta til tross for en god del bevegelse og trening – som igjen bare er bra. I kontrollerte former. Buksene strammer akkurat like mye som før jeg kom, og omkretsen rundt lår og rumpe er nøyaktig den samme. Vekt er uaktuelt å kjøpe med mindre jeg er på vei utenfor stupet. Det siste fettlaget kommer av seg selv, og det er ingen skremmende tanke eller noe jeg stresser omkring. Jeg kan fint leve på denne vekta en periode, i travelheten, uten at det er skadelig. Mer om det videre i innlegget. For ja. Livet er hektisk – hektisk fantastisk. Jeg elsker at det skjer noe hele tiden, og jeg elsker at jeg kan forme og planlegge dagene mine akkurat slik jeg ønsker. Jeg elsker at jeg kun har meg selv å ta hensyn til, og jeg elsker at alle utfordringer som inntreffer er og forblir mitt ansvar. Det er kun én gang jeg har ringt hjem for å spørre pappa om hjelp, og det var da jeg måtte ha kopi av kjøpskontrakten på bilen min, og office365 på min nye data, fordi han var den ene som kunne videreføre lisensen. Ellers har jeg greid meg på egen hånd.
Toro tomatsuppe (+ skinke og gulrøtter). Den suppen er og har seriøst alltid vært det (nest) beste jeg vet om. For meg slår det både biff, pizza, pinnekjøtt, taco, lasagne, hjemmelaget suppe – ja, alt. Utenom spaghetti ala capri. Sorry, men det er bare sånn jeg er. Å leve som student er altså ikke det verste med tanke på middagsinnkjøp når en pakke toro holder til to middager… Selv om det ikke er hva jeg spiser hver dag. Variasjon må jo til!
Jeg støvsuger og rydder. Jeg vasker klær, og tørker dem i trommel eller på stativ. Jeg rer opp senga, og ordner med sovesofaen. Jeg skifter batterier. Jeg skifter lyspærer. Jeg fører tre ulike budsjett. Jeg handler mat, legger den inn. Jeg lager mat og spiser den. Jeg dusjer nesten hver dag. Jeg går ut med søpla når den er full. Jeg pumper luft i dekkene på sykkelen om det trengs. Jeg møter opp på forelesninger og på jobb. Sånn for å nevne noen eksempler. Sikkert rimelig spesielt for de fleste, men ikke for meg. Dette har kun vært en del av min hverdag siden 16 August. Samme om jeg da er 24. Har tross alt blitt satt 6 år tilbake i tid. Og nå som jeg har lært å leve dette livet, så vil jeg aldri tilbake til avhengighet og trygge rammer. Men selvfølgelig skal jeg ikke utelate hva som skjer om jeg kommer inn i Oslo neste eller nesteneste år, og jeg skal heller ikke utelate min familie mens jeg bor i Hønefoss. Allerede i morgen kommer Aleks på besøk, og han blir her til Mandags formiddag. Måtte i den anledning handle etter jobb i går. Han var ikke helt fornøyd med mitt snevre matutvalg bestående av 5 pakker havregryn, hjemmebakte rundstykker, cottage cheese, en pakke gulrøtter, et par epler og to sorter pålegg. For ja, jeg er enkel i matveien, som der så over. Men så spiser jeg da heller mer av det jeg liker, fremfor å presse i meg det jeg ikke liker. Det er jo mitt valg. I dag har jeg i tillegg planer om å lese dobbelt så mye som jeg pleier (halvveis på avtaleretten nå – frokostpause, ryddepause og bloggepause)- kun for at jeg kan ta en hel fridag i morgen. Det gleder meg faktisk at jeg kan tilbringe så mye tid med lillebror – og kun legge fokuset der, selv om jeg trives altfor godt med studiet og pensumet. Godt jeg da har hele mandagen til rådighet!
I morgen står bowling, kino, felles måltider, biffgrytemiddag, spill og masse kos på programmet. Mor spanderer. Og alle disse aktivitetene skal gå veldig fint med tanke på formen min. Hvorfor? Jo, fordi jeg er kvitt forkjølelse og feber i tillegg til den ekstremt plagsomme akillesbetennelsen. Den som gjorde at jeg nå i to uker har haltet rundt som en gammel dame. Ibux og hvile funker – minus sistnevnte. Jeg har da ikke hatt tid til hvile, for det har jo vært noe som har skjedd hver dag. Enten er det skole, jobb, handling, kollokviegruppe eller andre ærend. Kun forrige Søndag hadde jeg fullstendig fri – i tillegg til i dag. Mye aktivitet er vel også hvorfor dette har tatt lenger tid enn sist, men men. Jeg er så glad jeg ikke ofret fadderuka, så det er på en måte ok at ting ble som de ble. Tålmodighet funker uansett alltid. Så da blir det ingen begrensninger når Aleks kommer, og det er fint. Mamma har også planer om å komme oppover etter hvert, men det må passe med tanke på hennes jobb. Også må jeg jo nevne at det blir en minihøstferie på meg, på et par-tre dager, fra Torsdagen av (pga forelesning). Mest for å komme ”hjem”, men også for å møte venner, sette fra seg bilen, hente noen ting, samt overlevere vask. Ja, jeg sa jeg vasket klær selv, men det som det står håndvask på gidder jeg ikke akkurat slenge i en balje i dusjen heller. Det skulle tatt seg ut!
En veldig vanlig misoppfattelse på jusstudiet, og den kommer fra studenter selv, er at man må endre seg selv helt. Man må kle seg pent som en advokat, man må være veltalende som en advokat og man må briljere med fremmedord fra første sekund. Og det skal gjerne være synlig utad. Denne misoppfattelsen hadde også jeg, for flere år siden – på vgs. I flere uker dresset jeg meg opp med tettsittende blyantskjørt, skjortelignende saker, pensko, skjorter med vest og perlesmykker. Jeg hadde også en type stresskoffert og håret stramt bakover. Man kan vel si jeg prøvde hardt for å ligne den advokaten jeg hadde sett på disse amerikanske seriene på tv. Ikke bare skulle jeg ligne, men jeg endret også kursen helt på både uttale og ordvalg. Jeg la meg på et toneleie og en uttalelse som gjorde at folk trodde jeg kom fra Bærum og var skikkelig fin på det. Jeg har egentlig alltid pratet veldig pent, og jeg bruker ord som ”efternavn”, ”oslo” på finmåten, samt ”en”-endelser på det meste – noe jeg har gjort siden jeg var liten, og som jeg føler meg komfortabel med. Det handler ikke om å leke frognerfrue. Når jeg skriver derimot, eller prater med folk, så prøver jeg å bruke a-endinger og Vestfolddialekt (om man kan si det) – rett og slett fordi jeg ikke ønsker at folk skal korrigere meg eller komme med belærende og fisefine tilbakemeldinger. Både på uttalen min, men også bloggen. Den type kritikk er jeg veldig var på, nettopp fordi jeg har gjort det særdeles godt i norskfaget i alle år. Men det er nå sånn. Poenget er at den uttalen og det ordvalget jeg la til meg da jeg gikk i andre klasse, med rettslære 1 som valgfag, var noe helt annet. Da kunne vi snakke frognerfrue. Jeg husker jeg søkte etter youtubeklipp fra 1920-tallet for deretter å herme mest mulig etter disse skuespillerdamene. Slik holdt jeg på i ukevis. Helt håpløst. De i klassen må jo ha tenkt sitt. Og det morsomme er at jo flere ord jeg lærte meg, jo flere ord innprentet jeg blant mine egne ord. For å ta noen eksempler fra erstatningsretten: Jeg begynte å snakke om hvilke kumulative vilkår som måtte oppfylles når mamma stod og lagde bolledeig. Jeg snakket om årsakssammenheng når jeg skulle forklare at jeg hadde blitt undervektig som følge av spiseforstyrrelser – et culpaansvar jeg selv bar. Virkelig komisk. Det er mulig det er mange nye ord og uttrykk på jussen, men de skal også forbli på jussen. Egentlig så handler det om å skrive enklest mulig, ifølge læreren min. Det betyr ikke at Jens på 2 år, eller Olga på 95 år skal forstå, men at den gjengse nordmann skal henge med. Det verste er å bruke en masse fremmedord på eksamen, når du egentlig ikke forstår 100% betydningen av dem. Det blir du tatt på. Jeg lover. En gang skrev jeg; ”Her må vi tolke loven analogisk, men det kan også være nødvendig å legge en parallell tolkning til grunn for å sammenligne bla bla bla.” Den gav neppe noe særlig uttelling, nettopp fordi analogisk nærmest kan oversettes med ”parallell”. Jeg var bare så utrolig gira på å bruke alle ord jeg kunne, og håpet liksom at det skulle gi meg noe ekstra.
Det tok ikke lang tid før jeg innså at folkene på videregående var nokså normale, og det samme har jeg også innsett på jusstudiet. Folk er normale. De flotter seg ikke (unormalt), og fremstår heller ikke som de mest attraktive i byen. Det virker som folk har bakkekontakt, og nettopp det er hva som gjenspeiler miljøet her i Hønefoss. Uansett om man studerer juss, IT, markedsføring eller noe annet, så er man nokså like. Litt som i russetiden; gående russ kan henge med folkene på russebussen. Null stress. Jeg jobber fremdeles med å komme meg inn i miljøet. Det var en superfin fadderuke, men etter det dabbet liksom ting litt av, og det er selvfølgelig naturlig. Så langt kan jeg vel si at jeg har fått et par venninner på skolen, men dessverre bor ikke de i Hønefoss, så vi treffes aldri på fritiden. Det er hovedsakelig hvorfor jeg nå prøver å komme i kontakt med andre. Og litt som jeg har nevnt; Jeg er redd for hva folk egentlig tenker om meg. Det trenger ikke være drøssevis med folk, men jeg håper jeg får noen flere mennesker å støtte meg til. Etter skolen blir det kun meg selv og juridisk teori, evnt jobb, en tv-serie, rydding eller en telefonsamtale hjem. Jeg trenger på ingen måte sitte med bøkene i over 5 timer, men noen ganger gjør jeg det – rett og slett fordi jeg ikke har noe bedre å foreta meg, eller gidder legge meg klokken 20:00. Og her kommer vi litt til kjernen. Kanskje er det jeg som må bli flinkere til å ta initiativ, og slutte med den ekstreme usikkerheten? Ofte tenker jeg at det å virke frempå er en negativ ting, men jeg vet ikke. Og jeg lurer på hva folk tenker om meg helt ærlig, sånn utenom når de spør om hjelp til jussen eller sier at jeg er dyktig på skolen. Jeg vil være noe mer enn det. Jeg flyttet riktig nok hit for å gå på skole, men ikke for å låse meg inn på lesesalen eller rommet mitt. Hvem vet? Kanskje håper jeg på for mye. Kanskje er det litt tidlig? Kanskje må folk venne seg til meg før de vil si hei eller ta en prat? Kanskje må jeg selv ta initiativet til praten, eller kaffekoppen? Det verste jeg kan få er en avvisning, men hvor ille er det egentlig? Jeg synes grubling er titusen ganger verre.
Så er det en annen greie. Nå begynner folk rundt meg å stresse omkring mitt kjærlighetsliv. Sånn på ramme alvor. Det er venninner fra ungdomsskole og videregående. Det er bestefar. Og det er lillebror. Han vil bli onkel innen 2018 er omme. Skjer ikke. Det som uansett er fint er at jeg ikke lar meg stresse, fordi andre stresser på mine vegne. Jeg tar det helt rolig med den biten. Selvfølgelig har jeg møtt mange hyggelige gutter, men fra tidligere så har jeg en slags sperre, der jeg kun ser på gutter som venner. Det er en del fra fortiden som ligger igjen, og som på en måte overskygger det fine jeg kan oppleve. Tinder har jeg forresten gitt helt opp, selv om appen ikke er slettet enda. Den gir meg intet når jeg sweiper til venstre på alt som er, spesielt ikke når jeg får erfare at de 4 jeg tok ”ok” på viste seg å være verre plagsomme. Jeg er ikke den som orker å svare på hva jeg driver med hvert tiende minutt, eller som blir glad når folk spør; ”Hvorfor svarer du ikke nå?”. Den gang jeg lastet ned Tinder var jeg redd for å oppsøke gutter – et sted jeg ikke lenger er den dag i dag. Jeg føler jeg har greid å bryte en del barrierer med flytteprosessen og skolestart, og spesielt i fadderuka. Her er jeg den Madelén som jeg vil være. Har jeg fått komplimenter, for eksempel ute på byen, så har jeg fått en slags jentete barnslig følelse i kroppen. En følelse jeg aldri har hatt kjennskap til tidligere, men som gjør at jeg blir motivert til å flotte meg litt ekstra. Nå er det også en annen ting, og det er at jeg som oftest er eldst av alle jeg møter, og når folk er på Aleksander sin alder, eller yngre, så gir ikke det meg helt ”de rette vibbene”. Om man kan si det sånn. Jeg husker jeg ga venninnen min en slags sjekkliste over alle egenskaper en gutt måtte ha, og der var blant annet alder nevnt. Pluss at foreldrene måtte bo sammen, at han kunne spille (litt) gitar, at han hadde vært i militæret, at han hadde en jobb (som ikke var kvinnedominert), at han hadde mørkt hår, at han hadde et pent smil, at han likte å trene, at han likte å se på sport, at han var smart, at han likte Coldplay, at han helst ikke var bedre utdannet enn meg – dere skjønner hva jeg vil frem til? Ingenting var utelatt på kravene til frøken Olsen. Jeg kan si så mye som at disse kravene vil være umulig å etterstrebe i det virkelige liv, og det har jeg mer eller mindre godtatt. Det vil nok heller være sommerfugler som leder meg rett vei. Om det betyr en aldersforskjell på et par år spiller ikke så mye rolle, men det er på en måte der jeg har satt grensen. Mye fordi lillebroren min er 2 år og 2 måneder yngre. Men, hvem vet? Konklusjonen er vel at jeg må slutte være så firkantet og begrenset, og heller se mulighetene og la ting som skal skje, få skje. Følge mitt eget motto, riktig nok!
Misforstå meg rett. Skjorte bruker jeg selvfølgelig, men det er ikke hver dag lenger (slik som da jeg gikk på rettslære). I dag passet det dessuten ekstra bra med tanke på prosedyrekonkurransen (som resulterte i seier!). Det var nok noe av det morsomste jeg har vært med på. Er nok ikke alle som ville meldt seg frivillig til den slags, men jeg føler jo jeg må ta alle de erfaringer jeg kan med tanke på forsvarsadvokatyrket. Nye settinger, utfordringer og ukjente fjes har nemlig aldri vært en hindring for meg!
Jeg kommer ikke til å bruke bloggen til å poste så altfor mye studierelatert, men noe må det bli. Nå i oppstartsfasen er jeg garantert ikke alene om å være student, og derfor tenkte jeg å dele de tipsene som jeg føler funker for meg – og som kan være greit å ha i bakhodet underveis i semestrene. Enten man er superstressa for eksamen, vil ha en god karakter, sliter med å strukturere dagene, prioritere rett, osv. Studieteknikk handler om å optimalisere læringen på en best mulig måte, og det handler om å finne den teknikk du føler er riktig. For meg handler det egentlig om to ting: snakke mye og skrive mye. Slik husker og lærer jeg best. Haha. Jeg leser alt fra 4-5 timer hver dag, noen ganger mer, noen ganger mindre. Det kommer an på hvor mye jeg er på forelesninger og hvor mye jeg har ”fri”. Er jeg på forelesning 6 timer, og jobber etterpå, så er det ikke sikkert jeg rekker mer enn 2 timer. Har jeg derimot ”fri”, så er det enklere å få til disse timene, og gjerne flere. Men det er ikke alltid det trengs. Å lese jus tilsvarer ca en full arbeidsuke på 37-38 timer, og det må man nesten forvente på denne utdanningen. De som ikke trenger det, er enten superflinke, tar alt veldig lett, eller sikter kun på ”middels nivå”. Eller andre grunner jeg ikke kjenner til, og heller ikke gidder spekulere ved. Jeg er en både og. Jeg har sinnssykt god hukommelse, men stoler ikke på meg selv bestandig. Derfor vil jeg lese mest mulig, og lære mest mulig. Heller for mye enn for lite. Jeg visste og var på forhånd, innstilt på å vie meg 110% til lesingen og skrivingen – så for meg var ikke denne ”faktaen” noe sjokk. Heller en bekreftelse. Men jeg så dog en del i klassen fikk hageslepp da de hørte det… Men mye lesing betyr derimot ikke at jeg sover lite. Jeg prioriterer godt med søvn, og tenker at det ikke er verdt å sitte oppe hele natten hvis jeg ikke har rukket gjennom noe. Dårlig samvittighet må man bare kvitte seg med som student, rett og slett. Så ja. Noen av tipsene er nokså jusrelaterte, samtidig som jeg også tenker at veldig mange er skrevet på generell basis.
Strukturere tiden, og ikke stresse med å komme gjennom pensum. Stress funker ikke for noen, i alle fall ikke i det lange løp. Primærutdannelser i Norge er på alt fra 3 til 6 år, så det å gå på en utmattelse er ingen tjent med.
Være aktiv og deltakende i timen. Det kommer selvfølgelig an på person. Er du like utadvendt som meg, og ikke redd for å si hva det enn måtte være, så kjør på. Det er veldig god læring i dette, og kanskje vil også andre elever få glede av det. Min erfaring er at det er sjelden elever synes det er irriterende at en annen elev spør og deltar. Såfremt læreren har spurt om innspill, og sagt det er greit.
Notere mye og hyppig, og lese over notater flere ganger. Gjerne gjenfortelle dem også, kanskje for en elev? Samarbeid er gull! Har allerede hatt en venninne her, og fordi hun var borte to forelesninger, måtte jeg leke lærer, og det var minst like nyttig for både meg som for henne. Vi skal helt klart ha flere studietreff.
Prøve å forstå teksten – ikke bare lese den. I juss er det mye tolkningsarbeid, og da kan man ikke bare reprodusere eller omtale det som er skrevet. Man må også anvende stoffet, som det heter. Jus innebærer ikke en konklusjon og to streker under – veien dit er nemlig lang.
Når teksten er forstått kan det være fint å gå en tur der du gjenforteller stoffet. Evnt spiller inn og hører på det. Jeg er en mester til å gå rundt og prate for meg selv, og det er ikke rent sjelden folk har sett rart på meg fordi jeg plutselig prater om 2 verdenskrig, medienes utvikling, kumulative vilkår eller nynorskens far. Haha.
Ta pauser om du trenger. Pauser er like viktig som lesingen i seg selv. Jeg er en som lett får dårlig samvittighet for å ta pauser, men har faktisk de siste ukene merket at pauser gjør meg mer skjerpet og klar for neste ”økt”. Som igjen betyr at jeg greier få bedre utbytte av lesingen. Det siste jeg vil er at ting skal være forgjeves, spesielt når det er lagt ned mye arbeid og tid til lesing.
Søvn er alfa og omega. Som jeg nevnte innledningsvis så er det viktigere for meg å sove, enn å sitte med boka til langt utover natten. Selvfølgelig, er det en obligatorisk innlevering, så må jo den gjøres ferdig, men igjen; prioriteringer. De som er uenige må gjerne være det, men jeg har på alle måter funnet ut at etter jeg fikk tilbake søvnrytmen min, så har jeg både mer energi, bedre humør, og fungerer generelt mye mye bedre i hverdagen. Det gjør også så jeg trives bedre med meg selv.
Prøve å sette deg inn i lovene, og forstå hva de betyr og hvorfor de kommer til anvendelse. Hva ligger bak? Lovene er for det meste skrevet på dansk, og en av de eldste vi har ”Kristian 5’s Lov” er fra 1683, så dere kan jo tenke dere. En forstår ikke det en leser første gang. Ting må brukes tid på. Og hvis man i tillegg prøver forstå hva som ligger bak, og hvorfor lovene har blitt som de er blitt, så er det desto enklere å forstå hva de sier. Samtidig er det viktig å kunne bruke andre rettskilder også, for det er ikke alltid lovene ene og alene kommer til uttrykk. At vi jusstudenter pugger lovsamlingen, er altså bare en misoppfatning. Det er så mye mer vi pugger også!
Prøve å sette deg inn i de MEST relevante høyesterettsdommene, og bli ikke fortvilet om du ikke forstår dem til å begynne med. Der det er ulovfestede og fravikelige lover kan både bla sedvanerett og rettspraksis slå inn, og det er ikke rent sjelden at høyesterettsdommer kommer til anvendelse. Noe av dette kan være utfordrende å lese for en førstegangsstudent. Selv har jeg bare vært borti 2-3 av dem i rettslære, så derfor har jeg ingen forventning om at jeg skal forstå alt med en gang – og det gjør meg overhodet ikke til noen dårlig student.
Spørre så fort det er noe du ikke forstår, og ikke tenk at det er teit. Folk som spør får bedre utbytte av læringen sies det. Jeg er ALDRI redd for å stille spørsmål, og tenker at jeg heller vil ha svar på ting nå, enn at jeg sitter og grubler og lurer på det på eksamen – der det ikke er noe hjelp å få. Og som læreren sa; Er det noe du lurer på, så lurer gjerne 80% av klassen på det samme.
Pugge fremmedord. Det er en del nye ord og uttrykk som skal lagres, og her bruker jeg en memoøvelse, der jeg trekker en slags sammenligning fra det ukjente ordet til et ord jeg kjenner ganske godt. Jeg prøver også å lage ulike regler, og snåle historier eller eksempler, så jeg lett kan tenke tilbake på dem. Samt at jeg prøver å prente inn ordene i dagligtalen min. Uten at jeg fremstår som en gal professor fra 1920.
Ikke vent med å jobbe ? alt som gjøres nå er gull til eksamen. Det dummeste jeg vet om er folk som sitter på gjerdet fordi det er så lenge til eksamen. Det kunne aldri falt meg inn, og jeg tenker vel at det er bedre å jobbe jevnt og trutt, enn å sove 2 timer hver dag i eksamensperioden, og bo på skolen. Å møte på eksamen med null søvn er ikke å anbefale. Men på en annen side. Hvis man føler man ikke trenger lese for å gjøre det bra, så er det selvfølgelig en god ”egenskap”. Her må en nesten se på hva som funker for en selv.
Søk hele tiden etter måter å forberede deg, og benytt gjerne andre elever i jakten på mer kunnskap. Dette er noe jeg er mester på, og jeg stopper aldri å google, noe dere vet. Selv til matteeksamen på ungdomsskolen begynte jeg lese om matematiske begrep og formler for høgskolen. Obs. Noen ganger skal ikke ting ta helt overhånd, for da blir det for mye stoff som skal bearbeides, og plutselig begynner jeg med helt irrelevant drøfting på eksamen. Kan ikke skje.
Det er lov å være sliten og lei. Det er også lov å takke nei til en arbeidsvakt om det må til. Jeg er i Hønefoss for å studere ? ikke jobbe. Jeg er ikke flink nok til å være ærlig mot meg selv, og har veldig lett for å kjøre meg i bunn, fordi jeg vil rekke alt, og blidgjøre alle. Her har jeg et stort forbedringspotensiale.
Forsøk å legge perfeksjonismen til side, og tenk at så lenge du gjør ditt beste, er det godt nok, uansett karakter Du er aldri mislykket! Denne er vanskelig, men jeg skal prøve å legge ambisjonene litt til side nå som jeg studerer. Det ENESTE som bør bety noe er jo at jeg har kommet inn på en anerkjent utdanning. Og her kan jeg kun gjøre mitt beste. Viser det seg at jeg må forbedre noe senere, så får jeg ta det når den tid kommer. Er det en ting jeg har lagt merke til så er det det at jusstudenter ikke går rundt og forteller hva de har fått av karakterer. Det er ikke sånn som på videregående at læreren leste opp en liste med antall av hver karakter og fikk folk til å regne ut hva sine medelever hadde fått. Jeg husker jeg følte veldig på at jeg måtte være best pga dette, og det er på en måte litt godt å slippe det ”presset”. At jeg vet at jeg jobber for min egen del, og ikke for å vise andre hvor flink jeg er.
Regn oppgaver, og øv på ting som ligner på eksamen, for å kvitte deg med ??nervene?? og være bedre forberedt. Dette har hjulpet meg i alle år på videregående, men det er lurt å vente med å se på eksamenene en liten stund. Å gjøre det i begynnelsen av skoleåret, skaper mer angst, enn motivasjon.
Kontakt andre jusstudenter og advokater for å få flere innfallsvinkler. Å snakke jus med folk er noe av det gøyeste jeg vet, og jeg klarer sjelden stoppe når jeg har begynt. Har flere mailer der jeg skriver med jusstudenter fra både Tromsø, Bergen og Oslo. Når det begynner nærme seg med innlevering av store oppgaver vet jeg også hvilke advokater jeg skal kontakte. Har gjennom mitt verv som meddommer fått noen kontakter som har sagt seg villig å hjelpe meg dersom jeg står fast.
Utsettelser er lov, men det går en grense på hva som er greit og ikke greit. Jeg er vel ikke akkurat den som sliter med utsettelser, men den kan være greit å ha en regel på det dersom en serie plutselig skulle bli altoppslukende og stjele av min tid. Utsettelser er for øvrig ikke synonymt med pauser, bare så det er presisert.
Husk; Vær positiv. Hvorfor begynte du på jussen i første omgang, og hva vil du oppnå med den? Dette er vel det punktet som gjør at jeg kommer til å bli jurist i løpet av 5 år. Bare jeg stiller meg selv spørsmålet bobler det innvendig, og jeg føler meg på alle måter så lykkelig som det overhodet er mulig å bli.
Ser dere at jeg har fått nye briller forresten? Derfor alle bildene. Det var pappas idé (brillene, altså), og han er som sagt en klok mann. Synet mitt hadde endret seg 0,25 på 2-3 år, og det kan faktisk ha mye å si i dagliglivet, enten jeg går, ser på tv eller kjører bil. Da jeg skjønte at solbrillene hadde bedre styrke tok jeg hintet kan man si. Fra ungdomsskolen har jeg gått fra -0,5 til nå henholdsvis -3,25 og -2,75. Det er mye! Ikke rart jeg ikke greier se noe uten briller, eller får konsentrasjonsvansker så fort jeg leser noe uten dem på. Kunne hatt linser, men pga nærsynhet må de ut og inn hver gang jeg skal lese – og det gadd jeg ikke. Selv om jeg liker meg selv best uten briller. Men men. Noen ting er ikke valgfritt, og nå har jeg i det minste to nye designbriller i rett styrke. Hvorfor jeg investerer i briller, er som sagt fordi jeg bruker det fast, og også fordi jeg vil føle meg bra. Så langt har jeg faktisk merket en stor forskjell, og da snakker jeg om brukeropplevelsen. Ellers har jeg vært og hentet min nye PC. Nå håper jeg at jeg er ferdig med dyre utgifter på en stund. 15 000,- i bøker, pc og briller. Kjempegøy. Men men. De gamle brillene måtte skiftes ut, bøker måtte jeg ha, og en PC på skolen er langt mer praktisk enn å bære den med hjemmefra. Samt at min gamle nok tar kvelden snart, og da har jeg selvsagt investert i en pc som er mer enn bra og som kan funke utenom skolerelatert. Uansett lurt å være føre var. Jeg rakk heldigvis hente Hjamar (nye PC) etter forelesning. I dag har jeg både hatt noen timer på formiddagen, og også noen timer på kvelden. Rakk en tur hjemom mellom slagene. Det blir nok ikke 4-5 timers juss etterpå, men heller 2 timer, tenker jeg. Og det er faktisk helt greit. Jeg må få summet meg litt, spist litt og slappet av litt. Jeg er tross alt syk, men har heldigvis blitt kvitt feberen.
Folk slutter aldri spørre meg om hva jeg spiser, og som jeg har sagt utallige ganger så kommer jeg ikke til å dele noe ”kostliste” her på bloggen. Mye fordi ting skjer på måfå, men også fordi jeg ikke vil ha noe ansvar for hva andre foretar seg. En annen jente/gutt kan ha et helt annet kaloribehov enn meg. Det kommer an på så mye. Først har vi forbrenning, så har vi fysisk aktivitet, kjønn, høyde, osv, osv. Det jeg derimot kan gjøre er å nevne at jeg primært spiser 4 ganger dagen, samt hvilke matvarer jeg har i skuffer og skap. Dette fordi det nå ikke er noe anorektisk over maten min lenger. Jeg vil helst få til å handle 1 gang i uken, men selv om det fort blir 3 turer i uka handler jeg ikke for mer enn 100-150,- på hver av turene. Årsaken er egentlig enkel. Mye mat er ferskvare og holdbarhetsstemplet. Jeg vil ha frukt uten skjønnhetsfeil og rundstykker som er myke. Rett og slett fordi jeg er sær, og lett mister appetitten om ting ikke tilfredsstiller mine krav. Jeg kjøper nemlig ikke brød, fordi jeg ikke rekker spise det opp. Jeg gidder ikke skive det med maskin, for da blir det for det første tørt, og for det andre, må jeg fryse det – noe som er stress før jeg skal på skolen. Det samme med halvstekte baguetter som må stekes. Det får bli helgemat. Derfor kjøper jeg sånn 3 ferske rundstykker om gangen, og da har jeg for tre dager, samt at det ikke blir tørre. Rundstykker bruker jeg til lunsj eller frokost. I tillegg kjøper jeg alltid grønne epler, og ellers blåbær når jeg vil kose meg. Elsker gå hjem fra skolen og knaske på blåbær.
Jeg har gulrøtter i skapet fra før, sammen med proteinbarer, proteinpulver, diverse grøter, havregryn, sukrin (ble med hjemmefra), kanel (ble med hjemmefra), farris, sukkerfri saft, pepsi max (8pk ble med hjemmefra) aromat og noen frokostblandinger jeg vant i en konkurranse for altfor lenge siden. Jeg tok ting med meg for å bli kvitt det hjemme (siden det kun var jeg som spiste av det), og det er trolig ikke alt jeg kommer til å kjøpe inn selv. Spesielt ikke sukrin. Jeg er ikke avhengig av søtsmak på noe som helst, så den skipper jeg lett. Litt for dyrt for studenten, si. Og hører vel med til den anorektiske fortid, om jeg tenker meg om. I kjøleskapet har jeg soyamelk, sanasol og to-tre faste pålegg, og fordi jeg ikke liker smør bruker jeg naturell philadelphia under skinkepålegget mitt. Kan også meddele at jeg som i åtte år har vært livredd ost, har skivet Norvegia tilgjengelig – for variasjonens del. Til å ha under skinkepålegget. Fullfett, ofc. Tanken var å kjøpe inn yoghurt også, men jeg er litt for gira på cottage cheese for øyeblikket. Det blir noen bokser i uka (10 på 10 appen på Rema, just sayin), og det er en super proteinkilde for benskjøre meg. Middager varierer, men jeg har fiskekaker liggende i fryseren, og noe boksmat stående. Enkelt og greit. Noen ganger lager jeg også grøt, rett og slett fordi jeg ikke har tid, eller skal et sted. Jeg har en plan om å bli flinkere med middager, og jeg har tross alt fullt av kokekar i klesskapet, så det finnes ingen unnskyldning der sånn egentlig. Det er bare å komme i gang, lage opp flere middager om gangen, for så å fryse ned porsjoner som kan tines på benken eller i mikro. Det trenger ikke være så avansert som jeg innbiller meg. I Horten har jo middagslaging gått som en lek. Mon tro hvordan de andre får det til uten meg (?) Haha. Barer supplerer jeg med, og litt det samme med frukt, og riskaker på jobb. Eller hva jeg plutselig måtte finne på tilbud, eller få lyst på. Lyst er kanskje et feil begrep, men det hender at jeg bare plutselig må kjøpe et eller annet jeg likte før. Som da jeg kjøpte skorpor her om dagen. Barndomsminner. En handleliste er selvfølgelig gull, men med klisterhjerne behøver jeg ikke det. Samt at jeg er et vanedyr, så det går gjerne 2-3 mnd før jeg er lei en matvare. Ironisk nok.
En vane jeg delvis har kvittet meg med (og som mange anorektikere har) er tyggegummikjøp (5 pk) hver tredje dag, samt 2 pastillesker daglig. Det hender selvfølgelig jeg kjøper en pakke tyggegummi eller en pakke med Dent, men det er ytterst sjelden nå. Godt for magen, og godt for lommeboka. Jeg har ikke hatt slike ekstreme kramper etter at jeg kom til Hønefoss, ei heller sett gravid ut. Det er helt klart mye som tyder på at jeg nå har funnet, og er i ferd med å finne et kosthold som både kan funke som reparasjon, og også vedlikehold av kroppen – tross at det er lite variert (alltid kresen!). Samt at jeg ikke blakker meg helt for penger. Det har jeg nemlig svart på hvitt i budsjettpermen min. Selvsagt!
Jeg måtte bare poste dette bildet av meg selv, da jeg kom hjem fra fadderuken på Tirsdag, den dagen det var armytema. Her er det nattmat som gjelder, og jeg sitter og gomler cottage cheese klokken tre på natten. Har ikke skadet hånden. Det er lyset som har gitt gjenskinn så den ser forslått ut. Til dere som legger merke til at det er en mager variant av cottage cheese. Jeg kjøpte mager av to/tre grunner, og det var ikke fordi butikken var utsolgt for original. Men fordi; 1. Original kommer i mindre bokser, og koster mer. 2. Mager smaker så mye bedre, og har ikke den tørre konsistensen. Jeg lurer også på om proteininnholdet er høyere (?) Uansett så spiser jeg mer av mager enn jeg ville gjort av original, så dette går opp i opp. Og det er ikke så stor forskjell på kalorier pr 100g – noe jeg vet fra tiden med anoreksi. Jeg har for så vidt ikke lest på en eneste varedeklarasjon etter jeg flyttet. Egentlig føler jeg det er unødvendig å forsvare meg for dette her, men av erfaring vet jeg at folk kicker på alt, dessverre. Og jeg vil definitivt ikke bli stemplet som syk lenger. Noe jeg håper kommer litt frem nå som jeg tør poste et innlegg som kun omhandler mat. Jeg har nemlig holdt den slags utenfor bloggen, fordi jeg har sett på det som en skam å spise. Det skal dere vite!
