Jeg hadde planer om å være rimelig flink i går, så jeg stod opp tidlig og begynt å lempe tingene inn i bilen i god tid før avreise. Fordi jeg allikevel skulle dusje like etterpå var jeg ikke så nøye med bekledningen. Noe jeg relativt greit fikk merke. Da jeg kom ut var det 3 minusgrader, og bilen var full av is. Det hele endte opp med at jeg i 15 minutter ble stående i nærmest undertøyet for å tine bil, skrape is og plassere bagasje. Morsomt syn vil jeg tro. Det hjalp ganske greit at dusjen var neste stopp for å si det sånn. En varm dusj hjelper på det meste. Da jeg kort tid etterpå var ferdig stelt og hadde ryddet rommet satte jeg snuten mot skolen – og 6 1/2 time senere hjemover. Ikke i ordets rette forstand, kanskje. Turen til Horten kjentes veldig lang, og jeg tror det har litt med at jeg har hatt veldig apatiske tanker omkring det. At jeg føler meg litt malplassert, på en måte. Det er veldig lite av livet mitt som tilhører Horten nå. Det meste er jo i Hønefoss per dags dato. Uansett så skulle ikke det ha noe å si på hjemkomsten. Det var en ganske annen opplevelse enn jeg først hadde tenkt, og jeg må bare innrømme ærlig: det var utrolig godt å komme hjem til familien. 
Det var en litt annen verden å komme inn i huset. For det første føltes alt ekstremt mye større, og for det andre var det så rent og pent overalt. Ingen tvil om at mamma og pappa hadde forberedt seg på besøk av selveste kongen. Og ikke nok med: Jeg kom jammen meg til ferdig middag også, akkurat som ønsket og bestilt. Man lærer å verdsette slike ting når man er vant til fiskekaker, torosuppe, kokte wienere, proteinbarer, og den slags. Mamma hadde ordnet kjøttsuppe, såpass god og såpass mye, at den blir et kjærkomment innslag i kveld, også. Jeg kan ikke huske sist vi alle satt ved samme bord og spiste samme retten. Jeg kan ikke huske sist mamma serverte meg mat, eller i det hele tatt at jeg bad om en porsjon til. Jeg kan heller ikke huske når vi sist satt samlet og så tv på kvelden, eller i det hele tatt at jeg spiste noe annet enn babygrøt til kveldsmat. Så må jeg kanskje ikke glemme å nevne at jeg (nokså lite skamfull) smakte på Aleksander sin kanelkake. Bare et lite stykke, men nok til å bevise en gang at jeg er så frisk som jeg utad gir uttrykk for. Den var selvfølgelig i det søteste og kvalmeste laget for meg, for jeg er jo ikke noe kakemenneske, men uansett: viktig å bevise. Både for familien, men også for meg selv. Nettopp det at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg gir blaffen i om jeg spiser litt ekstra her og litt ekstra der, og jeg tar spesielt hensyn til det de dagene jeg trener. For det skal også sies. Jeg trener mye. Ikke så mye som da jeg hadde ortoreksi, men nok til at jeg har opparbeidet en kondis som nærmer seg der jeg satt pers i 3000 på vgs. Det er alt fra gåturer med en sekk som veier et tonn, til styrke, spinning, pilates og jogging. Alt ettersom hva angår humør, lyst og ork. I går fikk jeg derimot ikke trent, men det var helt ok. Jeg trener ikke hver dag, og jeg har ingen tvangsregime rundt det. Kun et elskforhold. Slik det skal være. Kommer mer i et annet innlegg om det.
Fordi jeg kun er hjemme fram til Søndag formiddag er det nødvendig med en plan for dagene. Ikke en plan som må følges til punkt og prikke, men en plan som til en viss grad gjør at jeg kan være effektiv og rekke rundt det jeg skal. Så langt har jeg rukket legetime, møtt en venninne, samt gått en tur. Nå hadde jeg ikke mye tanker om å besøke legen, men jeg unnet meg et lite besøk selv om. Har ikke følelse på oversiden av høyre fot, så jeg måtte på en måte få en slags bekreftelse på at det ikke var polynevropati eller vanlig nevropati. Når man leser såpass mye erstatningsrett og kommer inn på dommer om invaliditet og lammelse, så er det veldig lett å ty til google. Så joda. Det var ikke noe farlig, mest sannsynlig. Bare en nerve i klem. Treningsrelatert. Ehe. Jeg tok også blodprøver. Veldig viktig at jeg får i meg nok av vitaminer og mineraler nå som jeg bor for meg selv. Det er nemlig fort gjort at slike ting slår ut på en veldig uheldig måte – især hvis nivåene går under det som er anbefalt. Helt sikkert innafor, men greit å sjekke. Og også veldig greit å vise legen at jeg faktisk er noe mer enn levende. Han fortjente (etter alle disse årene med håpløshet, apati og depresjon) å få en bekreftelse på at han har bidratt til at jeg nå er blitt såpass frisk. Kan bare nevne her at jeg ikke lenger sliter med ryggplager, og ei heller forfrysninger når det er 25 grader ute. I går kveld var det jeg som kledde av meg, og mamma som kledde på meg. Stor forskjell. Og mens jeg nå sitter her og skriver står verandadøren åpent på vidt gap bak meg. Bare slike ting sier litt om hvor utrolig mye viktigere en fungerbar kropp er, enn en som knapt har passert tredve kilo. Grøsser av tanken. Men det er nå så. Er vel på tide at jeg får unnagjort noen timer med lesing, så det er det neste som står på agendaen. Aldri fri, men jeg leser selvfølgelig ikke så mye som jeg gjør vanligvis. Det er rimelig stille i huset nå, foruten om han fyren som står ute og borrer i steiner. Jess. Broren min har snudd hele hagen på hodet, og virkelig funnet fram sine sider som både snekker, byggningsingeniør og anleggsarbeider. Jeg er imponert.
https://www.facebook.com/maadeleen/
