Det er en grunn til at jeg i det hele tatt kommer på at det er valentine, og det er av to grunner: 1. Kort tid etter morsdag, og 2. Fordi jeg pleier å overraske foreldrene mine på denne dagen. Enten med gave, enten med kino, enten med middag eller med kake. Eller med alt sammen. De begge er (to av) mine hjerter, og for meg føles det helt naturlig at valentine tilkjennes dem. Jeg på min side har aldri hatt en kjæreste før, eller vært på noen form for date. Har vel heller aldri vist noe initiativ til den slags. Verken før sykdommen, under sykdommen eller nå etterpå. Det nærmeste jeg kommer romance er et hemmelig kort i skapet på vgs. Og jeg er overbevist om at det må ha vært noe tull sånn egentlig. Hvorfor skulle noen gi meg et slikt kort liksom? Meg? Da er det bedre å være realistisk. Dessuten synes jeg bare sånn ”detektiv”-sjekking er kleint. Jeg tror at den dagen jeg fortjener noens kjærlighet nok, så vil ikke det være i form av et upersonlig kort, men av at noen faktisk ekte og genuint forteller at jeg er en fin person. Om det er på facebook (tinder er slettet for godt) eller i det virkelige liv, er det samme. Bare det ikke er noe snålt med xoxo ****. Det er jeg for gammel til. Så, ja. Det er lov å håpe – selv om per dags dato leser litt for mye om særeie og ekteskapsbrudd. Bare det gir en viss avsmak til forpliktelsene og risikoene et forhold kan medføre.
I år feirer jeg derfor valentine alene. Helt alene. Som de foregående år. Onsdag er for så vidt lesedagen min, så da blir det jus og OL slik jeg ser det. Helt ypperlig kombo sånn egentlig, og en perfekt måte å tilbringe valentine på. Men skal jeg være ærlig så går nok OL litt foran jus i disse dager, og jeg er nesten villig til å droppe en forelesning kun for å se på det viktigste innen langrenn, skiskyting, slalåm og skiflygning. Refererer til vgs der altså. Får satse på det ikke går såpass over styr. Foreløpig har jeg enda ikke vært inne på tanken om å utebli fra undervisningen, da jeg tross alt har skaffet Eurosport for 1 måned, og dermed også med mulighet til å saumfare arkivet i ettertid. Mye går jo på nattestid også, så bare det i seg selv tilsier at jeg må belage meg på resprise-tv. Uff. Jeg må le av meg selv. Sport er noe jeg liker godt, men når det er vinter-OL blir jeg muligens hakket for gira. Ikke bare på det skirelaterte, men alt. Alt er gøy når det er OL. Selv der ikke Norge deltar også. Jeg kan se på både ishockey, curling, aking og til og med skøytegåing. Og om jeg skal skulle sett OL med noen? Da måtte det være noen som var minst like gira som meg. Hvis ikke ødelegges opplevelsen totalt. Jeg skulle jammen ønsket Aleks, pappa eller bestefar var her nå. Det hadde gjort det hele komplett! Især med så fine prestasjoner som i dag:
Trippelnorsk. Vet nesten ikke hva jeg kan si? Dette setter følelsene i sving. Som om ikke jeg har følelser nok i dag, på selveste morsdagen. Fordi jeg ikke er hjemme hos min kjære familie. Så da er det vel på sin plass med en avsluttende gratulasjon til verdens beste mamma! Hjertet jeg så pent har tegnet på bildet over er også tilegnet min helt spesielle mor…
Man vet aldri hvor man har Madelén. Venninnen min skulle hjemover til Sandefjord denne helgen og jeg spurte derfor om jeg fikk bli med (etter at jeg hadde sjekket hvordan planen med skole og jobb var). Jeg må bare bli flinkere til å prioritere familien dette semesteret, så jeg griper de anledninger jeg ser. Har jo savnet dem enormt siden juleferien. Vel. Uansett. Venninnen min godtok at jeg kunne sitte på, og det setter jeg umåtelig stor pris på. Generelt er jeg utrolig lykkelig over at jeg endelig har fått en så god venninne i Hønefoss. Det følte jeg veldig manglet i fjor. Ettersom vi har en del skole, som attpåtil er obligatorisk, måtte jeg ta noe fri fra jobben for å få gjennom skolen i første omgang. Det er jo ikke særlig hensiktsmessig å jobbe fra 19-20:30 for noen. Tiden som ble igjen brukte jeg derfor til å reise hjem. På Mandag tidligere i uken avtalte jeg derfor med familien et skypeopplegg på Fredags ettermiddag/kveld. Jeg måtte jo sikre meg at de var hjemme. At mamma ikke var på jobb. At pappa ikke var på sykkelrulla. Deretter lastet jeg ned Skype på telefonen, og da jeg var ved gateskiltet gjemte jeg meg bak et stort tre, også skypet vi. Jeg sa bare at jeg var ute, men ikke hvor jeg var. Ergo løy jeg ikke. 2 minutter senere var jeg såpass kald at jeg zoomet ut og viste huset i bakgrunnen. Mamma mente det var veldig isete i Hønefoss, mens pappa så det med en gang. Den reaksjonen deres var rimelig heftig kan man si. Herregud som jeg lurte dem. Denne så de ikke komme, nei. Særlig fordi de visste om mine ikke-eksisterende og omfattende planer på Lørdag og Søndag. Ideelt sett skulle jeg bakt noe, men det rakk jeg ikke med jobb etter skolen på Torsdag, og skole fra tidlig morgen til sent i går. Dermed ordner jeg noe etterpå. Det blir bra. Nå har jeg allerede vært hjemme en hel kveld og delvis morgen, og det har gitt meg en slags ro og en helt ny gnist. Jeg har et altomfattende pensum, men på mange måter greier jeg glemme det litt vekk når jeg er i Horten. For det er bare så deilig å være hjemme igjen! Ok. Så sitter jeg her med bøkene mine i dette sekund, men det er ikke aktuelt så fort resten er oppe og går. Etter jeg kom hjem har jeg gått tur med mamma og pappa, Aleks og jeg øvelseskjørt (og for en fornøyd bror!!!), hygget oss og spist verdens beste grønnsakssuppe. Den ble laget mens jeg og Aleks var ute av superkokk 1 og superkokk 2. Suppen er liksom høydepunktet og tradisjonen når jeg kommer hjem, og det gjorde ingenting at det kom litt ”plutselig på”. Nei. Nå ser virkelig fram til resten av helgen og skal nyte den for alt den er verdt, selv om den ender i morgen. Og jeg har vel egentlig nytt hele uken. Ja, det har vært mye skole, men det har også vært mye mestring og glede. I tillegg har jeg gått flere turer med venninnen min, vært sosial, fått ordnet opp i leilighetsting og også fått konstatert 0 hull og sterke, friske tenner. Sist jeg tok sjekken var for 2 år siden, så det gjorde meg lettet. Det at jeg nok en gang får en bekreftelse på at tennene mine har overlevd anoreksien og næringsmangelen. Har ikke ord.
Det er ingen tvil om at ting har endret seg det siste året. Ikke bare for meg fysisk og psykisk, men også bloggen bærer preg av en endret livssituasjon og livsstil. Tidligere var målet mitt å holde en rød tråd omkring anoreksien. Nå er fokus et noe annet. Jeg deler mer hverdag og fremtid, fremfor det triste som har vært. På mange måter har jeg gått fra å være en jente uten glede i livet til å elske alt livet har å by på. Til å være motivert til tusen. Til å bli skjelven bare av å tenke på det som venter. Og på denne veien har jeg endret oppfatninger omkring mye. Som jeg sa er fokuset mitt et annet rundt bloggen, og det er også synet mitt på hva som er greit og ikke med tanke på bloggen. Jeg vet jeg har vært veldig på neisiden når det kommer til reklame og den slags. Men det var mer fordi jeg ikke følte en person på 30 kg kunne fronte slankeprodukter eller skjønnhetsprodukter. Det ville bare foret bekreftet hvor syk jeg var, og også at jeg kun var ute etter penger og ikke seriøsitet. Nå som bloggen ikke bare omhandler anoreksi, kan jeg også trekke fram de ting jeg interesserer meg for. Et av disse områdene er økonomi. Jeg er 110% sikker på at jeg hadde gått på BI dersom jusutdannelsen ikke eksisterte. Så ja. Det er derfor jeg nå har takket ja til et samarbeid med Sambla AS., og bare for å si det slik. Jeg takker ikke ja til hva som helst. Valget har jeg overveid nøye. Det er flere grunner til at jeg så dette som fordelaktig, men først og fremst fordi jeg vil smitte andre til å ta sunne valg i hverdagen. Som studenter sitter jeg nemlig ikke best i det med tanke på økonomi, og jeg det er flere av oss. Derfor skal jeg i dag dele mine beste sparetips. Selv prøver jeg å bruke midlene mine på en fornuftig, velment og god måte, og det håper jeg også at jeg kan inspirere andre til. Hver måned sitter jeg igjen med en god sparesum, og det vil også du greie om du følger ett eller flere av tipsene under. Jeg kunne sikkert delt flere tips, men for øyeblikket føler jeg dette er de mest relevante og viktige i en studenthverdag.
– Det absolutt første punktet på listen er budsjett. Her er det ikke snakk om et ca beløp avsatt hver måned, men en grundig gjennomgang av måneden som har vært. Jeg har en budsjettperm for 2017 og i denne har jeg egne tabeller for hver måned. I tabellene fører jeg opp dato, butikk, hva slags kjøp og også summen i tillegg til å hulle inn kvitteringer. På slutten av måneden summerer jeg sammen hva jeg har brukt og sammenligner så med hva jeg har fått inn fra Lånekasse og jobb. Det resterende beløpet er sparebeløpet, og ofte er det på 3-4000,- pr måned. Når det kommer til hva jeg loggfører, så er det absolutt alt fra en konvolutt som koster 10,- til en pensumbok som koster 649,- Ingen beløp blir for små for mitt budsjett.
MATHANDLING (består av flere tips):
Tips 1: Handle der det er billigst.
– En av de kjedeligste tingene å bruke penger på er mat. Mat er dyrt, særlig om man skal unne seg hva man vil. Dette gjenspeiler seg særlig for meg som student. Mange har spurt meg hvordan jeg greier holde meg til under 1000,- pr måned, og svaret er ikke så vanskelig, men det handler om prioriteringer, struktur og disiplin. Jeg handler der det er billigst, og dette blir i 90% av tilfellene Rema. Det hender jeg til nøds går på Meny for en eller to varer, men da er det på grunn av utvalg og intet annet. Før jeg handler sjekker jeg også om det finnes noen aktuelle tilbud i butikken som jeg kan dra nytte av, og i butikken ser jeg etter datotilbud (såkalt mat som går ut på dato innen kort tid). Noen ganger hamstrer jeg, også, for det jeg ikke rekker å spise kan jeg jo bare fryse ned.
Tips 3: Handleliste + forhold deg til den:
– Før jeg går på butikken skriver jeg alltid handleliste, basert på tilbud, behov og standardmaten jeg liker. Jeg pleier som regel å handle 1 gang i uken, men det hender jeg må supplere med en pose epler midt i uka, fordi frukt gjerne har en noe mer begrenset holdbarhet enn andre ting. Når jeg er i butikken plukker jeg KUN med de varene som står på handlelisten. Unntaket er ting som kan erstatte det som står på handlelisten, eller plutselige tilbud. Utenom det holder jeg meg til listen.
Vi bor i kollektiv, og her har dere min hylle og de varer jeg liker.
Tips 4: Årvåkent blikk:
– På butikken er det flere måter å spare penger på enn bare å tenke tilbud. Særlig er det mye å spare ved å velge billigere varianter og også ved å sjekke kilopris fremfor enhetspris. Jeg sier ikke at du skal velge de kjipeste pølsene eller osten med mest potetmel, men bare at du skal være litt bevisst på de valg du foretar deg. Kanskje har det ikke noe å si at det havner en billig tomatpure oppi pastasausen?
Tips 5: Meld deg inn i kundeklubbene.
– Tilbudsklubber er gull, og jeg har selv Trumf, Coop og Æ. Æ brukes flittig og særlig 10på10 som gir meg 10% på de varer jeg vanligvis kjøper. Hvilke dette var sist, kan jeg enkelt sjekke i appen, og slik kan jeg vite når jeg sparer penger. I tillegg gir også Æ 10% på all frukt og grønt, så dette med at sunn mat er dyrere enn usunt, er bare tull.
– Jeg tar alltid med meg den pantene jeg kan, og er også ivrig med å sjekke handlelappen. Istedenfor å putte kvitteringen i lomma bør man se over at det stemmer. De som jobber i matbutikker er bare mennesker, og det kan skje feil. Om skinkepålegget så bare gikk inn til 5,- så er dette 5,- mer enn du skulle betalt. Penger er penger. Istedenfor å tenke at ting er et ork eller flaut, så bør man underrette personalet om tilfellet. Og om du i tillegg vil spare kostnaden på bæreposer, og attpåtil miljøet: Bruk bærenett.
MATPAKKE:
– Her er det mye å spare. En matpakke trenger ikke bety svette gulostskiver som mange forbant niste med før i tiden. I dag finnes det utallige muligheter for hvordan man kan lage en sunn og kreativ matpakke som smaker like godt på skole og jobb som hjemme. Hva med en kyllingwrap, en salat, hjemmelagde knekkebrød? Dette kan fint ordnes dagen i forveien, eller morgenen samme dag. Selv ender jeg ofte opp med å halvsteke en baguett og ta med pålegg ved siden av + evnt yoghurt eller et eple. Mye bedre enn å betale 35,- i kantina. Skulle jeg gjort dette hver dag hadde jeg betalt 175 i uken. 175,- som jeg heller kunne fått langt flere matpakker for hadde jeg handlet ingrediensene i butikken.
MIDDAGSPLANLEGGING:
– I likhet med å skrive handleliste bør du også skrive en middagsliste for hele uken, og ta gjerne utgangspunkt i tilbudene. Det kan være mye å spare om det er 30% på kyllingfileter eller fisk. Ikke tenk at middager skal lages til en porsjon dersom du er alene, men lag opp så du har fremover. Om du er lei av wok på dag 3, så fryser du den enkelt ned og tiner i mikroen neste gang du skal ha den. Og for all del. Man kan i tidsnød ty til halvfabrikata og heller lage sin egne vri. Under ser dere min favoritt: Toro Tomatsuppe. Oppi her har jeg i tillegg skinke, gulrøtter og en skvett soyamelk som var utgått på dato.
HUSMOR:
– Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er den flinkeste til å bake brød, men det skjer en gang i mellom. Til bakingen går det med grovt mel, vann, salt og gjær. En pakke mel koster vel rundt 10-15,- og dette rekker til flere enn et brød for å si det slik. Jeg lager også syltetøy ved å koke opp bær som jeg moser med stavmikser. Frosne bær er billig, og du får en pakke til 15-20,- avhengig av hvilke bær det er snakk om.
IKKE KAST:
– Før du handler bør du spise opp det som er i kjøleskapet, og ikke kast mat kun for å rydde. Det finnes ikke grenser for hva du kan putte oppi supper og gryter. Jeg har flere ganger kjøpt såkalt ”omplassert blomkål” som jeg har most til blomkålsuppe (skjedde senest i går) og oppi der har jeg gjerne puttet det jeg finner. Det kan være alt fra pølser som ligger trykt bakerst i fryseren, til pålegg jeg har glemt av. Små skvetter med soyamelk fungerer også ypperlig oppi der, eller i bakst. Skalker av brød bruker jeg til å lage krutonger eller knuse til brødrasp. Melne epler blir til verdens beste syltetøy. Annen frukt går i smoothien. Mulighetene til å bruke opp maten er uendelige. Bruk kreativiteten eller internett for å sjekke hva du kan gjøre. I teorien er det ingenting man trenger å kaste på grunn av datoen. Og apropo dato, dropp den: Bruk nesa!
VITSEN MED Å REKLAMERE:
– Jeg vet ikke om det finnes noen andre enn meg som reklamerer på kjøttdeig med en plastbit i, frosne bær med en bille, fun-light som smaker medisin, sjokolade utgått på dato, Æ som ikke har blitt registrert, ullsokker som rakner, blomster som visner før jeg tenker de skal, feilaktige bompasseringer, mm. Jeg blåser i småkronene, men er bare veldig prinsippbevisst. Jeg godtar virkelig ikke at butikkene skal slippe unna med dårlige varer, for det innebærer jo at en annen kunde får oppleve det jeg opplevde. Ikke greit. Butikkene er faktisk glade for tilbakemeldinger, selv om du som kunde kanskje føler det er slemt å si fra. Og jeg kan jo bare nevne bonusen med det: gavekort på 100-150,- eller diverse gavepakninger i posten. Hadde jeg notert ned alt jeg har fått opp gjennom hadde dere fått sjokk. Forrige Fredag fikk jeg for eksempel igjen 180,- fra Rema som en kompensasjon på en vare jeg hadde betalt rundt 15,- for. Det er ikke magi, men bevissthet.
KOS AV OG TIL:
– Jeg kan ikke be deg slutte med sjokolade eller potetgull, og jeg skal heller ikke rette pekefingeren mot alkohol, snus og røyk. Poenget mitt er uansett at man skal bli seg selv litt bevisst omkring dette. Ja, kos er lov, men ikke alltid. Det er ganske mye mer fornuftige ting å legge pengene i, og tenk på de helsemessige fordelene samtidig.
FORSIKRINGER:
– Da jeg flyttet så ordnet jeg med studentforsikring som inneholder innbo, reise og ulykke. Det er mange forsikringer og velge i på markedet, så dette bør du ta deg god tid til. Ja. Forsikringer koster, men det koster enda mer om noe skjer og du er uforsikret.
SAMLE LÅNENE DINE:
– Den største luksusfellen er mange små forbrukslån, men som dog blir kjempedyre pga unormalt høye renter. Hvis du vet at du sitter på flere slike lån bør du få samlet dem, og dermed oppnå en lavere rente. Veldig få studenter er obs på dette med banker og rente, og litt hjelp på veien kan for mange være lurt. Her kan Sambla (ekstern lenke) bistå – en aktør som sammenligner de ulike bankenes lånetilbud slik at du kan få det mest gunstige tilbudet. Det eneste du gjør er å fylle inn beløp, lånetid og personaldata, og resten ordner de. Tjenesten er helt gratis og uforpliktende.
BETAL I TIDE:
– Betal så fort du får regningen om du ikke er opptatt, og da mener jeg opptatt. Purrebeløp på 60,- er kanskje ikke all verdens, men om det gjentar seg så blir det penger ut av det også. Og dette er penger du kunne brukt på noe annet!
E-FAKTURA:
– Inngå e-faktura med så mange aktører som mulig, og du vil slippe unna det kjedelige papirgebyret hver gang regningen kommer. Dessuten er e-faktura veldig smart med tanke på at man blir påminnet å betale, fremfor at man glemmer en regning som ”ble lagt til side”
SPARING:
– Sparing er superviktig, og selv om du kanskje ikke føler du har så mye å legge i sparingen så hjelper alt. Pengene fra mitt budsjett setter jeg automatisk over på en høyrrente sparekonto. I tillegg til dette sparer jeg i et fond som er låst foreløpig. Dette gjør jeg for at pengene ikke skal brukes ved ”nødssituasjoner”, men settes av med tanke på nedbetaling og boligsparing. Et tips kan også være flere adskilte kontoer, for eksempel en til lønning, en til regninger og en til bruk. På den måten er det lettere å følge med på hva som går inn og ut av konto. Et annet tips er å laste ned en av disse spareappene.
KJØP KUN DET DU TRENGER:
– Jeg kjøpte fire ting som jeg trengte i fjor, og det var: boblebukse, briller, broddesko og pc, forutenom det skolerelaterte, gaver og det som er nødvendig i leiligheten (lyspærer, batterier, verktøy). Ja, jeg har hatt lyst på mye annet, men jeg kan ikke ta meg råd til ”luksus” som student. Det blir akkurat det jeg trenger, og slik får det være så lenge studenttilværelsen pågår. Det handler ikke om å leve dårlig, men det handler om å tilpasse levestandarden etter situasjonen.
BIBLIOTEK:
– Jeg har brukt mye penger på pensumbøker, fordi faget pågår en stund. Men så er det også de fag som pågår over en kortere periode. I disse tilfeller ser jeg ikke noe poeng med å betale 5-700,- for en bok som jeg trolig får 50% igjen for om jeg er heldig å selge den en gang. Derfor låner jeg den heller på biblioteket. De bøker som biblioteket ikke har, kan bestilles og lånes for 14 dager. Må jeg låne de lengre fornyer jeg bare lånet.
DELTIDSJOBB:
– Jeg har full forståelse for at mange studenter verken har tid eller lyst til å jobbe, og det er greit. Men det er verdt å nevne at en deltidsjobb er smart å ha. Dette er såklart under forutsetning av at man sparer lønnen og ikke ser sitt snitt i å bruke den på det man ønsker seg der og da.
GÅ ELLER SYKLE:
– Om du har mulighet så dropp kollektivt og bilen. Begge disse to er store pengesluk. Dessuten er jo gåing eller sykling gratis mosjon. Vinn vinn.
AKTIVITETER SOM ER (NESTEN) GRATIS:
– Veldig mange aktiviteter er gratis. Du må ikke på kino for å se den nyeste filmen når det er så mye å velge på TV. Du må heller ikke dra på cafe med venninnen din når dere heller kan gå en tur sammen. Så lenge du får sett en film, eller vært sosial, så bør det være ett fedd hvordan det skjer.
DROPP UNNSKYLDNINGENE
– Punktet som er minst like viktig som budsjettet er det siste punktet mitt: Dropp unnskyldningene! På samme måte som man kan skylde på at man ikke fikk trent eller spist sunt på grunn av det og det, så kan man også skylde på at man ikke kunne spare på grunn av det og det. Kanskje måtte du ha den kåpa eller det bladabonnementet? Kanskje måtte du ut på byen og samtidig bruke noen hundre kroner på drikke? Kanskje måtte du ta taxi fordi du ikke orket gå hjem? Nei. Du måtte ingenting. Til syvende og sist handler det kun om egen vilje. På samme måte som at man må bestemme seg for å bli frisk, for å trene, for å spise sunt, så må man også bestemme seg for å spare. Ja. Det innebærer en oppofrelse. Slik er det med det meste her i livet. Men for all del: prøving handler ikke om et engangstilfelle eller en dum unnskyldning. Det handler om feiling, og viktigst av alt: tid. Dette er jo snakk om varige endringer, og noe du skal greie å leve med på sikt!
Det er virkelig utrolig hva folk greier å lire av seg, men heldigvis er jeg hardhudet og takler det meste. Også bemerkninger på kroppen min. Etter 9 års kroppshat. Men. Det er det dessverre ikke alle som gjør. Jeg lurer på hva vedkommende ville oppnå med å si dette til meg sånn helt ærlig. Okei. Så liker h*n ikke bollekinnene mine eller den nye rumpa og lårene mine, eller kanskje vedkommende mener personligheten min har endret seg etter jeg ble ”tjukkere”. At jeg har blitt for fornuftig eller noe i den dur? Har sikkert økt litt i hjernemasse. Det skal dog sies at denne kommentaren kom fra en i det anorektiske miljø, og av en eller annen grunn så er misunnelse det første jeg tenker. Her er det en som vil trigge meg i håp om at jeg skal gå ned i vekt, fordi vedkommende selv ønsker å bli frisk, og synes det er urettferdig at jeg har oppnådd det. Eller så er det en som mener jeg har failet med tanke på anoreksien. Sant nok. Jeg har jo det. Jeg er ikke lenger undervektig, overtrener eller sulter meg selv til jeg er på grensen mellom død og levende. Det er ingenting anorektisk ved meg lengre, og det er jeg stolt over.
Dette er for øvrig bare spekulasjoner. Jeg vet jo ikke hva vedkommende mente. Kanskje var det et kompliment for alt jeg vet. At jeg faktisk var penere med litt mindre fett på kroppen og uthulninger i kinnene. Men så tenker jeg at penhet uansett ikke har forrang på sunnhet og en frisk kropp. Egentlig kunne jeg ikke brydd meg mindre, for jeg har både inntatt pinnekjøtt, lutefisk, fullfett pålegg, pepperkaker og hele juleballetten mens jeg var hjemme. Samtidig som jeg har nedprioritert min kjære Bolt (tredemølle). Og det har sikkert gitt fettutslag på kroppen, uten at jeg verken har veid eller speilet meg nevneverdig for å sjekke. Det er ikke noe poeng når kroppen har det bra. Ellers har ferien har vært helt topp, og det er ikke måte på hvor fint vi har hatt det som familie. For ikke å snakke om at jeg lærte broren min å kjøre bil på under 14 dager (i snitt 2-3 timer kjøring pr dag – #frøkentålmodig) – på snø- og isføre. Som en liten eksamen kjørte han meg helt fra garasjeplassen vår i Horten og til garasjeplassen her i Hønefoss, med hele familien i bilen. Ja, jeg er nok litt vågal, uredd og sta, men jeg mener at utfordringer må til, og at man må sette seg hårete mål for å nå dit man vil. Jeg har null problem med å videreføre mine egne verdier til familien, såfremt de er like komfortable med det som meg. Og nei. Jeg stresser ikke lenger. Det er kanskje den største forandringen pappa opplevde med meg. Jeg som alltid har vært en stresset person er nå den minste stressede i familien. Imponerende. Denne ferien har jeg vel egentlig bare slappet 110% av. Planen var å lese ferdig pensum, men jeg må bare krype til korset og innrømme at det ikke var tilfellet. Istedenfor har jeg vært kjærelærer, spilt spill, bestilt sommerferie (!!!), spist mat, besøkt folk, hatt besøk, vært med venner (folk vil plutselig ha kontakt med meg nå?), bakt, sett på julefilmer og vært en del av familien. Den delen de mistet for 9 år siden. Ikke at jeg er veldig fan av urealistisk begrepsbruk, men i denne kontekst passer ”one big happy familiy” perfekt. Jeg har også innsett verdien av familien, og noen ganger overgår familietid faktisk studietid. Brutalt sagt, men med et viktig innhold. En vet jo aldri hvor lenge en har hjertene i livet sitt, og allerede etter 6 dager kjenner jeg enormt på savnet. Det er kjipt at jeg ikke får vært tilstede på pappas bursdag i morgen. Nesten teit å skrive om savn, men etter alt jeg har vært gjennom med sykdommen, ville noe annet vært unaturlig. Og for meg ville noe annet enn å bruke mest mulig tid med dem i ferien, vært unaturlig. Særlig fordi det blir en stund til neste gang. Ok. Så kom jeg meg kun gjennom 3 av 8 bøker i julen (hvorav én plutselig forsvant fra pensumlisten), men det får så være. Tid får jeg nok av, forhåpentligvis. Det handler bare om prioriteringer.
Det var en tung start på semesteret (for lite søvn + omstilling fra ferie til student), med kveldsjobb og fulle skoledager fra tidlig på morgen til langt utpå ettermiddagen, men jeg har omsider fått hentet meg inn. Noe som var viktig. I år har jeg nemlig et langt vanskeligere og mye mer ukjent pensum, og jeg merker jeg blir litt nedstemt når jeg er på et så ukjent farvann uten noen som helst form for kontroll. I alle fall var jeg det de to første dagene. Sånn skikkelig. Men så er det noe med meg. Når jeg begynner å jobbe med noe som jeg gradvis forstår, så greier jeg engasjere meg og også opparbeide lidenskap for selv de tørreste og vanskeligste ting. Jeg vurderte faktisk å utsette ex fac til våren 19, men det var før jeg merket hva faget gjorde med meg mentalt. Etter én forelesning var jeg ikke i tvil. Det er mulig det er et stort pensum og at det venter en eksamen til våren, men samtidig er mye så familiært og interessant, at jeg bare ikke greier slutte og motiveres av det. Merkelig nok. I dag kan jeg dessuten telle mye god lesing: noen timer med repetisjon av rettskildelære + 8 timer med menneskerettigheter. Et fag jeg har tenkt det verste om fra dag 1, sånn helt ærlig. Men så er det noe med at jo lenger jeg kommer inn i pensum, jo mer nysgjerrig blir jeg. Og jeg googler meg opp på alt som er utenfor pensum også. Jeg skulle egentlig gå tur 14:00, men den ble utsatt til 17:00, som igjen ble utsatt til 20:45. Det skyldtes ikke at jeg var lei, men den grunn at en person i overetasjen ville spille musikk for halve nabolaget. Kanskje var det like greit. Lesingen hadde jo nådd sine høyder kan man si. Jeg skjønner av og til ikke hvordan jeg greier å bli så oppriktig grepet av noe. Samme hva jeg leser og fordyper meg i, så er det aldri kjipt eller kjedelig. Og jo mer jeg opplever faget som utfordrende, jo mer setter jeg inn det ekstra støtet. Fordi jeg vil så gjerne. Jeg hadde de tanker før jeg begynte med privatrett 2 at jeg bare skulle komme gjennom studiene, men nå er jeg neimen ikke sikker. Dette er ikke lenger snakk om å komme seg gjennom, men også å lære en masse på veien. For selv om jeg skal jobbe som forsvarsadvokat, så vil jeg også komme borti alle mulige mennesketyper med alle mulige problemer, og da er en allsidig bakgrunn absolutt en stor fordel.
For meg er nyttårsforsetter noe tull. Det er ikke slik at jeg på død og liv gidder å lage en liste over ting jeg må oppnå i 2018. Misforstå meg rett. Jeg er opptatt av mål og mestring, men jeg ser ingen grunn til å sette noen merkelapp og dato på dette. Målene innfris når de innfris. Om det skjer i 2018 eller 2020 er for meg helt vilkårlig. Istedenfor vil jeg heller fokusere på å opprettholde de gode vanene jeg har fått til eventuelt å forbedre meg. 2018 er det første året på 9 år, som jeg går inn i uten sykdom. Jeg hadde et mål om å bli fri fra anoreksi i både 2012 og 2015, men det skjedde ikke før i 2017. Skal det være noe nederlag? Nei, absolutt ikke. Noen ganger må en ta livet litt som det faller seg, selv om det er mye en selv kan være med på å påvirke. 2018 er et år jeg vil utnytte til det fulle. I August i fjor kastet jeg meg ut i noe fullstendig ukjent som ingen kunne vite følgene av. Ville jeg takle fulltidsstudier og deltidsjobb? Ville jeg takle livet i egen leilighet? Kunne jeg bli sykere av det? Ingen kunne vite. Noen ganger må man bare ta noen sjanser. For første gang på flere år planla jeg faktisk ikke noe som helst. Jeg flyttet til Hønefoss før jeg hadde handlet så mye som én matvare på egen hånd, rutinene rundt søvn (levde på piller) og måltider var på trynet, og jeg var elendig på det sosiale plan. Målsettingen min var ikke at jeg skulle bli flinkere på det eller det, men at jeg skulle gjennomføre første semester. Litt det samme er greia nå. Jeg skal komme meg gjennom året, men på en måte som gjør at jeg tar vare på meg selv og lever i nuet. Kanskje bør jeg besøke familien oftere enn hver 3 måned? Kanskje bør jeg skaffe meg en tredje venninne i Hønefoss? Kanskje bør jeg ringe bestefar oftere? Kanskje bør jeg trene de gangene jeg heller sover en time ekstra? Kanskje bør jeg disponere lesetiden bedre? Kanskje bør jeg si ja til flere vakter på jobben? Kanskje bør jeg være flinkere til å planlegge mathandling? Kanskje bør jeg roe ned litt oftere? Det er så mye jeg kan gjøre, men så mye jeg ikke har behov for å si at jeg skal. Fordi det må falle seg naturlig. Etter årevis med tvangstanker og stress, har jeg innsett det. Derfor gir nyttårsforsetter meg lite. Mulig jeg er sinnssykt god på å planlegge, men 2017 har vist meg at jeg er enda bedre på å være spontan. Faktisk er det da jeg har best kontroll på livet, oppnår fremgang og greier senke skuldrene…
Jeg visste at dommen skulle falle i dag, men jeg hadde på en måte glemt det av litt. Når det går i ett fra klokken 9 på jobb, så blir det gjerne sånn. Da jeg skulle gå bak sjekket jeg imidlertid mobilen, og oppdaget en melding fra en klassevenninne. ”Hvordan gikk det på eksamen?” Omsorgsfullt å spørre, men også en påminnelse om at et svar forelå. Jeg skalv og holdt pusten da jeg skulle sjekke. Tankene om å ta opp erstatningsrett og kjøpsrett surret rundt. Selv om det ikke hadde vært det verste. Bare veldig styrete. Fordi jeg har brukt så mye tid og krefter på å lese meg opp til denne eksamen. En eksamen som var så overveldende og heftig at selv andre studenter fikk hakeslepp. Også jeg. Da jeg gikk ut fra eksamen den 30 November, satt jeg derfor igjen med blandede følelser. Jeg trodde jeg kunne få alt mellom D og A. Jeg hadde nesten nådd bunnen, og bekymringsnivået stod til pallplass. Det gleder meg å si at denne tvilen kom meg til gode. Jeg skjønte ingenting da jeg sjekket. Først trodde jeg at jeg hadde sett feil, så jeg logget inn og ut flere ganger. Men neida. Resultat: A. Eneste i klassen. Karakteren gikk opp for meg noen minutter etterpå, og jeg måtte bare klemme den første kunden jeg møtte på. Han var like glad som meg. Haha. Herregud. Det er ikke bare denne A’en isolert sett som er det fine, men at jeg nå har bevist for meg selv at jeg har valgt rett studie og at utdannelsen min absolutt passer meg. Det er forsvarsadvokat jeg skal bli. Jeg har altså ikke bare valgt etter hjertet, men også kunnskapen og fornuften. Dessuten har jeg funnet en studieteknikk som fungerer for meg og nå vet jeg også hvordan tiden med videre studier skal disponeres. En lettelse. Og Aleks har så lite rett i at mye lesing er galskap. Jusen er slik – noe jeg liker. Fordi jeg alltid har vært glad i skolen og nedlagt mye arbeid. Jeg har allerede begynt å lese en del på neste semesters pensum, og jeg koser meg faktisk med det…
Jeg skriver selvsagt ikke dette for å drive skryteblogg, for slik er jeg ikke, men jeg føler også denne nyheten blir en del av pakken med å få frem den progresjon jeg har hatt. Jeg har vist at man kan gå fra anorektiker til jusstudent, og faktisk mestre det. Så det er mitt poeng med dette innlegget. At jeg tar juleferie med god samvittighet, er det ingen tvil om. Jeg hadde min siste jobbvakt i dag, og skal nå hjem til jul. Det blir helt skjønt. Favorittguttene mine kommer om bare noen få strakser, så jeg må skynde meg å ordne pizzabollene og noe småtteri av pakking. Jeg blir helt varm om hjertet når jeg tenker på tiden jeg skal tilbringe med familien, julen i seg selv og også de vennene jeg får se igjen snart. Det er så mye som gjør at jeg bobler over av lykke!
Det har vært et meget innholdsrikt år. Jeg startet på bunn, og går seirende ut av fighten. Fordi jeg har brukt jernviljen min som drivkraft hele veien. Det begynte med et uvisst ønske om å studere ex phil. Folk trodde nok at jeg ville få det til, men jeg tror få faktisk forsto at det kunne gjøre bidra til å gjøre meg frisk. Selv visste jeg hva som måtte til. Jeg måtte bare komme dit. Så jeg entret Juni i en form som nærmet seg noe brukbart, etter et halvt års filosofistudie, fjerning av to visdomstenner og deltidsjobb. Det var hektisk. Jeg legger ikke skjul på det. Allikevel så var motivasjonen min så stor at jeg ikke kunne la stress gå foran søvn, hvile og mat. I motsetning til vgs der jeg kunne lese på fag i 10 timer uten stopp – ikke en tissepause engang. Det vil si at jeg lærte noe på veien. Jeg lærte å ta vare på meg selv midt oppi alt som skulle gjøres. Det var et sted fornuften satt inn. Og jeg forstod vel at da jeg begynte å få dårlig samvittighet for at jeg hadde spist for lite, at Tom sakte men sikkert begynte å miste sin glans. Det var aldri i mine tanker at jeg skulle søke jus før 2017 faktisk var en realitet. Det var en drøm og et mål, men ingen plan. Jeg skulle se an. Faktisk var det pappa som var mest sikker på at det ville gå i boks. Jeg var vel rimelig sikkert jeg også, men jeg torde ikke håpe på noe for tidlig. Rett og slett fordi motbakkene og nedturene de siste årene, har vært av et kaliber utenfor min fatteevne.
Da jeg skrev innlegget om at jeg skulle gå på årsstudium på Folkeuniversitetet tidlig i våres, var valget tatt. Selvsagt skulle jeg ikke betale 50 000,- for et usselt år, der jeg ikke var sikret noe videre jusstudier. Jeg skulle studere 5 år. Det at jeg skrev folkeuniversitetet var egentlig bare for å forberede alle på at jeg var i de tanker. Tanker om å komme i gang med utdannelsen. For jeg hadde allerede i Februar søkt jus, selv med fristen som var 15 April. Noe ingen andre enn min nærmeste familie var kjent med. På dette tidspunktet visste jeg også at jeg skulle flytte hjemmefra. Søkingen skjedde såpass tidlig fordi jeg trengte noe å strebe mot. Igjen takker jeg min kjære far. Han har hatt så stor tro på meg hele veien. Han har bekreftet den tvil jeg har sittet inne meg, og samtidig gitt meg et behov for noe mer. Noe ganske mye mer. Selv ikke to ulike timer med trekking av visdomstenner satte stopper for meg.
Dere kan tro det var en spent Madelén som gikk opp til eksamen i ex phil tidlig i Juni. Jeg visste jeg kunne alt, men jeg var ikke sikker på om jeg greide å få det frem på eksamen. Men som sagt tidligere: eksamen gikk strålende. Det gjorde at jeg tok sommerferien med god samvittighet. Ikke at ferien bestod av så mye mer enn Vervenfestivalen og en noe spesiell rettssak (meddommer), men den gav meg tid til å samle meg. Svaret på SamordnaOpptak kom i midten av Juli. Jeg husker at jeg gråt. Den 16 August, skolestart, flyttet jeg offisielt, og derfra gikk det bare oppover. Jeg begynte også i ny jobb i Elkjøp i Hønefoss, som jeg hadde ved siden av skolen. Det har gått greit å sjonglere, men har til tider vært stressende. Og det skyldes vel at jeg er så pliktoppfyllende som jeg er. Jeg har møtt opp på alt som er av forelesninger ++ og aldri jobbet med studiene mindre enn 5 timer daglig. Jeg har også strukket meg så langt som overhodet mulig med tanke på arbeid, og har sjelden vært hjemme før 21 på kvelden. Men. Det er et liv jeg har trivdes med. Jeg er avhengig av at det skjer noe. Helst hele tiden. Allikevel skal det sies at det var godt å lande eksamen den 30 November for kun å fokusere på 100% jobb. Hvilket som er helt herlig. Jobb står i fokus helt fram til fram til og 21 Desember. Sånn utenom litt fritid med venninner, timelange telefoner til familien og smålesing av pensum. Greide ikke å holde meg. Jeg har allerede tilbakelagt 30 sider notater og 5 kapitler familierett. Ikke så ille som jeg fryktet, og faktisk mer interessant enn jeg trodde. Svar på eksamen får jeg ikke før neste uke. så inntil da lever jeg i håpet om at jeg slipper ta den på nytt. Frem til dommen faller lever jeg bekymringsfri (selv om ingenting får ødelegge julehyggen min!), og nyter Desemberdagene. Måneden jeg går og gleder meg til så fort det er Januar igjen. Jeg kunne feiret jul hele året. Det er jeg sikker på. Rett og slett fordi det er en så fantastisk tid. Det bor så mye glede og takknemlighet i mennesker, og følgelig også meg selv. Ekstra glad blir jeg av å glede andre. Snart dumper det ned en overraskelse i postkassen til lillebror. Jeg måtte omsider ta affære og ordne med en lokalbutikk langt oppi nord. Sånn utenom at varen var noe dyrere og hadde 7 dagers levering, så var det et helt topp alternativ. Jeg gir meg aldri, som dere vet. Fordi lillebror titter innom av og til, kan jeg ikke skrive hva han får. Ellers er julestemningen litt som så, men det vintervakre landskapet utenfor og de julehandlende kundene på jobben, hjelper mye. Dessuten har jeg skaffet både julegenser og nisselue, samt at jeg skraper flaxkalender (og vinner – 200 hittil), hører på ”Madeléns jul” på Spotify, ser på julefilmer på Viaplay, og eller spiser et lass av pepperkaker. Jeg har mistet tellingen for lenge siden.
Jeg blir hentet på kvelden den 21 Desember, etter jobb. Deretter er planene kun satt med fokus på familie, noe venner, og sikkert litt jobb. Julaften i år blir hjemme, sammen med mine tre hjerter. Nå er jeg dessuten såpass at jeg verken har bestilt kalkun eller sukkerfri gelé. Jeg bare skrev i en melding til pappa, 5 Desember, at jeg sikkert overlever pinnekjøttet til mamma. Uten at jeg hadde tenkt nevneverdig over det. Orker bare ikke begrensninger, og da velger jeg heller gi f og takke ja til det jeg kunne gjøre før sykdommen. Så får vi se hvordan det går. Jeg vet jeg sa jeg aldri kom til å spise pinnekjøtt igjen, men det var tross alt da hjernen min var fettfattig. Noe som følgelig betyr fattig på fornuft. Sist jeg smakte pinnekjøtt syntes jeg ikke det var særlig godt, men mamma har muligens bedre peil enn restaurantbransjen. I hope. Hvis ikke så får jeg bare leve med at jeg ikke liker det, og eventuelt spise noe restemat. Løsninger finner man alltid. Uansett skal det testes, og det er det viktigste. Jeg skal på ingen måte ha premie eller ros for forsøket, fordi jeg nå er frisk – og da er det forventet at jeg går all in. I alle fall på de områder jeg gikk all in før sykdommen. Ribbe, medisterpølser, medisterkaker og juletilbehør skyr jeg av den grunn at jeg aldri har likt noe av det. Så på meg blir det da pinnekjøtt med kokte grønnsaker, og det gruer jeg meg overhodet ikke til. Hvorfor skulle jeg? Fordi julematen er en gigantisk utfordring med tanke på kalorier og fett? Er det noe jeg har lært gjennom årenes løp, så er det at fett og kalorier ikke tar livet av en. Tvert i mot. Det må til for at en kan overleve…
Det var ikke før i sommer at jeg faktisk begynte å se meg selv som Madelén, noe som følgelig også gjorde at jeg begynte å kjenne på en del følelser. Nye følelser, vil jeg si. Det har liksom manglet noe i alle disse år. Jeg trengte å føle på kjærlighet. Fra noen andre enn familie og venner. Tidligere har jeg vært veldig på at gutter tilhører ”the friend zone”. Dette endret seg altså rundt sommerstider. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor savnet plutselig oppsto, men jeg tror det har noe med at jeg omsider lærte å akseptere meg selv. Pappa har hele tiden sagt at jeg må elske meg selv, for å kunne elske andre. Og også for å ta i mot andres kjærlighet. Jeg synes elske er et sterkt ord. Jo visst er det flott, men også veldig skremmende. På grunn av sårbarheten det som oftest medfører. Den kan komme når som helst. Er det et motto jeg har her i livet, så er det å satse. Det er kun slik man kan vinne. Men jeg må innrømme at jeg har vært en pingle på kjærlighetsfronten, og det er jeg fremdeles. Dels kan jeg nok skylde på sykdommen, overgrepet, drapstrusler, og hele den pakka, men til syvende og sist er det jo meg. Det er meg det er noe galt med. Det er jeg som sliter med å åpne meg opp, og faktisk ta steget. Jeg kan telle to langvarige ”forelskelser” på mine fingre. Det begynte på barneskolen og pågikk faktisk helt fram til andre året på vgs, med små mellomrom. To ulike veldig flotte gutter. Som aldri fikk vite at jeg likte dem mer enn bare ”en venn”. Istedenfor å vise interesse når de snakket til meg, virket jeg heller overseende. Jeg greide det bare ikke. Det var liksom ikke meg å være sånn jentete. Jeg gikk heller forbi dem i hurtig tempo med nesa ned i bakken. Og så fort jeg ble pratet til latet jeg gjerne som at jeg ikke hørte hva som ble sagt, for jeg ”har jo nedsatt hørsel på begge ørene”. Den unnskyldningen har jeg virkelig brukt for alt den er verdt i situasjoner der jeg har vært ubekvem. Det ser jeg nå var en lite smart ting. Fordi jeg har gått glipp av en viktig lærdom. Nemlig konsekvensene når hjertet har talt.
Jeg ler godt når jeg ser disse bildene fra 7 klasse. Jeg var jo knapt 163, rund i kinnene, med sokker i bh’en og litt herlig valpefett på kroppen. Bilder jeg ikke taklet å se da jeg var syk, for å si det slik. Men jeg skal innrømme at det er koselige tilbakeblikk. Rett og slett fordi det var en veldig fin og bekymringsløs tid!
Brunfargen er forresten fra Kreta, og langt fra naturlig. Bildene er tatt av flinkeste fotografkusine og er brukt for å illustrere første innholdet i bloggposten.
Greia er nemlig det at selv om jeg er sosial, utadvendt og prater med alle om absolutt alt mulig, så slipper jeg sjelden folk innpå meg. Sånn på ordentlig. Det var ikke før jeg ble syk at jeg greide å åpne meg for mamma og pappa. Jeg har åpnet meg mye for lillebror, men det er faktisk ikke alt han vet. Enda. Og dette er mine nærmeste. Da sier det seg kanskje litt hvor vanskelig det er med venner, og potensielle kjærester. Det er noe med tillitten. Ikke fordi jeg har blitt sviktet (mer enn én gang), mobbet eller opplevd noe som gir meg grunn til å tvile på folk, men fordi jeg generelt har en iboende frykt i meg. For det ukjente. Så selv om jeg var kjæresteklar i sommer og følgelig i høst, så virket jeg allikevel avvisende face to face, og også på både tinder, messenger og sms. Noe som tydelig kom fram. Det er veldig lett å se på meg når jeg vil sky banen eller blir litt småbetatt. Jeg blir stresset og klomser noe forferdelig. Deretter prater jeg unormalt høyt og gjentar gjerne samme spørsmålet en gang ekstra, eller så stiller et spørsmål med et svar som er så selvsagt at det er tåpelig. Ja. Det har skjedd her i Hønefoss. Og ja. Det er flaut. Faktisk har jeg opplevd de gutter som er sånn ”virkelig interessert”. Det var en i starten av semesteret. Og hva gjorde Madelén da? Jo. Hun sa at hun var sammen med en fyr. Noe som følgelig betyr en historie om hvem denne fyren er. I fadderuka klarte jeg å dikte opp en Per som spilte for Hønefoss fotballag. Herregud. Tror dere ikke at han fyren stilte oppfølgingsspørsmål om hvorfor jeg var på Tinder? (Appen er herved slettet) Og i tillegg at han hadde god peil på norsk fotball? Der og da ville jeg grave meg ned. Jeg er vanligvis flink til å avvise når jeg trenger, men denne gutten kunne jeg ikke si nei til etter han hadde spandert hvitvin på meg. Ergo kjørte jeg heller på med en slik usannhet. Ikke veldig meg, og ikke særlig bra. Men jeg fikk ryddet opp i det til slutt, og omsider fortalt at jeg ikke var ute etter noe forhold. Selv om jeg muligens var det. Det er bare det at han ikke var min type at all. Verken kjemimessig, utseendemessig eller innholdsmessig. En gutt må faktisk ha et tiltalende ytre skal han ha sjanse på meg, og det samme tenker jeg om han. Han må også like mitt utseende. Det bør være en ærlig sak. Sjelden er det bare innsiden som teller. Noe som er bevist ved apper som tinder der man sweiper bort ugresset. De færreste vil nemlig kunne se gjennom et stygt ytre uansett hvor fantastisk vedkommende er. Satt på spissen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg pratet med fyren kun på grunn av at jeg hadde glemt kortet hjemme, og at jeg var litt for full. Ingenting annet. Det stod aldri i mine tanker å prate med han. Jeg var bare uheldig og hadde mistet følge mitt, og vi havnet dermed på samme bord. Superkleint. Etter en halvtime var jeg så svett at jeg ikke taklet mer. Derfor ordnet jeg opp i ”misforståelsen” og gikk. Ganske nøyaktig forklart.
Nå har det imidlertid nesten gått 4 måneder, og jeg kjenner meg ikke like ”kjæresteklar”. Det har ikke noe med overnevnte tilfelle å gjøre (bare litt), men rett og slett med at dagene er fylt opp. Det går i skole, jobb, trening og noe familie. 120%. Ukene er alltid fulle. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle sjonglert det med en kjæreste. Dessuten er sannheten at jeg trives godt i singellivet. Behovet er på en måte ikke der. Jeg vet heller ikke om jeg ville vært en særlig god kjæreste, pga mitt alterego, stahet og stressede vesen. Men; kanskje noen liker det? Hilsen frøken ”loves herself”. Jeg skal nemlig ikke utelukke noe. Det som skjer, det skjer. Dukker den rette opp, så har jeg tid. På et eller annet magisk vis. Lenge trodde jeg preferansene var satt, men jeg innser at de lett kan fravikes dersom jeg virkelig faller for noen. I et slikt bilde blir liksom foreldre, musikksmak, egenskaper og den slags, ubetydelig. Men han må fremdeles være opptatt av å holde seg i form, og helst like noen form for sport. Hvis ikke tror jeg lett at ulikhetene vil gjøre at kjærestetid blir nedprioritert. Og det er nok en ærlig sak. Om vedkommende er like sta som meg, like stresset, eller til tider like ego, så er ikke det noe som setter en stopper nødvendigvis. Det handler nok bare om å tilpasse seg hverandre, og det får man til hvis man virkelig vil! Takk for meg.
Sett bort fra at jeg enda er litt sjokkskadet etter eksamen, så er det lite andre skader å snakke om. Foruten om noen bagatellmessige blåmerker, er jeg skadefri. Jeg skal love dere at jeg har gruet meg til vinteren. Ikke fordi jeg ikke liker snø, kulde og den slags, men fordi jeg visste at det å flytte innebar en større risiko. Her i Hønefoss har jeg ingen tredemølle som jeg kan gå på istedenfor å gå ute. Dessuten har jeg så å si ærend hver eneste dag, og det er ikke alltid at jeg har noen å sitte på med hit og dit. Bilen min står for øvrig i Horten, også. Og selv om det er stress at jeg er uten bil, så er det utrolig deilig å slippe skrapingen, oppvarmingen og manøvreringen på vinterstid. Jeg må bare si det. Dermed blir saken ofte den at jeg må ta benene fatt. Uansett hvor glatt det er. Heldigvis hadde mamma sendt med meg brodder, og de røk selvfølgelig andre gåturen min. Det var for øvrig på vei til kjøpesenteret. I hui og hast ringte jeg pappa for spons. Han så viktigheten og samtykket til det. Lite visste jeg om at sko i 41 1/3 er umulig å få brodder til. Enten er størrelse 37-41 for snevert, eller så er størrelse 41-45 for stort. Dessuten var det simple greier med den strikken under. Omsider endte jeg opp med et alternativ som jeg kan leve med. Det ble en noe dyrere investering (som pappa sponset broddeprisen på), men dog en meget god en. Jeg kjøpte broddesko!! Endte opp med størrelse 43. Må le av meg selv. Han som kjøpte det før meg var 80 år, minst. Enda noe å le av. Men jeg må bare si at det er utrolig deilig å hoppe inn i sko der man slipper å tenke på om broddene er av eller på, og det er utrolig godt å ”sitte fast” i isen når jeg går. Det er skøytebaner i store deler av Hønefoss. Da jeg gikk til jobb her forleden var det en far og sønn som spilte ishockey på hellene utenfor huset. Det er greit strødd enkelte steder, men etter litt regn så har det lagt seg nedi isen, noe som hjelper lite for oss gående. I dag for eksempel var bussene innstilt, og han på Securitas fortalte meg at politiet hadde oppfordret folk til å holde seg inne. Kundestrømmen på jobben var nært sagt som en enkel hverdag – verken mer eller mindre. Og selv om jeg nå har broddesko, så var det uendelig digg at jeg hadde en snill kollega som transporterte meg til og fra. Men uansett så har jeg nå en viss sikkerhet når jeg er ute og går, og det er bra. Det å brekke høyre og venstre overarm på 3 år må jo være en bragd i seg selv.
Først et fall på pappas store 50 årsdag, og deretter et fall på skøytebanen to år senere (bilder under). To hendelser som gjorde meg alvorlig deprimert. Ikke bare fordi en brukket arm gjør en avhengig av alle andre, men fordi jeg visste årsaken. En normal robust person knekker ikke så lett. Hadde det ikke vært for osteoporosen er det ikke sikkert bruddene hadde vært en realitet. Det var nemlig det legen kalte ”fine brudd”. Brudd to ble dessuten ikke oppdaget før noen uker senere, på MR. Tenk om jeg hadde fått et brudd nå (?) Ikke kunne jeg jobbet. Ikke kunne jeg skrevet på PC. Ikke hadde jeg greid å dusje eller lage mat. Ikke kunne jeg holdt orden på rommet. Nei. Det er i slike situasjoner man forstår hvor lite selvstendig man evner å være. Derfor har jeg gjort alt i min makt for å forhindre skadetilfeller. Jeg har vært fast bestemt på at jeg ikke skal brekke noe mer mens jeg studerer. Om det betyr Olga på 90 år som klakker når hun går – jeg bryr meg ikke. Jeg hadde brydd meg mer om jeg hadde blitt pleietrengende og deprimert. Ergo håper jeg ikke det skjer. ”Bank i bordet” som verdens fineste alltid sa. Eneste kjipe med broddesko er at de funker elendig på fliser. Ergo har jeg alltid med joggesko når jeg skal handle på butikken. Ikke bare bråker det, men det er nærmest glattere å gå med de inne, enn hva det er å gå uten ute. Dessuten liker jeg å tro at jeg er bedre rustet nå, og jeg håper bentettheten beviser det. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å dra da jeg fikk innkallelsen, men så har jeg fått en time i romjulen, mens jeg er hjemme. Selv om realiteten er hard, så hadde det jo gått fremover sist, så det kan vel ikke ha snudd nå? Jeg tviler med tanke på hvor mye proteiner og diverse tilskudd jeg spiser, og også det at jeg veier litt mer nå. Bare det i seg selv kan snu nedbrytingen betraktelig. Jeg har stadig fått spørsmål om vekt, men det besvarer jeg ikke. Det jeg kan svare på er siste spørsmål: Ja, jeg veier over 40 kilo, og det har jeg gjort en stund. Mer behøver jeg ikke å si om den saken.
Et noe uhyggelig tilbakeblikk fra skøytefallet. En grunn til at bildene er i denne størrelsen.
Det er ikke bare armen som er skrekk og gru, men også kroppen generelt. Jeg ser jo nå hvor undervektig jeg var!
I morgen skal jeg på busstur. I Sandvika møter jeg favorittguttene mine og derfra skal vi kjøre til bestefar. Jeg har ikke sett bestefar siden før jeg flyttet, så det skal bli veldig hyggelig. Julen har blitt veldig tung for meg etter alt jeg var gjennom på Post 3, så jeg trenger å se igjen litt familie nå som Desember omsider er her… Det skal dessuten bli veldig godt å vise bestefar ”the new me”!
Klokken 15 forlot jeg eksamenslokalet etter å ha gjennomført min første eksamen i jus. Dersom denne går veien, er mitt første semester ferdig. Det føles litt uvirkelig. Veldig uvirkelig. Eksamen var å stor at jeg selv på 13 sider ikke rakk å få frem alt jeg ville, men jeg kom meg i mål. Akkurat nå er jeg litt sint bare og veldig sjokka samt utrolig stresset innvendig. Hadde ikke tid til å åpne domssamlingen engang, og følgelig ikke sette meg særlig inn i oppgaveteksten. De andre elevene var like sjokka som meg, så jeg håper kravene settes ned noe altså. Jeg har uansett gjort mitt beste, besvart alt som var mulig å besvare og for første gang spist under en eksamen. Jeg har alltid forbundet eksamen med tidspress, og det er derfor jeg tidligere ikke har prioritert det. Ei heller frokost. Nå når det står såpass mye på spill (med tanke på utdannelsen) måtte jeg bare stå opp for meg selv litt, selv om det høres sjeldenheten til at jeg ikke er kvalm. Det gjelder tidlig på dagen, og særlig under tidspress der jeg vet jeg må prestere. Å spise på skolen er noe av det mest utfordrende jeg vet om. Av overnevnte grunn, pluss at det gjerne er stress å få tid til det. Jeg husker broren min sa: ”Jeg fikk spist en halvtime før eksamen var ferdig, for da var jeg i mål med skrivingen”. Og da er liksom litt av poenget borte. Derfor må det være lettvinn mat. I dag hadde jeg for første gang i historien, med meg mat på eksamen. Fordi det betyr mer for meg at hodet fungerer enn at jeg føler meg uggen og uvel, selv om det var rimelig vrient å rekke det. Proteinbar, frukt og skyr gjorde ble det uansett. Jeg tuller ikke når jeg sier at energien var på topp hele veien. Om det var kaloriene eller cola zeroen er uten betydning.
Det burde stått en fortjent ferie på planen, og en hjemreise til Horten – men det gjør det ikke. Ikke enda. Jeg skal jobbe og tjene opp noen kroner først, og det innebærer jobbing så å si hver dag frem til 22 Desember. Jeg griner ikke over mye jobbing (og ekstra cash), for jeg trives veldig bra på jobb. At jeg nå, for en liten periode, kan jobbe uten å tenke skole er bare vidunderlig. Ok. Så må jeg bruke noe av fritiden på lesing av neste års pensum. Jeg lovte broren min at jeg ikke skulle starte på pensum før skolestart, men hvis jeg på fritiden min har valget mellom å lese og å sove/slappe av, så velger jeg førstnevnte. Det meste av bøkene er innkjøpt, og det er ikke akkurat lite å gape over. Er jeg litt flink til å skumme over dem, så slipper jeg trolig å dra med meg for mye av privatretten hjem. Det var jo en av hovedutfordringene med hjembesøket i høstferien. Jeg blir hentet 21 Desember etter jeg er ferdig på kveldsjobb den dagen. Planen er en hyggelig julefeiring med mine kjære tre, så får vi se hva som skjer utover det. Jeg skal trolig også jobbe litt i Horten, og det ser jeg fram mot. Ja. Jeg er litt arbeidsnarkoman, men det er bare noe med den godfølelsen jeg får av å jobbe. Særlig i et så bra konsern som Elkjøp!
Ellers kjennes formen fin. Jeg vet at lesing dagen før eksamen ikke er det store, men for meg gjelder det kun terping av ny og ukjent info. Alt annet går inn og spikres. Gamle notater er bare god pugg. Jeg kom meg gjennom alt som var av notater av erstatningsrett og avtalerett i går. Vi snakker noen hundre A4-sider på data. I tillegg til tilhørende kontrollspørsmål, allerede løste praktikumsbesvarelser og noe lesing av dommer. Litt for mye fokus på erstatningsrett, og litt lite tid til avtale- og kjøp, men men. Følte jeg kunne det jeg skulle da det gjaldt. Det er det viktigste. Jeg leste mye i går. Greide bare ikke stole på at jeg kunne alt utenat. Jeg kjørte intervall med intensivt tempo hver 1 1/2 time og tok 10 minutter pause for hvert intervall, fra klokken var 8 på morgenen til den var 23 på kvelden. Det eneste jeg skulle ønske var at jeg ikke var så bekymret på grunn av lovs- og domssamlingen som vi fikk ha med. Har tatt videre saken med Juristforbundet og håper mer klarhet på hva som er lov og ikke lov, i ettertid – og helst et mer likt løp mellom skolene. Når verken lærere, eksamenskontor eller folk som går kullet over vet, hvordan kan jeg føle meg trygg da? Især når alle i klassen spekulerer og går rundt der og er usikre. Jeg var uansett rimelig klar på at jeg ikke kom til å fullføre en eksamen om jeg hadde fått en blank lovsamling utdelt før eksamen. Da hadde jeg lett dratt til legen for å få en sykemelding, og heller tatt eksamen senere. Heldigvis var ikke det tilfellet denne gangen, men jeg skulle helst ha spart meg for bekymringene dagen før eksamen. Så ja. Bortsett fra det gikk gårsdagen tålelig bra. Jeg fikk i meg godt med mat (sånn midt mellom slagene), og la meg rundt 00 uten at det resulterte i noe særlig søvn. Jeg måtte bare ta meg en velfortjent time med VS showet fra Shanghai. Den selvsikkerhet de jente utstråler er helt supert å se, og absolutt noe jeg trengte kvelden før eksamen. Showet har jeg sett på i flere år. Selv den gangen jeg var syk. Ja, faktisk da jeg var på mitt sykeste. Fordi det ikke er et show med fokus på tynnhet, men med fokus på sunne, trente jenter og undertøy som er til å dø for.
I dag tidlig gikk ting relativt smertefritt. Jeg krasjet ikke hodet i lampa da jeg stod opp, eller trynet på vei ut døra. Jeg sølte heller ikke tannkrem på min nyvaskede genser, eller endte opp med å legge på maskara 8-9 ganger. Tro det eller ei, men jeg har ikke vært stresset overhodet. Denne eksamenen har jeg tatt med knusende ro, og jeg har nok vært mer gira på å bli ferdig med den, enn hva jeg har tenkt over at jeg faktisk skal gjennomføre den. Jeg har nærmest telt ned dager i spenning. De temaene jeg har, er temaer jeg er veldig familiær med. Når jeg neste semester skal på arverett, familierett, ex fac, og den slags, vil jeg nok ha et litt mer anstrengt forhold til eksamensperioden. Men, den tid den sorg. En ting av gangen!
I kveld derimot skal jeg ta det helt piano! Så fort jeg er hjemme fra jobb, rundt 21-21:30 skal jeg ta en treningsøkt, og deretter slenge beina på puffen og nyte en god julefilm. Ok. Så må jeg muligens rydde litt opp. Alt av papirer, klær og tomme emballasjer ligger strødd overalt. Skylder på eksamen, si. Og nå som den første av mange er over, så skal jeg nyte friheten. I alle fall fram til Desember en gang!
