Man vet aldri hvor man har Madelén. Venninnen min skulle hjemover til Sandefjord denne helgen og jeg spurte derfor om jeg fikk bli med (etter at jeg hadde sjekket hvordan planen med skole og jobb var). Jeg må bare bli flinkere til å prioritere familien dette semesteret, så jeg griper de anledninger jeg ser. Har jo savnet dem enormt siden juleferien. Vel. Uansett. Venninnen min godtok at jeg kunne sitte på, og det setter jeg umåtelig stor pris på. Generelt er jeg utrolig lykkelig over at jeg endelig har fått en så god venninne i Hønefoss. Det følte jeg veldig manglet i fjor. Ettersom vi har en del skole, som attpåtil er obligatorisk, måtte jeg ta noe fri fra jobben for å få gjennom skolen i første omgang. Det er jo ikke særlig hensiktsmessig å jobbe fra 19-20:30 for noen. Tiden som ble igjen brukte jeg derfor til å reise hjem. På Mandag tidligere i uken avtalte jeg derfor med familien et skypeopplegg på Fredags ettermiddag/kveld. Jeg måtte jo sikre meg at de var hjemme. At mamma ikke var på jobb. At pappa ikke var på sykkelrulla. Deretter lastet jeg ned Skype på telefonen, og da jeg var ved gateskiltet gjemte jeg meg bak et stort tre, også skypet vi. Jeg sa bare at jeg var ute, men ikke hvor jeg var. Ergo løy jeg ikke. 2 minutter senere var jeg såpass kald at jeg zoomet ut og viste huset i bakgrunnen. Mamma mente det var veldig isete i Hønefoss, mens pappa så det med en gang. Den reaksjonen deres var rimelig heftig kan man si. Herregud som jeg lurte dem. Denne så de ikke komme, nei. Særlig fordi de visste om mine ikke-eksisterende og omfattende planer på Lørdag og Søndag. Ideelt sett skulle jeg bakt noe, men det rakk jeg ikke med jobb etter skolen på Torsdag, og skole fra tidlig morgen til sent i går. Dermed ordner jeg noe etterpå. Det blir bra. Nå har jeg allerede vært hjemme en hel kveld og delvis morgen, og det har gitt meg en slags ro og en helt ny gnist. Jeg har et altomfattende pensum, men på mange måter greier jeg glemme det litt vekk når jeg er i Horten. For det er bare så deilig å være hjemme igjen! Ok. Så sitter jeg her med bøkene mine i dette sekund, men det er ikke aktuelt så fort resten er oppe og går. Etter jeg kom hjem har jeg gått tur med mamma og pappa, Aleks og jeg øvelseskjørt (og for en fornøyd bror!!!), hygget oss og spist verdens beste grønnsakssuppe. Den ble laget mens jeg og Aleks var ute av superkokk 1 og superkokk 2. Suppen er liksom høydepunktet og tradisjonen når jeg kommer hjem, og det gjorde ingenting at det kom litt ”plutselig på”. Nei. Nå ser virkelig fram til resten av helgen og skal nyte den for alt den er verdt, selv om den ender i morgen. Og jeg har vel egentlig nytt hele uken. Ja, det har vært mye skole, men det har også vært mye mestring og glede. I tillegg har jeg gått flere turer med venninnen min, vært sosial, fått ordnet opp i leilighetsting og også fått konstatert 0 hull og sterke, friske tenner. Sist jeg tok sjekken var for 2 år siden, så det gjorde meg lettet. Det at jeg nok en gang får en bekreftelse på at tennene mine har overlevd anoreksien og næringsmangelen. Har ikke ord.
