I alle år har vi feiret det som feires kan hjemme, og jeg kan ikke huske at jeg har gått glipp av én eneste farsdag så lenge jeg har levd. Selv ikke da jeg var på mitt sykeste. Vi er en ekstremt sammensveiset familie, og all motgang vi har opplevd, har vel ikke akkurat endret på det faktum. Hjemme hos oss har farsdag, og morsdag også for så vidt, betydd like mye som bursdager. Gavene har vært av samme omfang, forberedelsene har vært av samme omfang, og selve dagen har på alle måter minnet om en heidundrende fødselsdag. Jeg er ikke direkte lei meg, men jeg skal innrømme at det er uvant og litt ekstra vondt at jeg ikke er hjemme og feirer min fineste pappa i dag. Alt jeg kunne gjøre var å skaffe en gave på postordre samt lage et paintbasert kort. Det er liksom ikke det samme. Jeg skulle så gjerne være til stede når han åpner gaven og leser kortet. Selvfølgelig kunne jeg ofret en helg for å reise hjem, men så tett oppi eksamen lar det seg vanskelig gjøre. Især når jeg ikke har bil, og enten er avhengig av skyss fram og tilbake, eller en buss som trolig ikke holder tiden. Jeg er 24 år, dessuten. Jeg bor ikke lenger hjemme. Det er dermed ikke gitt at jeg skal få møtt opp på alt som er. I dag må det derfor holde med en telefonsamtale, så får klemmen heller vente. Pappa vet uansett at han er verdens beste, og at jeg er uendelig glad i han. At jeg studerer jus var jo et av hans høyeste ønsker, så det at jeg bruker tid på det, akkurat i dag, tror jeg ikke gjør noe. Det er vel mer min egne samvittighet som skorter litt mot i dette sekund, men det skal jeg sannelig få gjort opp for rundt juletider. Det er jo ikke så lenge til!
Pappas jente – alltid. Sommer 2007.
