En ting jeg alltid prater om med gud og hvermann er mine ambisjoner. Før sykdom, mens jeg var syk og nå. I større eller mindre grad. Jeg har alltid pratet om det. Jeg gjør det med damen som sitter i kassa på matbutikken. Jeg gjør det med elever. Jeg gjør det med kunder (som er interesserte i en samtale omkring det) Det bare faller meg 110% naturlig. Senest i går fikk jeg høre: ”Du kan da ikke være norsk”. I Norge er det tydeligvis ikke særlig vanlig å være målrettet. I alle fall ikke på den måten jeg er. Men jeg tar dette til meg som et stort kompliment. Hvorfor må man være så himla A4 som person? Hvem sier at det er standarden? Og må man følge standarden? Jeg bestemte meg for å bli forsvarsadvokat da jeg var 7 år. Jeg skulle ha bil så fort som mulig etter lappen. Jeg skulle ha minst 6 seksere på vgs. Av fare for å virke skrytete stopper jeg der. Poenget er ikke hvilke ambisjoner jeg har, men at jeg tør å dele dem. At jeg er stolt av de mål jeg setter meg, og at jeg på ingen måte vil dysse ned at jeg jobber hardt. Senest på Tirsdag sa læreren til meg: ”Du graver deg altfor mye ned i fagene, da du spør om ting selv ikke jeg vet, og som selv erfarne advokater vil utfordres på” Tar det som et kompliment. Nå skal det sies at motivasjonen min har mye av skylden for min lærervilje og streben etter å nå mål. Men det tenker jeg er helt greit. Jeg kan være så unorsk jeg vil. Jeg trives sånn. Det er mitt liv og mine valg. Vil jeg være åpen om det, så er det opp til meg. Vil andre høre på det (eller lese om det), så er det opp til dem. 

 

I går gjennomførte jeg nok en eksamen på jusstudiet, og det med verdens beste følelse. Sliten, men lykkelig. Kunne absolutt alt. Grunnen: fordi jeg har interesse av jus og vil virkelig lære meg det som kan læres, selv om sannsynligheten for å få det på eksamen er liten. Selv arverett, som jeg i utgangspunktet hatet, er nå et fag jeg liker. Og jeg liker det veldig godt. Så godt at jeg har googlet ting utenfor pensum på fritiden, og sett på youtubevideoer om uskifte fra kompetente advokater. Haha. 

 

Denne gangen er det heldigvis ingen usikkerhet tilknyttet noe som helst, da jeg har tatt til meg tilbakemeldingene opp gjennom, jobbet grundig hele veien og holdt fokus på det som er sentralt. Jeg føler at jeg ikke kunne gjort noe annerledes denne gangen. Da kan det på en måte gå som det går, til tross mine ambisiøse mål. Det er selvfølgelig farlig å gå rundt med en god følelse, men etter å ha diskutert oppgaven med noen av de andre i klassen, tror jeg at det er forventninger som jeg kan tillate meg selv å ha. Men ja. 5 timer og 27 000 ord. Det bør gi uttrykk for kunnskapen min tålelig bra. Sensur foreligger ikke før om 3 uker, og den venteitden er kjip, men det går. Nettopp fordi tiden vil fly avgårde. Jeg har så mye jeg skal gjøre og rekke gjennom. Det er eksamen på Tirsdag, service på bilen på Onsdag, pakking, hjemreise, reunion med ungdomsskoleklassen, bistå med kjøring og teoripugg med broren min, festival og maling av Aleksanderbo – og det er bare opplegget fram til midten av Juni. Jeg elsker å ha mye å gjøre. Da jeg kom hjem i går var det helt j******. Jeg følte meg så tom. Helst ville jeg sette meg ned med ex fac, men jeg kunne ikke. Hjernen må få sin avkobling. Derfor la jeg meg nedpå en times tid. 30+ ute er for mye for denne frøkna. Deretter surfet jeg på mobilen, ryddet i papirer og klær som lå strødd overalt, kontaktet kompetente folk på sparing (vurdering selge aksjefondet i disse usikre børstider), før jeg kjørte meg en tur til Hadeland Glassverk på Jevnaker med luftetur og handling. Helt nydelig. Elsker å være ute med Oscar. Vel hjemme gikk det med 2 timer til å prate med gutta mine, og det var noe jeg trengte. Jeg som vanligvis snakker med familien hadde ikke pratet med dem siden Søndag. Vi har rett og slett vært opptatte på hver våre kanter. Kanskje like greit. Før eksamen er det kun meg, meg og meg likevel. Og som min klokeste engel sa: ”Hører man ikke noe, så er alt bra”.

 

Jeg har jobbet jevnt gjennom hele året, men det er den siste uken, etter 17 Mai, at jeg føler jeg fikk lagt inn støtet. Da leste jeg på et fag pr dag og lærte meg det til det fulle. Her kan dere se en liten film (i mobilkvalitet) som jeg spilte inn før jeg dro på skolen i går, der jeg deler tankene mine. Veldig lite gjennomtenkt det som blir sagt, men morsomt å ha for ettertiden. Uansett: ta meg som jeg er!

 

Så ja. Det var gårsdagen. Nå er det fullt tre-dagers-fokus på ex fac før sommerferie venter. Jeg gleder meg. Gleder meg til å ha eksamen for å vise det jeg kan, og gleder meg til å komme i mål med første året. Tenke seg til at jeg snart er 20% jurist. Og tenke seg til at jeg går på et universitet. Wow. Det må være lov å være stolt. Ikke fordi jeg er 20% jurist eller går på universitetet, men fordi jeg i fjor var milevis unna å studere, milevis unna å bo for meg selv, og milevis unna å ta ansvaret for handel og mat. Aldri vasket et klesplagg. Sjelden satt på en oppvaskmaskin. Aldri eid en støvsuger. Aldri ringt sjefen selv. Men nå. Nå er jeg milevis foran. Med det meste. Alt som var bra, fortsetter å være bra. Ikke bare bra, men kanon. Den motivasjon jeg fikk med studiet gjorde meg frisk, og den motivasjon bruker jeg videre i livet. God som gull!