Fra bunadhater til bunadelsker…

I vår familie har stadig bunader gått i arv. Da jeg var liten erindrer jeg spesielt bunaden fra mammas bygd, Voss. Og da bunadene ble for små gikk selvfølgelig mamma til innkjøp av barnebunader. Til min store fortvilelse. Jeg var kanskje en av tre som måtte ha bunad i klassen da vi gikk i barnetoget, og det var ikke gøy! Jeg ville ha kjole, bukse og skjørt som de andre. Jeg ville gå med joggesko, ikke pensko – og helst ville jeg ville ikke skille meg ut. Det var ikke det at mamma tvang meg, men det var det at jeg ikke turte å si noe. Jeg ville jo ikke såre henne. Så slik ble det. Bunad til og med sjette klasse. For meg var det en befrielse å da bunaden ble for liten. Og enda større befrielse var det å slippe å gå i tog da jeg begynte på ungdomsskolen. Det skal dog sies at jeg elsket 17 mai. Saken var bare det at jeg ikke fant det ”kult nok” å gå i bunad eller tog. Jeg hadde et slags behov for å vise de andre ”barna” at jeg ikke trengte å følge reglene. Haha. Snakk om rebell.

 

Da det nærmet seg en avgjørelse angående konfirmasjon var jeg veldig delt. Først og fremst om jeg ville ha en feiring, og for det andre om hva jeg skulle ønske meg. Det skulle i hver fall ikke være kristelig (er ateist) og i hver fall ikke være bunad. Husker jeg lo småhånlig meg da jeg hørte venninnen min ”kun” fikk bunad i konfirmasjonsgave mens jeg på min side fikk førerkort og dyre smykker pluss et supert selskap. Hadde jeg ikke konfirmert meg hadde jeg ikke fått noe selskap, så valget falt på borgerlig. Et valg jeg tok helt uavhengig av mine venner. Kom ikke med sammen med én person jeg kjente på kullet en gang, men det gjorde ikke noe. Jeg trengte på alle måter å utfordre mitt sosiale og utadvendte vesen. Noe jeg er evig takknemlig for den dag i dag. Først og fremst fordi jeg hadde en reell dannelsesreise i løpet av konfirmasjonstiden, gjorde meg en fantastisk erfaring og fikk mange nye bekjentskap. Sistnevnte var med på å gjøre ungdomstiden min enklere, og jeg gikk på mange måter fra 0 til 100 i både selvtillit og det som var.

 

Konfirmasjonspengene mine gikk ikke til bunad, men ikke noe andre spesielle fancy greier heller. Da jeg ble 14 jobbet jeg et år som telefonselger så jeg slet ikke med å betjene forbruket av Lacoste, Polo og Gant, ei heller treningstøy på ungdomsskolen. Konfirmasjonspengene stod mer eller mindre urørt på en konto, og ble ikke flyttet over til brukskonto før jeg som sytteåring begynte i min første ordentlig jobb, Elkjøp (der jeg fremdeles er glad jeg jobber den dag i dag) At pengene skulle bli værende i banken var et valg jeg tok – ikke noe foreldrene mine tvang meg til. Et slikt fornuftig valg gjenspeiler trolig den person jeg også er den dag i dag. Jeg har alltid hatt et godt øye for privatøkonomi og alltid god likviditet på kontoen. Hva konfirmasjonspengene gikk til er enda et stort mysterium. Jeg har bare brukt penger når jeg har hatt behov, men aldri gått i minus. Selv ikke da jeg med et sekssifret beløp åpnet mitt første og eneste aksjefond eller da jeg like etter brukte den doble summen på min første bil. Ei heller da jeg fire år senere kjøpte en enda dyrere bil (den jeg har nå). Det må være lov som ungdom å være stolt over å ha stålkontroll på økonomi. Aldri har jeg brukt penger på snus eller røyk, og heller ikke ofret store summer på alkoholkonsum. Forbruket har så å si være i null (sett utenom bilene mine) siden den dagen jeg startet på videregående. Kun de viktigste utgifter har blitt prioritert. Ønsker faller ikke under den kategorien. Rett og slett fordi jeg liker å spare, og jeg vil de neste studieårene vite at jeg sitter trygt i det. Det trenger ikke bety at jeg kan kjøpe alt jeg vil eller skal bo i en 150 kvadrats leilighet som student, men bare at jeg for eksempel får det pålegget jeg trenger eller at jeg ikke må kutte ned på gaver til familien fordi husleia er for høy. Noe i den dur. Men så var det bunaden, da. Den var ikke noe ønsket fra konfirmanten sin side, og dermed ikke noe jeg hun spanderte på seg selv den gang.

 

Sommeren 09 giftet mamma og pappa seg, og for første gang noen sinne misunte jeg alle som hadde bunad. Husker det så godt. Gjorde nesten litt vondt. Den sommeren gjennomsøkte jeg nettet, men fant fort ut at jeg syntes det ble litt unødvendig og dyrt tross at jeg hadde grei råd. Samtidig så jeg slike investeringer som vokseninvesteringer. Ikke noe jeg som barn skulle bruke penger på. Ergo måtte den vente. Senere samme år kom bestemor med et forslag, helt uten å vite om det plutselige behovet og ønsket mitt. Hun hadde nemlig bestemt seg for å legge bunaden på ”hylla” og mente jeg var den rette arving med tanke på hvordan ting hittil hadde blitt fordelt i familien. Jeg husker jeg hoppet himmelhøyt. Ikke bare var det en bunad. Det var verdens fineste bunad. Skulle jeg selv valgt bunad var det Gudbrandsdalen (hennes bunad), den hvite Dovrebunaden eller den hvite Oslobunaden jeg ville gått for. Men helt ærlig likte jeg Gudbrandsdalen best. Den blå fargen, broderiene og snittet er så fint. Ikke uten grunn at den har ligget jevnt mot toppen under bunadskåringen. Vel uansett. Våren 2010 startet prøvingen, og fordi den allerede var sydd inn satt den som et skudd. Tanken til bestemor var at jeg skulle rekke få den til Aleksander sin konfirmasjon – som ble første gang jeg brukte den. Og aldri har jeg følt meg stoltere. Og aldri føler jeg meg stoltere enn når den er på.


 

Min arvede bunad er en mellomblå Gudbrandsdalen Festbunad/Festdrakt. I tillegg har jeg to tilhørende søljer, mansjettknapper, lue, skrin, veske og nå også cape. Fra før hadde jeg to barnesøljer. Skoene er kjøpt utenom. Jeg har 41 og 3/4 (!!) i fot så det er nært sagt umulig arve noe der. Dessuten er sko noe som slites ut. Jeg er nå ferdig med å samle opp til servise, så tenkte jeg skal begynne samle opp beltestøler fra og med neste bursdag. Forhåpentligvis har jeg da et belte før jeg er gift. Haha. Verken jeg eller bestemor har eller hadde noen tilknytning til Gudbrandsdalen. Bestemor fikk fritt velge den bunaden hun ønsket, og dermed falt valget på den fineste (ifg henne. Jeg er enig!) På den tiden var det ikke like lett å komme seg rundt med bilen så målene ble sendt inn til Husfliden i Lillehammer. Morsomt å tenke på. Bunaden var så å si skreddersydd for bestemor, men som sagt har den blitt tatt inn i de senere år. Den passet meg nokså perfekt i 2010. Verre etter jeg gikk ned i vekt. 17 mai i år var første gang jeg kjente den strammet og holdt seg oppe naturlig. Dels på grunn av min ekstremt oppblåste mage, og dels på grunn av vektoppgangen de siste måneder. Generelt satt den mye finere på meg nå enn hva den noensinne har gjort de siste 5 årene (i 2011 var jeg russ) Det synes jeg var ekstra hyggelig. Har mange ganger vært litt lei meg for at bunaden har vært ”stor” så dette her gledet meg virkelig. Og med capen følte jeg meg enda mer fantastisk. Bestemor skulle virkelig ha sett meg på 17 Mai!


 

Jeg vet at det er fyfy å være optimistisk til utseendet i dagens samfunn, men jeg ser ingenting galt i å gjøre det såfremt det ikke blir narsissistisk. Noe jeg mener at jeg fint greier å balansere. Dette fordi jeg sjelden tør erkjenne at jeg er fin. På alle måter har jeg internalisert det Tom har ment disse år. Hvilket som er synd. Om det da er bunaden som gir meg en god følelse, så skal den selvfølgelig få bidra til det. Jeg har slitt såpass lenge med nedverdighetsfølelser, og ser derfor ingen grunn til å undertrykke selvaksepten når den først kommer. For meg er viljen til å bruke bunad motivert av hva jeg vil og ikke fordi (nesten) alle andre har. Jeg gjør ikke egne valg på bakgrunn av hva samfunnet tenker. Det er det som kalles frihet. Jeg kunne like gjerne brukt bunaden min i en fest der ingen andre hadde bunad. Kun fordi det gir meg en god følelse å bruke den, og også fordi jeg føler meg som en million dollar. God kombinasjon.

Et lite bilde fra i år. ”Ikke få meg til å se ut som om jeg bare er 170 da, pappa” skrek jeg mens pappa måtte ned i knestående. Haha.
 
 
 
Litt på etterskudd med innlegget da jeg siden natt til 18 mai har vært noe (ganske) redusert. Noen ganger må man bare lytte til kroppens behov. Og som dere vet: jeg hater å adlyde den. Med andre ord har dette ikke vært noen ønskesituasjon for meg. Men. Nå er jeg heldigvis tilbake, og veldig klar for en ny og givende uke. Det står både jobb, og mye skole på planen – selv om jeg vet at sistnevnte må være mest i fokus. Greit nok at jeg føler meg som en duracellkanin til enhver tid, men det er på ingen måte en garanti for at all energien holdes intakt 24/7. Ikke i disse dager. Ergo må noen begrensninger til. Og også litt hvile. I alle fall såpass kort tid før eksamen. Jeg har jo tross alt et realt stykke arbeid foran meg. Ikke det at jeg ligger bakpå, men jeg kan heller ikke tape noe ytterligere tid. Følelsen av at stresset tar meg, og at jeg ikke kommer gjennom det jeg skal er verdens verste følelse. Nettopp fordi det er en bekreftelse på at jeg ikke har hatt muligheten til å gjøre mitt beste når det gjelder. Kun fordi jeg feilprioriterte. Og det er sååå ikke meg!
 
0 kommentarer

Siste innlegg