Flinkere, staere og mer kontrollert

Frøkena har virkelig vist progresjon, og det er ikke lenger tvil om at jeg går mot en bedre versjon av meg selv. Det merkes, og det synes. Det gleder, og det skuffer. Det er en seier, og det er en lidelse. En lidelse jeg nå gjennomgår, og kanskje for alltid må gjennomgå. Helt ærlig så bryr jeg meg ikke om kropp. Kropp er bare teit. Det eneste som betyr noe er fremtiden min, og de målene jeg har satt meg. Jeg blåser fullt og helt i hvordan jeg ser ut, og om jeg er tilfreds med meg selv. Den dag jeg veier nok kommer jeg ikke lenger til å kalle meg selv spiseforstyrret. Ja, jeg vet de aller fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, bla, bla, bla… For noen er det kanskje en trøst å si dem er syke når det ikke ser sånn ut, slik at de kan få utløp for sine innvendige følelser. Det har i lange tider vært en trøst for meg også, men nå som jeg ikke ser en anorektiker i speilet, så blir det bare så feil å bruke ordet anoreksi. Et nederlag, på en måte. Jeg klarer ikke kjenne meg igjen i jenter som bærer den kroppen jeg tidligere hadde. Jeg bruker heller ikke anoreksi eller andre korttenkte unnskyldninger som noen årsaksforklaring. Jeg snakker kun på vegne av min egne vilje og fornuft, om det er noe jeg vil/kan eller ikke vil/kan. Anoreksi har blitt så fremmed og så ukjent, bare. Det er nesten rart å skrive disse ordene her. Men. Jeg tror det er en bra ting. Jeg tror det betyr noe positivt, og at jeg er et sted der noe annet enn sykdom opptar mine interesser og prioriteter. I mine øyne er jeg ikke hun med anoreksi. Jeg er bare litt tynnere og svakere enn gjennomsnittet, men til gjengjeld beintøff, supersta og sabla flink. Og også ekstremt temperamentsfull.

 

For det er jo det som skjer. Jeg er i ferd med å finne tilbake til den jeg var før, i en forbedret versjon. Den reisen jeg har gjennomgått, har gjort meg så bevisst på meg selv, og dermed også på hva jeg ønsker å oppta fra ”gamle dager”.  Folk sier gjerne at anorektikere er stae, flinke, kontrollerte og temperamentsfulle mennesker, og at disse egenskapene blir forsterket når man blir syk. Gjett hva? Jeg var enda mer sta, langt flinkere, ekstremt kontrollert og hadde et temperament som knapt kan beskrives, før jeg ble syk. Dette er for mange kanskje dårlige egenskaper. Jeg er uenig. Staheten er det som driver meg mot målene mine, og gjør at jeg aldri gir opp. Flinkheten er det som gjør at jeg klarer målene mine. Kontrollen er det som gjør at jeg ikke tar snarveier, men holder fokus, mens temperamentet på en måte beskytter meg mot å være sårbar og viser at jeg er mentalt sterk. Mental styrke er noe av det som gjør at jeg greier holde meg plantet på jorden. De siste årene har vært en berg og dalbane med ustyrlige følelser. Ikke bare har det vært uvant, men også innmari irriterende for en som vanligvis er vant til å ha alt på stell. Jeg er vant til at jeg styrer løpet, og handler slik det er best for meg. At jeg plutselig begynner å grine over en filleting, er for meg helt absurd. Trolig er det en av grunnene til at jeg nyter dagene litt ekstra nå. Det finnes knapt saltvannstårer på mitt kinn. Den indre driven min har styrket seg betraktelig, og jeg elsker at jeg bruker staheten min til å kjøre det løpet jeg vil. Jeg elsker at jeg føler at jeg fortjener dette livet, og jeg elsker at jeg blir sint og slår i bordet når ting oppleves urettferdig. Det er vidunderlig å kjenne at livet former seg etter mine behov og ønsker, fordi jeg selv evner legge ned det arbeid som må til. Av egen vilje, og ikke etter ordre fra sykdommen.

 

Mange er nok skeptiske til at jeg er så flink eller jobber så hardt, og det er greit. Det får være deres sak. Jeg er flink, fordi det er naturlig for meg. Det ligger i min natur å være flink. Det er en iboende streben og et slags behov som kommer innenfra. (Uten at det må misforstås, for det er selvfølgelig mye jeg ikke vet og mye jeg ikke kan.) Få som leser bloggen min kjente meg før jeg fikk anoreksi. De vet ikke at jeg satt med lekser midt på natten, at jeg presset meg i flere gymtimer helt til jeg spydde, eller at jeg synes alt under fem er for dårlig. Forskjellen er bare det at denne flinkheten ikke gikk på helsa løs. Jeg overlevde med blå poser under øynene, en hard gymøkt eller en fem minus. Det var da jeg begynte å straffe meg selv for at jeg ikke var flink nok, at problemene begynte. Jeg begynte å bruke begrepet fortjener om alt jeg gjorde, som i seg selv ikke er farlig – men den gang. Hjelp. Det er her mat og trening kom inn, nemlig. Minst mulig kalorier, 28 timer trening pr uke. Skjønner dere forskjellen? Når jeg nå er flink så er det fordi det gjør meg godt å mestre ting. Da jeg var syk, var jeg det på grunn av tvangstanker, og helt uten formål. Det fikk konsekvenser. Alvorlige, som dere vet.

 

Heldigvis er det en stund siden den gang, og jeg har snudd dette usunne flinkhetsfokuset over på et langt sunnere flinkhetsfokus. Nå blir jeg ikke lenger syk av det, fordi sykdommen ikke er enerådende. Det er ikke sykdommen som ”snakker”. Disse tankene er de jeg hadde før jeg ble syk, og disse tankene er de som vil følge meg resten av livet. Helt siden jeg var liten har jeg jobbet for målene mine, og det er ingenting som tilsier at jeg skal slutte å jobbe for dem, bare fordi jeg har vært offer for en anoreksi. Tvert i mot. Jeg har blitt enda mer skråsikker på at det målet jeg som 7 åring satt meg, er riktig. Det er forsvarsadvokat jeg skal bli. Det er kanskje et høyt mål, men det er mitt eneste mål. Hvorfor skal jeg da ikke følge det? Det er nettopp dette jeg ønsker i livet. Da blir det også med de forutsetninger jussen er – noe av det vanskeligste å komme inn på, og noe av det vanskeligste å begi seg ut på. Hva så? Da sier det seg i alle fall selv at jeg må fokusere på å være flink. Jeg kan ikke ta en fridag, fordi jeg ikke orker å lese eller møte opp på forelesning. Jeg må komme a’jour med det som er, før jeg kan si meg tilfreds. Det betyr ikke ”jobbe til jeg stuper”, men ”jobbe til jeg er fornøyd”. For selvfølgelig har jeg planer om å ha et liv ved siden av skolen, hvis noen lurte.

 

Akkurat nå er det snart eksamen i ex phil, som er forberedende til jussen. Jeg har (i tillegg til jobben min) sikkert sittet i 7 timer hver dag, de siste ukene, og det merkes godt på både rygg og det som er. Men, til gjengjeld gir det meg Søndagsfri og avslappende kvelder. Og det med god samvittighet. Selv om jeg er stresset som person, så nekter jeg å stresse meg gjennom pensum. Fordi jeg liker å lære, og jeg liker å lære i et tempo som ikke er racerbil. Derfor er det mye bedre å jobbe jevnt og trutt, og det føler jeg har gjort dette halvåret. Faktisk har jeg lagt ned langt større innsats enn det nødvendige, kun fordi jeg er så nysgjerrig og tørst på kunnskap. Det har blitt noen titusener med ord, kan man si. Skal virkelig bli spennende med eksamen. Føler egentlig jeg kan alt pensum nå, og det er en latterlig bra følelse. Da kan jeg på en måte roe litt ned de siste dagene, uten at jeg selvfølgelig tar helt fri. Det tillater jeg meg ikke. Repetisjon, repetisjon, repetisjon. Har selvfølgelig store forhåpninger til resultatet, men tør ikke tenke en tanke omkring det før jeg har sendt inn oppgaven til vurdering. Det som i alle fall er sikkert er at mitt beste er godt nok, og når jeg har fått supre tilbakemeldinger på alt jeg har levert, så satser jeg på at karakteren blir noe jeg kan leve med.

 


Joda, jeg skriver på skapet (skal snart kvitte oss med), når jeg står fast. Her er et lite utdrag av mine velvalgte ord.

0 kommentarer

Siste innlegg