Forbilde

Det handler verken om å være et bra eller et dårlig forbilde. Det handler om å være seg selv. Tørre å være seg selv, mener jeg. I den grad det går an. Selvfølgelig vil vi alle være påvirket av et eller annet. Det er ingen som greier å stå i mot press utenfra eller ytre påvirkninger. Det ville vært som å bo på en øde øy mutters alene – uten kontakt med omverden. Der man fanger sin egen mat, lager sine egne klær og foretar seg det man vil av aktiviteter. Hvor mange gjør det, liksom? Nei. Når det kommer til å være seg selv tror jeg det er viktig at man har smakt litt på livet. Jeg tror det er viktig at man har erfart, blitt presset og tatt valg. Ens egen stemme. Ens egen overbevisning. Den finner man ikke hvis man setter seg stille ned for seg selv. Da har man jo ingenting å drøfte. Ingenting å lure på.


 

For det handler jo også om ”å bli sett”. Bli sett for den man er, og den man vil være. Tross at det er kjempevanskelig. Det er ikke slik at en er seg selv lik i flere tiår. Forandringer må til. Uforutsette ting skjer. Tilfeldigheter spiller inn. Noen ganger må vi gå til venstre, selv om vi vil til høyre. Andre ganger går vi allikevel til høyre, og møter på motgang større enn jordas diameter. Og hva sier det oss? Jo. Det forteller noe om styrken. Det motet vi har til å stå for det vi mener er riktig. Tross at det ikke alltid er riktig. Det er bare det at magefølelsen og ”stemmen inni hodet” kjennes så sterk, så sterk. Umulig å ignorere. Også er det denne spenningen, da. Det suget en føler av å bli dratt mot noe. Igjen; det er kanskje ikke riktig, men hvem bryr seg? Det er ditt valg og dine muligheter som står på spill. Og vet du hva? Det er kun ved hjelp av deg selv at du kan være ditt eget forbilde.

 

Når jeg sier forbilde, så mener jeg ikke den perfekte personen man på død og liv må se opp til, men heller den personen man ønsker/må være. Den personen som skal ta deg videre i livet. Den personen sikter jeg til. Det er nemlig den personen man må stole på. ”Å miste seg selv” er faktisk ikke bare et utrrykk, men også en realitet. Plutselig står du der og ser på at verden farer forbi. Uten at du kan gjøre noe som helst. Uten at du kjenner noe som helst. Tankene er ikke til stede. Hodet er ikke til stede. Kroppen er synlig, men føles ikke som din egen. Den bare er der.


 

Og når jeg er inne på kroppen som ”bare er der” så kan jeg likeså og ironisk nok nevne kroppen min. Den elskede, og den hatede kroppen. Jeg elsker den for alt den får til (at den fungerer sånn ca), og jeg hater den for hvordan den ser ut. Jeg får aldri (under)spist meg til, trent meg til eller operert meg til den kroppen jeg vil ha. Hvorfor? Jo. Fordi den ikke eksisterer. Det har den aldri gjort, og det vil den trolig aldri gjøre. Hvis du spør meg så har jeg nemlig ikke noe svar på hvordan den skal se ut. Jeg vet rett og slett ikke, og kanskje er det det som gjør det hele så mye mer komplisert enn nødvendig. Og kanskje er det også derfor og desto viktigere at jeg greier å være et forbilde for meg selv. Det er bedre å akseptere det tidligst mulig. Kompleksfull eller ei. 

0 kommentarer

Siste innlegg