Jeg var vært litt tilbakeholden og kanskje noe hemmelighetsfull hva angår hverdag, sykdom og det som hører med. Jeg har skrevet mange ord og ytret mange meninger, men ikke alltid fullført det jeg begynte på. Mange har spurt, og omsider er jeg rede til å fortelle. Nok en gang skal jeg servere dere en noe skamfull historie. Ikke at det egentlig er noe å skamme seg over, men allikevel gjør jeg det. For hva hendte, egentlig? Skulle jeg ikke flytte ut? Januar er måneden, og 2013 er året. Jeg var rastløs langt inn i sjelen, og ganske så deprimert. Jeg trengte noe. Noe nytt, noe spennende og noe annerledes. Jeg var så lei. Lei av at jeg hang igjen. Lei av at jeg ikke kunne være 100% selvstendig. Lei over at jeg ikke kunne takle livet slik folk på min alder gjorde, rett og slett. Passert 20, og fremdeles boende hjemme. Hvilken nedtur. Hvilken fiasko jeg var. Ergo tok jeg en avgjørelse. Jeg måtte ut. Langt vekk. Men ikke lenger enn til andre siden av byen. Jeg startet søket på finn og fikk opp mye interessant, men ikke helt innenfor frøken kresen sine kriterier. Det var ikke før jeg plutselig ble kontaktet at søket for alvor startet. Ting gikk fort. Farlig fort. Jeg dro på noen visninger, forhandlet fram kontrakt og avtalte tid for overtakelse. Allerede 1 Februar. Alt som manglet var min signatur. Bare en ting… Den kom aldri.
I løpet av de to ukene ble jeg langt klokere på meg selv som menneske enn hva jeg hadde blitt i løpet av de to seneste årene. Jeg fikk kontakt med mange nye, men også skremmende sider. Spontanitet, uvitenhet og et stresshormon ut av en annen verden. Flytte ut? Ikke hadde jeg egne gardiner, en gang. Var det naturlig å ta slike avgjørelser på impuls? Andre bruker måneder, ja, kanskje år på å planlegge slikt. Jeg på min side tenkte 14 dager holdt. Impulsen sto mot meg med andre ord. Det gjorde også foreldrene mine, som overhodet ikke støttet avgjørelsen. De så hva som var i ferd med å skje. At jeg kun trengte tid for meg selv, og egentlig gav blaffen i livet mitt. De så at jeg ville overgi meg til anoreksien, og de holdt hardt igjen for at det ikke skulle skje. Allikevel. Det var mitt valg. De skjønte det. Men hvem snudde, egentlig? Jo. Det var meg. Et eller annet i underbevisstheten slo inn, og samvittigheten holdt på å spise meg opp levende. Hva er det jeg driver med? Flykter jeg? Gir jeg opp allerede nå? Som om ikke det hadde fått innvirkning på flere enn meg selv. Ikke hadde jeg prioritert så mye som et sekund hos legen. Ikke hadde jeg prioritert så mye som en krone i matbutikken, og ikke hadde jeg den villeste anelse om hvordan jeg skulle starte en vaskemaskin eller tørketrommel. Og hva med bilen min, da? Hvor skulle den stå når snøstormen herjet som verst? Plutselig var det ikke så uproblematisk å flytte som det jeg trodde. Her var det mer enn god økonomi som spilte en rolle.
Nei. Av alle dumme ting jeg har gjort så scorer dette scenarioet bra høyt oppe. Kall det gjerne en midtlivskrise eller noe. Denne gang hadde jeg ikke rett, og selv om det er flaut å innrømme, så gjør jeg det gjerne. Sannheten er noe jeg pent må forholde meg til. Jeg var og er fortsatt syk. Slik er det bare. Jeg kan ikke rømme, og tro at alt blir bra av seg selv. Slik fungerer ikke denne verden. Slik fungerer ikke denne sykdommen. Den krever noe annet. Tilsyn, rammer, oppmerksomhet – kall det hva du vil. Det er viktig at jeg blir sett. At jeg har noen som møter meg i døra når jeg kommer hjem. At jeg har noen som spør om jeg har spist, eller som minner meg på at jeg må fortsette kampen uansett hvor tungt det er. At jeg har noen som blir med til legen, kjøper vitamintilskudd og julete til meg, og som passer på at matvarene er på plass og klærne er vasket/strøket. Rett og slett noen som minner meg på mine daglige rutiner, og som hjelper meg med å ta ansvar. Det høres kanskje dumt ut, men jeg trenger den tryggheten. Jeg ble syk i ung alder, og rakk aldri ”vokse” opp ordentlig. Den lærdom tar jeg igjen nå – som 22 åring. I Juni gikk AA-pengene ut og jeg lever nå selvstendig og på 100% egen inntekt. Jeg betaler på bilen min, og jeg kjøper de ting jeg trenger. Jeg setter på oppvaskmaskinen, støvsuger og bidrar hjemme. På en måte voksen, og på en måte ikke. Sykdommen holder meg helt klart igjen fra å være fullkommen der. Både psykisk og fysisk. Det gjelder derfor å holde tålmodigheten oppe, og ikke rushe ting. Dagen vil komme. Jeg skal ut av redet til mor og far, og klare meg på egen hånd. Bare ikke nå. Jeg har ikke erfaringer relevante nok. Jeg har ikke grunn nok. Det føles ikke riktig. En slik avgjørelse og et slikt valg må taes på fornuft, mål og mening, og ikke desperasjon og uvitenhet. Over og ut!
