For fem år siden ble marerittet en realitet, og jeg grøsser enda når jeg tenker på 29 November 2010. Den desidert verste dagen i mitt liv. Tvangsinnleggelsen. Samtidig undrer jeg ofte omkring hva som kunne skjedd istedenfor. Hvordan ting ellers kunne utartet seg. Hva hvis jeg ikke hadde blitt så syk og så undervektig? Hva hvis legen hadde hatt kompetanse omkring sykdommen? Hva hvis jeg godtok frivillig fra jeg først fikk tilbudet? Det er så mange spørsmål, men dessverre så få svar. Uansett hvordan ting hadde vært, så er det ikke sikkert utfallet hadde blitt noe annerledes. Jeg var jo allerede syk. Jeg hadde allerede fått diagnosen. Tynnere ble jeg dag for dag. Færre og færre kalorier. Mer og mer trening. Legen kunne ikke gjøre så mye for å hindre at ting ble verre. Det kunne for så vidt ikke venner eller familie heller.
Så jeg fikk altså litt ”som fortjent”. Jeg fikk en lærepenge jeg aldri noensinne vil glemme, tross at det skjærer dypt hver gang jeg ser tilbake. Fortid er fortid. Tilbakelagt, men ikke glemt. For jeg er jo tusen erfaringer rikere. Kanskje har jeg tapt en del opplevelser, men hva så? Jeg har vokst så urolig mye de siste årene, og jeg har blitt langt sterkere enn hva jeg ville vært om livet bare hadde vært helt A4 ungdomsliv. Det er definitivt i motbakker det går oppover. Istedenfor å grine over hva som har hendt, så gleder jeg meg over hvor mye bedre livet mitt har blitt og skal bli. Jeg gleder meg over hverdagen, lever i nuet og klapper meg selv på skulderen over alt jeg får til. 29 November er kanskje en dag forbundet med hat, men det betyr ikke at det skal være en hatefull dag. Jeg ser heller på dagen som en real seier. Fordi jeg har kommet langt, og fordi jeg er motivert til å nå lengre. Skål!
Ergo kjører vi på med et stemingsfullt bilde fra nyttårsaften….
