Tårer er ikke nok

(Noen rakk kanskje å lese innlegget før jeg slettet det, som jeg var nødt til av respekt for bestemor. Dette med stillhet før bisettelsen visste ingen av oss før en stund utpå dagen. Bisettelsen er over, og derfor skal minneordene ut på ny. Innlegget ble som sagt skrevet dagen det hendte 23/7. Har i tillegg lagt ved noen minneord og en statusoppdatering på hvordan den påfølgende uken har vært for meg.. Les med respekt!)

 

I dag fikk vi beskjeden, og jeg må nesten holde pusten i sekundet jeg skriver dette. Min kjære uerstattelige fantastiske bestemor har sovnet inn, og hun vil aldri noensinne våkne opp igjen. Hjertet mitt blør. Saltvannet spruter. Jeg skjelver, grøsser og hakker tenner. Det er en isstorm inni meg. Dette gjør smertelig vondt. Jeg er konstant uvel. Vil smile, men sliter. Vil være positiv, men sliter. Vil løpe rundt, men orker ikke. Alle muskler i kroppen verker, og det finnes ikke et fnugg av energi. Aller helst vil jeg ligge under dyna. Der vil jeg vente. Vente til alt er bra igjen. Til alt er som før. Men sannheten er; det blir ikke det. Det blir aldri det. Hun kommer ikke tilbake til meg. Uvirkelig. Det er ordet. Marerittet har blitt en sannhet jeg nå må leve med. Ja, for tiden går. Vi blir alle eldre. Nye generasjoner skiftes ut, og andre vokser frem. Trist, men sant. Det skal være så naturlig. Allikevel vil jeg ikke akseptere. Dette kan ikke være sant. Dette kan ikke stemme. Dette må være feil. Ting var jo så bra. Hun var jo så frisk og oppegående. Ung til sinns. Superbestemor. Vel. Så fort kan alt snu. Gleden til sorg på kort tid – uten at noen kan gjøre noe. Det fantes håp, men det fantes vel egentlig ikke tro. Ikke etter beskjeden i høst. Jeg visste hva kreft betød. ”Slikt skjer ikke vår familie”, og plutselig skjer det. På mange måter var jeg klar over hva som ble utfallet, og jeg prøvde å ta det innover meg, men til syvende og sist ble jeg aldri forberedt. Ja, for selv om jeg i underbevisstheten ”ventet” på hatbeskjeden, så vil jeg ikke motta den. Jeg vil ikke forsone meg med den harde realitet. Kan man egentlig det? Vil jeg noensinne klare det? Jeg vet ikke om tiden kan lege et slikt sår. Eller, den kan jo det. Bestemor ville ikke ønsket at vi rundt skulle hatt det vondt. På samme måte som ikke jeg vil at hun skulle ha det vondt. Da jeg var der oppe på Søndag så var det ikke min kvikke superbestemor jeg så. Det var en annen skikkelse. Hun hadde ikke smerter, men jeg så hvor psykisk belastende hun hadde det. Hvor mye hun heller ville sittet oppreist og vandret rundt for å tilfredsstille alle – slik hun alltid har gjort. Stae bestemor. Ja, det er der jeg har staheten min fra. Vi skulle klare alt på egen hånd. Det skulle vi. Staheten tar jeg med meg videre. Hennes største ønske var jo at jeg skulle bli frisk. Jeg skal kjempe, og jeg skal bli frisk. Om hun ikke får se det, så vil hun vite det. ”Jenta mi” kalte hun meg alltid. Godfølelsen strømmer gjennom kroppen når jeg tenker på det. Jeg er så takknemlig for våre fine stunder. Takknemlig for alle samtaler vi har delt. Takknemlig for alle yatzyrunder vi har spilt, særlig de som du lot meg vinne. Takknemlig for alle fine turer. Takknemlig for at du lærte meg å løse kryssord. Takknemlig for at du viste meg verdien av samhold. Takknemlig for støtten, klemmene og ikke minst den kjærlighet du viste. ”Ring når dere er hjemme”, ”kjør forsiktig” – du passet på, slik vi fikk passe på deg. Nå er du der ute et annet sted. Jeg tenker på deg, og vil alltid være uendelig glad i deg.

 

Jeg har vel egentlig vært heldig så langt, for jeg har aldri mistet noen som virkelig stod meg nær. Det er derfor dette blir en ekstra stor påkjenning. En sånn påkjenning som jeg aldri før har følt på. Samtidig gjør det meg redd. Redd for å miste flere av de jeg er glad i. Dette gir meg nok en bekreftelse på at jeg må leve i nuet – som om hver dag var siste. Gi en ekstra klem. Sende en ekstra melding. Ta en ekstra telefon. En vet aldri når det er for sent. Nå begynner nok et nytt kapittel. Et kapittel uten bestemor ved min side. Hun har liksom alltid vært der, og jeg føler litt på at jeg tok det som en selvfølge etter jeg ble syk. Jeg angrer på mange måter for at jeg ikke kunne være tilstede så mye som jeg ønsket, samtidig som jeg vet hvor utrolig nært tilknyttet vi faktisk var. Alt det fine vi gjorde sammen. Deres hjem var på alle måter mitt andre hjem. Jeg trengte aldri å spørre om noe. Jeg følte meg så trygg. ”Bestemors og bestefars jente”. Det vil jeg alltid være. Tårene renner nedover tastaturet i dette sekund. Jeg må holde pusten for å unngå de indre smertene. Akkurat nå er alt bare vondt. Vondt, vanskelig og uforståelig. Jeg er helt tom for ord. Allikevel så nytter det ikke å legge seg ned. Jeg er sterkere enn som så. Hverdagen er her. Jeg vet ikke om jeg takler den, men jeg trenger den. Jeg trenger et liv utenfor husets fire vegger. Tenker jeg drar ut en tur med mamma for å klarne hodet litt, og få inn litt luft. I morgen drar jeg på jobb. Videre får vi se an. Jeg orker i alle fall ikke ”å sette livet på vent” eller kjenne på smertene 24/7. Det hadde ikke bestemor ønsket. Hun var jo så stolt av meg, og alt jeg fikk til. Det vil jeg aldri glemme. På samme måte som jeg aldri vil glemme verdens beste bestemor. Bunaden skal jeg alltid bære med min største stolthet. 

 

 

”85 fantastiske år. Du sa du var fornøyd. Dere rundet 60 års ekteskap, fikk tre sønner og en haug med barnebarn, og også oldebarn. Du var så stolt. Livet ditt har på alle måter vært rikt, og uansett hvor du befinner deg nå så lever minnene videre. Du blir husket for den du var. Vi skal ta vare på bestefar for deg. Sov godt, min vakre engel…”

 

Jeg ber om forståelse for at dette er en tøff tid, og takker for deres støtte og fine ord. Det betyr enormt! Jeg føler samtidig jeg må beklage det ”sosiale” til mine venner, men akkurat nå er det familie som gjelder. Slik vil det nok være en stund.

 

 

Statusoppdatering: Jeg er så sliten. Jeg er så trøtt. Øynene er tørre som sandpapir. Magen vrengt som en våt oppvaskfille. 1 uke er gått. En uke som har vært tøff, men også fin. Tøff fordi jeg har følt på en skikkelig uviss smerte, men også tomhet. Fin fordi jeg har tenkt tilbake på en haug med flotte minner, og også fordi folk har vært så innmari sympatiske mot meg. Ekstra pris har jeg satt på de mange klemmer. Her i familien har vi støttet hverandre, og sammen hentet styrke i hverandre. Vi har grått. Vi har ledd. Vi har vært redde. Vi har vært frustrerte. Vi har vært sinte. Vi har vært takknemlige. Mange tilstander på en og samme tid. Og det merker jeg særlig selv. Hodet har skrudd seg ”av og på”. Tanker, følelser og drømmer. Drømmer som har vært hyppige, uforklarlige og intense. Noen er vonde. Andre vil jeg leve i for alltid. Som jeg skrev over så kom jeg meg raskt tilbake i hverdagen igjen, og det er jeg så glad for. Å møte opp på jobb dagen etter var faktisk ikke så ille som mange kanskje tror. Jeg har verdens beste og mest forståelsesfulle kollegaer, og kunne virkelig snakke ut med dem alle. Det trengtes. Faktisk er det få steder jeg trives bedre enn på jobb, så den avgjørelsen var rett. Er på ingen måte kald av den grunn, for jeg er jo selvfølgelig preget av det som har hendt. Folk er ulike, og reagerer ulikt. Min beste medisin har vært å komme meg ut. Gjøre noe fornuftig. Føle meg til nytte. På jobb er det dessuten lettere å holde tankene mer adskilt. Men det skal sies; Jeg har muligens vært litt mindre ”tilstede” og smilende. På mange måter tror jeg at jeg var og enda er i en slags sjokktilstand. Jeg vet hva som har skjedd, men jeg forstår det allikevel ikke. Kroppen på sin side hadde på alle måter kjørt seg på bunn. Det skyldes søvnunderskudd. 4 timer på to dager. Ikke bra. Derfor gjorde det godt med en lørdagsfri, slik at jeg fikk sovet ordentlig ut i helgen. Men så.. Så kom Mandagen, og jeg vet ærlig talt ikke hva som skjedde. I løpet av natten var det som om jeg ble forvandlet til en ny person. Jeg våknet med tidenes ubehag. Det føltes som hjerteinfarkt, ørebetennelse, matforgiftning, brukket arm og blærekatarr. Alt i ett. Jeg orket ikke å stå på bena en gang, så jeg måtte legge meg nedpå. Det var da jeg ble møtt av tidenes sorgreaksjon med snørr, tårer og blod. Neseblod. Inni meg gjorde det så ufattelig vondt bare. Har ikke ord. Uansett så hjalp det. Det hjalp å få det ut. De påfølgende dagene har blitt som så. Enklere, men jeg kjenner enda på det. Helt klart. Griningen er litt mer på avstand, mens det fysiske ubehaget kommer og går. Jeg kaster opp lettere (og oftere) Jeg fryser lettere. Jeg skjelver lettere. Jeg glemmer lettere. Får noen ganger helt blackout. Henger langt etter med enkelte arbeid og gjøremål også for så vidt. Jeg lever i en merkelig boble, rett og slett. Det er tydelig noe i meg som tar dette veldig innover seg, samtidig som det er noe som klarer å holde følelsene i sjakk. Veldig merkelig i grunn. Jeg føler meg så tom… Alt jeg vil er å ta opp telefonen og høre stemmen hennes. Høre at hun sier; ”jenta mi”…..

 

Lev i nuet og ta vare på deres nærmeste – en vet aldri når det er for sent!

 

 

Mulig bloggen og mailen blir litt nedprioritert i tiden fremover…. Håper det er forståelig!

 

  

0 kommentarer

Siste innlegg