Som elev ved ungdomsskole eller videregående står gymfaget obligatorisk på timeplanen. 2 timer ukentlig minimum. Vurdert etter prestasjon. Hva da når helsen svikter? Kjære ungdom. Kjære mor. Kjære far. Fortvil ikke, det finnes muligheter. Selv har jeg alltid vært glad i fysisk aktivitet. Interessen fikk betydning for innstasen og gym ble dermed et fag jeg gjorde det brukbart i. 5 fysisk og 5-6 teoretisk. Innafor. Jeg strevde jo ikke livet av meg for å lære dans eller basketball når jeg verken eide koordinasjon eller fingerferdighet. På ungdomsskolen brukte jeg pms som unnskyldning for å slippe unna. Tross at jeg aldri hadde hatt mensen før… Desperat? Kanskje. Ute etter gode karakterer? Hvertfall. Bedre å yte 100% i det jeg faktisk likte. På videregående ble fraværet mer viktig enn prestasjonen, men jeg klarte allikevel å holde meg der jeg skulle. Ja, faktisk slo jeg en supersmash og fikk 6’er i volleyball. Og den dagen jeg var på mitt verste løp jeg inn en 3000m raskest av alle jentene. I takt med prestasjonene økte gjerne kravene og interessen. Jeg ble ikke bare superivrig etter å gjøre det bra på karakterkortet, men også på hjemmefronten stod trening øverst. Med daglige joggeturer, styrketrening og fitnessballøvelser hadde jeg nærmest nådd superformen. Muskler, synlige blodårer og spinkle bein var bare noe av tegnene på at jeg var sykelig opptatt av trening. Min ortoreksi var ikke lenger noe jeg kunne hemmeligholde.
Jeg så problemet da jeg ble syk. Jeg så problemet da jeg ble utskrevet. Jeg så problemet da jeg søkte meg inn på videregående igjen. Hvordan i all verden skulle jeg ha gym nå? Det var mye rådgivningssnakk inni bildet. Mye fram og tilbake. Usikkerhet rundt det ene og det andre. Fra tidligere (før sykdommen) viste jeg om folk som hadde tatt gym kun på teori. Dette var også mitt ønske. Ønsket ble aldri innfridd. Høsten 2012, da jeg var tilbake og klar for tredje året, kom også vedtaket. Gym måtte gjennomføres både teoretisk og praktisk. Greit nok, tenkte jeg, ettersom rådgiveren sa at jeg hadde mulighet til å gå turer. Det store men kom da jeg fikk beskjed om at eksamen måtte fullføres både teoretisk og muntligpraktisk. Skulle jeg liksom turne eller ta styrkeøvelser foran sensor? Jeg som knapt orket å løfte bæreposene fra matbutikken. For så vidt var også mine daglige turer på 1/2 – 1 time – og ikke 1 1/2 time slik de ville blitt om jeg hadde fått til en slik ordning. I flere dager gikk jeg fortvilt. Måtte jeg ta opp gym senere? Måtte jeg ta et annet fag? Fikk jeg strykkarakter? Alle mulige ideer poppet opp. Negativitet. Noen dager senere hadde rådgiveren funnet løsningen. Jeg måtte søke fritak. En F på vitnemålet. Ingen skoletimer. Ingen karakter. Det første som slo meg var nei. Jeg var sterkt i tvil. Alt som stod i hodet mitt var å få nok en god karakter på vitnemålet. Det kunne jeg klare. Det ble noen runder med meg selv. Noen runder med fastlegen. Noen runder med mamma og pappa. Noen runder med skolen, igjen. Hva var fornuftig? Var det riktig å presse grenser? Kanskje bli sykere? Nei. Aldri. Derfor søkte vi. En søknad som måtte via rektor. En måned senere var den innvilget. Svart på hvitt stod det at gym var skadelig for meg. Faktisk dødelig. Ikke på grunn av den fysiske formen nødvendigvis, men mer på grunn av at jeg ikke hadde kontroll. Ikke kunne styre meg. Smaken av blod og følelsen når melkesyren tok meg – ja, den var ulidelig god. Farlig god. Farlig fristende. Bare å skrive det gjør at hele kroppen kribler. Det bor mye energi i meg. Jeg savner virkelig ordentlig trening. Løpe i friluft, løfte tungt eller ta situps til jeg spyr. Det må bli med tanken. Her og nå fungerer det ikke, og jeg får bare være fornøyd med F’en på vitnemålet!
(Et bilde som illustrerer treningsgleden min – fra høst 2013)
