Jeg er personen som ikke angrer. Jeg tenker at gjort er gjort, for så å ture videre. Selv med anoreksien tenker slik. Jeg angrer ikke på sykdommen (uavhengig av hvem som kan klandres), nettopp fordi jeg er så ekstremt sterk den dag i dag. Det er lite som vipper meg av pinnen. Ikke at det er noe nytt. Før alt med sykdommen var jeg også sterk, men på ingen måte som da jeg ble fri den. Selvtillit fikk et nytt ansikt. Poenget mitt er imidlertid ikke å skryte meg selv opp i skyene. Lett å bli litt vel selvsentrert, og det er jeg klar over. Poenget er rettere sagt å få frem at jeg ikke bærer anger og hat for det som skjedde. Selv om det var beinhardt, tøft og nesten dro meg ned i graven. Noe som føles surrealistisk når man tenker på det.

Likevel er det en ting jeg angrer på, derav tittelen: ”giftige vennskap”. Giftige i flertall – bare så det er nevnt. Med denne bloggen var jeg i starten åpen for kommentarer og tilbakemeldinger, og jeg stiftet raskt bekjentskap og også vennskap med flere andre jenter som slet. Smart som jeg er åpnet jeg meg som en bok. Like åpen som om jeg den dag i dag hadde gått inn i et seriøst forhold. Noe som gjorde meg unektelig sårbar. Ofte ble det mailskriving på 4-5 sider. Andre ganger møtte jeg disse jentene ansikt til ansikt. Jeg skal på ingen måte si at alt var negativt, for det er ikke tilfellet. Det er vi som har fulgt hverandre hele veien, vi ”gamle anorektikere” – fra sykdom til det friske liv. Slikt er bare positivt.

Dessverre er det slik at det vonde stikker dypest. For det var hva som dro meg ned. Da jeg allerede var langt nok nede fra før. Der jeg sa ting, som i neste sekund ble brukt mot meg. Der jeg aktivt prøvde å vie all min tid til mennesker, som overhodet ikke verdsatte min tid. Og det var ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ble sviktet. Fordi jeg var for flink. Fordi en med anoreksi ikke kunne gå på skole, ha en deltidsjobb, samt høye ambisjoner utenfor NAV-systemet. Fordi de jeg kommuniserte med selv hadde gitt opp. Hele tre ganger skjedde dette meg – med korte mellomrom. At en persons misunnelse åpnet opp for det som må ha vært tidenes kjærlighetssorg. Og jeg lærte ikke. Jeg er forsvarsadvokat av natur, og ser det beste i alle mennesker. Her må jeg innrømme at jeg bommet grovt. Jeg forgiftet meg selv i vennskap jeg aldri skulle gått inn i. Jeg forgiftet meg selv i samtaler jeg aldri burde besvart. Dette angrer jeg på. Fordi det ble til så mye mer enn et vennskap og en samtale. Jeg gikk all in med et håp om at ”vi kunne møtes på samme plan”. Fordi vi slet med det samme. Jeg overbeviste meg selv om at det var en god idé.

Vel. La meg bare si: At spiseforstyrrede omgås er ingen smart idé. Særlig hvis man har ulike mål. Det vil si: Den ene vil stå i sykdommen, mens den andre vil bryte ut. Den beste lærdom og tips jeg kan gi er å tenke seg godt om før man begir seg ut på slike vennskap. Jeg vet det kan være bastant å mene, men se det som min individuelle mening – og ikke en allmenn lov. Uansett. Jeg burde forstått dette tidligere. Burde tatt hintene fra familien da de sa jeg skulle avslutte vennskap 1, 2 og 3. Fordi de ble oppriktig bekymret, da de så at det lyste vinner ut av fjeset mitt. Ting ble en konkurranse. Hver gang. En dårlig konkurranse. Og jeg ble sviktet på det groveste. Fordi jeg hadde påmeldt meg en annen konkurranse: Konkurransen om å bli frisk. Og det gjorde noe med min egne selvfølelse. Jeg ble ”sagt opp” fordi jeg ikke var god nok som anorektiker. Betød det da at jeg ikke var god nok som venn eller noe annet heller? Tydeligvis. Jeg slet lenge med alle avslagene på mail, sms og face-to-face. Var dypt deprimert i et par år. Så deprimert at jeg ble avhengig av sovepiller. En kombinasjon av depresjon og at jeg brakk armen. Sov fra tidlig morgen til sent på kveld. Brukte måneder på å komme meg tilbake. Det beste jeg gjorde var å begynne med studiene hjemme. Gjøre noe for meg selv. Som var helt utenfor sykdommen. Fordi mitt mål i livet ikke handlet om å være en anorektiker, men om å bli en suksessfull og ettertraktet karrierekvinne.

Den dag i dag skal jeg faktisk si jeg er takknemlig. Takknemlig for at jeg ble sviktet og forgiftet. Fordi jeg gikk og fastholdt på vennskap som var usunne. Ikke bare der og da, men i lengden. Takket være ”oppsigelsene” slapp jeg unna det syke. De som opprettholdt det syke. Som gjorde at jeg fortsatte å finne trøst i anoreksien. Det var på ingen måte bra. Holdt på å ruinere meg fullstendig. Sånn sett fikk jeg hjelp på veien. Til å bryte ut. Det skal imidlertid sies at de omtalte tilfellene er ekstreme tilfeller. Ting jeg aldri vil tilgi. Ikke fordi jeg er unormalt langsint, men fordi det ikke gir meg noe. Det er ikke slik at jeg har blokkert alle som jeg hadde kontakt med under sykdomstiden. Noen har jeg på Facebook, og/eller Insta – som er hyggelig. Mange har også blitt friske – hvilket som er gledelig. Det som derimot skal sies er at jeg tar avstand til sykdom. Der har jeg droppet mye kommunikasjon. Nettopp fordi forskjellene er så store. Det gir meg ingenting liksom. Men det er på det private plan. Bloggen er noe annet. Her besvarer jeg enkle spørsmål basert på mine erfaringer. Ingenting utover det. Jeg har begrenset meg betraktelig de siste årene. Privatlivet mitt hører ikke lenger hjemme i så stor grad som før. Får jeg spørsmål om det, så svarer jeg kort. Det samme gjelder når mailene er lange og svært detaljerte med tanke på en persons spiseforstyrrelse. Nettopp fordi jeg vil ikke være en samtaleterapeut eller fagperson – eller verst av alt: en venn. Den tid er forbi.

Jeg valgte å gå videre fra de giftige vennskapene, og det angrer jeg ikke på. Så kanskje er det en dobbeltside ved det? Jeg angrer for at jeg var naiv og godtroende, men kanskje har det hjulpet meg på veien også? Det vil tiden vise. Det som i alle fall er sikker er at jeg i dag velger mine mennesker med omhu. Jeg har ikke vært såret siden dette skjedde – og jeg har hatt mange venner i tiden etterpå. Det skal sies. Altså har jeg lært hvordan jeg skal beskytte meg selv, uten at jeg samtidig blir lukket og asosial. Det har vært en prøvelse! Sånn sett føler jeg meg også rustet og trygg for et kjærlighetsforhold en vakker dag – selv om ingen kan vite om følelsene overgår fornuften fullstendig….