Tiden går så skrekkelig fort. Snart går jeg inn i min siste uke her i Norge, og pakkingen må snart igangsettes. Forhåpentligvis. Virussituasjonen kan fort tilsi noe annet, ettersom flere danske byer ikke lenger oppfyller FHI sine smittekrav. Siste nytt er at København beveger seg mot rødt. For ordens skyld godtar jeg ingen karantene på familien som hjelper meg. Av fare for å virke egoistisk, må det presiseres. Blir det karantene så hjelper ikke våre 100 nyinnkjøpte munnbind engang. Worst case scenario blir det noen uker lengre i Norge med hjemmeundervisning. På dansk. Det kan jeg klare. Å dra ned alene er litt uaktuelt akkurat nå. Nettopp fordi jeg kun vil få med meg et par kofferter og en sykkel i minus, for å være der i x antall måneder. Det er rett og slett verken praktisk eller trivelig. Da går det an å drøye noe.

Selv om ting ikke må være 100%, så er det noe med at jeg ikke vil bli ”stuet vekk i en ny storby”. Jeg trenger mer enn klær og sko for å kunne innrede og gjøre det litt hyggelig i den tomme leiligheten – samt sykkelen for å vite at jeg kan komme meg litt rundt for å utforske byen. Riktig nok liker jeg å vandre timevis, men for å oppleve mest mulig, er sykkelen det beste alternativ. Metro er kun for å komme seg til og fra skolen, hvis det er dårlig vær eller jeg har dårlig tid. Da kan fort 13 km bli litt stress.

Nei. Jeg vil virkelig til København. Ingen tvil at jeg får mest studie-følelsen når jeg er på studiestedet. Men. Jeg kan ikke dra ned for tidlig (ingenting sosialt), og jeg kan heller ikke dra for enhver pris om én uke. Selv om det er kjipt. Vanskelig det her. Har snart betalt to måneder på en leilighet jeg enda ikke har besøkt. I en by jeg ikke har vært på over ti år. Klart det føles uforberedt. Jeg liker ikke å være uforberedt. Helst skal jeg ha planlagt alt ned til den minste detalj. Så godt det går. Men København er ikke den svippturen jeg tenkte. Kommer jeg meg nedover nå neste helg, så har jeg i det minste noe tid på meg til å danne et oversiktsbilde av studiehverdagen og byen. Krysser fingrene.

Hjemme er fint. Nydelig. Elsker familien. Vi har det så bra sammen. Men det er ferie dette her. Med PC på service, fjerning av visdomstann, nye høreapparat, jusjobbing innimellom, litt farting hit og dit  – og sykt mye oppussing kombinert med rydding, føler jeg meg klar. Til å forlate Norge. Rydding som har sendt meg 20 år tilbake i tid. Søte tegninger. Åletrange bukser. Invitasjoner fra min konfirmasjon. Dikt skrevet med både små og store bokstaver. De sykeste og mest detaljerte fortellinger. De sprøeste kreasjoner. Barndommen. Jeg savner den. Levde ikke nok i den, men lengtet etter å bli voksen. Den gang hadde de voksne rett: ”Du trenger ikke å stresse med å bli voksen”… I dag? Jeg savner selvsagt tiden uten bekymringer, men jeg ville ikke blitt et barn igjen. Den frihet jeg har, og de valg jeg får ta. Jeg trives med det. Jeg trives med å være en reflektert ung dame som snart kan krysse av jurist på to-do-listen. Herregud….

Jeg har (snart) skapt den hverdagen jeg drømte om da jeg var liten. Som jeg var villig til å satse alt for. Jeg har enda to deilige år foran meg som student. For jeg elsker å studere. Elsker studentboblen. Alle timene i forelesning. Alle timene i kroken alene. Savnet etter familien – som er så innmari stort. Telefonene hjem. Gjensynsgleden. Eksamener. Følelsen etter eksamen. Mestring. Alt pensumet. Godteposen med tusenvis av ulike interessante og uvante smaker. Det er så spennende. Jeg har valgt og fått tildelt mine 1.pri fag: Civilprosess og konfliktmegling – kun to fag, med tre dager i uken. Jeg digger den valgfriheten vi har i Danmark med fagkombinasjoner. København er ekstra på tilbudssiden der. Riktig nok ingen muntlige eksamener dette semesteret, så det er det eneste minuset. Likevel har jeg tenkt at det å velge etter hva som frister, er mer riktig enn å prioritere eksamensform. Jeg er jo vant med skriftlige eksamener. Og jeg elsker å skrive. Særlig når jeg er presset på tid. Da er jeg ekstra god. Og det har jeg 110% lov til å innrømme.

Janteloven kvittet jeg meg med etter anoreksien. Ingen, og i aller minste grad meg selv, skal noensinne fortelle at jeg er for dårlig. Enten det er kunnskapen som kommer til kort, eller utseendet mitt som skorter. Jeg omfavner pensum jeg ikke har peil på og tar del i diskusjoner jeg er dømt til å tape, men likevel selvsikker til tusen. Jeg omfavner kjoler, shortser, bikinier og skjørt – og føler meg superfin, til tross at jeg ikke lenger er supertynn. Slik skal det fortsette å være. Kroppen min skal trives i mange mange år. Helse foran utseende. I alle fall det utseendet som jeg før higet etter. Det er rett og slett sånn jeg vil være. Slike holdninger jeg vil ta med meg videre. Heller litt selvgod med god psyke enn å være min største motstander. Jeg er nemlig knallhard og ikke like Lambi som jeg kan virke – en man virkelig ikke vil møte til kamp. Eller rettssak for den saks skyld.

Og sykt klønete til tider… (#Blåmerke-lår)